250 år siden
Hans Nielsen Hauge ble født Heggtveit sier i sin Kirkehistorie følgende om denne
begivenhet: «På
Rolvsøy i Tune, ikke langt fra Fredrikstad og omtrent 10 mil sør for
Christiania ligger gården Hauge. Der ble Hans
Nielsen født den 3. april 1771, og den 7. samme måned ved «den hellige
dåp innpodet i det gode Vintre, Jesus Kristus, for der å vokse som en god
gren» 1). Faren Niels Mikkelsen
(1732 – 1813) var fra Eivindrød i nabosognet Slemminge. Han omtales som en forstandig, from og
alvorlig mann med en bestemt vilje og en fast karakter samt i besittelse av
en større indre og ytre dannelse, enn bønder i hans egn pleide å ha. «Min
far», skriver sønnen, «kunne erindre i sin barndom, at det var likeså
sjeldent som foraktelig å se en gammel drukken mann. For en ung så en ikke
beskjenket (drukken). Kom noen i
sognet, som utøvet banning, da ble man ganske forskrekket over det. Angående
opplysningen, da fortalte min far en anekdote om hans mormor: hun … kunne
ikke lese i bok, men var svært redd for døden og titt ropte slik: «Du død, du
død! Hvor bitter er du!» Min farmor
trøstet henne med Guds Ord og sa: «Den er ikke så bitter, mor!» Den gamle
svarte: «Du vet det ikke»! – Tarvelighet, redelighet, åpenhjertighet og
trofasthet var folkets karakter den tid 3).» Niels Mikkelsens hustru, Marie Olsdatter (1734 – 1811) eide
gården Hauge. Hun var en dyp kvinne med et bløtt og kjærlig sinn og i tillegg
from og god, driftig og dyktig. Sønnen Hans synes å ha arvet av faren et
oppvakt hode og en fast vilje, mens han helt hadde morens inderlighet og
ømme, omsorgsfulle kjærlighet. Den virksomme ånd og den praktiske dyktighet
som han i så høy grad viste seg i besittelse av, var kanskje en arv fra dem
begge, kanskje især fra faren.» Vi skal ta med oss to hendelser til fra
Heggtveit: «Jeg
erindrer en søndag, min far var borte, at han om kvelden
kom hjem og spurte meg, om jeg hadde lest dagens tekst og dens forklaring –
det var Luthers Huspostill, jeg skulle lest i. – Dette hadde jeg ikke gjort,
derfor svarte jeg nei. Da sa min far: «Du blir ikke lik den du er oppkalt
etter.» Dette gikk meg til hjerte. For
jeg husket at min far før hadde sagt, at jeg var oppkalt etter hans bror, som
døde i sitt 22. år. Han hadde vært særdeles gudfryktig og betraktet flittig
den Hellige Skrift … Jeg kunne da ikke sammenligne meg med denne min fars
bror, som i høy grad fryktet Gud, mens jeg var ugudelig, skjødesløs og leste
ikke om helligdagene. Han ble visstnok salig, men dør jeg nå, så blir jeg
forskutt av Gud for mine synders skyld. Slike og liknende tanker satte ofte
min sjel i urolighet.» En
livsfare, Hauge var utsatt for i sitt 13. år, bidrog i høy
grad til å vedlikeholde og forsterke denne alvorlige sindstemning og bringe
Guds nådekall enda nærmere til ham. En dag skulle han sammen med sin far,
bror og en ubenevnt ro ut på Rolvsøy-sundet for å hente noe høy. Da de vendte
tilbake, falt en av dem over bord. Han kom seg opp igjen og grep fatt i
båten, men denne kvelvet, dermed falt de alle i vannet. Hauge, som hadde gått
hele dagen med frykt for at det ville skje en ulykke, gav straks opp håpet om
å bli reddet, men beholdt likevel, etter at han var falt uti, i lengre tid
sin bevissthet. «Men først tenkte jeg på min mor, som tar seg nær av en ringe
ting, og nå min far og bror og jeg skal omkomme her. Dette vil bli en
ulidelig sorg for henne! Dernest tenkte jeg på de småting, jeg hadde av klær
etc. og tenkte så: det får mine brødre! Likevel, det var tungt å forlate, for
jeg hadde kjærlighet til det selv om døden truet …. Jeg sukket til Gud, at
Han ville være meg nådig for den Herre Jesu Kristi skyld. Men … sjeleangst
overfalt meg, og jeg begynte å frykte for helvetes mørke, fordi jeg ikke
hadde elsket min Gud som jeg burde og så til sist truet dødens mørke redsel
så forskrekkelig, at når jeg tenkte på det, da må mitt hjerte gråte. For den
legemlige smerte var ikke noe imot redselen i min sjel eller samvittighetens
angst. Da jeg så lengtet etter lyset, ble det likevel mørkt for meg og min
følelse ble borte. Hvor min ånd var, det er skjult for meg. Mitt følge har
fortalt at jeg lå stille og fløt på vannet. Været drev meg til land, så min
bror tok meg opp. Jeg var da som en død. De kunne ikke merke noe liv i meg.
Så ba min far til Gud at Han ville være min sjel nådig. I midlertidig
arbeidet de med meg og så tok min ånde til igjen, så jeg på et halvt
jevndøgns tid av den store Guds nåde fikk mitt sunne liv igjen. Jeg tok da
til å lese, og ville gjøre deretter og begynte å grunne på det, etter dette
fikk jeg mange tanker.» Følg Jesus!
Dette var Hauges motto. Det var det han fikk oppleve 5. april 1796 da han
gikk ute på åkeren og pløyde og sang salmen «Jesus din søte forening og
smake!» Da han hadde sunget det andre verset ble han så oppløftet til Gud i sin
ånd av Den Hellige Ånds nærvær, at han sanset seg ikke, bare så et klart lys
mens hans hjerte ble fylt av kjærlighet til Den Treenige Gud. Denne
kjærlighet ble i første omgang rettet mot sin nære familie, sine søsken, og
det hadde den gode virkning at to av dem ble vunnet for Jesus allerede samme
dag. Men han fortalte ikke til noen hva som hadde hendt ute på åkeren. Men
alle søsken merket at det var en annen Hans. Han var nr. 5 i flokken så han
hadde 4 eldre søsken og 4 yngre. På grunn
av det som hendte ham i barndommen, hadde Hauge fått et vart sinn. Det som han
tidligere hele tiden hadde lengtet etter hadde han nå fått som «Herrens
nådegave», som han synger om i «Guds engler de seg gleder». Der avslører han
også det som hendte på åkeren, som han ellers ikke forteller om før i den
lange fengslingsperioden 24.10.1804 til 23.12.1814, da var begge hans
foreldre døde. Mange roser Hauge
for hans industrireising, Men hans vitnesbyrd vil de ikke vite av. Dette er
ganske å snu saken på hode. For det første vil han ingen ros ha, for det
andre sier han: Følg Jesus! Hele hans livsgrunnlag ble lagt ute på åkeren den
5. april 1796, og han fikk av Gud 8 ½ år å virke på før sitt lange
fengselsopphold. I denne tid snudde Gud hele Norge på hode. Gud begynte sitt
verk med Hauge i barndommen, og det har Han gjort med så mange som Han fylte
med nåde og kraft, visdom og glød for saken. Sannhet til Gudfryktighet, av
Pontoppidan var Hauges lærebok, den kunne han utenat, og den ble kalt for
«Barnelærdommen» sammen med Luthers Lille katekisme. De som sier at Hauge
ingen lære hadde tar fullstendig feil! Da Hauge var i Bergen første gang i
1798 juli måned, så var det flere møter der. Det fortelles at Frk. Boas,
Pontoppidans husholderske var på et av disse møter og lyttet til Hauges
preken. En fra Brødremenigheten avla også et vitnesbyrd. Etterpå vinket Frk.
Boas på Hauge at hun ville tale med ham. Hun sa: «Å høre deg unge mann var
som å høre min salige Pontoppidan tale!» Men sa hun, og henvende seg til han
fra Brødremenigheten: «Din tale ble meg for sød!»
Det samme hadde hun nok hatt grunn til å si til de fleste av dagens teologer
og professorer. Skal en bli kjent
med Hauge Så må en lese hans Postille, hva han
lærer og mener. Heldigvis er Postillen i ny språkdrakt og grei å forstå for
dem som vil forstå! Hauge var glad i å synge, han brukte Kingos Salmebok,
Troens rare Klenodium, av Brorson og andre av
kirkens kjernesalmer. Da lensmannen en gang ville at Hauge skulle danse med
hans kone, så svarte Hauge at da ville han bestemme sang og melodi. Han
stemte da i salmen: «Nu bør ei synden mere Med makt
og herredom Ut i mitt kjød regjere, Men daglig
kastes om». Det ble ingen dans, men tårer! Hauges første
alvorlige stridigheter var med Sebergianerne og
presten Seeberg. Han var Sogneprest i Thunøe
prestegjeld der Hauge var født. Denne prest hadde vært Hauges skolelærer fra
10 års alderen og oppover. Han fikk godt for Hauge da han var flink å lese,
og han kalte ham ofte frem for å lese for de andre. Han kalte også Hauge for
den lille «Skoleholder» og smigret ham med at Hauge skulle bli prest. Senere
kom Hauge til at det var noe som ikke stemte med Seebergs lære og etter Hauges
åndelige gjennombrudd så ble det også brudd med Seeberg. Sognepresten påberopte seg nemlig å være skyldfri for Gud. Dette stred
med Jesu lære i Fadervår og med den andre trosartikkel i Den augsburgske konfesjon.
Striden endte med at Seeberg ble suspendert og senere avsatt ved høyesterettsdom.
I dag er denne lære rådende i DNK og de synger sanger som: «Jeg skyldfri er
Halleluja!» Stikk i strid med Fadervår. Den første oppbyggelsen
utenfor hjemmet holdt Hauge så vidt en vet, hos bonden Iver Grålum i Tune.
Sognepresten Stevelin Urdal, som gjentatte ganger
tidligere både skriftlig og muntlig var underrettet og innbudt til å overvære
forsamlingene, men aldri hadde innfunnet seg, var også nå anmodet om å komme.
En stor mengde hadde samlet seg. Da Hauge nå skulle begynne, kom Urdal, ledsaget
av Res. Kap. H. M. Schjødt og Fogd Radich. Så talte Hauge, og de tre
sistnevnte hørte i stillhet nøye etter uten å avbryte foredraget. Da Hauge
var ferdig, reiste Urdal seg og forbød Hauge oftere å holde slike
forsamlinger. Men denne innvendte at man ikke hadde lovlig rett til å nekte
ham å formane folket til omvendelse, så lenge han talte i overensstemmelse
med Guds Ord, og spurte deretter presten om han fant noe i hans
oppbyggelsesforedrag som stred mot Bibelen og den Lutherske Kirkes
Bekjennelse. Denne ble svar skyldig på dette, men oppfordret Fogden til å
opplyse de tilstedeværende om hva Loven bestemte angående slike
sammenkomster. Radich sa at forordningen av 13. Januar 1741 forbød dem. Da
Hauge var av en annen oppfatning og hadde nevnte forordning hos seg, tok han
den frem fra lommen og bad om at den måtte bli opplest, slik at forsamlingen
selv kunne dømme om, enten han eller Fogden hadde rett i sin oppfatning av
Loven angående dette punkt. Men dette ville hverken presten eller Fogden
tillate. Som ventelig kunne være ble allmuen forbitret over dette og flere
bønder spurte om geistligheten og øvrigheten ville «forstyrre det gode». De
mente at Loven ikke forbød slike forsamlinger, som ble holdt i stillhet og i
overensstemmelse med den rette lære. Det var også vitterlig for alle at de
hadde virket gagnlig. Mange som før hadde hengitt seg til drukkenskap og
andre laster, var forandret av det Ord de hadde hørt, omvendte seg og begynte
et ganske annet liv. Når man tålte sammenkomster der det blei drukket og
drevet synd og tumlet, så den offentlige orden ble forstyrret, burde man mye
mer tillate gudelige samlinger, som virket god moral til samfunnets beste.
Det er en selvfølge at hverken presten eller Fogden kunne ha noe å bemerke
til dette, derfor forlot de møtet i taushet. Noen dager senere sendte Urdal
bud på Hauge og var nokså vennlig mot ham. Samtidig bad han om å få
legmannens tale nedskrevet, dette gjorde Hauge og sendte den til ham. Presten
benyttet nå denne og det som hadde passert på Grålum, til grunnlag for en
innberetning til biskopen i Christiania, i denne skildret han Hauge som en
fanatiker, hans forsvarere som svermere og hele bevegelsen som et onde, som
helst burde kveles i sin første begynnelse. Men biskopen fant det ikke klokt
å forfølge de vakte, derfor fikk de inntil videre fortsette som de hadde
begynt. Etter den lange fengslingen skriver
Hauge: «Jeg har nå til denne tid utstått 10 arrester
eller heftelser, utenom denne siste, som varte på 11. året, 3 ganger slått,
flere ganger vært forfulgt, og har ved Guds nåde unngått det onde som var
tilsiktet meg. Mangfoldige ganger har jeg vært løyet på ære, gode navn og
rykte. Gud gi meg nåde til å be for mine motstandere, og å ville dem vel for
deres uvilje mot meg! At jeg øver og har øvet tålmodighet i mine trengsler,
det kan de vitne som har hatt og har omgang med meg. Forresten er jeg daglig
fornøyd, har sjele-fryd og hjertefryd, takker min Gud for sin særdeles
overbestyrelse som har bevart meg til denne dag i sin sannhet. Det gode synes og ved Guds
bistand å vinne seier. Rolig og ukrenket lever jeg på en liten landeiendom i
nærheten av Christiania, som venners hjelp har skaffet meg og som jeg især
ved jordforbedring og et møllebruks anlegg har gjort til levebrød. Mine
venner har meg kjær og jeg smigrer meg ved å nyte aktelse og vennskap hos
Fedrelandets mest opplyste og aktverdigste menn.»
Han mistet alle sine eiendommer i Bergen, og sin helse i fengslet på Akershus
festning. Den endelige dom lød slik: «Jeg appellerte deretter til
overkriminalretten, som høyeste domstol i landet, og 1814 den 23. desember
falt da den andre dommen dit hen at jeg for ovennevnte forseelser skulle
betale til Christiania bys fattigkasse 1000 riksbankdaler G. B. og alle
sakens flytende omkostninger, som ble nesten et like stort beløp, for øvrig frifinnes!» Hauge hadde svoret Den
Hellige Ånd troskap og Han har hjulpet meg å være mitt forsett tro, sier han
i et vitnesbyrd. Det siste han sa før han lukket øynene i døden var: Følg
Jesus!
Trygve
E. Gjerde PS: Det utgis nå en minnemynt om Hans Nielsen Hauge
fra myntverket. https://www.norges-bank.no/aktuelt/nyheter-og-hendelser/Pressemeldinger/2021/2021-03-25-hauge/ |