250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født

 

Heggtveit sier i sin Kirkehistorie følgende om denne begivenhet:

 

«På Rolvsøy i Tune, ikke langt fra Fredrikstad og omtrent 10 mil sør for Christiania ligger gården Hauge. Der ble Hans Nielsen født den 3. april 1771, og den 7. samme måned ved «den hellige dåp innpodet i det gode Vintre, Jesus Kristus, for der å vokse som en god gren» 1). Faren Niels Mikkelsen (1732 – 1813) var fra Eivindrød i nabosognet Slemminge. Han omtales som en forstandig, from og alvorlig mann med en bestemt vilje og en fast karakter samt i besittelse av en større indre og ytre dannelse, enn bønder i hans egn pleide å ha. «Min far», skriver sønnen, «kunne erindre i sin barndom, at det var likeså sjeldent som foraktelig å se en gammel drukken mann. For en ung så en ikke beskjenket (drukken).  Kom noen i sognet, som utøvet banning, da ble man ganske forskrekket over det. Angående opplysningen, da fortalte min far en anekdote om hans mormor: hun … kunne ikke lese i bok, men var svært redd for døden og titt ropte slik: «Du død, du død!  Hvor bitter er du!» Min farmor trøstet henne med Guds Ord og sa: «Den er ikke så bitter, mor!» Den gamle svarte: «Du vet det ikke»! – Tarvelighet, redelighet, åpenhjertighet og trofasthet var folkets karakter den tid 3).» Niels Mikkelsens hustru, Marie Olsdatter (1734 – 1811) eide gården Hauge. Hun var en dyp kvinne med et bløtt og kjærlig sinn og i tillegg from og god, driftig og dyktig. Sønnen Hans synes å ha arvet av faren et oppvakt hode og en fast vilje, mens han helt hadde morens inderlighet og ømme, omsorgsfulle kjærlighet. Den virksomme ånd og den praktiske dyktighet som han i så høy grad viste seg i besittelse av, var kanskje en arv fra dem begge, kanskje især fra faren.»

 

Vi skal ta med oss to hendelser til fra Heggtveit:

«Jeg erindrer en søndag, min far var borte, at han om kvelden kom hjem og spurte meg, om jeg hadde lest dagens tekst og dens forklaring – det var Luthers Huspostill, jeg skulle lest i. – Dette hadde jeg ikke gjort, derfor svarte jeg nei. Da sa min far: «Du blir ikke lik den du er oppkalt etter.»  Dette gikk meg til hjerte. For jeg husket at min far før hadde sagt, at jeg var oppkalt etter hans bror, som døde i sitt 22. år. Han hadde vært særdeles gudfryktig og betraktet flittig den Hellige Skrift … Jeg kunne da ikke sammenligne meg med denne min fars bror, som i høy grad fryktet Gud, mens jeg var ugudelig, skjødesløs og leste ikke om helligdagene. Han ble visstnok salig, men dør jeg nå, så blir jeg forskutt av Gud for mine synders skyld. Slike og liknende tanker satte ofte min sjel i urolighet.»

 

En livsfare, Hauge var utsatt for i sitt 13. år, bidrog i høy grad til å vedlikeholde og forsterke denne alvorlige sindstemning og bringe Guds nådekall enda nærmere til ham. En dag skulle han sammen med sin far, bror og en ubenevnt ro ut på Rolvsøy-sundet for å hente noe høy. Da de vendte tilbake, falt en av dem over bord. Han kom seg opp igjen og grep fatt i båten, men denne kvelvet, dermed falt de alle i vannet. Hauge, som hadde gått hele dagen med frykt for at det ville skje en ulykke, gav straks opp håpet om å bli reddet, men beholdt likevel, etter at han var falt uti, i lengre tid sin bevissthet. «Men først tenkte jeg på min mor, som tar seg nær av en ringe ting, og nå min far og bror og jeg skal omkomme her. Dette vil bli en ulidelig sorg for henne! Dernest tenkte jeg på de småting, jeg hadde av klær etc. og tenkte så: det får mine brødre! Likevel, det var tungt å forlate, for jeg hadde kjærlighet til det selv om døden truet …. Jeg sukket til Gud, at Han ville være meg nådig for den Herre Jesu Kristi skyld. Men … sjeleangst overfalt meg, og jeg begynte å frykte for helvetes mørke, fordi jeg ikke hadde elsket min Gud som jeg burde og så til sist truet dødens mørke redsel så forskrekkelig, at når jeg tenkte på det, da må mitt hjerte gråte. For den legemlige smerte var ikke noe imot redselen i min sjel eller samvittighetens angst. Da jeg så lengtet etter lyset, ble det likevel mørkt for meg og min følelse ble borte. Hvor min ånd var, det er skjult for meg. Mitt følge har fortalt at jeg lå stille og fløt på vannet. Været drev meg til land, så min bror tok meg opp. Jeg var da som en død. De kunne ikke merke noe liv i meg. Så ba min far til Gud at Han ville være min sjel nådig. I midlertidig arbeidet de med meg og så tok min ånde til igjen, så jeg på et halvt jevndøgns tid av den store Guds nåde fikk mitt sunne liv igjen. Jeg tok da til å lese, og ville gjøre deretter og begynte å grunne på det, etter dette fikk jeg mange tanker.»

 

Følg Jesus! Dette var Hauges motto. Det var det han fikk oppleve 5. april 1796 da han gikk ute på åkeren og pløyde og sang salmen «Jesus din søte forening og smake!» Da han hadde sunget det andre verset ble han så oppløftet til Gud i sin ånd av Den Hellige Ånds nærvær, at han sanset seg ikke, bare så et klart lys mens hans hjerte ble fylt av kjærlighet til Den Treenige Gud. Denne kjærlighet ble i første omgang rettet mot sin nære familie, sine søsken, og det hadde den gode virkning at to av dem ble vunnet for Jesus allerede samme dag. Men han fortalte ikke til noen hva som hadde hendt ute på åkeren. Men alle søsken merket at det var en annen Hans. Han var nr. 5 i flokken så han hadde 4 eldre søsken og 4 yngre.

 

På grunn av det som hendte ham i barndommen, hadde Hauge fått et vart sinn. Det som han tidligere hele tiden hadde lengtet etter hadde han nå fått som «Herrens nådegave», som han synger om i «Guds engler de seg gleder». Der avslører han også det som hendte på åkeren, som han ellers ikke forteller om før i den lange fengslingsperioden 24.10.1804 til 23.12.1814, da var begge hans foreldre døde.

 

Mange roser Hauge for hans industrireising, Men hans vitnesbyrd vil de ikke vite av. Dette er ganske å snu saken på hode. For det første vil han ingen ros ha, for det andre sier han: Følg Jesus! Hele hans livsgrunnlag ble lagt ute på åkeren den 5. april 1796, og han fikk av Gud 8 ½ år å virke på før sitt lange fengselsopphold. I denne tid snudde Gud hele Norge på hode. Gud begynte sitt verk med Hauge i barndommen, og det har Han gjort med så mange som Han fylte med nåde og kraft, visdom og glød for saken.

 

Sannhet til Gudfryktighet, av Pontoppidan var Hauges lærebok, den kunne han utenat, og den ble kalt for «Barnelærdommen» sammen med Luthers Lille katekisme. De som sier at Hauge ingen lære hadde tar fullstendig feil! Da Hauge var i Bergen første gang i 1798 juli måned, så var det flere møter der. Det fortelles at Frk. Boas, Pontoppidans husholderske var på et av disse møter og lyttet til Hauges preken. En fra Brødremenigheten avla også et vitnesbyrd. Etterpå vinket Frk. Boas på Hauge at hun ville tale med ham. Hun sa: «Å høre deg unge mann var som å høre min salige Pontoppidan tale!» Men sa hun, og henvende seg til han fra Brødremenigheten: «Din tale ble meg for sød!» Det samme hadde hun nok hatt grunn til å si til de fleste av dagens teologer og professorer.

 

Skal en bli kjent med Hauge Så må en lese hans Postille, hva han lærer og mener. Heldigvis er Postillen i ny språkdrakt og grei å forstå for dem som vil forstå! Hauge var glad i å synge, han brukte Kingos Salmebok, Troens rare Klenodium, av Brorson og andre av kirkens kjernesalmer. Da lensmannen en gang ville at Hauge skulle danse med hans kone, så svarte Hauge at da ville han bestemme sang og melodi. Han stemte da i salmen: «Nu bør ei synden mere Med makt og herredom Ut i mitt kjød regjere, Men daglig kastes om». Det ble ingen dans, men tårer!

 

Hauges første alvorlige stridigheter var med Sebergianerne og presten Seeberg. Han var Sogneprest i Thunøe prestegjeld der Hauge var født. Denne prest hadde vært Hauges skolelærer fra 10 års alderen og oppover. Han fikk godt for Hauge da han var flink å lese, og han kalte ham ofte frem for å lese for de andre. Han kalte også Hauge for den lille «Skoleholder» og smigret ham med at Hauge skulle bli prest. Senere kom Hauge til at det var noe som ikke stemte med Seebergs lære og etter Hauges åndelige gjennombrudd så ble det også brudd med Seeberg. Sognepresten påberopte seg nemlig å være skyldfri for Gud. Dette stred med Jesu lære i Fadervår og med den andre trosartikkel i Den augsburgske konfesjon. Striden endte med at Seeberg ble suspendert og senere avsatt ved høyesterettsdom. I dag er denne lære rådende i DNK og de synger sanger som: «Jeg skyldfri er Halleluja!» Stikk i strid med Fadervår.

 

Den første oppbyggelsen utenfor hjemmet holdt Hauge så vidt en vet, hos bonden Iver Grålum i Tune. Sognepresten Stevelin Urdal, som gjentatte ganger tidligere både skriftlig og muntlig var underrettet og innbudt til å overvære forsamlingene, men aldri hadde innfunnet seg, var også nå anmodet om å komme. En stor mengde hadde samlet seg. Da Hauge nå skulle begynne, kom Urdal, ledsaget av Res. Kap. H. M. Schjødt og Fogd Radich. Så talte Hauge, og de tre sistnevnte hørte i stillhet nøye etter uten å avbryte foredraget. Da Hauge var ferdig, reiste Urdal seg og forbød Hauge oftere å holde slike forsamlinger. Men denne innvendte at man ikke hadde lovlig rett til å nekte ham å formane folket til omvendelse, så lenge han talte i overensstemmelse med Guds Ord, og spurte deretter presten om han fant noe i hans oppbyggelsesforedrag som stred mot Bibelen og den Lutherske Kirkes Bekjennelse. Denne ble svar skyldig på dette, men oppfordret Fogden til å opplyse de tilstedeværende om hva Loven bestemte angående slike sammenkomster. Radich sa at forordningen av 13. Januar 1741 forbød dem. Da Hauge var av en annen oppfatning og hadde nevnte forordning hos seg, tok han den frem fra lommen og bad om at den måtte bli opplest, slik at forsamlingen selv kunne dømme om, enten han eller Fogden hadde rett i sin oppfatning av Loven angående dette punkt. Men dette ville hverken presten eller Fogden tillate. Som ventelig kunne være ble allmuen forbitret over dette og flere bønder spurte om geistligheten og øvrigheten ville «forstyrre det gode». De mente at Loven ikke forbød slike forsamlinger, som ble holdt i stillhet og i overensstemmelse med den rette lære. Det var også vitterlig for alle at de hadde virket gagnlig. Mange som før hadde hengitt seg til drukkenskap og andre laster, var forandret av det Ord de hadde hørt, omvendte seg og begynte et ganske annet liv. Når man tålte sammenkomster der det blei drukket og drevet synd og tumlet, så den offentlige orden ble forstyrret, burde man mye mer tillate gudelige samlinger, som virket god moral til samfunnets beste. Det er en selvfølge at hverken presten eller Fogden kunne ha noe å bemerke til dette, derfor forlot de møtet i taushet. Noen dager senere sendte Urdal bud på Hauge og var nokså vennlig mot ham. Samtidig bad han om å få legmannens tale nedskrevet, dette gjorde Hauge og sendte den til ham. Presten benyttet nå denne og det som hadde passert på Grålum, til grunnlag for en innberetning til biskopen i Christiania, i denne skildret han Hauge som en fanatiker, hans forsvarere som svermere og hele bevegelsen som et onde, som helst burde kveles i sin første begynnelse. Men biskopen fant det ikke klokt å forfølge de vakte, derfor fikk de inntil videre fortsette som de hadde begynt.

 

Etter den lange fengslingen skriver Hauge: «Jeg har nå til denne tid utstått 10 arrester eller heftelser, utenom denne siste, som varte på 11. året, 3 ganger slått, flere ganger vært forfulgt, og har ved Guds nåde unngått det onde som var tilsiktet meg. Mangfoldige ganger har jeg vært løyet på ære, gode navn og rykte. Gud gi meg nåde til å be for mine motstandere, og å ville dem vel for deres uvilje mot meg! At jeg øver og har øvet tålmodighet i mine trengsler, det kan de vitne som har hatt og har omgang med meg.

Forresten er jeg daglig fornøyd, har sjele-fryd og hjertefryd, takker min Gud for sin særdeles overbestyrelse som har bevart meg til denne dag i sin sannhet.

Det gode synes og ved Guds bistand å vinne seier. Rolig og ukrenket lever jeg på en liten landeiendom i nærheten av Christiania, som venners hjelp har skaffet meg og som jeg især ved jordforbedring og et møllebruks anlegg har gjort til levebrød. Mine venner har meg kjær og jeg smigrer meg ved å nyte aktelse og vennskap hos Fedrelandets mest opplyste og aktverdigste menn.» Han mistet alle sine eiendommer i Bergen, og sin helse i fengslet på Akershus festning. Den endelige dom lød slik: «Jeg appellerte deretter til overkriminalretten, som høyeste domstol i landet, og 1814 den 23. desember falt da den andre dommen dit hen at jeg for ovennevnte forseelser skulle betale til Christiania bys fattigkasse 1000 riksbankdaler G. B. og alle sakens flytende omkostninger, som ble nesten et like stort beløp, for øvrig frifinnes!»

Hauge hadde svoret Den Hellige Ånd troskap og Han har hjulpet meg å være mitt forsett tro, sier han i et vitnesbyrd. Det siste han sa før han lukket øynene i døden var: Følg Jesus!

                                                                            

                                                                                                          Trygve E. Gjerde

                                                                                                          

PS: Det utgis nå en minnemynt om Hans Nielsen Hauge fra myntverket.

https://www.norges-bank.no/aktuelt/nyheter-og-hendelser/Pressemeldinger/2021/2021-03-25-hauge/