Haugianismens tid, 1796 – 1850

 

Fra Heggtveits Kirkehistorie, del 39.

 

Imidlertid fikk jeg høre at det var en av mine kamerater, som hadde mange bøker. Jeg besøkte ham, og han og han fortalte meg om atskillige, som fryktet Gud, dette styrket mitt forsett og tro på Bibelen. Jeg kjøpte meg og mange bøker og fikk stor begjærlighet etter å lese, hadde og mye tanker om hvorledes jeg skulle dyrke Gud og komme igjennom denne syndige verden, da jeg syntes, den var senket ned i det onde, Joh. 5, 19. Jeg kom i fristelse med forvillende tanker om min sjels tilstand, så det av og til ble så mørkt, at jeg ikke kunne se noe lys eller frelse noe sted, og syntes, som om alle sjelens krefter ville forsmekte (gå trett). Andre tider var jeg så oppløftet til Gud med frimodighet, trøst og glade følelser, at det ikke kan uttales.

 

Jeg leser og i de bøker, som handler om åndelige anfektninger, og forklarer det som Guds oppdragende vilje, at Han tillot Satan å friste en troende sjel, som Job med flere. Dette oppmuntret og gav meg kraft til å være mer tålmodig og fornøyd i lidelsen, da jeg trodde den var fra Gud, og at jeg sto i nåde hos Ham. Men jeg kunne ikke finne noen innvortes tilfredshet og overlatenhet i Gud, heller ikke makt over det onde i hjertet, ei heller kjærlighet til Ham, og min neste. Jeg var ofte streng med dem som gjorde meg imot, hadde ingen forstand på innvortes strid eller å motstå de onde begjæringer og lidenskaper, da jeg ikke hadde Åndens lys til å skille mellom den onde og gode ånd, men mitt eget sinn og vilje, med åndelig stolthet og kjærlighet til meg selv og de skapte ting, formørket meg.

 

Jeg ble og (i Bergen) kjent med noen utmerkede mennesker, især en gammel bøssesmed (Erik Larsen Svartstøl fra Førde), som bekjente seg for en mann i Kristus (påvirket av Brødremenigheten). Han talte om mange åndelige ting, og dessuten både om seg selv og andre, som fryktet Gud, og hadde stor kunnskap i Herrens Ord. Jeg syntes, han var nidkjær for Guds ære. Jeg talte med ham om min sjels tilstand. Han trøstet meg med, at jeg var et Guds barn og kunne være rolig. Men dette ville heller ikke hjelpe meg noe eller gi min samvittighet fred. Jeg leste mye i de bøker, som handlet om Jesu blod og forsoning og skjenker stor trøst for syndere, men taler lite eller intet om den innvortes strid, fornektelse og gode gjerninger. Dette kunne likeså lite gi meg trøst, da jeg var overbevist av Kristi lære om det motsatte. Jeg følte stadig, at der manglet meg noe i min salighets sak, men kunne ikke selv fatte hva det var. Etter mitt forsett og løfte til Gud ville jeg tjene Ham.

 

Den omtalte mann (Erik Svartstøl) hadde engang (1797) fått 2 bøker, nylig trykket og skrevne av Hans Nielsen Hauge. Da jeg leste disse bøker, syntes jeg vel om dem, og tenkte det skulle være godt å få tale med ham, og se om han levde etter det han lærte. Kort tid etter (i slutten av Juli 1798) var Hauge kommet til Bergen. Jeg traff ham hos den gamle bekjente (Erik Svartstøl). Da han begynte å tale Guds Ord, ble mitt hjerte beveget med stor forundring over hans kjærlighet og milde sinn. For jeg hadde aldri hørt noen tale slik som han. Dette gav meg et fast vitnesbyrd og tro i mitt hjerte, at han hadde Jesu sinn og levde etter Bibelens grunn og min barnelærdom. Jeg besøkte ham siden og betrodde ham mitt hjertes tilstand og anfektelser. Han sa: Det er Guds tuktelse og kall til omvendelse! Når du blir Hans Ånd lydig, får du fred med Gud, hvilket jeg siden selv har erfart var sannhet.

 

Jeg fattet da et nytt forsett i sinn og vilje med hjertelig bønn til Gud om Hans Ånds opplysning og kraft å gjøre Hans vilje, da jeg kjente meg bunden med mange syndebånd, som jeg ikke før hadde merket, og at min sjel var nedsenket i vantroens mørke. Den onde ånd fristet meg også på mange måter, da jeg alvorlig ville forsake det onde. Jeg forstod og at alle mine følelser ikke kunne frelse min sjel fra den evige død, hvor mye jeg enn ville tro og trøste meg til Jesu forsoning, ikke heller min egen rettferdighet, da den er for Gud som et besmittet klede. Jeg følte at jeg ikke kunne komme i Guds Rike uten ved en sann omvendelse og hjertelig erkjennelse av synden for Gud med hat til det minste onde samt lyst og vilje til å holde Guds befaling, dette fås ved gjenfødelsen, Joh. 3, som virker tro på Jesus som en frelser fra all synd. Dette ene gav meg en salig fred og trøst på Guds barmhjertighet. Jeg ble enig med Hauge, fordi jeg ikke kunne finne noe i hans grunn og oppfatning som var imot den sanne Jesu lære, og da vi hadde ett sinn, å elske Gud, så ble vi venner i Guds kjærlighet, og han var ved Guds nåde et middel, til min salighets opplysning.»

 

Da Traae nå selv hadde funnet livet og var gjennomtrengt av Kristi kjærlighet og en sterk trang til å vitne for sine medmennesker om den samme sannhet til salighet, som han selv så levende hadde erfart på sitt hjerte, drog han ut som legpredikant og vandret de følgende år gjennom Vestlandet, det sønnenfjelske Norge og en del av Trøndelag. Høsten 1800 virket han på Røros og støtte her sammen med stedets Sogneprest P. S. Krag (1759 – 1818), som raset over den åndelige bevegelse, legmannen fremkalte i menigheten, beskylte han for «skinnhellig vesen» at han «forvillet svake» sjeler ved «usammenhengende snakk», for dette fikk presten ham arrestert og ført til Trondheim. Om han der ble straffet eller slapp fri kan for tiden ikke opplyses.

 

Straks etter besøkte Traae sin fødeegn Hardanger, hvor han holdt «samling på samling alle vegne», og da der var en forunderlig ild og kraft i hans vitnesbyrd, ble mange grepne. Dette kunne den begavede, men overmodige og biske Sogneprest R. H. Tonning (1744 – 1835) i Vikør ikke lenge tåle. Han kalte legmannen til seg, «søkte å rette ham i ett og alt, men – forgjeves.» Så forbød presten ham i henhold til forordningen av 14. januar 1741 å, holde oppbyggelser, men da heller ikke det hjalp, drev han Traae «da endelig med fortjent indignasjon på døren.» Virkningen av dette ble likevel ikke etter ønske. For denne gikk like fra presten til en gård i nærheten for å tale Guds Ord og fortsatte sin velsignelsesrike virksomhet rundt om, inntil han, antakelig våren 1804, trådde i Hauges tjeneste for å hjelpe denne med hans kjøpmannskap i Bergen. Da Hauges omfattende timelige og åndelige virksomhet ble stanset ved hans fengsling på Eker høsten 1804, begynte TraaeNordnes  i Bergen en høker og bondehandel, som han drev resten av sitt liv.

 

Om sin åndelige tilstand i den følgende tid skriver han den 13. januar 1817 følgende: «Jeg ble aktet av mange venner, men det gjorde meg sikker, og jeg tenkte høyt om meg selv, så det onde vokste opp igjen. Dette tuktet meg til å kjenne min avmakt og meg selv. Jeg var ofte den tid i trelldomsfrykt både for Gud og de troende, så snart det minste ord falt på mitt hjerte til overbevisning. Og det aller tyngste var, at den onde ånd holdt meg så fast, at jeg ikke kunne tale om dette for de mest opplyste, så jeg ikke kunne komme til en rett erkjennelse for Gud og bli løst fra dette. Likevel kjente jeg i mitt hjerte, at der var ikke noen annen vei til livet enn å fornekte seg selv og gå frem i helliggjørelse med et oppriktig forsett å gjøre Guds vilje av en frivillig ånd og av kjærlighet til Ham å oppmuntre nesten til det sanne gode. Å elske Gud av hjertet kan enhver gjøre, i hva stand han er, når han bare alvorlig søker Herren om å bli innpodet i det sanne Vintre ved Den Hellige Ånds kraft og virkning i sjelen. Da får vi den sanne opplysning om Guds vilje og lærer å kjenne det onde, som bor i hjertet av naturen, og som bestandig henger ved oss i dette liv. – Jeg kan ikke beskrive alle de avveier og farer, jeg har kjent, men på den annen side heller ikke Guds store nåde og kjærlighet, hvorfor jeg aldri til fulle kan love, takke og ære Ham.        

                                               

Sin meste tid i Bergen levde Traae tilbaketrukken, da han var «meget fåmelt og stille av natur». Han deltok likevel alltid i Haugianernes oppbyggelser ved bønn eller en kort formaningstale, «som var enfoldig og hjertelig.» En annen sier at «han talte langsomt, veloverveiet, støtt og godt, men aldri lenge.» Hans kristenliv omtalte de gamle som forsiktig og et lysende eksempel for andre. Det gav også inntrykk av at de tidligere sterke indre stormer og kamper hadde lagt seg. En dyp fred og ro preget hele hans vesen.

 

Hanvirket den siste og lengste del av sitt liv kanskje gjennom an meget omfattende brevveksling med Haugianere – rundt det hele land. Han hadde en særegen gave i denne retning. Brevene, hvorav tallrike ennå er bevart, skrev især yngre troende av og sendte til de enkelte innen vennekretsen på de forskjellige steder. De kom således mangfoldige til gode. De er klare og velskrevne, oppbyggelige og veiledende samt vitner om hans rike kristelige erfaring og sunne standpunkt. En hel del har med takknemmelighet omtalt den velsignelse, de mottok gjennom lesningen av Samson Traaes brev. Han hørte også alle dager til Hauges mest aktede, anseende og innflytelsesrike venner.

 

I det daglige liv var han heller ikke «mangeordig», men det han sa, var der innhold i og derfor vel verd å merke seg. Han hadde et lengre sykeleie. Rett for hjemgangen besøkte et par venner ham. Han sa da frem et salmevers: «Kast kun anker, her er grunn! Det er godt på Gud å bygge; Har du trang en liten stund, O, det er dog kun en skygge! Korset er en overgang, Gleden bliver evig lang.» Og med disse ord av Benjamin Schmold’s velkjente salme: «Sørger du ennu min sjel» sovnet han stille inn etter «langvarig svakhet» den 11. oktober 1847 og ble under stor deltakelse av venner og andre begravet den 18. samme måned på Nykirkegården i Bergen. Han var en høy, blond og noe førbygget mann, forholdsvis fyldig og rynket i ansiktet, med alvorlige, vakre ansiktstrekk og store mørke, likevel ikke skarpe øyne. Av karakter var han fast og bestemt, særdeles veltalende og vennlig og «mot alle så godvillig, forekommende og tjenestevillig.

                                                                                                                 Forset. n. nr.