Haugianismens tid, 1796 – 1850 Fra Heggtveits Kirkehistorie, del 39. Imidlertid
fikk jeg høre at det var en av mine kamerater, som
hadde mange bøker. Jeg besøkte ham, og han og han fortalte meg om atskillige,
som fryktet Gud, dette styrket mitt forsett og tro på Bibelen. Jeg kjøpte meg
og mange bøker og fikk stor begjærlighet etter å lese, hadde og mye tanker om
hvorledes jeg skulle dyrke Gud og komme igjennom denne syndige verden, da jeg
syntes, den var senket ned i det onde, Joh. 5, 19. Jeg kom i fristelse med
forvillende tanker om min sjels tilstand, så det av og til ble så mørkt, at
jeg ikke kunne se noe lys eller frelse noe sted, og syntes, som om alle
sjelens krefter ville forsmekte (gå trett). Andre tider var jeg så oppløftet til
Gud med frimodighet, trøst og glade følelser, at det ikke kan uttales. Jeg
leser og i de bøker, som handler om åndelige anfektninger, og forklarer det som Guds oppdragende
vilje, at Han tillot Satan å friste en troende sjel, som Job med flere. Dette
oppmuntret og gav meg kraft til å være mer tålmodig og fornøyd i lidelsen, da
jeg trodde den var fra Gud, og at jeg sto i nåde hos Ham. Men jeg kunne ikke
finne noen innvortes tilfredshet og overlatenhet i
Gud, heller ikke makt over det onde i hjertet, ei heller
kjærlighet til Ham, og min neste. Jeg var ofte streng med dem som
gjorde meg imot, hadde ingen forstand på innvortes strid eller å motstå de
onde begjæringer og lidenskaper, da jeg ikke hadde Åndens lys til å skille
mellom den onde og gode ånd, men mitt eget sinn og vilje, med åndelig
stolthet og kjærlighet til meg selv og de skapte ting, formørket meg. Jeg
ble og (i Bergen) kjent med noen utmerkede mennesker,
især en gammel bøssesmed (Erik Larsen Svartstøl fra Førde), som bekjente seg
for en mann i Kristus (påvirket av Brødremenigheten). Han talte om mange
åndelige ting, og dessuten både om seg selv og andre, som fryktet Gud, og
hadde stor kunnskap i Herrens Ord. Jeg syntes, han var nidkjær for Guds ære.
Jeg talte med ham om min sjels tilstand. Han trøstet meg med, at jeg var et
Guds barn og kunne være rolig. Men dette ville heller ikke hjelpe meg noe
eller gi min samvittighet fred. Jeg leste mye i de bøker, som handlet om Jesu
blod og forsoning og skjenker stor trøst for syndere, men taler lite eller
intet om den innvortes strid, fornektelse og gode gjerninger. Dette kunne
likeså lite gi meg trøst, da jeg var overbevist av Kristi lære om det
motsatte. Jeg følte stadig, at der manglet meg noe i min salighets sak, men
kunne ikke selv fatte hva det var. Etter mitt forsett og løfte til Gud ville
jeg tjene Ham. Den
omtalte mann (Erik Svartstøl) hadde engang (1797) fått 2
bøker, nylig trykket og skrevne av Hans Nielsen Hauge. Da jeg leste
disse bøker, syntes jeg vel om dem, og tenkte det skulle være godt å få tale
med ham, og se om han levde etter det han lærte. Kort tid etter (i slutten av
Juli 1798) var Hauge kommet til Bergen. Jeg traff
ham hos den gamle bekjente (Erik Svartstøl). Da han begynte å tale Guds Ord,
ble mitt hjerte beveget med stor forundring over hans kjærlighet og milde
sinn. For jeg hadde aldri hørt noen tale slik som han. Dette gav meg et fast
vitnesbyrd og tro i mitt hjerte, at han hadde Jesu sinn og levde etter
Bibelens grunn og min barnelærdom. Jeg besøkte ham siden og betrodde ham mitt
hjertes tilstand og anfektelser. Han sa: Det er Guds tuktelse og kall til
omvendelse! Når du blir Hans Ånd lydig, får du fred med Gud, hvilket jeg
siden selv har erfart var sannhet. Jeg
fattet da et nytt forsett i sinn og vilje med hjertelig
bønn til Gud om Hans Ånds opplysning og kraft å gjøre Hans vilje, da jeg
kjente meg bunden med mange syndebånd, som jeg ikke før hadde merket, og at
min sjel var nedsenket i vantroens mørke. Den onde ånd fristet meg også på
mange måter, da jeg alvorlig ville forsake det onde. Jeg forstod og at alle
mine følelser ikke kunne frelse min sjel fra den evige død, hvor mye jeg enn
ville tro og trøste meg til Jesu forsoning, ikke heller min egen
rettferdighet, da den er for Gud som et besmittet klede. Jeg følte at jeg
ikke kunne komme i Guds Rike uten ved en sann omvendelse og hjertelig
erkjennelse av synden for Gud med hat til det minste onde samt lyst og vilje
til å holde Guds befaling, dette fås ved gjenfødelsen, Joh. 3, som virker tro
på Jesus som en frelser fra all synd. Dette ene gav meg en salig fred og
trøst på Guds barmhjertighet. Jeg ble enig med Hauge, fordi jeg ikke kunne
finne noe i hans grunn og oppfatning som var imot den sanne Jesu lære, og da
vi hadde ett sinn, å elske Gud, så ble vi venner i Guds kjærlighet, og han
var ved Guds nåde et middel, til min salighets opplysning.» Da
Traae nå selv hadde funnet livet og var
gjennomtrengt av Kristi kjærlighet og en sterk trang til å vitne for sine
medmennesker om den samme sannhet til salighet, som han selv så levende hadde
erfart på sitt hjerte, drog han ut som legpredikant og vandret de følgende år
gjennom Vestlandet, det sønnenfjelske Norge og en del av Trøndelag.
Høsten 1800 virket han på Røros og støtte her sammen med stedets Sogneprest
P. S. Krag (1759 – 1818), som raset over den åndelige bevegelse, legmannen
fremkalte i menigheten, beskylte han for «skinnhellig vesen» at han
«forvillet svake» sjeler ved «usammenhengende snakk», for dette fikk presten
ham arrestert og ført til Trondheim. Om han der ble straffet eller slapp fri
kan for tiden ikke opplyses. Straks
etter besøkte Traae sin
fødeegn Hardanger, hvor han holdt «samling på samling alle vegne», og da der
var en forunderlig ild og kraft i hans vitnesbyrd, ble mange grepne. Dette
kunne den begavede, men overmodige og biske Sogneprest R. H. Tonning (1744 –
1835) i Vikør ikke lenge tåle. Han kalte legmannen til seg, «søkte å rette
ham i ett og alt, men – forgjeves.» Så forbød presten ham i henhold til
forordningen av 14. januar 1741 å, holde oppbyggelser, men da heller ikke det
hjalp, drev han Traae «da endelig med fortjent
indignasjon på døren.» Virkningen av dette ble likevel ikke etter ønske. For
denne gikk like fra presten til en gård i nærheten for å tale Guds Ord og
fortsatte sin velsignelsesrike virksomhet rundt om, inntil han, antakelig
våren 1804, trådde i Hauges tjeneste for å hjelpe denne med hans kjøpmannskap
i Bergen. Da Hauges omfattende timelige og åndelige virksomhet ble stanset
ved hans fengsling på Eker høsten 1804, begynte Traae
på Nordnes i
Bergen en høker og bondehandel, som han drev resten av sitt liv. Om
sin åndelige tilstand i den følgende tid skriver han den 13.
januar 1817 følgende: «Jeg ble aktet av mange
venner, men det gjorde meg sikker, og jeg tenkte høyt om meg selv, så det
onde vokste opp igjen. Dette tuktet meg til å kjenne min avmakt og meg selv.
Jeg var ofte den tid i trelldomsfrykt både for Gud og de troende, så snart
det minste ord falt på mitt hjerte til overbevisning. Og det aller tyngste
var, at den onde ånd holdt meg så fast, at jeg ikke kunne tale om dette for
de mest opplyste, så jeg ikke kunne komme til en rett erkjennelse for Gud og
bli løst fra dette. Likevel kjente jeg i mitt hjerte, at der var ikke noen
annen vei til livet enn å fornekte seg selv og gå frem i helliggjørelse med
et oppriktig forsett å gjøre Guds vilje av en frivillig ånd og av kjærlighet
til Ham å oppmuntre nesten til det sanne gode. Å elske Gud av hjertet kan
enhver gjøre, i hva stand han er, når han bare alvorlig søker Herren om å bli
innpodet i det sanne Vintre ved Den Hellige Ånds kraft og virkning i sjelen.
Da får vi den sanne opplysning om Guds vilje og lærer å kjenne det onde, som
bor i hjertet av naturen, og som bestandig henger ved oss i dette liv. – Jeg
kan ikke beskrive alle de avveier og farer, jeg har kjent, men på den annen
side heller ikke Guds store nåde og kjærlighet, hvorfor jeg aldri til fulle
kan love, takke og ære Ham.
Sin
meste tid i Bergen levde Traae
tilbaketrukken, da han var «meget fåmelt og stille
av natur». Han deltok likevel alltid i Haugianernes oppbyggelser ved bønn
eller en kort formaningstale, «som var enfoldig og hjertelig.» En annen sier
at «han talte langsomt, veloverveiet, støtt og godt, men aldri lenge.» Hans
kristenliv omtalte de gamle som forsiktig og et lysende eksempel for andre.
Det gav også inntrykk av at de tidligere sterke indre stormer og kamper hadde
lagt seg. En dyp fred og ro preget hele hans vesen. Hanvirket
den siste og lengste del av sitt liv kanskje gjennom an meget omfattende
brevveksling med Haugianere – rundt det hele land. Han hadde en særegen gave
i denne retning. Brevene, hvorav tallrike ennå er bevart, skrev især yngre
troende av og sendte til de enkelte innen vennekretsen på de forskjellige
steder. De kom således mangfoldige til gode. De er
klare og velskrevne, oppbyggelige og veiledende samt vitner om hans rike
kristelige erfaring og sunne standpunkt. En hel del har med takknemmelighet
omtalt den velsignelse, de mottok gjennom lesningen av Samson Traaes brev. Han hørte også alle dager til Hauges mest
aktede, anseende og innflytelsesrike venner. I
det daglige liv var han heller ikke «mangeordig»,
men det han sa, var der innhold i og derfor vel verd å merke seg. Han hadde
et lengre sykeleie. Rett for hjemgangen besøkte et par venner ham. Han sa da
frem et salmevers: «Kast kun anker, her er grunn! Det er godt på Gud å bygge;
Har du trang en liten stund, O, det er dog kun en skygge! Korset er en
overgang, Gleden bliver evig lang.» Og med disse ord av Benjamin Schmold’s velkjente salme: «Sørger du ennu
min sjel» sovnet han stille inn etter «langvarig svakhet» den 11. oktober
1847 og ble under stor deltakelse av venner og andre begravet den 18. samme
måned på Nykirkegården i Bergen. Han var en høy, blond og noe førbygget mann,
forholdsvis fyldig og rynket i ansiktet, med alvorlige, vakre ansiktstrekk og
store mørke, likevel ikke skarpe øyne. Av karakter var han fast og bestemt,
særdeles veltalende og vennlig og «mot alle så godvillig, forekommende og
tjenestevillig.
Forset. n. nr. |