En jernbanereise

Fra Den kristelige Lægmand. Del 2.

«Sannhetsforfekter»: Hvorledes kom de inn på denne vei De nå følger?

«Lettveiviser»: Jeg kom tilfeldigvis til å gå på et møte, og ble straks grepet og fikk andre tanker, og side taleren spurte, om noen ønsket å bli frelste, så skulle der bes for dem, da gikk atskillige frem, og jeg kunne ikke holde meg tilbake. Om en stund stod jeg opp freidig og glad og avla mitt vitnesbyrd, Skildret mitt forrige dårlige liv, og omtalte den store forandring som nå var foregått med meg. Og nå naget ikke noe meg mer. For jeg fikk en fred i mitt hjerte, og jeg ble så inderlig glad. Derfor er vi alle glade. Disse mine venner – mitt reisefølge, som dere kan se – står i forskjellige samfunn, men har samme erfaring og tro som jeg.

«Sannhetsforfekter»: Da jeg hørte det som ble lese opp av deres blad om deres mange gode gjerninger, forekom det meg å være selvros, og den stinket. Mener de kanskje å fortjene noe ved dette? I lignelsen står der også om noen, som roste seg av dette. Men Vårherre kjentes ikke ved dem. De sa også, de ikke hadde synd, men Guds Ord sier: At da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss. Men den som ingen synd har eller føler, har vel heller ikke noe kors, og da kan man nok være glad og juble. Men denne glede tar slutt. Ja, de som sier, at de ikke har synd, har ikke gått inn igjennom den trange port, ikke heller på den smale vei, men er tyver og røvere, og når de drar andre sjeler med seg, da er de falske profeter, som spår løgn.

«Lettveiviser»: Den som nekter Kristus er en falsk profet, og av slike finnes flere i vår tid, likesom dem, som setter den ene av guddomspersonene under hverandre, eller også nekter Treenighetslæren. Vi deler ikke noen av disses tro, og er derfor ikke falske, om vi enn er frimodige og glade – ja reiseferdige.

«Sannhetsforfekter»: Og det uten å ha kjennskap til den nye fødsel, troen, korset, mørke, anfektelse, tvil, forfengelighet, vantro – ja, den gamle Adam, som skal dødes?

Men nå ble «Lettveiviser» kjed av denne samtale og spurte sine reisefeller: Hvor er vi nå? Ved første stoppested gikk disse av, mens de andre fortsatte reisen. Nå fikk disse likesom fritt pusterom, og «Botferdig» stemte i en sang følgende:

1. Den falske tro har ropet: «Kom!» Foruten bot å vende om;

Gjør kun et lite fotefall: Tro kun, du er blant frelstes tall.

2. Naturen, den kan røres slik, At tårer faller lettelig,

Men gråt for synden mangler man, Og troen er kun i forstand.

3. Det går nu som maskineri, Den snevre Port man går forbi;

Til legen går man frisk og sunn; Men kjenner ei de mange pund,

4. Men lov og takk man reiser seg, Såer man bleven lykkelig;

Da gjelder det å virke litt ; Ei skamme seg , men tale fritt.

5. Foruten kors og fryktens ånd, Med allianse hånd i hånd,

Med gjerninger, som blåses ut; I egen ære fryktes Gud.

6. Akk, tenk dog hvilket kobleri, Som bunden tror man seg dog fri;

Frimodig, glad, med tro så sterk; Se, fiendens planers fule verk!

Deretter samtalte de sammen om å ta avstand fra slike, - likevel ynkes over dem, og alle, som er ført inn i en slik forblindelse. Og de sa i tillegg, at der var mer håp for dem, som lå i laster, enn slike som disse. Men, sa «Sannhetsforfekter,» det er noe å lære av dem også. Se, hvorledes hvorledes skam var fjernt fra dem, hvor stor frimodighet og tro de la for dagen (når den bare hadde vært ekte), hvilken virksomhet og utrettelig flid, hvilken oppofrelse, hvilket samhold og overbærenhet, hvilken kjærlighet og fordragelighet. Ja, i å hjelpe de fattige, gi den husville herberge, hjelpe de som var falne i laster opp, besøke de syke, legge kjærlighet og omsorg for dagen, avholde seg fra klander, dømming og baktalelse m.m. I dette ytre står de kristne tilbake, og må skamme seg når de skal prøve seg selv, hvor stor iver det er hos dem. Likevel bygger disse på gjerninger, samtidig som ikke noe trykker dem, og de ikke har noe å bære, da kan de også løpe lettere. En kristen vil gjøre godt, og gjør det også. Men hvordan han gjør og ikke gjør, så kommer han i gjeld både til Gud og sine medmennesker, og på grunn av synden, som bor i ham, blir det lett besmittet, og han vet så og si ikke av, at han han har gjort noe godt. Men han føres i armod og fattigdom, og får ikke noe å rose seg av. Men søker og ber om nåde og forlatelse og bekjenner sin dårlighet. Slik er det stor forskjell med et slikt menneske, hvor Guds Ånd tenner sitt lys, som der vokser man nedover og Kristus blir alt. Likevel er det bedre å være fattig og botferdig og trengende etter nåde, om man enn har en liten tro, når den er sann, enn å ha fullt opp av gjerninger, uten syndserkjennelse, med en død tro og et falskt håp, og en tilsynelatende kjærlighet under egen ære og egenkjærlighetens kappe.

Dette var nok av de mer ytterliggående og mest virksomme, men også av verden mest aktede. Likevel har de mange følger-svenner som vel ikke benekter, at de har synd, men som likevel har så lett for å tro.