Haugianismens Tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveis Kirkehistorie. Del 40.

En ikke mindre fremragende, men enda mer virksom legmann var Lars Iversen Kjeldmo, alminnelig kalt «Lars Voss». Han forteller selv, at han ble født på gården Kvarekvol i Voss prestegjeld ikke langt fra Bergen, den 17. desember 1769og døpt bare en uke gammel, 1. Juledag samme år, før enn hans mor ennå var så frisk at hun kunne være med på den hellige handling. Dette talte han senere ofte med glede om, og formante andre flittig til ikke å utsette med å bringe barna til Jesus i den hellige dåp.

Hans foreldre var gårdbruker Iver og Thorild Kvarekvol. Allerede i 1775 døde hans kjære far, som omtales som en svært saktmodig mann. Etter å ha vært enke til 1779 giftet moren seg igjen med en mann fra nabogården Grue, hvor det var fire oppsittere, som hadde barn. Den unge gutt fikk derfor kamerater nok, men det første år etter sin ankomst der, var han stadig svært sørgmodig og trist til sinns, derfor tok han ikke del i de andre barns villskap og overgivenhet.

«I denne tid,» skriver han, «plagdes jeg mye med innskytelser av den onde fiende om å forkorte mitt eget liv, så jeg neppe våget å bære min tollekniv på meg. Da jeg holt dette innesluttet i min egen barm og ei hadde mot til å åpenbare denne sinnslidelse for min gode mor, som visstnok hadde trøstet og styrket meg, ble min ve og vånde desto større. Da jeg heretter begynte å søke andre barns selskap og litt etter litt tok del i kortspill, støyende natt- svermeri m.m., forsvant selvmordstankene hurtig som en sky om morgenen.

Mine barneår forløp slik, til jeg var 17 år gammel. Da døde min kjærlige mor, og året etter gjentok jeg mitt dåps løfte, som jeg var noe urolig og bekymret for. Da jeg kunne lese godt etter den tids krav og forstod også temmelig hva jeg leste, så følte jeg sterkt i min samvittighet Guds Ords vitnesbyrd og viktigheten av den pakt, jeg nå hadde fornyet med den altseende og rettferdige Gud, men forstod likevel slett ikke riktig hva omvendelse og selvfornektelse skulle bety eller være. Men selv om mitt lettsindige levnet ønsket jeg likevel stadig å bli salig, og da jeg i tillegg følte, at jeg ikke kunne vente dette, slik som min vandel den gang var, tok jeg gamle og for sitt ærbare levnet og rettskafne vandel roste menn til mitt mønster, idet jeg tenkte, at når jeg bare levde slik som disse, ville jeg nok bli salig hisset.

Alle disse gode, men dessverre altfor svake forsetter og minnelser, svant snart, og jeg begynte nå rett for alvor å bli en fordervet og ryggesløs yngling. Til dette bidrog visstnok den tids onde skikker og sedvaner i min hjembygd. For bryllupene da måtte minst vare i 8 dager ved uavbrutt spising, drukkenskap, dans, støy og ofte slagsmål m.m.. Ellers duget de ikke til noe for forblindede mennesker. Da kirken lå i nærheten gjestgiverstedet Vossevang, måtte alle, når de søndag og helligdager kom fra kirken, pægel (brennevin). Deretter begynte man å bytte og handle hester under en gruelig banning, forenet med løgn og bedrageri. Ved dette ble det en gyselig og ubeskrivelig støy og uorden, som vedvarte til langt utpå natten, så enhver kan innse hvorledes Sabbaten ble vanhelliget, og Guds hellige navn ble spottet. I disse alminnelige såkalte forlystelser tok jeg stadig del, når leilighet ble gitt. Men min hestehandel lyktes alltid så slett for meg, at jeg ved dette ødela min lille formue. Grunnen til dette var kanskje at jeg ikke kunne banne og lyve så sterkt, som de mer øvede.»

«Det gikk meg som den forlorne sønn: Herren sendte redning i mitt 29. år ble jeg oppvakt av den sterke syndesøvn 100, og mitt hjerte rørtes ved Guds langmodighet og nåde, som ville reise meg arme menneske opp av mange fall. Denne Guds kjærlighet kan jeg ikke skjule, men vil fritt ut bekjenne, og det for alt folket, at Han hadde fritt meg ut av den åndelige død, så kraften erfares av det. Guds kjærlighet er så klar, at jeg ikke annet kan kjenne enn å ville oppofre mine krefter til å vandre i dette alt jeg formår. For omtrent 19 år siden (1798) reiste en person ved navn Thore Thoresen og holdt religiøse taler i denne egn, jeg var. Især forklarte han det første Bud, om å elske Gud. Dette kom meg underlig for, da det vitnet i min synd. Men da jeg var motvillig, falt det snart bort.

Samme år i Julen var vi mange sammen etter den gamle skikk og reiste omkring fra gård til gård, danset og drakk. Da inntraff det, at en av mine fornemste slagsbrødre kom, mens vi var samlet på den gård, hvor jeg tjente. Han hadde vært omtrent en halv mil borte hos en, som hadde begynt å holde taler. Ved denne var han blitt rørt. Han hadde og med to brev, som han leste for hele julelaget. Dette gav jeg akt på og syntes det var rett. Men da vi var drukne, begynte mine eldste brødre å le og spotte og ble arrige i sitt sinn. Da følte jeg i min ånd, at det var synd, og tenkte: Du gjør rett ille, som spotter det, du ikke kjenner mer til. Det kan være like mye godt som ondt. Jeg talte da i stillhet noen ord med denne person, som foreholdt meg at jeg måtte avstå fra synden og omvende meg m.m., dette gikk inn på mitt hjerte.

Nå skulle vi reise til en annen gård, og jeg ba den omtalte kamerat, at han ville følge med oss. Men han svarte «nei!» Jeg reiste med de andre. Da jeg var kommet nesten frem, kunne jeg for min samvittighets angst ikke følge lenger, men slet meg fra dem og oppsøkte igjen den før omtalte person. Da jeg traff ham igjen, fortalte han om en som hadde noen av Hauges bøker. Av disse lånte jeg et eksemplar, kalt «Betraktning over Verdens Dårlighet.» Mens jeg leste i den, vitnet det klart i min ånd: Her vises det sanne ord. Dette trodde jeg så fast, at jeg ved bønn, sukk og gråt, med stor angst over mine begåtte synder, i en 14 dagers tid kunne liksom seire over alle mine innvortes og utvortes sjelefiender. Sannelig var det Den Hellige Ånd, som da gjenfødte meg og gav vitnesbyrd, at jeg var et Guds barn, om jeg ville bli Hans kall lydig, som jeg da også lovet, samme hva det skulle koste.

Slik følte jeg Herrens kall på mitt hjerte, at jeg skulle vende meg fra synden, tro på Jesus Kristus, gå i Hans fotspor og følge Ham etter samt bekjenne Hans hellige navn for menneskene. Jeg begynte da straks å vitne for andre, hva jeg trodde, og om hvilket nytt forsett jeg hadde fattet og sa, at jeg ville fornekte meg selv og etterfølge min Frelser, samme hva for trengsel som ville møte. -Denne hastige forandring, som skjedde med meg, virket især forundring hos mange, som kjente meg. Jeg var av og til sorgfull, men for det meste glad.

Om våren (1801) kom Hans Hauge (til Voss). Jeg ble med ham til Bergen og fikk veiledning og ble styrket i troen ved hans kjærlige omgang. Slik gikk jeg da frem i enfoldighet, men av og til syndet jeg mot Herren. Ved dette tapte jeg min frihetsånd og den første kjærlighet. Dette tap kan jeg ikke utsi. Bittert fikk jeg føle den store elendighet, det mennesket kommer i, som har vært renset og igjen blir besmittet med synder og kommer i trelldom og tvil om Guds nåde.

Siden den tid har det bestandigvært tungt for meg, da jeg stadig har ligget under Åndens tukt, som aldri har tillatt meg syndefrihet, så jeg har funnet smak i den. Men Gud har atter besøkt meg med sin nåde, så jeg er hjerteglad. Gid jeg så sant måtte bevare dette i ydmykhet og årvåkenhet inntil enden.

Av det anførte kan dere, mine kjære medmennesker, tydelig se og erfare, hvilken en stor og grov synder jeg har vært. Dersom ikke nåden var større enn synden, så kunne jeg umulig bli frelst. Men ettersom min synd ble overflødig kjent, så ble nåden ennå overflødigere kjent. Enhver fornuftig kristen kan tenke, hvilken sorg, bedrøvelse og angst, som trengte i min sjel og hjerte, da jeg fikk se min store ondskap og ulydighet. Ved Guds Ord og Den Hellige Ånds lys fikk jeg syn på alle avgudene og alt det onde mitt bryst, som stakk meg med dødens brodd. Nå kunne jeg lett ha gått under i fortvilelse. Men Guds særdeles nåde, barmhjertighet og bunnløse kjærlighet bevarte meg. Den tilskyndet sent og tidlig, at jeg i sannhet skulle vende om til min himmelske Fader og tro Evangeliet om min Frelser, Jesus Kristus, som med sin død på korset har lidt for mine og hele verdens synder. Nå kan dere og lett forstå, hvilken avsky jeg senere har hatt og stadig til alle de oppregnede laster samt alle andre synder, som er imot Guds Ord.

Forts. n. nr.