En liten bemerkning til noen vers i den 91. Salme

Fra Den kristelige Lægmand.

«Fordi han har lyst til meg, (sier Herren), så vil jeg utfri ham, for han kjenner mitt navn. Han skal kalle på meg, og jeg vil bønnhøre ham, jeg er hos ham i nød; jeg vil fri ham og herliggjøre ham. Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min salighet.»

Disse deilige bemerkninger av Herrens munn, fikk jeg som et tankespråk på et postkort fra en av våre med-troende. De er så herlige og vokst seg så store for min sjels og sinns øyne, jeg føler i dag likesom trang å meddele dette med andre. Herren taler her likesom andre steder i sitt Ord, ikke uvilkårlig. Her taler Han til dem, som ingen lyst har til Herren, men heller mye mer vemmelse. At profeten sier: «Vi så ham, men der var ingen anseelse, at vi kunne ha lyst til ham.» Ja så er det kjødelige øye den dag i dag. Ingen lyst til Ham og som slike har vi ingen del i disse trøstespråk, derfor forutsettes, at dette angår et annet menneske, eller andre folk, for eksempel den David omtaler i sin 1. Salme, som ikke vandrer i ugudeliges råd, ikke står på syndens vei, ikke sitter i spotteres sete. Men som har sin lyst til Herrens Lov. Som også apostelen bemerker: «Jeg har lyst til Guds Lov etter det innvortes menneske,» og atter, «Og på dette vet vi at vi kjenner ham: om vi holder hans bud.»

Altså blir det den lyst, som hersker i oss, som gjør utslaget i vårt Gudsforhold. Den lyst hos oss som Herren ser etter, er en virkning eller frukt av den nye fødsel. For ved den skapes der i oss en ny guddommelig art og beskaffenhet, i forstanden et nytt lys, i viljen en ny lengsel og kraft. «Siden han har denne lyst til meg,» sier Herren, «så vil jeg utfri ham;» ja dem Gud opphøyer er de rette opphøyede, og deres opphøyelse er helst fremmed og skjult for verdens høye og opphøyede. Guds barns opphøyelse er skjult under stadig selvfornedrelse, derfor står: «Hver den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» Selvfornedrelse er en frukt av den sanne ydmykhet og uverdighetsfølelse: «Jeg vil enda bli ringere enn så, og være nedrig i mine øyne.» Ja slik vokser den sjel, som har del i den sanne opphøyelse.

Salmisten taler her om: «Jeg vil opphøye ham.» Hvorfor skal den sjel opphøyes slik? «Jo,» sier Herren, «han kjenner mitt navn.» Ja, men er det da noe særskilt i dette at man kjenner Herrens eller Frelserens navn? Ja, det er nok den høyeste knute eller kunst i vår kristendom, både etter Skriften og erfaringen. For å kjenne og kjenne er to ting, som Jesus og apostlene høyt vitner om. Hadde man i hin dager kjent Jesus, hadde de ikke korsfestet Herlighetens Herre. Ikke heller hadde Jesus gråtende ropt: «Akk, dersom du endog på denne din dag visste eller kjente din besøkelsestid.» Men nei, Jesus går inn og ut blant dem, men de kjente Ham ikke. Noen visste Han var Josef, tømmermannens sønn, andre kjente ham som Davids sønn, få kjente Ham som Peter: «Du er den levende Guds Sønn.» Du har det evige liv. Denne kunnskap får man alene ved Guds Ord og Ånd og om dette har alle fromme bedt ydmykt til Herren om.

De hadde også den samme forståelse under den gamle Pakt. Profeten sier: «I det man kjenner ham, min rettferdige tjener, skal han rettferdiggjøre mange. For han skal bære deres misgjerninger.» Derfor, kjære søkende la oss alle be Gud om den sanne og levende Guds kunnskap som beveger våre hjerter til å elske Gud og å unnse oss for alt ondt i Hans hellige nærværelse. Denne kjennskap eller tro på Gud er det som gjør at vi kan kalle Gud vår Abba og kjære, kjære Fader, og denne tillit er det som gir oss adgang til Nådestolen, at vi kan få kalle på Ham som den der har stort velbehag i å gi sine barn hva de begjærer hver dag, og især på nødens dag og dager, ja da vil Han særdeles være hos sine sanne troende tilbedere og herliggjøre seg for dem, men også herliggjøre sine barn som også lutres og renses under mange slags nød og trengsel, styrkes, befestes og forfremmes, særdeles til det innvortes menneske. Å hvor stort for de sjeler som har del i denne herliggjørende nåde som her tales om, den er beredt og tiltenkt alle og fås ved omvendelse og tro. Disse vil Han også mette med et langt og lykksalig liv, om Han finner det tjenlig for dem, og lar dem se på Hans salighet, og saliggjørende nåde her og hisset. Med dette store og herlige fra Herren munn og side, er det svært sårende å være vitne til de flestes forhold både til omtalte lyst og kjennskap til sin Skaper, oppholder og Dommer. Herren bebreider sitt folks fordom med, at «en okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe. Men Israel kjenner det ikke, mitt folk forstår det ikke, I er et syndig folk, et folk med svær misgjerning.»

Måtte da ikke dette vers ramme noen av de troende ved det at de viker av fra årvåkenhetens tro og troens grunn, et ubevoktet øyeblikk fra vår side kan lettelig avvæpne både harnisk (rustning) og våpen. Av dem som allikevel i tide, mottar Guds kall, en del nå atter sitter i verden hildede, de falt igjen; For Himmelen de altfor lite skattede, derfor de må glide og blive liggende.

O. Tuntland.