Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 41.

Vi fortsetter her Lars Voss sitt vitnesbyrd (Lars Voss er for øvrig et kjent navn på min kones mor side. Red. anm.):

«Siden den tid har jeg vandret enfoldig, bekjent Guds hellige navn blant mine medmennesker, med hensyn på dette så her jeg reist gjennom Norge tre a fire ganger, besøkt hver by og de fleste prestegjeld, især i det Søndenfjeldske, så Kristi kjærlighet, som var antent i min sjel og hjerte, har bredd seg ut derfra -- med drivende ønske om alles frelse. Ved disse mine reiser blant så forskjellige mennesker har jeg prøvet forskjellig og samlet erfaring om medgang og motgang, sorg og glede, om ondt rykte og godt rykte. For omtrent 26 år tilbake (1818), flyttet jeg med kone og sønn fra Bergen til Nordland, hvor jeg etter et års forløp ble eier av gården Kjeldmoe i Målselv.

Iblant denne kristelige menighet har jeg stille levet mine senere dager og oppofret mine siste så vel åndelige som legemlige krefter. Herren har velsignet mine bestrebelser, så jeg stadig har hatt daglig brød til meg og mine og i tillegg aktelse og vennskap av de fleste mennesker i omegnen. Jeg takker hjertelig Gud for alt i vår Herres Jesu navn. Nå lenges jeg inderlig etter å vandre bort og få være med Kristus og ønsker bare inntil enden ved Guds nåde å kunne stride rett den gode strid, beholde troen og fullbyrde løpet, så vet jeg visst, at seierskronen også er henlagt for meg. Men, dessverre! Jeg er enda her nede, og synden bor fremdeles i mitt kjød. Dersom jeg ikke alvorlig våker og ber, kan jeg lett falle i fristelse, for Ånden er vel villig, men kjødet skrøpelig, og det er ikke noe godt i mitt kjød. Den onde natur må derfor stadig tvinges og åndelig korsfestes ved daglig omvendelse og derved bli lagt under Ånden, hvorfor der uavbrutt må skje en bestandig fornyelse i vår sjel og ånd, - likesom vi også daglig må få en full syndenes forlatelse.

Dette er min tro etter Barnelærdommen og min redelige bekjennelse, ikke noen innbilning, men en fast overbevisning om de usynlige ting, som ikke sees, men likevel holdes for sanne og visse. Troen er en Guds gave, som kraftig virker den ekte kristelige kjærlighet. Derfor er jeg fast forvisset om, at jeg over alle ting bør frykte og elske Gud, holde Hans Bud og elske min neste som meg selv. Og slik som jeg selv tror, taler jeg alltid. Disse to punkter: å elske Gud og sin neste holder jeg trolig fast ved, og på dette vil jeg ved Guds nåde seire over alle mine sjelefiender og stadfeste denne grunnsannhet i den hellige treenige Gud Faders, Sønns og Helligånds Navn, så jeg ikke vil leve meg selv, men i Guds Sønns tro og i det håp, at Han av nåde vil skjenke meg det evige liv. Gud hør min bønn! Amen.»

Han omfatter vår kirkes goder, det kristelige embete, prestene og den offentlige gudstjeneste med varm kjærlighet og var alltid den første og den siste til stede i Guds hus under menighetens forsamling der. Han levde i sannhet et kjærlighetens liv. Like til det siste leveår samlet han folket om seg til oppbyggelse enten i nabolaget eller andre steder – særlig på Sollid. Likeledes pleide han hvert år, når våronna var over, sammen med Ole Lassesøn Fagerliddal å ta seg en tur ut til Reisen og Bardu, navnlig til sistnevnte Sokn, for å oppmuntre og formane seg selv og vennene der. Særlig i høytidene, men visstnok også ellers, gjengjeldte disse hans kjærlighet ved i flokk og følge å besøke «Lars Voss» i hans hjem, hvor gjestfriheten så gjerne huset dem i flere dager om gangen. Sitt siste leveår tilbrakte den gamle på sykesengen, og selv om de legemlige lidelser var strenge, var han aldri utålmodig eller klage over det. Glad og fornøyd talte han i denne tid oftere om å vandre her fra, slik som en Jesu troende kan gjøre det, og nevnte mang en gang sin forundring og glede over at den onde frister nå så sjelden plaget ham. Med sedvanlig tilfredshet og glede mottok han den siste morgen sønnekonen, som etter sedvane brakte ham kaffen, som han likevel nøt lite av. Glad som han alltid var i denne, forundret dette husets folk, som nå straks måtte inn og se til ham. Han var da nettopp sovnet inn. Hans dødsdag er ikke anført i Målselvs Kirkebok, men den inntraff omkring den 28. juni 1855.

Forts. n. nr.