Hovmod er en trolldomssynd

Lars linderots fortale til Evangeliet på

Ellevte søndag etter trefoldighet

Gud står de hofferdige imot, men de ydmyke gir han nåde. Blant de lærdommer som apostelen Peter gav Jesu religions bekjennere under sin apostoliske sendelse, var også den at de skulle være ydmyke og føyelige og ikke på grunn av den store kunnskap de hadde fått om Gud og Hans Ord, tilrane seg anseelse eller fortrinn for deres medbrødre som ennå levde i deres forrige tro og lære. Ikle eder ydmykhet, sier han, for Gud står de hofferdige imot, men de ydmyke gir han nåde. l Pet. 5, 5. Verdige kristne! Elskede tilhørere! Det er en stor fordel ved Jesu lære at den ikke fremstiller den evige, allmektige Gud for oss som et vesen som inngir frykt og forskrekkelse, men som en kjærlig Fader som vi kan ha barnlig tillit til og be som vår beste, vår mest trofaste venn. Den virker også hos sine bekjennere en viss følelse av verdighet og aktelse, da den underviser oss om Guds omhyggelige omsorg for oss og viser den høye pris den evig forbarmende Gud har betalt for oss til vår lykksalighet. Ikke bare idet den advarer oss for alt som kunne fornedre oss og røve fra oss vårt høye verd i den altseende Guds øyne.

Men vi må vokte oss vel for å misbruke disse våre religionslærdommer slik at vi lar følelsene av menneskets verdighet, og enda mer en kristens, utarte til stolthet. Guds kjærlighetsfulle faderlige tenkemåte mot oss må ikke svekke den ærbødighet og underdanig- het som skapningen skal vise Skaperen. Herren, det uendelige, fullkomneste vesen skal vises ydmykhet av sine tjenere og av mennesker som er støv og aske. Jo høyere en far elsker sitt barn, desto høyere ønsker han å overtyde seg om dets gjenkjærlighet. Omhyggelig fjerner Han alt som kunne støte det fra Ham eller svekke den barnlige tillit. Det gode barn som behandles slik, legger på sin side vinn på så langt det klarer, å gjøre seg verdig til denne faderlige omsorg, å gjengjelde den ømme fars store omsorg og alltid vise ham ærbødighet, som Gud og naturen har bestemt. Den kjærlige omsorgsfulle far våker likeså omhyggelig over det spede barn som over den oppvoksende yngling. Han tillater aldri hovmod, egenrådighet og forfengelighet å slå rot i det unge hjerte. Han finner alltid utveier og vet også hensiktsmessig å benytte dem til å la den elskede, halvvoksne sønn eller datter føle deres svakhet og hvor mye de ennå trenger til hans klokskap og ledelse.

Slik behandler også Gud oss. På samme måte oppdrar Han oss. Han åpenbarer

seg for oss som en mild Far, stor i godhet og velvilje. Han vil ikke inngyte oss redsel, ikke imøtekomme oss som en pukkende overherre, men som en elskverdig kjærlig og vennlig velgjører. Men kan Han frita oss for det ansvar å vise Ham ærbødighet og barnlig ydmyk underdanighet - Han som styrer verdener og alt som finnes der. Kan det være likegyldig for Ham om vi misbruker Hans faderlige godhet så vidt, at vi våger å klage på Hans veier og knurre over Hans råd og disposisjoner? Han underviser oss om det verd som vi har i Hans øyne som fornuftige, til evig salighet bestemte personer, og søker ved å vekke en kristelig æresfølelse hos oss som består i å vokte oss fra å synke ned i den fornedrende syndens dynn. Men om vi anser oss for større enn vi er, mektigere og mere opphøyede, om vi glemmer vår avhengighet av Ham eller blir overmodige over våre fullkommenheter, som likevel alle er mer eller mindre beheftet med svakheter og som alltid røper det fordervede, lett henrevne menneske, - hva har Han da annet å gjøre enn å ydmyke oss og å lære oss ved sine tuktelser at vi ikke er eller blir noe uten Ham?

Vær saktmodig og ydmyk av hjertet, slik formaner den store sedelærer selv, og allerede David forutsa at det aldri går de hovmodige vel. Har vi ikke daglig eksempel på hvor dårlig de handler som setter kjød for sin arm, og hvor dypt de faller som formastelig trøster seg til seg selv. Filisternes kjempe Goliat trosset jo en hel hær, idet han trodde seg sterk nok til å gjøre det, men hvordan gikk det ham? Den lille spinkle David som han hånte for hans våpen og rustning, felte ham jo med et eneste steinkast, slik til jorden, at han aldri reiste seg mer. Dette står det å lese om i Bibelen; men ikke noe sted står det omtalt at David hovmodet seg over sin seier; for han fryktet Herren, idet gudsfrykten var gått i arv i slekten like fra hans stamfar Abraham, og han visste at den ydmyke behaget Gud. Hvor forskjellig er han ikke i dette fra mestedelen av menneskene som tror at de utretter alt av egen kraft og regner Guds hjelp og medvirkning for småting. Dagens hellige Evangelium på ellevte søndag etter trefoldighet gir oss et merkverdig bevis på dette sinns ufordragelige stolthet. Derfor leser vi nå dette opp og vil nærmere utlegge hva det er. Ved Guds nåde skal dette bli vårt emne i vår andakt i denne Gud helligede stund. Vi forbereder oss ved et andektig: Fader vår, du som er i Himlene! Helliget vorde ditt navn! Komme ditt rike! Skje din vilje, som i Himmelen så og på jorden! Gi oss i dag vårt daglige brød, og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere! Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde! For riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen.