Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie. Del 42.

Nest den nyss omtalte er Erik Nielsen Saue den mest betydelige og ansette av Hauges venner på Voss. Han ble født 1782 på gården Dugstad og døpt i Vangsnes kirke 5. Søndag etter Trefoldighet samme år. Foreldrene var Gårdmannsfolk Nils Eriksen og hustru Anna Brynjulfsdatter. Senere kjøpte de gården Saue, som Erik, som var den eldste av barna, i sin tid overtok. Hans del i nevnte eiendom er et forholdsvis stort bruk, et av de største i bygden. Men det var tidligere lite oppdyrket. Hans foreldre satt i små kår og noe synderlig jordforbedring ble det ikke fortatt av dem. Deres sønn derimot begynte tidlig med å grave og dyrke og fortsatte med det, enda etter at han hadde overtatt gården og selv var blitt kårmann. Han drev den opp til en av de mest velstelte i bygden, likesom han ved sin flittighet og aldri sviktende arbeidsomhet ble en av Sognets mest velstående menn. Litt hagebruk syslet han også med, noe som det i de tider var meget sjelden på Voss. - I 1812 ble han gift med Barbara Nilsdatter Mugaas fra Evanger, med hvem han levde i et lykkelig ekteskap.

I sin ungdom ble han ved siden av jordarbeidet også litt handel. I hjembygden kjøpte han ull og vadmel, som han solgte på Østlandet, som han gjorde flere reiser til i den anledning, stundom sammen med en venn fra Eksingedalen. På disse reiser led de ofte meget ondt. Den tids veier og kommunikasjonsforhold nødet dem ofte til å bære handelsvarene på sin rygg. Selv om Erik var en liten, tett bygget mann, viste han seg ofte likevel under disse strabaser og holde mål med andre. En gang var de et sted Sønnenfjelsk 12 mann i følge, hver med sine tunge bør på ryggen. De gikk på ski og var her under kommet til et renn på kvart til eller en halv mil. Bare to av dem klarte dette uten å falle, og den ene var Erik Sauer.

Om det var under disse reiser eller hjemme på Voss, han først stiftet bekjentskap med Hauge kan ikke sies med sikkerhet. Det var i alle fall omkring år 1800. Men bekjentskapet gikk snart over i vennskap og fra Eriks side visstnok til inderlig hengivenhet. Visst er det, at han ved Hauge selv ble vakt til kristelig liv. Han begynte ganske snart å forkynne Guds Ord, særlig i hjembygden, men også i Sogn og andre bygdelag som grenset til Voss. Enkelte ganger ledsaget han Hauge på hans vandring. Etter en oppbyggelse de hadde holdt sammen, sier Hauge: «I kveld talte du mer rørende, men jeg er mere lærende.» Denne varsomme og kjærlige bemerkning forsto vennen og glemte den aldri.

Erik Saues legmanns-virksomhet hadde nær bragt ham sammen skjebne som Hauge. Han ble nemlig på grunn av dette innkalt til forhør på Vossevangen, dit han gikk imidlertid nokså frimodig. Sønnesønnen spurte ham en gang: «Fikk du sover natten før forhøret?» «Ganske som vanlig» var svaret. Under dette ble han først spurt: «Kjenner du Hauge?» Til dette svarte han: «Ja!» «Er du Hauges venn?» «Ja!» «Hva har du lært av Hauge?» «Ikke noe annet enn å være Gud og Kongen lydig!» Disse var de vesentlige spørsmål, som ble forelagt ham ved forhøret, og dermed var han senere fri for videre påtale.

I begynnelsen av Hauges langvarige fengselstid gjorde han en reise til Christiania for om mulig å få tale med sin kjære venn. Dette lyktes ikke. Han ble nektet adgang. Men da han gjentatte ganger gikk bedrøvet og speiderne frem og tilbake ved fengslet, ble han til sin glede oppmerksom på, at Hauge så ut gjennom en glugg i lofts-cellen. Denne kjente straks vennen å sa: «Nei, nå mener jeg, at Erik Saue er kommet her!» Så tok han et lys, tente og pusset det svinge det rundt og ropte høyt: «La lyset brenne!» Dette tegnspråk forsto Erik godt og vendte vel fornøyd tilbake til sitt hjem. Etter Hauges frigivelse besøkte han denne på Bredtveit og sendte ham ved flere leiligheter små vennegaver, som bevarte brever forteller om.

På Voss fortsatte Erik Saue sin virksomhet som legpredikant til sin død. Hans opptreden var særdeles liketil og fordringsløs, hans foredrag jevnt og hjertelig, fritt for skrytende ord hvor hovmodige tankemåter som undertiden kan bringe folk uten særlig skole utdannelse til å snuble over språket og dermed vekker anstøt hos tilhørerne. Dette var kanskje en av grunnene til, at han særlig blant dem, som sto utenfor kretsen og bevegelsen, oppnådde en anseelse, som neppe noen andre legpredikanter der. Innen bygden nøt han alminnelig aktelse ved sin for forsiktige vandel og sitt hele forhold. Etter et kort sykeleie døde han på Saue 11. desember 1858.

Blant Hauges venner i Bergen må særlig fremheves Johan Nicolai Loose han ble født i kors kirkens menighet antagelig 1769 og var av borgerlige foreldre fikk en forholdsvis god oppdragelse ble ved utlært til dem broker og viste seg tidlig som en begavet gløgg ung mann med skarp forstand og stor evne til å utnytte denne i praktiske og tidligere forhold.

Da Hauge sommeren 1798 besøkte Bergen ble den unge Loose dypt grepet under en av oppbyggelser, denne holdt der. Den livsglade, håpefulle gutts alvor og samvittighetsnød vakte oppmerksomhet og gjorde især hans far bekymret. Da også denne hadde tillit til Hauge som åndelig veileder, gikk han sammen med sønnen for å oppsøke legmannen, som imidlertid allerede var reist fra byen.

Men den ivrige sannhetssøker slo seg ikke til ro med det. Han fikk spurt opp en av Hauges bøker, leste den med stort begjær og fikk her med adskillig lys både over sin egen åndelige tilstand og veien til livet. Han skrev dermed til Hauge, klage for ham sin sjelenød og fikk veiledende svar tilbake. Ved senere personlig samvær med denne samt gjennom alvorlig bønn, kamp og Guds Ords flittige lesning lysnet det for ham så mye, at han kunne tro sine synders forlatelse, fant fred og fikk en ny rik sandhetserkjennelse.

Mektig grepet av en levende omsorg for sine medmenneskers frelse og drevet av Kristi kjærlighet til å gå ut som vitne blant en sovende og vantro slekt begynte han straks å holde oppbyggelse både i sine sin fødeby og dens omegn, ja foretok også lengre reiser, der han hadde flere sammenstøt med det den tids rasjonalister.

En gang overvar han gudstjenesten ved Sæheim’s anneks kirke i Hosanger Prestegjeld. Deretter ville han holde oppbyggelse for folket. Da man fikk nyss om dette meldte en av Sogneprest Frants Henrik Blichfeldt’s medhjelpere denne, at «en av de såkalte profeter og lærere» etter endt messe ville holde samling. Da presten var ferdig med det forretningen, kalte han Loose til seg i kirkestuen bad allmuen kommer inn og befalte legmannen til å synge og tale for dem, som han pleide. Siden har Blichfeldt beskrevet denne sammenkomst på følgende måte: «Skjønt sang og tale denne gang intet i seg selv forargelig eller skadende inneholdt, var talen dog uten all orden og kun et skummende utbrudd mot vår tids laster, ugudelighet og vantro, forenet med straffedommens forkynnelse og idelig gjentatte utrop: «I må omvende eder!» Men til å opplyse, forbedre eller oppbygge endog den enfoldige var den aldeles uskikket.»

Slik var den rasjonalistiske prests oppfatning. Senere hen søkte denne å svekke det inntrykk, den ildfulle og varmhjertede predikants ord hadde gjort på de som var til stede ved alminnelig talemåte om, at Loose var en uduelig taler og uberettiget til å opptre slik. Etter prestens mening overtrådte han i tillegg sine plikter som borger og kristen ved angivelig og forsømmer sitt håndverk samt forlate hus og familie.

Så fikk legmannen dra sin vei, og presten trøstet seg med, at han ikke hadde øvet noen innflytelse på folket. Men Loose lot seg ikke skremme av dette, han fortsatte sin oppofrende energiske virksomhet til medmenneskers frelse og ble mange til velsignelse.

Da Hauge senere nedsatte seg som kjøpmann i Bergen, ble forbindelsen mellom de to venner enda intimere. Lose ble ved denne tid gift med Hauges begavede søster Karen født 1778, og betrodd den øverste ledelse av svogers store handels forretninger, når denne som oftest selv var fraværende på reiser for å fremme sine åndelige og timelige formål.

Etter Hauges fengsling høsten 1804 drev Loose selv betydelig kjøpmanns forretning og forskjellige andre virksomheter, samtidig som han var kommisjonær for sine venner og dermed dannet et i flere henseender betydningsfulle bindeledd mellom Vestlandet og Østlandet. Slik fortsatte han med stor energi og hell, inntil døden plutselig rykket ham bort ved et slagtilfelle 13. februar 1810 han ble begravet på korskirken gården den 20. i samme måned kun 41 år gammel.

Forts n. nr.