En julehilsen

Til brødre og søstre i Herren, som vil elske den Herre Jesus Kristus i uforgjengelighet! Amen.

Nåde og fred være med eder!

Er det ikke rart og en stor nåde fra Herren, at brødre og søstre fra begge sider av havet, det store Atlanterhavet, Fra Norge og Amerika er igjennom «Den kristelige Lægmand» satt i forbindelse med hverandre og der igjennom kan få oppmuntre, tilskynde og oppbygget hverandre på vår aller helligste tros grunn? Jeg får vel tro, at Vårherre fra første av brukte meg usle orm som et middel til å få denne forbindelse satt i gang. I det minste vet jeg, att fra den tid, det var i sommeren 1902, jeg besøkte Amerika, er denne forbindelse blitt vedlikeholdt og mitt ønsker og bønn til Gud er nå den, at den måtte vedlikeholdes ved gjensidig forståelse og kjærlighet i fra begge sider. Gud gi nåde til dette! Amen.

Nå har vi julen snart inn på oss. Den store høytid med det høytidelige og gledelige budskap om Frelsens fødsel. Adventstiden med sine 4 søndager går forut, som en forberedelsestid til på en verdig måte å motta julen. Jeg husker et par spørsmål av salige Pontoppidans forklaring, hvor det heter: hva navn har de troende etter Kristus? Svar: De kalles kristne, det er: Salvede. Så neste spørsmål: Er da alle kristne i de kristne land slike kristne? Svar: Navnet har de vel alle, men salvelsens ånd og nåde mangler de fleste. Ja, så ser det ut i kristenheten. Ja, slik så det også ut iblant Israels folk den gang Jesus ble født. Det var da ikke mange, som hadde salvelsens ånd og nåde. På dette beror det om vi kan få være med å glede oss i Jesu fødsel. Josef og Maria tillike med hyrdene har av det slags folk som hadde salvelsens ånd og nåde. Gud gjør gjerne noe stort for slike folk og utretter også gjerne noe stort ved sådanne folk. Derimot er i verden er de ringaktet, ja mang en gang hatet og forfulgte.

Hverken Josef eller Maria, eller hyrdene hadde store tanker om seg selv, at de duget til noe. Men se, hva Herren gjør. Maria ble utkåret til å føde å avle Jesus og av henne har han antatt den menneskelige natur, og Josef ble valgt til å ekte å forsørge henne og ble således Jesu pleiefar. Er ikke slikt stor nåde og ære? Men hyrdene da? Ja, Gud hadde nok heller ikke glemt dem. Før enn de visste noe av, kommer en engel til dem, og Herrens klarhet skinte for dem og de fryktet mye, som vel ikke er å undres over. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se jeg forkynnere eder en stor glede, som skal vederfares alt folket. For erder er i dag en Frelser født, som er den Kristus i Davids stad, og det skal været erder et tegn: I skulle finne et Barn svøp, liggende i en klubbe.

Ja, slik skriver Evangelisten Lukas om dette. Jeg må vel tenke, at hyrdene ble overfalt som av en henrykkelse av glede og forunderlig over det usedvanlige som nå hender dem. Men hvor mange er det vel nå, som forundrer, hører og gleder seg over dette? Det er ikke med dette som med andre glede-budskaper: Det krever fattige syndere, ydmyke og sønderbrutte hjerter. Alene i slike hjerter er det rom for denne glede. I verdslige, kjødelige og uomvendte hjerter her ikke noe rom for denne glede. Er ikke dette underlig? Men så er det og så blir det nok til verdens ende. Den himmelske glede kan ikke smakes og nytes av verdslig sinn. Men lykkelig og salig er derfor den sjel, som har sagt verden farvel å vendt sitt ansikt til å vandre mot det himmelske Jerusalem. La oss gjøre selskap i ånden med hyrdene til Betlehem, for å se barnet i krybben og synge med en sanger:

«Kjærester Jesus! Jeg beder om lov til å kommer

Hen til din krybbe i ånden med alle de framme

Og på deg se uti min jammer og ve,

Så jeg med denne nød må forglemme.»

Stallen, hvori Jesus ble født kan vi vel ligne med hulen Adullam, som vi leser om i 1 Sam. 22, 1 -2 hvor David gjemte seg for Saul, og hvor hans brødre og hans fars hele hus samlet seg om ham, samt hver mann, som hadde trang, og hver mann, som hadde noen ågerkar som trengte ham og hver mann, som var misfornøyde samlet seg til ham og han var høvedsmann over dem. Men også her i byen, som også har en grotte eller hule finner vi Davids sønn omgitt av sine foreldre og hyrdene, men flokken av elendige, som trykkes av alle slags kummer, kors og motgang er vokset, som har samlet seg om Ham og en nå samler seg om Ham den dag i dag. Og var David høvedsmann for hine, så er Jesus det mye mer for oss. Kjære venner! Vi får samle oss om Ham! Der finner vi et tilfluktssted, når der ikke er mere rom for oss i denne verden. Jesus har ikke jaget noen av sine på dør ennå. Kjærligheten, som bandt Ham til korset er nok i Ham og hos Ham også i krybben, bare vi blir fattige, små og nødlidende nok til å krype inn der. Det var nøden, som hadde drevet den dem sammen om David i hulen Adullam. Og likedan går det nok til med dem, som har samlet seg og samler seg om Jesus. De er i lidelser og bærer sitt kors. Men gled dere! I sørgende og sukkende Jesu venner! Jesus er vår høvedsmann, vår talsmann og yppersteprest ved Faderens høyre. Han kan og vil ikke glemme oss. Han sier: Kom hit til meg alle i som arbeider og er besværet jeg vil gi eder hvile. Ta mitt åk på eder, lærer meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skulle I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig og min byrde er lett.

Er ikke slike ord oppmuntrende og styrkene for en stakkars pilgrim, når han blir trett i ørkenen? Mat. 11, 28 - 30. Så har vi også dette løftet av Ham, å styrke oss på: Se jeg er med eder alle dager inntil verdens ende! Mat. 28, 20. Hyrdene har vi ikke sett, men vi skal nok få se dem. De er bare gått foran oss og venter på at vi skal komme etter. Når tallet er fullt vil basunen lyde og da vil Vårherre samle alle dem til seg som er adspredt sammen til ett. Joh. 11, 52. Da engelen hadde båret sitt budskap til hyrdene var der straks hos han en himmelsk hærskares mangfoldighet, som sang: Ære være Gud i det høyeste! Og fred på jorden! Og i menneskene en velbehagelighet! Luk. 2, 14.

Men vi da? Må ikke vi glede oss? Jo sannelig! Gud har gjort store ting imot oss og derfor er vi glade, sier David. Sal. 126, 3. Er ikke dette store ting? Ja den aller største ting som Gud har gjort imot oss fattige syndere, at Han sender og gir oss sin Sønn. «For så har Gud elsket verden at hver den at han har gitt sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes men ha et evig liv. Joh. 3, 16. Derfor synger vi med Brorson av åndelig glede:

I denne søte juletid Tør man seg rett fornøye,

Og bruke all sin kunst og flid, Guds nåde at opphøye,

Ved ham, som er i krybben lagt,

Vi vil av ganske skjelemakt i ånden oss forlyste.

Din lov skal høres, frelsermann,

Så vidt og bredt i verdens land At jorden den skal ryste!»

Og vi fortsetter videre med hele denne salme.

Da englene sang stod vel hyrdene og lyttet. Dette var bare et forspill til den herlighetens dag, når englene og salige skulle istemme den evige halleluja og synge: Lammet, som er slaktet er verdig til å motta makt og rikdom og visdom å styrke og pris og ære og velsignelse. - Og Ham, som sitter på tronen og Lammet være velsignelsen og pris over æren og kraften i all evighet, amen. Åp. 7, 9 – 12. Men tenk en gang, hvilken sang himmelsøt og evig lang.

Men kjære, du, som leser dette og ikke er omvendt til Gud. Stans nå litt og tenk over! La det å bli en den siste jul du lever i synden og uomvendt. Vil du være med i himmelen, så må du omvender deg å bli en Jesu venn og disippel på jorden. La ikke djevelen og de falske profeter få innbille deg, at du skal komme til himmelen å bli i sammen med englene og de salige med en død tro, som intet annet er enn en falsk innbilning, som de ubotferdige gjør seg selv om å få nåde uten omvendelse, som du vel husker fra din barnelærdom. Gjør alvor av den sak og kom gjennom den trange port mens du har tid. Du vil aldri angre det.

Så kjære venner brødre og søstre i Herren! La oss samles om krybben i åndens enighet og fredens bånd. Så synger vi til slutt sammen med Brorson:

«Akk kom! Jeg vil opplukke Mitt hjerte, sjel og sinn

Med tusen lengsels sukke: Kom, Jesus dog der inn!

Det er ei fremmed bolig, Du har den selv jo kjøpt -

Så skal du blive trolig Uti mitt hjerte svøpt.»

«Jeg vil med palmegrener Ditt Hvilested bestrø,

Min brudgom, deg alene Jeg lever vil og dø.

Kom la min sjel få kjenne sin rette nådes grunn,

I kjærlighet å brenne Til min forløsnings stund!» Amen.

Hermed får jeg si dere et kjærlig farvel for denne gang, i det jeg til ønsker dere en gledelig julefest og et godt og velsignet nyttår!

Aaraas 5. november 1921.

Eders det ringe broder i Herren,

Tollef Aaraas.