Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie, del 43.

Da Hauge mottok dødsbudskapet, gjorde det etter dypt inntrykk på ham. Han skriver i et trøstebrev til sin søster dater 27. februar 1810 blant annet følgene: «Uventet, straks jeg var oppstått om morgenen, får jeg hører det ord: «Loose er død!» Hvilket i førstningen ikke helt gikk opp for meg, men etter hvert som jeg tenkte over det, hva var mistet: En venn i nød, en broder, som ville dele til det ytterste, en far til manges vell, av omsorg og virkelyst en, som er sjelden å finne i den grad. Mange levde med ham av hans arbeide, og flere kunne håpes ville komme til brød ved hans hjelpsomme hjerte og forhåpentlig tiltagende formue. Alt dette og over alt vårt siste samvær, de oppriktige deltakelse og lykksalige følelser ved vår samtale om å gagne, om og utbre det gode i tiden til et salig formål på hin side gaven, - har rørt mitt hjerte, så jeg av og til på grunn av gråt ikke kunne tale, - . Når vi tar i betraktning alt, selv om hjertet røres ved å tenke på det, skylder vi bare å etterligne vår avdøde broders dyder og å unngå hans feil. Tror, Gud så, det nå var på den saligste tid for ham. Vi som ennå er i verden, må bruke alt så godt som mulig til livsopphold, på grunn av og beredelse til hint liv, hvor vår tro er fast, så vi finnes igjen med glede. Fremfor alt minner vår broder Looses død oss om, vi skal og dø, vel oss, at vi stadig er beredt og i tillegg gjør godt, mens vi har tid.

Et par år etter mannens død ble enken gift igjen med Hans Eriksen han var født på gården Eriksrud i Lier, ble i krigsårene, mens han for til sjøs, oppsnappet av kaprere og ført til England, hvor han tilbrakte mange år. Her ble han påvirket og vakt av kvekerne. Omkring 1812, straks etter sitt giftemål med Karen Loose, solgte han de eiendommene i Bergen, han fikk med henne, og flyttet til Christiania, hvor han drev som kjøpmann og ervervet seg en ikke liten formue. Han var noe av en original og tilhørte alle dager kvekerne, men omgikk også haugianerne. Der fortelles, at han døde omkring 1840 på Schlzhaugen, som ikke ligger langt fra Gamle Aker Kirke. Hans enke levde enda adskillige år. Både som gift og senere gjestet hun København og stiftet bekjentskap med det Grundtvig, som interesserte seg mye for den begavede kvinne. Med hensyn til det åndelig var hun visstnok ikke på langt nær så ydmyk, dyp og varm som broren Hans Hauge. Med hensyn til religiøs oppfatning omtales hun

som noe ustø og ble lett påvirket snart av den ene, snart av den andre retning. Hun døde i Vår Frelsers Menighet i Christiania 16. februar 1850.

Ved Hauges virksomhet i Sogn ble flere fremragende Guds Ords bekjenner vakte. Av disse må foreløpig kun nevnes Torger Halvorsen Nes, Lars Knudsen Kyllingen og Daniel Arnesen, da deres vesentlige virksomhet følger etter 1804.

I Sunnfjord levde flere av Hauges venner. En av de eldste var Peder Abrahamsen Stenhovden i Kinns i Prestegjeld hvor han ble født 1778. Far hans var Lensmann. Både han og hustruen omtales som rettskafne folk med aktelse for Guds Ord, men uten noe dypere kristelig liv. De gav så vidt mulig sønnen en omhyggelig og god oppdragelse og sørget særlig for, at han ble vel kjent i sin Bibel og fikk en grundig kristendomskunnskap.

Han ble vakt under en av Hauges første besøk i Sunnfjord, antagelig sommeren 1801, og hørt det siden til dennes «elskelige venner,» som stadig stod i et inderlig og fortrolig forhold til nys nevnte, som han betraktet som sin åndelige far. Når Hauge besøkte egnen, gjestet han alltid sine venner på Stenhovden og holdt oppbyggelser samme sted, unntatt i 1809, da han kun var på Svanøen å forberede saltverket der. Den gang talte Hauge ikke Guds Ord for større forsamlinger, fordi han kun midlertidig var løslatt av sinn arrest. Han holdt likevel husoppbyggelser.

Peder sin begavede hustru, Berthe Andersdatter fra Lauvåsen i Tiller Anneks til Klæbu, skyldte han også på en måte Hauge, under en av sine vandringer for å forkynne Guds Ord kom hun også til Sunnfjord. Hauge, som syntes, de passet for hverandre, gav dem et vink om det. Og de ble gift og levde lenge og lykkelig sammen. Hun var sjelden dydig i det timelige, et eksemplarisk menneske og en alvorlig kristen. De fikk i alt 12 til 14 barn, som de oppdro til arbeidsomhet Guds frykt, men kanskje noe for strengt.

Peder Abrahamsen levde alle sine dager på fedregården Steinhovden. Ved siden av skitt jordbruk drev han landhandel, men reiste også flittig om for å bekjenne Guds Ord. Han virket især i hjembygden og omegnen, fremfor alt i Høydals- og Vefringsfjorden. Når han i timelig anledninger anliggende der foretok lengre reiser, sydover til Bergen eller nordover til Trondheim gjennom Nordfjord, Sunnmøre, Romsdalen og Nordmøre, holdt han og oppbyggelser underveis.

En, som kjente ham nøye, sier, at han hadde flytende og vekkende gaver til å tale Guds Ord. Bønn og formaning vekslet. Han tok så mange salmevers inn i sitt foredrag og visste å anvende dem så treffene, at hans oppbyggelse allerede ved det ble særlig av-vekslende og oppbyggelige. Da han likeså hadde en kjærlig ånd, en mild stemme og forstod på rette tid og sted og fremholde både Loven og Evangeliet, fikk han stor innflytelse på folk. Til utgangspunkt for sin tale pleide han å ta enten et bibelsted eller et salmevers.

Ved sitt liv vant han aktelse tillit og sto i det hele i et hjertelig fortrolig forhold til de kristelige venner på stedet, særlig Ole Svanøe, det sant A. Busk, A. Helland, Svend Ruud, og Samson Traae i Bergen. Da virksomheten for hedning-misjonen begynte, deltok Peder Steinhovden flittig i denne ved å yte bidrag og overvære møtene. Hans åndelige liv var i alminnelighet ikke svært omvekslende, men han hadde også sine kamper og mangler.

Da der henimot slutten av hans liv, i 1834, oppstod en stor vekkelse i egen, tok han seg kjærlig av de unge kristne og fikk ved sin tillit og visdom sammen med stedets øvrige venner ledet bevegelsen i sunne spor. Samværet med de unge virket tilbake på ham selv. Han ble opplivet, oppvarmet og fikk nye impulser og tilskyndelser.

Selv om han hele sitt liv hadde en god helbred, ble likevel kraften nokså hurtig brutt, da han var 60 år. Dødsleie varte ikke mer enn omkring 14 dager. Anders Redal var visstnok den siste av vennene, som talte med ham. Han fant den syke svært anfektet over, at der var en mann, som han hadde hatt imot, men tilgitt, likevel uten å kunne få kjærlighet til ham. Redal svarte: «Du må be Gud om og få elsker ham. Kan du ikke elske han, så har du i grunnen imot ham.» Han kjempet da med Gud i bønnen om og måtte få kjærlighet til vedkommende og seiret ved Guds nåde over sin uvilje. Straks etter hensov han, 25. februar 1838.

Peder Steinhovden var middels høy litt førvoksen og fyldig med små brune vakre øyne og et sjelefullt uttrykk i det ikke meget rynkede, milde og vennlige, men til andre tider også alvorlig ansikt. Håret var sort, likevel begynte det tydelig og gråne. Han hadde en fast, bestemt karakter og lot seg ikke lett rokke fra sin overbevisning, uten han ble tydelig overbevist. Men da gav han seg også øyeblikkelig, har en av hans venner sagt. Han eide en sunn dømmekraft og en merkelig evne til å prøve åndene, om de var av Gud.

Forts. n. nr.