Evangeliet på 4. søndag i advent

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

Joh. 1, 19 - 28.

Og dette er Johanneses’ vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for at de skulle spørre ham: Hvem er du? Og han bekjente og nektet ikke, og bekjente: Jeg er ikke den Kristus. Og de spurte ham: Hva da? Er du Elias? Og han sa: Jeg er ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. De sa til ham: Hvem er du? – Så vi kan gi dem svar som har utsendt oss; hva sier du om deg selv? Han sa: Jeg er hans røst som roper i ørkenen: Rett Herrens vei, som profeten Esaias har sagt. Og de som var utsendt, var av fariseerne. Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Kristus, heller ikke Elias, heller ikke profeten? Johannes svarte dem og sa: Jeg døper med vann; men midt iblant eder står den I ikke kjenner. Han er den som kommer etter meg, - som har vært før meg -, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse. Dette skjedde i Betania på hin side Jordan, hvor Johannes døpte.

Men vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som er i eder, dog med saktmodighet og frykt. 1 Pet. 3, 15. Denne Peters formaning er å ta i akt, så vi ikke av stolthet og falskhet nekter for Gud og Hans sendebud med Kain, som ville komme seg klar sitt manndrap, men det gikk ikke an for den allvitende Gud, 1 Mos. 4, 19. Heller ikke må vi nekte og være uberedte av kjødelig frykt og forskrekkelse for straff eller unnseelse å gjøre Guds gjerninger til intet, nekte det Han har betrodd oss. For som vi på den ene side ikke må si mer, enn det Gud virkelig har virket, så må vi på den andre side ikke nekte det Han har utrettet ved oss, men vær ferdige til å avlegge vitnesbyrd med Johannes, som vi leser i vår tekst; at når prester og levitter var sendte fra fariseerne, at selv om de var falske, så nektet Johannes allikevel ikke sitt vitnesbyrd, men bekjente det, at når de utsendte spurte ham: om han var Kristus, da svarte han: jeg er ikke! Han ville ikke gå inn i sin Herres sted og si det han ikke var, som de falske vil gjøre. Da de spurte ham: om han var Elias, sa han likeså, og om han var profeten, da svarte han: Nei, for han skulle vel gå frem i Elias ånd; Luk. 1, 17, men var likevel høyere enn noen profet, for de spådde om Kristi komme, mens Johannes kunne vise dem Guds Lam som bærer all verdens synd. Ja, Jesus vitnet om ham: at iblant dem som var født av kvinner, er ingen større enn Johannes, for han er den som Skriften vitner om: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn; han skal berede din vei for deg. For alle profeter var fødte i synd, og mange feilet, men Johannes var fylt med Den Hellige Ånd, vandret i hellighet som en engel, som hadde slikt klarhets lys fra Jesus den kjærlighets Sol, at han gikk for Hans ansikt, beredte vei for Ham, kunngjorde menneskene deres frelse eller dommer, den kjærlighets Herre og Allmektige, som er kommet og skal ha kasteskovlen i sin hånd, vil skille hveten fra agnene, Mat. 3, 12.

Det er Hans Ord, å forløse sitt folk, dette er alle de som mottar Ham som en Frelser, fra deres synder, og vil la mektige Herre herske over seg, de andre som ikke vil det skal Han blåse bort med sin munns ånde til deres fordervelses sted, som de selv har pådratt seg dobbelt, da de for det ene er falt, og for det andre ikke søker sin oppreisning. Dette var Johannes sitt svar da de utsendte oppfordret ham, og sier videre: Jeg er hans røst som roper i ørkenen: Rett Herrens vei, som profeten Esaias har sagt. Her bekjenner Johannes hva han er, en røst som kan høres vidt og gis stor oppmerksomhet og befaling så lenge den klinger, men snart igjen forsvinner. Slik er et menneske, det kan bruse, være stort og prektig, men når Herrens Ånd rører ved det, så er det ikke mer enn en blomst, som snart visner og faller av, Es. 49, 4, og en lyd som hastig høres og går bort. Likevel kan der ved en befaling, som den gir ut, utrettes store ting, når den adlydes og tros, især når den er varsel om tilkommende straffer, eller overfallende ulykker, som forestår. Det hendte ved Johannes sin røst at mange flydde unna for den tilkommende Dom, i det de beredte sine hjerter og la av det onde, så derved ærens Konge kunne komme frem. Dette hadde Esaias sagt før, at det skulle skje slik, og det sa Johannes for å overbevise fariseerne. For han visste de hadde skriftene, og ville de skulle rette seg etter dem som alle Guds vitner gjør, og da de utsendte enda ikke var fornøyde, men ville vite hva for en makt han hadde til å døpe, når han ikke var Kristus, Elias og heller ikke en profet, så svarte Johannes: Jeg døper med vann: men midt iblant eder står den I ikke kjenner. Likesom jeg vitner, at jeg er en røst som roper: rydd Herrens vei, så viser jeg det og nå i gjerningen. Alle dem som nå vil komme, døper jeg med vann, hvilke ikke betyr urenhets avleggelse på kjødet, men en god samvittighets pakt med Gud, 1 Pet. 3, 21. Jeg preker ikke nå slik som Moses og profetene, om Lovens trengsel, straff og Dommen som skal komme dersom dere gjør det onde, og ikke omskjærer dere; men jeg vitner at Dommen er allerede skjedd, de som ikke tror er dømt. Og at øksen ligger allerede ved roten av treet, og det råtne tre som ikke bærer god frukt, skal hogges av og kastes på ilden. All deres trelldoms tvang og all egen rettferdighets skinn duger ikke noe, men er som et besmittet klede. Es. 64, 5. Prek derfor Evangeliet om Guds nåde og kjærlighet til de fortapte, det gledelige budskap til de bedrøvede, og rens nå deres hjerter, så de kan få kjærlighet til Gud. For Han, nemlig Jesus, står midt iblant dere, Han er vår Frelser, vil dere motta Hans megling, så blir dere forlikte med Gud. Men dere kjenner Ham ikke uten dere legger akt på Den Hellige Ånds røst, som taler gjennom sine budskap, der forklares Messias herlige komme, og mektige arm til å frelse enhver som dette vil tro. Han skal bryte sundt Satans jerndører, og ta sverdet fra denne verdens gud og konges makt djevelen, så han ikke klarer noe, og så vil denne ærens Konge gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, - selv om du ikke kjenner meg, Es. 45, eller min nåde og mektige hjelp. Denne som lover dette, Han er mer enn røsten, for Han har all makt i Himmelen og på jorden, Han gir Ordet liv, og røsten kraft, så den skal bli evig. Han skal komme etter meg og stadfeste sannheten, med større tegn og kraftigere gjerninger enn jeg. For Han har vært før meg og jeg har fått det av Ham. Han er min Brudgom og Herre, jeg er Hans brud, Joh. 3, 29, og ringe tjener, enda jeg ikke verdig til av meg selv å løse Hans skorem.

Denne Johannes erkjennelse av sin store uverdighet er mye, når vi med ham kunne erkjenne det samme, så var det mye, dette må vi legge vinn på, for sannhetsvitnet bekjente ikke mer med munnen enn han følte av hjertet. Men nå bekjennes nok uverdighet av en del, men hjertet er langt fra det og fullt av stolthet og egenkjærlighet, dette kan kjennes på det at det mangler den guddommelige makt, og Jesu ydmyke og ringe, tjenestvillige sinn, i vesen, ord og gjerninger, for dette sinn er å finne hos få, og dem som har det, må varsomt passe på det, for fienden vil ofte forføre oss. Amen.

Bønn.

Sanndrue Gud! Som vil at vi, dine bekjennere, skal føre din sannhet til lyset, gi oss da en salig fryd og en frivillig ånd til å lære overtredere dine veier, så synderen kunne omvende seg. La oss ikke bli betatt med frykt og forskrekkelse, for å bekjenne hva du er og har gjort, eller gitt oss makt til å gjøre. Heller ikke at vi skulle bli inntatt av hovmodighet og synes at vi er noe av oss selv. Nei, bøy du oss til en rettskaffen dyp hjertens ydmykhet. Overbevis og lær oss å kjenne hvor uverdige vi er til all din nåde, ja til å tjene deg, så vi derfor kunne akte din nåde stor, glede oss i deg evig, at du måtte regjere over våre hjerter til din ære og vår salighet. Amen.