Evangeliet på 2. søndag etter hellige tre konger Fra
Hans Nielsen Hauges Postille. Joh. 2, 1 – 11. Og
på den tredje dag ble det holdt et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var
der. Men også Jesus og hans disipler var budne til bryllupet. Og da de
manglet vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin. Jesus sa til henne:
Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre? Min time er ennå ikke kommet. Hans mor
sa til tjenerne: Hva han sier eder, det skal I gjøre. Men der var seks
vannkar av sten, satt (frem) etter jødenes renselsesskikk, hvert holdt to
eller tre anker. Jesus sa til dem: Fyll vannkarene med vann! Og de fylte dem
inntil øverste (kant). Og han sa til dem: Øs nå og bær til kjøkemesteren! Og
de bar frem. Men da kjøkemesteren smakte vannet som var blitt til vin, og
ikke visste hvor det kom fra; - men tjenerne som hadde øst vannet, de visste
det, - kalte kjøkemesteren på brudgommen og sa til ham: Hvert menneske setter
først den gode vin frem, og når de er blitt drukne, da den ringere; du har
gjemt den gode vin inntil nå. Denne begynnelse på (sine) tegn gjorde Jesus i
Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet; og hans disipler trodde på ham. Ingen som drikker av den gamle vin,
sier: han straks vil ha den nye, for han sier: den gamle er bedre. Luk. 5,
39. Disse ord sier Jesus, når Han i det forrige vers har talt om at ingen
lagrer ny vin i gamle lærflasker, ellers vil den nye vin sprenge lærflaskene
så vinen spilles, og derved forderves, men man lagrer ny vin i nye
lærflasker, så blir de begge bevart. Denne lignelse setter Jesus frem om det
nye og det gamle mennesket. For den gamle flaske er det gamle onde menneskets
sinn, lyst og vilje i synden, og den nye flaske er: det nye menneskets vilje,
sinn, lyst og alle krefter, å elske og fornøye seg i det gode. Den gamle vin
er: verdens kjærlighet, og kjødelig behag. Dette blir snart gammelt, for et
menneske finner ikke lenger smak i en synd og lyst som han har bedrevet, men
vil straks på ny igjen fullende mer eller bedrive en annen, ja hva han kan
komme på av kjødelig lyst, av djevelens innskytelse, så vil det snart bli
gammelt, derimot Guds kjærlighet, som er den nye vin inn-øst i en åndelig
hellig flaske eller hjertet, som er utrenset, fra de gamle urene lyster, som
blir fryd og glede i Guds gjerninger, han finner seg fornøyd i det minste
gode han nyter av Herren, har fred og ro. Å! Hvor dårlig er da den, som
drikker av den gamle vin, og fyller sitt sinn, med kjødets lyster, i det
jordiske, kjødelige hjerte, som drikker synden likesom jorden drikker vann,
og i tillegg bærer torn og tistel, er nær ved forbannelsen. Heb. 6, 8. De vil
ikke straks ha den nye, for så lenge den gamle smaker dem så elsker de den. Akk!
At de da måtte se dens fordervelse, hvor besk den blir til sist, så de måtte
avstå fra det, og ikke lenger gjøre det onde, så at de kunne komme til å
tørste etter den gode vin, som den himmelske Brudgom vil skjenke dem i
evighet. For Jesus sier: Kan i få bryllupsfolket til å faste så lenge
brudgommen er hos dem? Luk. 5, 34. Dette ser vi også skjedde i vårt dags
Evangelium, så selv om de hadde brudgommen, så manglet de likevel vin, men
denne brudgom var kjødelig, og om han hadde noe på lager så tok det likevel
ende, og den som drakk av den tørstet mer. Derimot den som Jesus skjenker,
han skal ikke tørste igjen, Joh. 4, 13, for Han ledsager dem til de levende
vannkilder, selv om Han ikke har det på lager, men kan ved sin guddommelige
kraft virke vin, så mye og så hurtig som det behøves. I vårt Evangelium leser vi,
at Jesus var i et bryllup, det var likevel jordisk eller legemlig, og Han
besøkte det for å overbevise og lære dem om det himmelske bryllup. Hans mor
sa til Ham, at de manglet vin, Jesus svarte henne: Kvinne, hva har jeg med
deg å gjøre? Min time er ennå ikke kommet. Det vil si: hva har jeg med å
sørge for det jordiske bryllup? Her er brudgom, som må sørge for gjestene:
når min time og tid er kommer, at jeg skal sørge for gjestene, så skal det
ikke mangle. Hans mor sier til tjenerne: Hva han sier eder, det skal I
gjøre. Her var en særskilt tro i Jesu mor som hun hadde til sin Sønn,
imot all fornuft til det synlige, for i det visste hun at Han ikke hadde noe.
I tillegg trodde hun mot ordet og svaret hun fikk. Dette var det største
kjennetegn at hun elsket og forlot seg på Ham; for den man elsker og venter
noe godt fra, den tror mann, om han ikke svarer så vel. Ved troen fikk hun og
hjelp, for hun trodde Gud og ble ikke gjort til skamme. Rom. 10, 11. Jesus befaler å fylle
vannkarene med vann, og de fylte dem helt opp til kanten, og Han sa: Øs nå
og bær til kjøkemesteren! Han smakte vannet som var blitt til vin, og hvor
det kom fra; - men tjenerne som hadde øst vannet visste det. Slik går det
de store herrer og mestrer i verden som har mye på lager, de søker og gruer
likevel for dette da det er redde for at det skal ta slutt, for de ser ikke
Guds forsyn, men de ringe tjenere som arbeider, og de fattige som har lite,
og derfor kaster sin omsorg på Herren! De vet å prise Guds velsignelse. Der
er vel mange, som spotter med det, og sier: Gud kommer ikke ned til dem med
noe, Han gjør ikke noen mirakler nå som før, men de ser ikke Hans gjerninger.
Å friste Ham med mirakler var formastelig, for det behøves ikke, men når vi
ser til Hans velsignelse, gjør Han vann til vin. For er det ikke for kjødet,
så likevel for ånden med et fornøyd sinn, som Daniel: han valgte heller å få
vann enn vin, 1 kp. og slik forstår de ringe tjenere på Guds velsignelse i
det naturlige, så og i det åndelige. Når Jesus gir Ordet kraft
og liv i de ringe, som begjærer og vil motta det, men de mektige akter og
skjønner det ikke, fordi de ikke tror Gud. Kjøkemesteren kalte på brudgommen
og sa til ham: Hvert menneske setter først den gode vin frem, og når de er
blitt drukne, da den ringere. Av dette vil de mennesker som er senket ned
i synden, ta seg trøst til å synde og drikke seg drukne, da de sier: at Jesus
var til bryllup, gav dem vin og de drakk seg drukken. Men da drukkenskap er
en last som hele Skriften avstraffer, som en gjørlig og fordømmende synd, når
de ikke omvender seg i tide, så er det heller ikke noen trøst å få i den, for
vi leser ikke, at de var drukne, men slik pleide det å skje at menneskene
gjorde. De setter først frem den gode vin og når de er blitt drukken, da den
ringere. Slik ondskap, både har skjedd og skjer altfor mye. Men dette var
ikke Jesu velsignelsesgjerning til, at de skulle bruke det til overdådighet
og synd, nei, tvert imot edruelighet og hellige øvelser, å love Gud derved
som Han selv gjorde, Han søkte heller ikke noe ugudelig selskap, uten for å
kalle dem til omvendelse. Vårt dags Evangelium
slutter med at: Denne begynnelse på (sine) tegn gjorde Jesus i Kana i
Galilea og åpenbarte sin herlighet; og hans disipler trodde på ham. Så
var dette begynnelsen på sin kjærlighets godhet, at han gjorde vann til vin.
Dette var en god Herre å be til bryllup, der kunne ikke være noen mangel hvor
Han var med, og jeg tror alle ville ha Ham hos seg, når de fikk hva de ønsket
etter sitt kjøds behag. Men da Han er vel en mektig Herre, som kan gi og gir
timelige velsignelse, så mye Han ser det er nyttig, så de derved kunne fatte
tro og kjærlighet til Ham. Men som Hans største og kjærligste velgjerninger
er usynlige, så Han vil gyte sin Ånds vin i våre hjerter, og etter dette var
det fremfor alt nødvendig å være begjærlig til, som apostelen sier: Og
drikk eder ikke drukne av vin, for i det er ryggesløshet, men bli fylt av
Ånden! Ef. 5, 18. Med rettferdighet og fredsommelige frukter, så Han må
styre deres hjerter til det gode. Akk! At enhver tørstet etter dette og hørte
Jesu røst: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Joh. 7, 37.
Ja, akk! At vi rett måtte tørste etter rettferdighet, så vi kunne gi akt på
Hans Ord, høre Ham nøye. Da skulle vi få vin og melk uten betaling, og
forlyste oss over Herrens gode i de levendes land. Amen.
Bønn. Å Jesus! Du som har all
velsignelse, både timelig og evig, du som kan forandre vann til vin, lær du
oss din nåde, kraft og godhet å kjenne, så vi og rett kunne tro og forlate
oss på deg, ja gi du oss, hva som er nyttig i tiden, til å berede oss for
evigheten, utrydd de fra oss alt det som hindrer din Ånds vilje i oss, inngyt
din kjærlighets kraft i våre hjerter, så vi kunne bli inderlig barmhjertig,
brennende og flittige, til å oppvekke, oppmuntre og styrke hverandre, til å
avstå fra all ugudelig vesen, som vil regjere vårt kjød. Utrydd du fra oss
all hastig vrede, hovmodighet, vellyst og gjerrighet. Plant du i oss ved din
gode Ånd ditt billede med saktmodighet, mildhet, sedelighet, ydmykhet og
gavmildhet, mot vår neste, så at vi kunne tro, elske og tjene deg i hellighet
alle våre livs dager, det ber vi deg om, hør og bønnhør oss for din
kjærlighets skyld. Amen. |