Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie, del 44.

Enda mere kjent er godseier og stortingsmann Ole Torgersen Svanøe. Under Grunnloven av 4. november 1814 skrev han selv: «O. Tørjersen Svanø.» Han ble født på gården Helling i Aals prestegjeld i Hallingdal 28. mars 1781 av foreldre Torger Olsen, og hustru Ambjørg Torstensdatter Stave. Han tilhørte en anset, velstående slekt, som fremdeles eier fedrenegården, og ble oppdratt så godt, som skolevesenet og forholdene den gang tillot det.

«I min ungdom,» skriver han, «var jeg meget vellystig, vredaktig enda mot mine foreldre og søsken og et verdens barn, som alltid lot meg regjere av mine onde affekter. I mitt sytende år (1796) skulle jeg som andre etter sedvane fornye mitt dåps løfte. Jeg fikk stor lyst til å lese, især lære utenat. Jeg lærte Luthers katekisme, utdrag av Pontoppidans forklaring, en del salmer i Kingos Kirkebok så vel som noen av Davids Salmer m. m. og kunne i tillegg svare godt presten så vel etter forstanden som etter boken og var den første av 60 konfirmanter.

Den prest, som konfirmerte meg, var en meget skikkelig og saktmodig mann og hadde gode gaver til å undervise ungdommen. Jeg elsket ham derfor så høyt, som om det skulle vært min far. Han hadde også stor godhet for meg. Under konfirmantundervisningen lærte jeg noenlunde å forstå Pontoppidans forklaring. Jeg gjorde også løfte å ville forsake djevelen og alle hans gjerninger og all hans vesen. Likevel må jeg si, at den gang skjønte jeg lite, hva dette løfte hadde å bety. For så snart det gav leilighet til noe samkvem i syndige lyster, var jeg i den grad tilbøyelig deretter, at det løse forsett snart ble glemt. Jeg trøstet meg ved, at andre gjorde likeså. Likevel lå der alltid en tukt over meg bak efter, og ofte var min samvittighet urolig. Men jeg fikk den alltid tilfredsstillet med en falsk trøst.

Likevel for å unngå nådens tukt, vil jeg jeg forsøket på å bli hjemme, når mine brødre og andre om lørdags-kveldene reiste til dans og støy. Jeg erfarte straks, at jeg da søndags morgen følte meg glad og fyrrig til å lese og fornøyd i mitt sinn, mens de andre var søvnige, urolige, trette og usle i sine lemmer. Det skjedde likeledes med kortspill, som jeg var en stor elsker av. Men ved et par ganger å holde meg fra det, fikk jeg så stort hat til dette som jeg før hadde lyst til det. Ved er dette følte jeg en bedre fred i min ånd enn før.

Da fikk jeg blant annet høre et rykte om, at der var noen mennesker, især en bondesønn i Smålenene, som reiste omkring og holdt taler samt skrev oppbyggelige bøker. Jeg ønsket, at der måtte komme en slik som jeg kunne få tale med. I vårt Sogn visste jeg ikke om noen, som hadde lyst til å tale om Guds vilje, og selv var jeg eller ikke kommet så vidt, at jeg kunne åpne mitt hjerte for noen.

Det henter seg da, at min broder og jeg skulle reise til Drammen. Vi kom i selskap med noen andre, hvoriblant prestens dreng, som var en sedelig mann, som jeg hadde noen godhet for. Da vi det var kommet 6 mil fra vår hjem, nærmere en kjørende seg, og da han kom nær, kjørte han av veien. Vi talte ikke til ham, ikke heller han til oss. Litt senere kom en mann gående. Han stanset, og vi spurte, hva det var for en som hadde kjørt forbi. Han sa: «En av lærerne fra Smålenene. Han skal følge meg til mitt hjem.» Jeg angret da, at jeg ikke hadde gitt mer akt på ham. For jeg var fast i den tro, at disse menneskene måtte være oppvakte av Guds Ånd dette talte jeg om med mitt reisefølge og ønsket i tillegg, at der måtte komme en slik opp til oss.

Presten dreng svarte på dette: «Vi har så god en prest, at når vi kunne gjøre etter det som han sier så ble vi nok salige. Vi behøver ingen endre veiledere.»

Da jeg hadde tillit til denne mann og vår prest, så tilfredsstilte han meg den gang med sin tale. Allikevel var jeg siden ofte urolig og hadde mange tanker hos meg, selv om Gud og Hans Ord samt angående min og endres salighet, da Jeg syntes, at menneskenes levne stred imot Jesu lære. Jeg tenkte derfor å ville avholde meg fra de grove laster: Det å banne, være vred m. m.

Om våren (1799 eller 1800) kom Gulbrand Værås fra Nummedal til bygden. Så snart jeg hørte at han var i nærheten reiste jeg til ham, hvor han på en gård holdt tale. Der samlet det seg mange folk, og jeg ble svært beveget, men holdt meg av skamfullhet tilbake og kunne den gang ikke tale med ham. Jeg reiste hjem og lovet Gud og ville motstå synden, men verdens lyster var enda i hjertet. Blant annet henter det, at jeg ble buden til et bryllup. Der kvaltes ganske det gode forsett, som jeg før hadde hatt, i det jeg tok del mer de andre verdensbarn og støyet meget, ja mer enn jeg noensinne før hadde gjort, inntil jeg fikk høre av mine kamerater i et annet værelse synge på følgende salme av Paul Gerhard, som han hadde lært utenat: «Skulle jeg min Gud ei prise Og ham takker hjertelig.» (Land. K. salmebok nr. 459.) Dette gikk meg så til hjertet, at jeg ble ganske beskjemmet. Jeg kunne ikke lenger få fred i synden. Det var og den siste dans, jeg var i.

Om høsten kom Gulbrand Værås igjen. Nå først revnet syndebåndet hos meg i stykker. Jeg fikk bedrøvelse over min ulydighet og inderlig lengsel etter å holde Guds Bud. Jeg trodde også, er at alle disse menneskene som jeg så hadde begjærlighet etter å høre Guds Ord, ville gjøre det samme. Jeg begynte da og fornekte alt, hva jeg efter Guds Ord kun fant var synd, som forfengelig klesdrakt, omgang med verdens mennesker o.s.v. og tok på å lese å betrakte det nye Testamentet og en bok kalt «Betraktninger over Verdens Dårlighet,» forfattet av Hans Nielsen Hauge. Jeg talte om dette med noen andre, men det varte ikke lenge, før en del begynte å spotte, og noen sa: «Det er likevel ikke så farlig, som du forestiller deg m. m. Man må likevel bli salig.»

Ved alt dette ble jeg bare mer ivrig, lærte da også bedre å forstå Guds Ord, især Jesu og apostlenes lære og ble bestandig på en sann fornektelse. Dette foreholdt jeg også for andre.

En gang tok presten meg fatt midt iblant allmuen og vil overtale meg, at jeg skulle leve som før. Men han formådde ikke noe, og jeg søkte enn mere Gud med bønn om Hans Ånds bistand. De grove synder, som før hadde lokket ble nå lettere å avslå. Men jeg ble mange andre synder var, hvilke jeg tidligere ikke hadde kjent. Disse kostet både da og senere en daglig strid for å overvinnes.

Der var i tillegg noen andre, som også hadde hatt et alvorlig forsett og ville stride imot synden. Vi gikk da til hverandre om søndagene og ble oppbygget sammen, leset og sang. Det der kom dessuten også forskjellige mennesker, som talte med oss så vi hadde mange oppbyggelige stunder.

Forts. n. nr.