Jesu seierrike oppstandelse

Evangeliet på 1. påskedag.

Mark. 16, 1 – 7.

Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende urter for å gå og salve ham. Og meget tidlig på den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. Og de sa til hverandre: Hvem skal velte stenen fra døren til graven for oss? Og da de så opp, ble de var at stenen var veltet bort; for den var meget stor. Og de gikk inn i graven og så en ung mann sitte på den høyre side, kledd i en hvit, sid kledning; og de ble forferdet. Men han sa til dem: Forferdes ikke! I leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble korsfestet. Han er oppstanden, han er ikke her; se, der er stedet hvor de la ham! Men gå bort og si til hans disipler og til Peter at han går foran eder til Galilea; der skal I se ham, slik som han har sagt eder.

Disse ydmyke og gudfryktige kvinner var tidlig oppe for å salve Jesu lik, men de kom for sent! Jesus hadde mye å gjøre så Han stod tidlig opp av graven. Han skulle ned til Helvete og preke for åndene som var i forvaring, 1 Pet. 3, 19, og etter at Han hadde vist seg for Maria Magdalena skulle Han te seg for Faderen og vise sine 5 sår og merke etter tornekronen. Slik var Hans seierrike oppstandelse. Han måtte i sin kjærlighet føre apostlene fra tvil til visshet, fra fortvilelse og nød til seier og ny glød i troen.

Om du og jeg er kommet ned i syndens grav ved synd og vantro så skulle vi ikke slå oss til der for det ville føre oss inn i den evige død og helvete. Nei syndens grav er ikke noe blivende sted, vi må opp der fra koste hva det koste vil. Her er det Guds nåde, bønn og bot som må til, troens ild skal tennes i hjertet. Emmaus-vandrerne sa til hverandre, etter at Jesus hadde åpenbart seg for dem, brant ikke hjertet i oss da Han åpenbart det skriftene for oss! Det var Guds nåde som brakte Jesus til dem se han ved moses og profetene i igjen kunne tenne troens Brann i deres hjerter og Jesus seiret i deres hjerter!

Maria Magdalena som Jesus hadde drevet 7 djevelånder ut av, Mark. 16, 9, stod utenfor graven og gråt, forteller apostelen Johannes, 20, 11-18. Da kikket hun inn i graven og får se to lysende Engler sitte der. De sier til henne: hvorfor gråter du? Hun sa til dem: fordi de har tatt min Herre bort og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! Og da hun hadde sagt dette vendte hun seg om og så Jesus står der; og hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun mente det var urtegårdsmannen, og sa til ham: Herre! Dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham så vil jeg ta ham. Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun om og sier til ham: Rabbuni! -som betyr mester.

Kvinnene fikk i oppdrag å skynde seg til disiplene og Peter, å fortelle at Jesus hadde oppstått fra de døde, og Han skulle gå foran dem til Galilea. Ved dette fikk de del i Jesu seierrike oppstandelse. Likeså Maria, hennes gråt og sorg ble vendt til glede, tvil til visshet. Hennes hjerte var fylt av fortvilelse og sorg, ble nå fylt med glede og visshet, jubel og sang. Peter og Johannes skyndte seg av sted til Jesu grav så snart kvinnene hadde vitnet for dem om det de hadde hørt av englene og de fant det som kvinnene hadde sagt.

Emmaus-vandrerne som fikk et så velsignet seierrikt møte med Jesus, kunne ikke sitte med denne velsignelse alene, men måtte snarest vende tilbake til sine brødre. Da de kom til Jerusalem fant de de 11 disiplene var samlet. De bar fram sitt glade budskap og de 11 kvitterte med å si: Herren er sannelig oppstanden sett av Simon! Luk. 20, 34. Mens de samtalte om det som hadde hendt, og gleden og håpet vokste stod Jesus plutselig iblant dem og sa: Fred være med eder! Se deres hjerters lengsel stod med ett iblant dem. Nå hadde de del i sin Frelser seierrike oppstandelse.

Johannes sier i sitt evangelium at apostelen Tomas ikke var sammen med dem på denne første dag i uken, da Jesus åpenbarte seg for dem, Joh. 20, 19 og 24. Da han senere kom og fikk høre det som de fortalte, så kunne han ikke tro det. Han var ærlig og sa det som det var, at han ikke kunne tro før han fikk se naglemerkene i Jesu hender og fikk stikke sin finger i naglegapet og sin hånd i hans side så ville han ingenlunde tro. Joh. 20, 25. Jeg har fått slike tanker om dette: at Gud styrte det slik for at Tomas og de andre disipler bedre kunne overvinne all tvil også jeg og du. Kanskje Jesus visste at Tomas var den som ville tåle denne prøvelsen best av disiplene? Selv om all tvil er fordømmelig så må vi kunne si at Tomas var ærlig i sin tvil. Dette førte til at Jesus seierrike oppstandelse ble enda herligere for disiplene og kvinnene som var vitne til det som henter 8 dager deretter. Da var de atter samlet og Tomas var mellom dem. Det som nå skjedde, viser Jesu omsorg for sine barn. Jesus kom da dørene var lukket, og slo midt mellom dem og sa: Fred (være) med eder! Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side; og vær ikke vantro, men troende!

Kjære sjel! Er Jesu seierrike oppstandelses-kraft virksom i ditt hjerte og i mitt hjerte? Jeg må for egen regning si: I Herre Jesu Kristi navn: Gud skapt i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd innen i meg! Sal. 51, 12. Amen!

Trygve Einar Gjerde