Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie, del 45.

År 1801 ryktedes det, at Hans Nielsen Hauge var kommen til gården Haftorn, 4 mil fra oss. Jeg gjorde meg straks ferdig til å reise. Dette fikk jeg og siden bestandig tillatelse til av mine foreldre. Men underveis møtte jeg en anstøtsstein: Da jeg var kommet til det nevnte sted en kvart mil nær, traff jeg en offiser, som kjente meg meget vel. Han spurte straks, hvor jeg ville hvor jeg hen. Jeg sa at jeg aktet med å reise til Haftorn for å tale med Hauge.

Han begynte ivrig å fraråde meg og gjorde så mange innvendinger, at jeg nå ikke kan huske dem så vel. Da jeg var matt og trett etter den lange vei, ble jeg ved hans tale meget nedslått, så jeg til sist ikke kunne svarer ham ett ord. Endelig forlot han meg og jeg gikk til mitt bestemmelsessted

Da jeg kom frem fikk jeg tale med denne mannen, som jeg så lenge ønsket å treffe. Jeg ble svært styrket ved hans oppbyggelse, da han viste både i lære og liv å lede de svake og overbevise de gjenstridige.

Etter noen dager reiste jeg hjem igjen til mine foreldre og arbeidet. Om søndagene var jeg enten i kirken eller på et eller annet sted i oppbyggelse. En venn ville, jeg skulle reise over til Lærdal og Luster med noen bøker og dessuten tale med folket om Guds vilje. Jeg, som var villige i min ånd, måtte vel lignes med Peter, som ville gå i døden for sin Frelser, men da fristelsen kom, hadde han for liten makt til å motstå med. Likevel i dette var vel Guds ledelse med Peter, at han dess bedre kunne lære å kjenne seg selv, likeså med meg. Jeg har å grunn for og si: Herren være lovet, som legger oss en byrde på. Vi har en Gud, som hjelper, og en Herre, Herre, som frelser fra døden.

Da jeg kom over fjellet til Lærdal, traff jeg bare mennesker, som spottet og lo av meg og til dels truet med straff. Jeg, som var forlite befestet til å tåle forfølelse --, ble nå så redd for å lide --, at jeg vendt tilbake og kan hjem julaften. Jeg var svært opprørt i min ånd, dels fordi jeg syntes å ha gjort urett i å vende tilbake og la meg skremme fra å bekjenne Guds Ord, dels satte fienden enn på meg og ville gjøre den nåde gjerning til intet, som Gud hadde utført i meg.

Jeg kom nå mer og mer anfektninger, tvil og strid og kun ikke bli enig med meg selv. Likevel den tros grunn, som jeg hadde erkjent i mitt hjerte ved Guds Ord, vitnet Ånden var sannhet. Dette hadde jeg aldri noen tvil om. Men det, som manglet meg mest i anfektning og fristelse, var, at jeg engstes over min og oppriktighet, og at fienden fikk meg til å tro, at jeg var en hykler.»

Disse svære indre åndelige prøvelser og kamper vart utover vinteren 1802, ofte ledsaget av stor angst, idet han trodde seg selv fortapt. Hans sjelekval var tit så stor, at han «svettet, som av et svært tungt arbeide.» Dette holdt ved i flere måneder. Imellom kunne han få litt hvile og kraft til å be. «Jeg fikk iblant, skriver han, følge en liten tros-gnist som da styrket meg. Jeg erfarte både, hva det er å være uten Gud og ha Ham til venn. Fristeren innfant seg atter med sine gloende piler. Men nå begynte jeg å få mer makt over ham og sa av og til ganske høyt: Vik fra meg Satan! Du er en løgner, som du har vært fra begynnelsen. Likevel av og til var han så sterk, at han gjorde meg på ny forsagt.

Dette varte til en gang om våren (1802), jeg gikk og sådde min fars åker, mens jeg gråt heftig, rant meg i disse ord i hu: «Den, som sår med gråt, skal høste med glede.» Da lød likesom det skulle være sagt til meg: Vær frimodig dine synder er deg ei forlatt. Av dette ble jeg så styrket i troen er jeg fra den tid syntes å ha makt over fiendens fristelser selv om han oftere innfant seg, fikk jeg etterhvert større tillit og tro til Gud og kunne nå mer tilegne meg Hans løfter… Jeg gjorde Ham nye løfter og fikk kjenne Hans faderlige førelser med meg, og at Han ikke ganske hadde forlatt meg, som jeg en tid trodde, men at han bare hadde skjult seg under korset, så at jeg skulle lære å kjenne meg selv.

Jeg synes nå ikke å kunne fulltakket Ham for Hans store nåde, at Han oppholdt meg, som var fortapt og fordømt til den evige død, og fridd meg ut, så at jeg skulle være hans egen som en synderlig ting. Jeg ba ofte til Herren, at jeg ikke måtte få fred i noen syndig ting, men at Han ville lede meg på den rette vei.

Mine daglige skjødesynder var og er alltid følbare for meg. De er en pel i mitt kjød, ja slår ofte ned i mitt sinn, så jeg må klage med Paulus: «Det gode, jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde, jeg ikke vil, det gjør jeg altfor mye. Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» «Likevel kan jeg ikke fulltakke Gud, som til denne tid har oppholdt troen og gjennom så mange farer holdt meg i live. Når jeg tenker på dette, må mitt hjerte bøyes og mine øyne renner. Herren, vår Gud, styrke meg og alle i det gode forsett, at vi, som har kjent, at Herren er god, måtte bli delaktige til bestandige til enden, så vi kunne vinne livsens krone.»

Forts. n. nr.