Brev fra Otto Hodnefjell

Mosterøy 6/4 - 1980. Del 1.

Kjære Erik Haualand!

Jeg skal prøve å svare på ditt brev av 26/2 - 80 som du hadde sendt til Viktor Meyer. Han sendte ditt brev til meg den 13/3 med spørsmål om jeg kunne svare. Jeg skulle ha svart tidligere, men da vi har vært opptatt med ny-dyrkning, så har vi hatt det travelt og lite tid for brevskrivning.

Det er nok få her omkring som kan svare på disse ting du gjerne vil ha rede på. For så vidt er jeg den rette i første omgang. Vi med vår familie har levet midt oppe i disse begivenheter, men nå er det historie og ukjent for de fleste.

Men jeg kan henvise til spesielt to personer som er eksperter angående disse ting. Og den ene er min svigerfar, Matheus Holte, Gvarv, Telemark. Den andre er deres nettopp nyinnsatte sokneprest i Sauherad, Halvor Bergan, Han har vært mye hos Matheus Holte og fått mye opplysning der. Han arbeider med et verk om Haugianernes kamp mot den Rosenianske åndsretning.

Men dette skjellsord «Blåbokianerne», har en spesiell vestlandsk historie i forbindelse med to navn. Den ene er den som du skriver om, Peder Amlie, Haugesund. Han skrev to små bøker, Den ene hadde blått omslag og ble av den grunn kalt «blåboken», den andre hadde grått bind og ble kalt «gråboken». Den andre personen var presten Lars Oftedal i Stavanger. Han var en av forgrunnsfigurene for den Rosenianske åndsretning her i Stavangerdistriktet og dertil hadde veldige talegaver. Eller som de gamle sa: «Han hadde ordet i sin makt». Han samlet store folkeskarer om sin talerstol.

For Oftedal var den første bok av Peder Amlie «Nogle ord om de nye og gamle Arbeidere i Herrens Vingaard», en torn i Øye og sikkert og i samvittigheten, Og han ble så rasende på denne bok at han kalte den en "kile fra helvede som skilte Guds barn fra hverandre". Og dem som var av samme åndsretning som Amlie, ble kalt for «Blåbokianere». Iblant disse var og min farfar Iver I. Hodnefjell.

Disse som stod trofast på den haugianske linje, kalte seg ikke selv for Haugianere. Seg imellom brukte de bare omtaleformen venner, vennene og vennesamfunnet».

Bestefar var født i 1839 og var således en mann i sine beste år når den skilsmissen kom, slik kalte de det når dette uværet kom fra Sverige. Da ble det et klart skille i flokken av dem som bekjente seg som kristne. Det var som der står et sted i Skriften om et fikentre, som kom i bevegelse av et kraftig vær, så faller de markstukne frukter til jorden. Slik og her. Dem som var befestet i sin kristentro og kunne prøve åndene, ble stående på den gamle bibelsk - haugianske grunn. Men det ble en trengsel og lutringens tid for de oppriktige, og alt tjente dem til gode, slik som der står det skal gjøre.

Men det ble bare noen få, i forhold til de andre, som ble stående på den gamle grunn. Og de kom sammen i husene til faste oppbyggelsesmøter, samtidig som de etter Hauges testamente var trofaste kirkegjengere. Jeg kunne fortalt mange rare ting. Men det ville føre for langt i et brev. Men jeg kan kanskje nevne noen få ting. Jeg har skrevet at de var få, men allikevel mange i forhold til nå. Jeg er født 1923 og kan huske at rett som det var kunne stuen være full av kjære venner. Venner fra øyene nordover til Bergen, ja helt fra Oslo besøkte oss.

I 1916 begynte de med faste sommermøter i Oslo og senere og i Bergen, slik at det ble Oslo og Bergen annet hvert år, Det var Tollef Aaraas fra Telemark som var den åndelige leder på den tid. En natt fikk han en klar innskytelse fra Gud om å samle sammen til et møte en gang hver sommer i Oslo av dem som ønsket og som stod på den gamle grunn. Fremdeles gjøres dette, men og med høstmøte hvert år som tillegg. Møtene varer tre dager.

De mest kjente navn jeg husker ved omtale fra 1870 - årene var utenom min bestefar: Elling Aske, Tryls Bru, Peder Aske, Morten Nordhus på Rennesøy og en Isak Olsen fra Stavanger, Og ikke å forglemme Danielsen fra Bru, Det var han som overtok noen av forretningene etter John Haugvaldstad som da bodde i Stavanger.

Far husket godt Danielsen, og han og bestefar var i sannhet hjertevenner. Han ble av de andre vennene kalt for å være en elskelig mann. Et par historier kan bevise det. Bestefar var en stor og kraftig kar, men Danielsen var liten og spe, men noe eldre enn bestefar. En dag da bestefar var i byen, traff han uventet Danielsen i Østervåg - en hovedgate i Stavanger. Han ble så glad, at han tok bestefar om livet og løftet ham opp fra gaten. Dette forteller ikke så lite om hva jeg selv har erfaret og sett blant vennene, at den innbyrdes kjærlighet var inderlig og ekte.

En annen historie om Danielsen fortalte en norskamerikaner som var hjemme fra Amerika i 1946 eller deromkring. Han var fra Åmøy i Mosterøy kommune og nærmeste øy til Bru. Han hadde vært sammenhengende femti år i Amerika, - reiste fra Norge da han var 18 år og var nå 68 år. Han kom innom til far på en liten snarvisitt, Jeg satt og hørte på dem.

Han bekjente seg ikke som noen personlig kristen, og da deres felles historie her i Norge var bare til han var 18 år, så var det jo naturlig at han ville prate om slike ting som de hadde vært med på i sammen og opplevd som ungdommer.

Det kunne være forskjellig slags moro og ungdomsstreker. Men jeg kunne forstå av far at han ikke hadde lyst til å le og ha moro av sine ungdomsstreker, hvorfor han sa lite, men smilte av og til overbærende. Men denne mannen skulle besøke flere av sine ungdomsvenner og snart brøt han opp og skulle gå. Og da fikk jeg se noe rart. Den muntre mann var ikke lenger munter, men gråt. Han omfavnet far. Dette gjentok seg flere ganger. Til slutt sa han meget beveget og med veldig tyngde: «Når jeg tenker på de gamle oppbyggelser borte i Bru, og Danielsen stod og talte, da kunne jeg gråte blod».

Dette synes jeg forteller meget om den tyngde og kraft der var i de gamles vitnesbyrd, når det kunne ha slik en virkning 50 år etter. Og hemmeligheten var nok den at de levde i den daglige bot og derfor hadde en daglig syndenes forlatelse - og i det hele en ekte omgang med sin Herre og mester. Danielsen var som oftest meget beveget når han talte Guds ord og tårevannet kunne rinne på hans kinner.

Den første tese av de 95 teser som Martin Luther slo opp på slotts-kirkens dør dagen før Allehelgensdag 1517, lød slik: «Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sier: Gjør bot: osv. har Han villet at de troendes hele liv på jorden skal være bot.» Dette er kjennemerket på de sanne kristne og dette var og et typisk kjennemerke på især de gamle Hauges venner, Dette poengterte og Hauge sterkt, nemlig å lære seg selv og naturens fordervelse å kjenne og avstå fra synden i alle dens former. Og ved den levende tro, virket ved Guds nåde, få del i Kristi oppstandelseskraft. Ja slik som det står i Ordet: «Det gamle er forbi - se, alt er blitt nytt!»

Fortsettelse n. nr.