Haugianismens Tid, 1796 til 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie, del 49.

Om ham og hans hus skriver Prost M. Wefring: «Trond Torvigen og hans eldre broder var begge blitt vakte til liv i Gud i deres fedrehjem ved omreisende legpredikanter, og de kom senere i personlig berøring med Hauge.

Trond var, om enn ikke i samme grad som broderen, utrustet med en god forstand og lett oppfatning. Hans utvortes syntes for fremmede noe kaldt og barsk og vitnet om bestemthet og energi. Han var ikke av de bløte naturer. Hva han har besluttet, måtte gjennomføres, om nok så mange hindringer stilte seg i veien.

Han var driftig i sitt kald som gårdsmann. Jeg husker, at han en gang sa til meg, da jeg trådte hen til ham, i det han var beskjeftiget med et arbeidet: «Vi mennesker trenger adskillig meget til vårt legemsopphold, derfor må vi også benytt tiden godt og arbeide meget for ikke å være endre til byrde, men heller til hjelp.» Den her uttalte tanke hva karakteristisk og en grunnregel på alle ekte haugianere, hva deres jordiske kall angikk.

Men så arbeidsom og flittig Trond en var i det jordiske, så var det likevel hans høyeste livsoppgave som kristen å kunne forherlige Herrens navn i all sin omgangskrets. Om vinteren gjorde han ofte lengre reiser for å vitne for andre om den erkjente sannhet og for å oppmuntre og oppfriskes ved venners omgang til større iver for Herrens sak.

Hans begavelse som oppbyggelig taler var just ikke den store. Men han hadde særegen evne ved private samtaler i en mindre krets til å uttrykke kristelige erfaringer og opplevelser på en ildfull og tiltalende måte. Det er også min overbevisning, at Trond Torviken og hans hustrus liv var til stor velsignelse for den krets, som de levde i. Hustruen var av et freidig og muntert sinn, som likevel var gjennomtrengt og styrt av saktmodighets og årvåkenhets ånd. Jeg sa disse gudfryktige og kjærlige folk farvel med anmodning om deres forbønn.»

Slik ble han ved og virke, inntil omkring er 1840, da kreftene begynte å avta, hvorfor han overgav sin gård til de to eldste sønner. Men så lenge, han levde, arbeidet han alt, hva han formådde, både i sitt jordiske og himmelske kall. Han var en varm og virksom kristen like til det siste. Sin sjeldne hustru så han gå bort 24. desember 1844, og allerede den 17. mai 1846 hensov han selv stille og rolig. Et tallrikt følge fra hele omegnen ledsaget ham til det siste hvilested på Øre kirkegård.

Trond Grendal var middels høy, førvoksen og bredskuldret mer sort hår, mørke øyne og et tenksomt, alvorlig, nesten strengt uttrykk i det runde, fyldige, ikke meget furete ansikt. Han var rask og livlig i alle sine bevegelser og av en usedvanlig fast og bestemt karakter, for- enet med stor energi og utholdenhet. Som de fleste sterke naturer var han noe heftig, men det gikk snart over, og han forsto godt å temme sitt sinn og beherske seg.

Forts. n. nr.