Boten

Av Matheus Holte, del 3.

 

Den levende tro er en avglans av Kristus. Derfor sier Pontoppidan i sin bok "Troens Speil": «Troen i omfattende betydning er gudsbildes gjenopprettelse i menneskehjertet».

Da nå dette er sant, må vi ikke undre oss over at Satan til alle tider har angrepet Skriftens lære om Troen. Magister Chr. Scriver sier: «Det er ingen ting som menneskene har fart så vill i som i læren om troen», Og Pontoppidan sier i sin bok «COLLEGIUM PASTORALE PRAKTICUM» farligste av alle villfarelser er den som lemlester og forvirrer den saliggjørende orden, prediker en død tro, og gjør Kristi legeme (menigheten) til et dødt og stinkende åtsel».

Og dessverre er det nettopp denne villfarelse som er dominerende i vår tid. Å lære galt om troen, er ensbetydende med å lære galt om Boten, for troen er som nevnt flere ganger, Botens annen og viktigste del.

Professor dr. Ole Hallesby er én blant den store skare av åndelige ledere i vårt land, som i sine skrifter forkynner en død tro. Følgende sitat beviser denne alvorlige påstand: «Det er det majestetiske ved Pauli lære om rettferdiggjørelsen, at Guds-behaget hviler over den ugudelige uten at det er skjedd noen etisk forandring med ham. Heller ikke hans tro representerer i rettferdiggjørelsens øyeblikk noen sådan etisk forandringa Hans tro er jo nemlig intet annet enn innrømmelsen av at han er ugudelig …» (Dette vitnesbyrd stod i artikkelen «Rettferdigheten hos den rettferdiggjorte» festskriftet utgitt ved Det teologiske Menighetsfakultets 25-års jubileum).

En tro som «ikke representerer i rettferdiggjørelsens øyeblikk noen etisk forandring», men er «intet annet enn innrømmelsen av at han er ugudelig», det er kun en død tro. Og alle de mennesker som har en slik tro får ikke sin synd forlatt for Kristi skyld, men de lever i et farlig selvbedrag. mange av disse ulykkelige mennesker er blitt så forgiftet og forherdet av det forfalskede evangelium at «de har forskanset seg bak tusen jernfjell slik at ingen omvendelsespreken får trenge igjennom» (Luther).

Ut fra og grunnet i Skriften og levende erfaring, sier Martin Luther det stikk motsatte om troen (den frelsende tro) enn slik som det siterte vitnesbyrd av Hallesby lyder. I sin fortale til menigheten i Rom beskriver Luther den levende tro slik: «Troen er en levende, dristende fortrøstning til Guds nåde. Den er en Guds gjerning i oss, som omdanner og ny føder oss av Gud, dreper (døder) den gamle Adam, gjør oss til ganske andre mennesker av hjerte, mot, sinn og alle krefter og fører Den Hellig Ånd med seg. O, hvilken levende, kraftig, mektig og virksom ting er troen!»

Det visse og sikre kjennetegn på et rett barneforhold til Gud, det er troen (Boten). Derfor skriver Pontoppidan i «Troens Speil» så lærerikt om denne sannhet slik: «De som beskriver troen som en full forsikring om sine synders forlatelse i Kristus Jesus, de begriper ikke troens vesen rett og synes heller å gjøre et utkast av dens fullkommenhet enn av dens natur og beskaffenhet. Den rettferdiggjørende tros vesen består i en angrende sjels tilflukt til Kristus - og kan finnes hos den som ikke har noen frimodighet, men mere skrekk, ja i stedet for forvissning har store anstøt og megen tvil».

Vi bør merke oss at det vesentlige i Boten, nemlig anger og tro, det er Den Hellig Ånds gjerning alene, for intet menneske kan prestere hverken anger eller tro. Men angeren og troen er betinget av at vi gir rom for Åndens nådevirkninger og ikke forsømmer bønnen og en rett bruk av Guds Ord.

«Siden boten bringer liv og lykksalighet med seg, så er det ingenting som er viktigere enn å finne veien til boten. Det første skrittet på veien til boten er den erkjennelse at jeg mangler bot. Denne erkjennelse er grunnleggende, for det er en kjensgjerning at etter syndefallet er det ikke noe som vi så sårt mangler som dette ene: bot. Dette klager alle profetene over, ja, Gud selv klager over denne mangel hos sitt folk.»

 Av naturen er vi selvsikre og ubotferdige. Det er nemlig ingen som kan forvandle sitt harde hjerte slik at det blir mykt og sønderknust og gråter over sin synd. Bønnen om anger og bot står under Jesu løfte: « A1t hva i ber om i mitt navn, det vil jeg gi eder». Ja, bønnen om anger og bot er en bønn i Jesu navn, for Jesus er kommet for å frelse oss fra vår ubotferdighet og egenrettferdighet. Jesus er kommet for at vi skal kunne bli angrende syndere som vender hjem til Faderen slik som den tapte sønn». B. Schlink, sitat fra hennes bok "Boten, det salige liv».