Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie, del 51.

I førstningen bodde han på sistnevnte sted, da var han utsatt for mye spott, men den forstummet snart. En mann i byen spurte: «Er de en av de hellige?» Grendahl svarte: «Ikke så meget, som jeg ønsket og gjerne ville. For der står skrevet: Uten hellighet skal ingen se Herren!» I hans hjem vandret forskjellige folk både fra by og land. Han holdt regelmessige hus-andakter, til hvilke alle og enhver hadde adgang. Den ble også benyttet av mange.

Under sitt opphold Kristiansund var han avholdt av byens beste familier, og det sies, at han trivdes godt der. Men så begynte der smugling og bestikkelse overfor tollfunksjonærene og annet slikt, og dette ble så utålelig for han er å se på, at han besluttet å komme bort derfra.

Da han hørte at den store gård Hafsten på Byåsen ved Trondheim skulle selges ved auksjon, bad han sin venn Arent Solem om å være til stede og handle på hans vegne. Denne kjøpte også eiendommen for Spd.9500 (38.000) kroner. Det var i 1821, og neste år flyttet Grendahl med familien dit.

Hafsten var et av de største bruk nordenfjeldsk, men ytterst vanstelt. Hans småpiker kunne således plukke multer på engene, da de kom der. Han tok med iver fatt og begynte å arbeide med å grøfte og dyrket de store vidder, som etter hvert ble omdannet til fruktbare åkrer og enger. Da han kom der, hva fjøset til 20 kyr stort nok. Men han måtte straks rive ned det gamle og bygge nye, tidsmessige uthus, som ennå fullstendig svarer til vår tids fordringer. En smågutt maktet å kjøre høylassene inn og velte dem av. Innen kort tid kunne han føde 60 og i den siste tid, han er drev gården, over 80 melkekyr. En ny kostbar, men praktisk vannledning fikk han også i stand.

Alt ble bygget etter egnen plan og under hans tilsyn. Gården ble drevet med merkelig liten hjelp. For alle hans folk kappes om å være flinkest. De elsket Grendahl som en far, hvilket her også fant sitt uttrykk i vitnesbyrdet som gamle, for ikke så lenge siden avdøde arbeidere kunne avlegge, når de sa: «Ja, ja, det gikk godt en tid: men så gjorde det nå meget, at han far kom til oss kvar Søndag og leste teksten, og vi song all ihop.»

Han var til like en flink smed, som utførte mangt et dyktig arbeid. På hans smie tomt står nå Hafsten kirke. En gammel Byåsing, Per Solberg, som for første gang hørte en preken der, sa etterpå: «Jeg har hørt Guds Ord på denne Haugen før, jeg!» Da man spurte ham om, hvorledes dette kunne forholde seg, svarte han: «Jo, det var jo der, Grendals smie stod! Her hadde de to gamle hatt mange kristelige samtaler.

Men det er heller ikke tvil om, at Grendal, ifølge flere pålitelige samtidiges vitnesbyrd, også holdt oppbyggelse etter sitt komme i Strinden både på Hafsten, i Trondheim samt under sin Thing virksomhet likedan i Christiania og omegnen, i Drammen og på Eker. Han ble ved med det iallfall til omkring 1855.

Selv om han fra åndsevnenes side var usedvanlig rikt utrustet, manglet han ytre begavelser som legpredikant. Han kunne i sine oppbyggelser utlegge Guds Ord dypt allsidig, med rik praktisk anvendelse. Han pleide også både å formane og tale privat med folk, likevel selvfølgelig alltid uten å være nærgående eller taktløs.

Da forstanden var mest fremtredende hos ham, og hans forstand var forresten både dype og sterke følelser alltid nøye ble behersket, var det er en selvfølge, at han ikke kan kalles vekkelsespredikant i dette ords alminnelige betydning, selv om han ofte talte vekkende og alvorlig som få. Det var erkjennelsen, viljen og samvittigheten, han henvendte seg til. Hovedvekten ble lagt på å belærte og veilede.

De, som især søkte næring for den kristelige følelse i oppbyggelsene, syntes ofte, at han taler var noe tørre. Men for tenksomme og prøvede kristne var det er en fest og nyte godt av hans dype rike innsikt i nådens husholdning og Guds Rikes hemmeligheter.

De siste 10 år av sitt liv holdt han aldri egentlig og oppbyggelses forsamlinger, likeså lite som han reiste omkring. Men hver søndag samlet han sine tjenere og familie til andakt. Først ble det er sunget en salme, så en preken for dagens tekst lest av Samlingspostillen, deretter en ganske kort bønn, etterpå ble det sunget er salme til slutt.

I hans hyggelige hjem med den vide, vakre utsikt over omegnen, omgitt av rike historiske minner, ble besøkende mottatt gjestfritt på gammel nordisk vis av ham og hans begavede elskelige hustru. Stedet var et venne hjem som neppe noe annet nordenfjells, et sentrum for haugiansk kristelig liv og kultur i Trøndelag, hvor hen reisende lekpredikanter og andre kristelige venner søkte for å få åndelig oppmuntring og råd eller endre timelig veiledning, den han med sin allsidige begavelse og mangesidige praktiske insekt hadde så lett for å gi. Men kom der noen, han ikke kjente, måtte de finner seg i å bli eksaminert. Ofte anmodet han dem også om å lese høyt av en bok, for at han av det kunne slutte seg til, hvorledes de talte.

I Strindens kommune ble han betrodd viktige verv, og 1829 ble han valgt til stortingsmann for søndre Trondheim Amt og var dets representant i 1830, 1833, 1836 og 1837. I 1839 fraba han seg gjenvalg. Men da det den gang var på tale og utvirke skjerpende bestemmelser angående gudelige forsamlinger, kom mange og bad ham om ikke å unnslå seg for å og motta valg. Han måtte derfor av sted igjen i 1842 siden vegret han sei bestemt ved og bli gjenvalgt.

Under alle disse Thing var han medlem av Budget komiteen og en ualminnelig ivrig Thingmann. Han satte seg meget omhyggelig inn i alle saker. Særlig kom hans skarpsindige og innsikt frem i komiteen. Han tilhørte opposisjonen og var den gang ved siden av O. G. Ueland fører for Bondepartiet. Karakterens ubestikkelige renhet viste seg i all hans ferd. Han kjempet for sparsomhet i statshusholdningen, for religionsfrihet og følgelig også for jødenes fulle adgang til å bosette seg i landet.

Da han etter noen tid merket at Thing arbeidet svekket hans kristenlivs varme og iver, ble der en hard kamp, før han atter kom i det gamle forhold til Herren. Under denne bad han Gud lære seg å være både en god kristen, og på samme tid en nyttig statsborger. For å bli holdt våken og varm under politikkens sløvende innflytelse anvendte han daglig minst en av morgentimene til bønn og Guds Ords lesning. Om søndagen og i høytidene besøkte han troende venner for å styrkes gjennom samværet med dem. Etter Thinget i 1842 tok Grendahls krefter sterkt av. I sine siste leveår plages han av en besværlig smertelig sykdom, som virket, at han tenkte på å trekke seg hele bake fra alt. Da kom det beleilig, at han i 1848 fikk spørsmål fra Anton Jensen Mosviken, om Hafsten var til salgs, og etter samråd med sin familie avhendede han eiendommen for Spd. 15.000 (60.000 kroner). Da gården hadde to hovedbygninger og værelser nok, ble Grendahl og hustru foreløpig boende på stedet