Brev fra venn til venn Nr. 7. Hodnefjell
den 30.okt. 1955. Kjære broder M. H., med hustru
og barna! Guds rike nåde og fred er dere hjertelig til-ønsket i vårdyrebare Frelsers
navn. Nå er det lenge siden du
har hørt fra meg, men jeg tenker ofte på å skrive noen ord, dog tiden flyr så
fort av sted. Hvem er det som har skylder av oss, det er jeg ikke sikker på, men
jeg trodde det var du. Forresten så har det ikke noe å si, men det er så at vi
kan ikke sikkert vite om brevene kommer rette mann i hende når vi ikke får
svar. Nå kjære venn; hvordan får
du ha det med Vårherre. Jeg vet at den lede Djevel avlater ikke hverken dag
eller natt å friste oss og alle som er på veien til Himmelen. Allikevel må
jeg tenke på det Tauler sier, at vi skal være alle
ting underdanig. Så og på dette område at om Djevelen frister oss, så tror jeg
han er Guds lenkehund som ikke får komme leger enn Guds viljen tillater. Så kan
fristelsene tjene til å rense og lutre oss som gull i ilden. Paulus sier jo og
når vi fristes så skal vi glede oss, ti dette skal virke prøvet sinn, tålmodighet
og håp og håpet beskjemmer ikke. Vi må altså bli tålmodig i alle slags
fristelser varaktige i bønnen og overlate oss helt
uten og knurr og motstand i Guds hånd så vil Han stelle med oss til det beste
og i sin skolegang med oss, som kan det være forskjellig for den enkelte,
lære og danne oss til sine lydige barn ærens kar og tjenest
villige Herrens tjenere. En gang skal vi, om vi ikke at fatter kjærlighet til
denne eller noen ting i den nærværende verden, få
eksamensbrev av Vårherre. Og når vi det har fått, gir Han oss kanskje et pund
å forvalte. Men da gjelder det at vi blir tro, ellers blir vi kastet utenfor
med dem late tjener. Men blir de mennesker tro i sin tjeneste og ågrer etter
beste evne i Åndens fyrighet, så benåder Gud han gjerne med enda et pund
eller begaver sin venn og tjener med flere og
større nådegaver alt etter så meget som her han kan ta imot. Men det som er
avgjørende for hvor meget en kan ta imot av Vårherre står og faller med det
mål av sannhet en har grepet og erkjentlighet. Dersom vi kom til dette lys og
ble av Gud benådet til en Åndens tjener i Åndens tjeneste, så skulle vi rikelig
få erfare hvor nødvendig det forut hadde vær med prøvelser av forskjellig art
så som fristelser og anfektninger. Dette er Guds skolegang
med oss. Måtte ikke og Jesus prøves med alt i likhet med oss, dog uten synd. Men
denne vår skrøpelighets synd forlater Han oss daglig så at vi av Gud blir ansede
i Kristus som om rene. Om Jesus spår profetene og sier at han skal ete smør
og honning inntil Han kan forskyte det onde og utvelge
det er gode. Es. 7, 15. Og på slutten
av finn skoletid for sine Himmelske Far måtte Han utstå den veldige fristelse
i ørkenen med djevelen i ikke mindre enn 40 dager. Det var nok veldige
fristelser kan du tro, men fordi Han seiret, beviste Han seg moden for sin
store oppgave og nå begynte Han sin offentlige tjeneste blant sine egne folk.
«Ja, sier kanskje somme,
det var nok gudesønnen det.» Men deri ligger en farlig unnskyldning. Vi skal
vite at Han var sant menneske og sann Gud, og at det var etter sin
menneskenatur Han skulle bli prøvet, fristet og vant seier og dette fikk Han
kraft til av sin Far i Himmelen. Derfor takket han sin Far fordi Han alltid
hadde hørt Han, og der slår så merkelig. Han ble bønnhørt for sinn gudsfrykt-skyld.
Og det er denne veien Han
har banet for oss. Sanger synger da også: «Hvor han sitt fotspor lot, der
setter jeg meg min fot.» Hadde ikke Kristus gått foran oss og vunnet seier så
hadde ikke vi kunnet få kraft til å vandre denne Helliggjørelse vei. Men nå vandt Han en evig forløsning og en evig seier, så at vi i
troen på Han og Hans verk er forløst fra syndens Herredømme, makt og kraft og
vi kan i en levende tro få kraft til å vandre i Jesu fotspor, - stride mot
kjødets lov i våre lemmer, verden i og rundt oss og mot Djevelen og vinner en
evig seier ved Hans kraft som har elsket oss så høyt at han gikk i døden for
oss da vi enda var syndere og ikke kjente Guds nådes rikdommer i Kristus. Ja der
står at ved Han skal vi mer enn seire. Han har kjøpt oss til Gud med sitt
dyre blod. La oss og derfor kjære broder fatte mot og la ikke troens hender
synke. La oss høre på sangerens røst: «Den som der vinner striden fullender, holde
min gjerning og bliver meg tro. Han vil jeg give
det jernspir i hender hvilket jeg selv av min Fader mottok. Med det Han så fienden
skal slå, at ingen av dem mot ham skal bestå.» Ja, dette er merkelige vers. Det
er forjettelse for de som ikke skal ikke gir opp. Ja satan frister oss vel og
sier vi i striden så dårlig, vi når nå ikke frem til seier. Men la oss da
svare: Akk ja du frister, jeg er delvis enig med deg. Jeg strider som du sier
dårlig, men det er da bedre å stride selv om det er dårlig og gir små
resultater én at jeg skal renne uhindret inn i synden og dermed i ditt svelg.
Dessuten så har jeg en venn i Jesus Kristus som skjuler og forlater meg min
skrøpelighet og har medynk med min dårlighet. Han dømmer ikke etter oppnådde
resultater, men etter viljens lyst og bøyelighet. Når jeg således
har viljen overlatt i Guds vilje og sinnets innerste lyst er å følge med Lamme
hvor det går, da har du satan ikke rett, ingen del eller kraft i meg. En av
våre fedre i ånden har sagt: «Satan flyr for den som vandrer i tro.» Vi må ikke kjempe i egen
kraft, men legge oss ned i håpet stille og vente hva som er Guds gode vilje, –som
sangeren synger: Å jage etter det er fullkomne er å jage etter viljens fulle
overgivelse i Guds vilje. Den som ingen vilje lenger har for seg selv, som
for meg og mitt og desslike. Han har seiret over seg selv og finner bare Gud
og Guds vilje i seg. Disse er som Tauler sier: «Det
eller kjæreste Kristi hemmelige venner blant menneskenes barn.» I disse
mennesker som har avsagt seg selv sine egen vilje og slår alene oppofret Guds
vilje, har Gud sitt billede. «Det Guds menneske» sa Paulus om Timoteus. Det var en ting jeg ville
skrive litt til deg om og det hva var om møte i Fredrikstad som skal være den
11. - 12. og 13. November. Jeg for min del hadde tenkt
å reise dersom ikke noen særs kommer i veien. Kristian var på Sommermøte og
syntes nå at jeg bør reise så hjelper han til her med kjøring av rot-veksler til
kyrene og annet som forfaller. Vi plar ha det så
når vi ikke kommer fra, begge to, at den ene av oss hjelper til så den andre
kan reise. Vi synes det er rettes for vår del er vi gjør så meget vi kan for
å komme av sted. Det har vi fått trodd til denne tid og det har lykkes nesten
alltid om ikke før så siste natt. Men da ser vi Guds vilje klarest jeg vil
oppmuntre deg til å reise så sant du kan komme fra. Men det er gjerne ikke så
greit. Vi som er bønder kan likesom mer selv bestemme over oss, men det er
det at vi i denne tid er så alene og derfor så bundne. Men vi skal være til
alle ting underdanige, for Gud styrer og tillater det slik. Han er
forunderlig i sin styremåte. Akk måtte vi møtes alle venner kjære i Himlen, da skulle vi tales ved om salighet med løst tunger
i himmelglød. Det forlene Gud oss av nåde for Jesus skyld. Amen! Du får se hvordan du får
det til, men det hadde vært gildt og hilse på deg i Fredrikstad. Hils Harald og
ellers alle kjente og kjære venner, dine onkler og tanter og din mor fra oss
her. Vi trenger til bønnens omsorg, be for oss. Så er du hjertelig hilset
fra dine medvandrere Mari og Otto Hodnefjell. |