Brev fra venn til venn

Nr. 7.

Hodnefjell den 30.okt. 1955.

Kjære broder M. H., med hustru og barna! Guds rike nåde og fred er dere hjertelig til-ønsket i vårdyrebare Frelsers navn.

Nå er det lenge siden du har hørt fra meg, men jeg tenker ofte på å skrive noen ord, dog tiden flyr så fort av sted. Hvem er det som har skylder av oss, det er jeg ikke sikker på, men jeg trodde det var du. Forresten så har det ikke noe å si, men det er så at vi kan ikke sikkert vite om brevene kommer rette mann i hende når vi ikke får svar.

Nå kjære venn; hvordan får du ha det med Vårherre. Jeg vet at den lede Djevel avlater ikke hverken dag eller natt å friste oss og alle som er på veien til Himmelen. Allikevel må jeg tenke på det Tauler sier, at vi skal være alle ting underdanig. Så og på dette område at om Djevelen frister oss, så tror jeg han er Guds lenkehund som ikke får komme leger enn Guds viljen tillater. Så kan fristelsene tjene til å rense og lutre oss som gull i ilden. Paulus sier jo og når vi fristes så skal vi glede oss, ti dette skal virke prøvet sinn, tålmodighet og håp og håpet beskjemmer ikke. Vi må altså bli tålmodig i alle slags fristelser varaktige i bønnen og overlate oss helt uten og knurr og motstand i Guds hånd så vil Han stelle med oss til det beste og i sin skolegang med oss, som kan det være forskjellig for den enkelte, lære og danne oss til sine lydige barn ærens kar og tjenest villige Herrens tjenere. En gang skal vi, om vi ikke at fatter kjærlighet til denne eller noen ting i den nærværende verden, få eksamensbrev av Vårherre. Og når vi det har fått, gir Han oss kanskje et pund å forvalte. Men da gjelder det at vi blir tro, ellers blir vi kastet utenfor med dem late tjener. Men blir de mennesker tro i sin tjeneste og ågrer etter beste evne i Åndens fyrighet, så benåder Gud han gjerne med enda et pund eller begaver sin venn og tjener med flere og større nådegaver alt etter så meget som her han kan ta imot. Men det som er avgjørende for hvor meget en kan ta imot av Vårherre står og faller med det mål av sannhet en har grepet og erkjentlighet. Dersom vi kom til dette lys og ble av Gud benådet til en Åndens tjener i Åndens tjeneste, så skulle vi rikelig få erfare hvor nødvendig det forut hadde vær med prøvelser av forskjellig art så som fristelser og anfektninger. Dette er Guds skolegang med oss. Måtte ikke og Jesus prøves med alt i likhet med oss, dog uten synd. Men denne vår skrøpelighets synd forlater Han oss daglig så at vi av Gud blir ansede i Kristus som om rene. Om Jesus spår profetene og sier at han skal ete smør og honning inntil Han kan forskyte det onde og utvelge det er gode. Es. 7, 15. Og på slutten av finn skoletid for sine Himmelske Far måtte Han utstå den veldige fristelse i ørkenen med djevelen i ikke mindre enn 40 dager. Det var nok veldige fristelser kan du tro, men fordi Han seiret, beviste Han seg moden for sin store oppgave og nå begynte Han sin offentlige tjeneste blant sine egne folk.

«Ja, sier kanskje somme, det var nok gudesønnen det.» Men deri ligger en farlig unnskyldning. Vi skal vite at Han var sant menneske og sann Gud, og at det var etter sin menneskenatur Han skulle bli prøvet, fristet og vant seier og dette fikk Han kraft til av sin Far i Himmelen. Derfor takket han sin Far fordi Han alltid hadde hørt Han, og der slår så merkelig. Han ble bønnhørt for sinn gudsfrykt-skyld.

Og det er denne veien Han har banet for oss. Sanger synger da også: «Hvor han sitt fotspor lot, der setter jeg meg min fot.» Hadde ikke Kristus gått foran oss og vunnet seier så hadde ikke vi kunnet få kraft til å vandre denne Helliggjørelse vei. Men nå vandt Han en evig forløsning og en evig seier, så at vi i troen på Han og Hans verk er forløst fra syndens Herredømme, makt og kraft og vi kan i en levende tro få kraft til å vandre i Jesu fotspor, - stride mot kjødets lov i våre lemmer, verden i og rundt oss og mot Djevelen og vinner en evig seier ved Hans kraft som har elsket oss så høyt at han gikk i døden for oss da vi enda var syndere og ikke kjente Guds nådes rikdommer i Kristus. Ja der står at ved Han skal vi mer enn seire. Han har kjøpt oss til Gud med sitt dyre blod. La oss og derfor kjære broder fatte mot og la ikke troens hender synke. La oss høre på sangerens røst: «Den som der vinner striden fullender, holde min gjerning og bliver meg tro. Han vil jeg give det jernspir i hender hvilket jeg selv av min Fader mottok. Med det Han så fienden skal slå, at ingen av dem mot ham skal bestå.» Ja, dette er merkelige vers. Det er forjettelse for de som ikke skal ikke gir opp. Ja satan frister oss vel og sier vi i striden så dårlig, vi når nå ikke frem til seier. Men la oss da svare: Akk ja du frister, jeg er delvis enig med deg. Jeg strider som du sier dårlig, men det er da bedre å stride selv om det er dårlig og gir små resultater én at jeg skal renne uhindret inn i synden og dermed i ditt svelg. Dessuten så har jeg en venn i Jesus Kristus som skjuler og forlater meg min skrøpelighet og har medynk med min dårlighet. Han dømmer ikke etter oppnådde resultater, men etter viljens lyst og bøyelighet. Når jeg således har viljen overlatt i Guds vilje og sinnets innerste lyst er å følge med Lamme hvor det går, da har du satan ikke rett, ingen del eller kraft i meg. En av våre fedre i ånden har sagt: «Satan flyr for den som vandrer i tro.»

Vi må ikke kjempe i egen kraft, men legge oss ned i håpet stille og vente hva som er Guds gode vilje, –som sangeren synger: Å jage etter det er fullkomne er å jage etter viljens fulle overgivelse i Guds vilje. Den som ingen vilje lenger har for seg selv, som for meg og mitt og desslike. Han har seiret over seg selv og finner bare Gud og Guds vilje i seg. Disse er som Tauler sier: «Det eller kjæreste Kristi hemmelige venner blant menneskenes barn.» I disse mennesker som har avsagt seg selv sine egen vilje og slår alene oppofret Guds vilje, har Gud sitt billede.

«Det Guds menneske» sa Paulus om Timoteus.

Det var en ting jeg ville skrive litt til deg om og det hva var om møte i Fredrikstad som skal være den 11. - 12. og 13. November.

Jeg for min del hadde tenkt å reise dersom ikke noen særs kommer i veien. Kristian var på Sommermøte og syntes nå at jeg bør reise så hjelper han til her med kjøring av rot-veksler til kyrene og annet som forfaller. Vi plar ha det så når vi ikke kommer fra, begge to, at den ene av oss hjelper til så den andre kan reise. Vi synes det er rettes for vår del er vi gjør så meget vi kan for å komme av sted. Det har vi fått trodd til denne tid og det har lykkes nesten alltid om ikke før så siste natt. Men da ser vi Guds vilje klarest jeg vil oppmuntre deg til å reise så sant du kan komme fra. Men det er gjerne ikke så greit. Vi som er bønder kan likesom mer selv bestemme over oss, men det er det at vi i denne tid er så alene og derfor så bundne. Men vi skal være til alle ting underdanige, for Gud styrer og tillater det slik. Han er forunderlig i sin styremåte. Akk måtte vi møtes alle venner kjære i Himlen, da skulle vi tales ved om salighet med løst tunger i himmelglød. Det forlene Gud oss av nåde for Jesus skyld. Amen!

Du får se hvordan du får det til, men det hadde vært gildt og hilse på deg i Fredrikstad. Hils Harald og ellers alle kjente og kjære venner, dine onkler og tanter og din mor fra oss her. Vi trenger til bønnens omsorg, be for oss. Så er du hjertelig hilset fra dine medvandrere

Mari og Otto Hodnefjell.