Epistelen på 20. søndag etter Trefoldighet

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

Ef. 5, 15 – 21.

Se derfor til hvordan I skal vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde. Derfor, vær ikke uforstandige, men forstå hva Herrens vilje er! Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er ryggesløshet, men bli fylt av Ånden! Og tal til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og syng og lek for Herren i eders hjerter, og si alltid Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn, og underordne eder under hverandre i Guds frykt.

Vise er de som speiler seg i Guds Ord ved hvert et trinn, så de ikke skal feile, i det å skille kraft fra skinn. For den unge kan gå sin vei ustraffelig når han holder seg etter Herrens Ord, og Guds Ord skal være en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Sal. 119, 10. Dette må vi betrakte nøye, med det alvorlige forsett å ville vandre etter Guds Ord, tro den vei som det sier, og ha det lagt på vårt hjerte, tale om det, både på veien, i huset, samt når vi legger oss og står opp om morgenen, 5 Mos. 6, 6, om vi skal skille kraft fra skinn. Dette blir ikke, uten at vi adlyder læren, så vi forstår om den er grunnfestet av Guds kraft. For Herrens lov er visdoms kilde, og den rette prøvestein. Men dersom vi ikke omvender oss og følger den, så ligger skjulet over våre hjerter, og vi vandrer i mørket med dåren som bygger på sand.

For den er en vis mann som hører mine ord og gjør etter dem! Det er Jesu lære, Mat. 7, 24. Dette formaner også Paulus til i vår dags Epistel og sier: Se derfor til hvordan I skal vandre varlig, ikke som uvise, men som vise. At apostelen sier her: derfor, det er fordi han hadde overbevist, lært og formant om de uvise og vise, da han sier: For I var fordum mørke, men nå lys i Herren: vandre som lysets barn! – For Åndens frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet – så I prøver hva som er velbehagelig for Herren, og ha ikke samfunn med mørkets ufruktbare gjerninger, men straff dem heller! For det som lønnlig drives av dem, er skammelig endog å si; men alt som blir straffet, blir åpenbaret av lyset; for alt det som blir åpenbaret, er lys. Så om det er, eller vil gjøres skjult her og gjemmes, så kommer nok den dag og tid, at det skal bli åpenbart ved det klare lys, Guds altseende øye. Derfor sier (Skriften): Våkn opp, du som sover, i syndens søvn, deg er Guds Ords røst over, og vil vekke opp, så Kristus kan lyse for deg! For før du våkner opp, kan det ikke hjelpe om der skinner aldri så klart lys, selv Jesus som er det klareste!

Men du i din syndesøvn og hjertes forherdelse er så nedsenket at du kan ikke se, derfor sier Den Hellige Ånd: I dag, om I hører Herrens røst, da forherd ikke eders hjerter. Heb. 3, 7 – 8. Men se til hvorledes du etter Guds Ord skal omgås varlig i rettferdighet og hellighet, så du av det onde ikke skal ved uforsiktighet bli fordervet og u-vis. Vil du derfor bli blant de vise, så kjøp den beleilige tid. For dagene er onde, da synd og ondskap har tatt slik overhånd at der er nesten ikke er annet å se, eller høre og omgås iblant, enn det som er imot Herrens Bud. Skal dere da være ubesmittet av dem, da må dere omgås varsomt og kjøpe den beleilige tid når dere kunne oppbygge dere selv av Guds Ord, så de forherdede onde, ikke skulle få forført dere, ja og passe nøye på når det kunne falle, eller gis anledning og tid at de skulle tiltales. For der er en tid til å tie, og en tid til å tale.

Når de hersker i ondskapen, så er det for det meste best å tie, se på dem og sukke over dem, ja man kan og med overilende ord, eller ved å bryte seg inn på de kjødelige mennesker slik oppirre dem, at vi siden ikke kan vinne noe med dem på lenge, istedenfor det, når det hadde falt i en beleilig tid, da mennesket var mildt, vel til mote, og vi hadde gjort dem noe til gode, eller de var i sorg og nød, så vi overalt med sukk, sorg og vennlige ord, bøyde deres hjerter og beviste kjærlighet mot deres hat, mildhet mot deres vrede, da kan vi vinne dem. Vi må likevel vokte oss så vi ikke forspiller tiden med å påminne, men så vel i gjerning som i ord, la lyset skinne for de formørkede sjeler, så at om de ikke ville lyde oss, våre sjeler likevel måtte være fri fra deres blod, Esek. 3, 18, og om de ville lyde, at vi hadde vunnet en sjel, ved å omvende ham, fra hans veis villfarelse, Jak. 5, 20, så var det vel belønnet alt det arbeid vi i ord og gjerning kunne utøve. Hindre derfor ikke talen på en beleilig, salig dag. Syr. 4, 26. Dere må derfor ikke bli trette i dette, men tenke på at Herren er god mot oss, og med sin Ånd bestandig minner oss om våre feil. Slik skal vi og gjøre mot nesten.

Derfor, vær ikke uforstandige, men forstå hva Herrens vilje er! At Han vil synderen skal omvende seg og vi alle omgås under tuktens Ånd i hellighet. Drikk eder ikke drukne av vin, for i det er ryggesløshet, men bli fylt av Ånden! Og tal til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og syng og lek for Herren i eders hjerter. For det er til velbehag for Hans ører, som og David sier: Derfor skal min ære synge deg salmer, Sal. 30, 13, og ofte: Rop (med glede) for Gud, all jorden! Syng (salmer) til hans navns ære, gi ham ære til hans pris! Sal. 66, 1 -2. Det vil oppbygge deres ånd sammen i kjærlighets fryd. Til dette har og sangen mest innflytelse på de kjødelige mennesker, som på grunn av den melodi, eller klang kan vekke dem opp, og sette deres hjerter i rørelse, gi dem lyst til å være sammen med dere, så de senere kan komme til å gi akt på Ordet som tales. For med tale kan man mer veilede og undervise, som i poesien eller sang. Det er da alt behagelig for Herren, hva som kan dra mennesket fra synden.

Men vi må vokte oss vel ved sang at det ikke bare skal bli ved klangen, og at det ikke skal stige opp hovmod av den listige røst, for da er sangen behag og lyst kjødelig. Men vi skal i ydmykhet leke for Herren i våre hjerter, og si alltid Gud og Faderen takk for allting. For der vil så ofte oppstå knurr og utålmodighet for atskillige ting, som ikke faller etter vårt behag eller tykke, og ser det an for ondt, fordi det nærværende kan være så, selv om der kunne være mye godt i å bli prøvd med det onde. Men mennesket er så snare til utakknemlighet mot Gud, og det må vi si er svært tungt å høre, fordi de fleste knurrer og oftest klager over at det mangler dem så mye og ikke takker Gud for den minste nåde, Han tilskikket og gitt dem, være fornøyd med det og undersøke at de ikke selv skulle hindre Hans gjerning i seg, om han hadde behag i å gi dem mer og så alltid å være tro og fornøyd, da sier alltid apostelen: Vi skulle si Gud og Faderen takk for alle ting, i den Herre Jesu navn. Amen.