JULEDAG

Fra Lars Linderots Postille

Jeg vil heller tale fem ord forståelig i en menighet med mitt sinn, enn ti tusen ord med et fremmed tungemål. Disse høyst merkelige ord finner vi oppskrevet av apostelen Paulus i hans første brev til Korintierne, 14. kp. 19. v. De hører til beskrivelsen av de usedvanlige Guds Ånds gaver, som utdeltes i kristendommens første blomstrende tider kort etter Kristi himmelfart. Noe ubetydelig av disse gaver kunne Guds barn ennå kjenne; men gaven å tale med sitt sinn, og især gaven å tale med andre tungemål, det er noe som ikke en eneste omvendt sjel i våre tider eier eller forstår seg på. Da den første ild som brente i de kristnes hjerter på apostlenes og martyrenes tider utsluktes, så ble også mange av de åndelige gaver mer og mer ukjente. Den i flere hundreår herskende lunkenhet i kristendommen har virket at vi har tapt all kunnskap om disse gavers indre natur. Og slik kan vi bare med forundring høre, men ikke med sikkerhet forklare disse Paulus’ ord, som jeg har valgt til inngangsord på denne store dag: Jeg vil heller tale fem ord forståelig i en menighet med mitt sinn enn ti tusen ord med et fremmed tungemål.

Velsignede tilhørere! Jeg anser det som en særskilt nåde av min Gud at jeg atter en juledag i verden får tale i menigheten om en begivenhet som er så rørende for meg, for dere og for hele verden, som Frelserens fødsel er. Jeg kan verken tale med mitt sinn eller med andre tungemål som de første kristne kunne, men Gud gi meg den gave, som Han også i våre tider utdeler til de lærere som ber Han om det!

Akk, synder, synder! Den dag du nå har opplevd er den makeløse dag da man gir deg det lifligste budskap som noensinne kan forkynnes for mennesker. Den dag du nå har opplevd er den makeløse dag da man skal preke for deg over et emne så rørende at om du enda var blitt grå i djevelens tjeneste, så burde du allikevel, du gamle synder, bli slått, bøyelig og angerfull i dag. Den dag du nå har opplevd er den makeløse dag da man i kristenheten fremstiller en lære, som går slik gjennom marg og ben at om du kan synde like djervt og forsettlig etter du har hørt en juledagspreken, så er du sannelig hardere enn steinene i denne kirkens murer. Den dag du nå har opplevd er den velsignede dag da jeg ved Guds nåde skal tale om en begivenhet som er så hjerterørende, at dersom den ikke kan knuse ditt hjerte, dersom den ikke kan slå din samvittighet, så tviler jeg på din evige salighet. Da ser det ut for at du aldri står til å kunne frelses.

Vi som er lærere, vi gjør mangfoldige forsøk, snart med en betraktning og snart med en annen, alt i den tanke at om ikke den ene betraktning skal klare å vekke våre inn slumrede syndere, så skal den andre gjøre det. Snart fører vi den harde synder liksom ned i pinens avgrunn. Der lar vi ham stå en stund for å høre på den forskrekkelige gråt og den gresselige tenners gnissel. Og vi tenker: Kanskje dette kan sette en slik forskrekkelse i synderen at han iler avsted for å frelse sin sjel. Snart fører vi ham ut på den doms plass hvor han på den ytterste dag skal fremstilles for den høyeste av alle domstoler. Og vi tenker: Kanskje synderen våkner og besinner seg når han får høre hvor strengt og alvorlig det skal gå til på dommens dag. Snart avmåler vi for den sovende synder hans synder i deres heslighet. Og vi tenker: Kanskje gjør han omvendelse når vi viser ham hans synderegister, og sier ham at han står i gjeld i himmelen for hele «ti tusen pund.» Snart beskriver vi den sanne omvendelse, som Gud fordrer av alle dem som skulle arve Guds rike. Og vi tenker: Kanskje synderen får et annet sinn når han får høre at han ikke blir så lett salig som han har innbilt seg, og at omvendelsen ikke er fullført med noen sukk, noen rørelser. Ja, vi som har dette byrdefulle, dette viktige embete, vi forsøker år ut og år inn alt som kan forsøkes. Om denne prekestol, denne døde plass som jeg nå står på kunne tale, så skulle den bevitne at syndere i mange års tid er blitt flittig advart på dette sted, at alle de tilhørere som har hørt disse advarsler, er aldeles uten unnskyldning for Guds domstol.

I dag løfter vi atter hammeren for å slå på steinfjellet, synderes hjerte. Å, du arme menneske som ligger i syndens dvale! Kan helvete ikke forskrekke deg, kan Sinai ikke knuse deg, kan Guds vrede ikke ydmyke deg, så må da Betlehem kunne bøye deg og dra deg til bedring! Kan det ikke bevege deg når vi preker slik: Der ligger en rik mann i pinen som klager og skriker: ”Jeg pines storlig i denne lue”, Luk.16, 24, så må det da kunne bevege deg når vi preker slik: Der lå engang et barn i en krybbe et barn som heter Gud, Rådgiver, evig Fader m.m. Es. 9, 6. Og dette barn ber og roper: Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen Es. 45, 22: Nå Gud, så la da satan miste noen sjeler på denne gladeste dag av alle de dager som et menneske kan oppleve! Den som ikke har besinnet seg tidligere ved noen annen preken, Gud hjelpe ham til å besinne seg ved denne juledagspreken! Paulus ville heller tale fem ord med sitt sinn enn ti tusen ord med andre tungemål.

Men jeg tenker nå i Herrens navn på denne frydefulle dag å tale bare tre Ord i menigheten. Akk, at de tre ord måtte få rom i våre hjerter, at de måtte være oss nær. Velsignede Herre Jesus! Beveg og bøy de menneskers hjerter som Du i dag er født for, når menneskene reiser seg opp og synger salmen om Din fødsel: ”Oss er i dag en Frelser født.” Om dette ber vi - Gud gi med andektige hjerter - vår Frelsers egen bønn: Fader vår osv..

Evangeliet etter Luk. 2, 1-14.

Og det skjedde i de dager at det utgikk en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives (i manntall). Denne innskrivning var den første som fant sted, da Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef gikk opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede hustru, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden at hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe; for det var ikke rom for dem i herberget.

Og det var hyrder i den samme egn, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, Herrens engel sto over dem, og Herrens klarhet lyste om dem, og de fryktet meget. Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en Frelser født som er Kristus, Herren i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskares mangfoldighet, som lovet Gud og sa! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag!

I anledning av denne festdags Evangelium setter vi nå frem:

Tre ord, talt til syndere på denne store dag, da minnet om vår Frelsers fødsel feires:

Jeg vil tale:

1) Et frydeord: I dag er eder en Frelser født.

2) Et klageord: For Ham er ikke noe rom i de fleste kristnes hjerters herberge, og

3) Et formaningsord: La oss nå gå til Betlehem for å tilbe Barnet.

Den som tenker på med glede engang å møte den Frelser som i dag lå innsvøpt i kluter, den som ikke har fattet det skrekkelige forsett at den nyfødte Jesus aldri skal få noen glede av ham verken i tid eller evighet, den som ikke har satt alle helvetes bommer og slåer for sitt hjertes dør så at Gud aldri kan åpne den, den som har noen tanke om at han vil holde jul i all evighet i himmelen, etter at alle juledager er endt for ham på jorden, han hører, han gjemmer, han betrakter og overveier de tre ord som jeg har lovet å tale til syndere på denne store dag da man feirer minnet om vår Frelsers fødsel.

Det første ord som jeg i dag taler i menigheten er et frydeord: I dag er eder en Frelser født. La oss overveie dette i vår betraktnings

Fort. N. nr.