Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie, del 55.

Rundt om i landet, især i det Trondheimske, virket en ansett haugianer ved navnet Ole Sivertsen 121 gjennom et tidsrom over 70 år han ble født i Lyster innerst i Sogn, den 12. mars 1785 av gårdsfolk Sivert og Sofie Bringe og var den tredje av seks søsken. Under Hauges første besøk i Sogn, formentlig sommeren 1802, kom han til «vekkelse og åndelig liv ved troen på Jesus Kristus.»

Allerede i sitt tjuende år begynte han å bekjenne sin tro offentlig, ja reiste ganske snart etter oppfordring også ut for å holde oppbyggelse både på Vestlandet og nordenfjeldsk og virket ikke til liten velsignelse både enfoldig og ildfulle formanigstaler.

Som vernepliktig blev han i krigsårene utkommandert og var uavbrutt borte fra hjemmet i syv år. Militæravdelingen gikk først oppover til Røros, hvor man slo leir. Det ble her ordnet slik, at haugianerne skulle få et telt sammen, vist nok ikke i den tanke og gi dem anledning til og å oppmuntre hverandre i Gudsfrykt, men snarere for å hindre «svermeriets» videre utbredelse blant soldatene.

I «leserteltet», som det er snart spottende ble kald, bodde foruten Ole Sivertsen også Assar Bjørkøen og Gabriel Snillien fra Hevne. Navnene på de øvrige Ånsbeslektede kjennes nå ikke mere. Assar døde for vel en mannsalder siden, 101 år gammel, men mens den andre var gått bort mye tidligere.

Disse holdt godt sammen, oppbygge hverandre med Guds Ord og bønn samt la først og fremst vinn på den største pliktskap og tjenestevillighet, hvorved de vant både sine overordnede og kameraters ynders. Særlig var dette tilfellet med Ole Sivertsen, som alle syntes godt om på grunn av hans elskverdige, vinnende vesen. Han vant manges aktelse, tiltro og kjærlighet, hvorfor han i kvarterene nøt mye godt og fremfor de andre soldater. Når disse fordrev tiden med kortspill og lignende, var han beskjeftiget med noe nyttig, for eksempel å strikke, «hvori han var en mester.» Da han også eide offiserer tillit, gjorde de han til oppasser.

I all den tid, han var ute, benyttet han flittig enhver anledning til å tale Guds Ord for sine medmennesker så ofte brukt av sin virksomhet. I Tune var han, sammen med en del andre, stasjonert et helt år og talte da også ofte med Nils Hauge, H. N. Hauges far, først og fremst om de ting, som hørte Guds Rike til, men dernest også om sønnens virksomhet og skjebne, som de begge omfattet med så stor interesse og kjærlighet. Det var den gamles urokkelige håp, at sønnen Hans ville det bli frikjent, men han opplevde ikke den lykkelige stund da det gikk i oppfyllelse.

Så opprant gledes og året 1814. Soldatene ble løst fra den trofaste grensevakt, og hver fikk gå hjem til sitt. Sivertsen la veien om Christiania for å kunne besøket Hauge, som den gang bodde på Bakkehaugen for sin svake helbred skyld, men fremdeles var under forvaring gjensynsgleden var stor, og de takket begge Gud for hans godhet og barmhjertighet, som hadde bevart dem både legemlig og åndelig under så mange farer. Han tilbragte her noen uforglemmelige dager, rike på åndelig oppmuntring og styrket for troslivet.

Dette besøk fikk også på annen måte en vidtrekkende betydning for Sivertsen den bekjente Ole Nordaune i Holtålen hadde sendt sin eldste datter Ragnhild, født 1797, der nylig var vakt, til Hauge som tjenestepike for å bli styrket og befestet i troen. Da disse to unge først så hverandre, følte de begge, at de var bestemt til å leve livet sammen. Hauge syntes det samme og av dem et vink om dette. De ble da straks forlovet. Sivertsen reiste deretter hjem, mens hun ble tilbake.

Han kom kort tid etter som handelsbetjent til den anseende kjøpmann Amund Helland i Bergen. Det var ordnet så, at den del av hans lønn det slo i prosenter av, hva han solgte. Da han snart ble kjent og godt likt, vil de fleste handle med ham, så han tjente mange penger. Disse mistet han imidlertid nesten helt, likevel uten egen skyld.

En dag, mens han var hos Helland og sett inne og telte penger for de solgte varer, kom husfruen inn, og fikk øyet på disse og utbrøt: «Den, som var lykkelig og eie så store skatter.» Sivertsen svarte: «Sådanne skatter gjør ingen lykkelig. Der må bedre og større skatter til for å bli i sannhet lykkelig.» Hun kunne ikke forstå, hva han mente, og spurte nøyere om hvilke skatter han siket til. Han fortalte henne da om disse og sa at hun fant dem ved flittig og bruke Guds Ord og bønn. Dette grep henne. Hun fikk snart se, at hun var rik på synd, men fattig på alt godt. Han veiledet henne til bot og bønn uavlatelig å tigge om nåde. Da ville hun finne Jesus, den kostelige Perle, den største skatt i himmelen og på jorden.

Deretter gikk han i fargelære, og slo seg sammen med en annen ung mann ved navn P. Iversen og satte seg ned på Røros i 1816 for å drive med sitt håndverk. Noen år senere ble han gift med sin førnevnte forlovede. De levde i et lykkelig ekteskap, men fikk store trengsler på grunn av hennes tiltakende nerve svakhet. Etter å ha bodd her i en rekke av år måtte han i 1835 for konens skyld fraflytte stedet, da hun hverken tålte kirkeringing, larm eller noen slags støy. Han kjøpte se gården Moan på Tønset og bodde der i 1840. Deretter flyttet han til Kjelsboe i Skogn, hvor de var til 1847, da de reiste til sine barn i Levanger. Her bodde de i sin alderdom, pleiet og hegnet om av kjærlige hender.

De tider, hans håndverk og konens sykdom tillot ham og være fraværende fra hjemmet, benyttet han flittig til og bekjenne Guds Ord. Så vidt vi vet har han i sitt lange liv reist gjennom hele landet, kanskje med unntak av Finnmark og en del av Nordland og Tromsø Amter. Mest virket han likevel i Trondheim Stift.

På disse reiser hadde han i regelen følge av en eller annen kjent haugianer. Særlig virket han sammen med Daniel Arnesen, Anders Håve, Elling Eielsen, Ole Simonsen Berg, Jens Johnsgård og mange flere, likesom han kjente de fleste, kanskje alle samtidige norske legmenn.

Forsettelse n. nr.