Juletanker om de

to budenes kjærlighet

N. P. Wetterlund.

Mester, hvilket er det store bud i loven? Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud, av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det store og første bud. Men det annet er likesom dette: Du skal elske din neste som deg selv. Av disse to bud henger hele loven og profetene Mat. 22, 36-40.

Vi tar tre synspunkter: Det første av de to bud, ordningen mellom de to bud og forskjellen i rang mellom dem.

Det første av de to bud

Dette bud er kjærligheten til Gud. Den framstilles i vår tekst fra tre sider, men hos Markus og Lukas fra fire sider (Mark. 12, 30; Luk. 10, 27). Vi tar alle fire og i den ordningen som de har hos Lukas. Han skriver slik: "Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn". Altså: Du skal elske din Gud:

1. Av hele ditt hjerte,

det er, av hele din ånd, av hele ditt innerste jeg, av hele ditt dypeste vesen og liv og av hele din vilje. Og så kan du elske din Gud, når din ånd er en nyfødt ånd med "Åndens Lov" i seg (Rom. 8: 2), ja, når hele ditt hjerte er født på nytt av Gud.

2. Av hele din sjel,

det er, av alle dine kjensler og begjæringer, av hele din attrå og ønske, av all din lengsel og lyst. Og si kan du elske din Gud, når alle dine kjensler og begjær er fødte av Gud, ja, når hele din sjel er født på nytt av Gud.

3. Av hele din kraft,

det er, av åndens, sjelens og legemets alle utallige krefter. Og så kan du elska din Gud, når alle disse krefter er fødte av Gud.

4. Av hele din forstand,

det er, av hele ditt fornuftige vesen, av hele din tanke- og kunnskapsevne, av hele din fatte- og beregningsevne, av hele din tilskuer- og reflekteringsevne, av hele din klokskaps- og visshetsevne Og så kan du elske din Gud, når all din evne er født av Gud.

En så veldig vekt legger Kristus på kjærligheten til Gud. Så allsidig og dypt griper denne kjærlighet inn i vårt vesen og liv.

Denne kjærlighet kaller vi allkjærligheten, for den krever hele hjertet, hele sjelen, all kraft og all forstand. På dette førstebuds-alt henger alt: frelse og liv, himmel og evighet.

Uten dette alt er alt tapt, for uten dette alt er Gud tapt. Ja, hele hjertet eller ikke noe hjerte! Brud eller skjøge! Ett tredje alternativ gis ikke. Men elske slik kan ingen som er "nedenfra". Bare Han som var "ovenfra", kunne det (Joh. 8: 23). Og med samme allkjærlighet elsker Han nå og i all evighet.

Når denne Kristi allkjærlighetsånd, førstebudsånd, i nyfødtselen utgytes i menneske-nes hjerte, da løftes det opp på allkjærlighetens himmelske førstebudshøyd høyt over jorden, verden og tiden, ja, opp til Sions berg og til den levende Guds Stad, opp til engler i mange tusental og til høgtidsskaren og forsamlingen av førstefødte, som er oppskrevet i himmelen (Heb. 12, 22 - 23). Og nå kan det elske Gud av hele sitt hjerte, hele sin sjel, all kraft og hele sin forstand.

Denne kjærlighet er ikke uten synd og brist; også Johannes som stod på allkjærlighetens høyeste og reneste høyde, hadde synd og behøvde rensing fra synd (1 Joh. 1, 7 - 8). Men den er til sitt herskende grunndrag "den første kjærligheten" som er den odlede brudekjærligheten, som elsker Gud "En" og "ingen mer" (Sak. 14, 9; Jes. 45, 22). Og denne kjærlighet krever Gud ved straff av det evige livets fortapelse, for den er grunnvesenet til det evige livet. (Om "den første kjærligheten" se sidene 681-694 i Andens Lag.)

Frelsen finnes bare i det første budet, aldri utenfor det, for der finnes bare førstebudssynden, som er det mangfoldige avguderiet.

Frelsen finnes bare i førstebudskjærligheten, aldri utenfor den, for der finnes bare egenkjærlighet og verdenskjærlighet. Kort: Frelsen finnes bare i Kristi Ånd, som fremfor alt er førstebudsånden, aldri utenfor den, for "den som ikke har Kristi Ånd, han hører ham ikke til" (Rom. 8: 9).

Første budet er altså selve frelsesbudet, livsbudet, himmelbudet. Utenfor det ingen frelse, ikke noe liv ingen himmel!

Allkjærligheten til Gud er den letteste sak på vår jord, bare man åpner hele sitt hjerte for Kristi allkjærlighetsånd.

Men ofte må et menneske renses i noen hundretalls ilder og vaskes i noen tjuetals lutgryter før kjærligheten til Gud blir full og hel. Gud sparer ingen møye for å berede seg et allkjærlighetshjerte, for et slikt er det dyreste Han eier på vår jord; i et slikt har Han hele sin himmel, hele sin glede i de små ting.

Man spør seg: "Hvorfor denne forferdelige kjærlighetsløshet hos det kristne folket? De har jo i mange hundre år feiret Kristi fødtsel - hvordan kunne de da den siste Juledag søle seg i hverandres blod?" Svar: Fordi disse folk ennå aldri har hatt noen Jul, ennå aldri feiret en Juledag. Dette fordi at de ennå aldri har gått inn på juledagskravet, som nettopp er førstebudskravet.

For - merk! – slik som Kristus fødtes, ikke i Nasaret, ikke i Jerusalem, ikke i noe hjem i hele Israels land, ikke heller i noe herberge, men fødtes i et uthus utenfor alle verdens herberger og bolighus, så fødtes Han alltid bare i ”uthuset", det vil si bare i det hjerte som er ”uthjertet", som har gått ut av verden og er en hjemløs pilegrim på jorden og en "fremmed i sitt land som i et fremmed land" (Heb. 11, 9). Se, der er juledagskravet, som er førstebudskravet.

Likesom Kristus fødtes under manntalsskrivingen, slik fødes han bare i det hjerte, som gjennom førstekjøpet "fra jorden" og "fra menneskene" (Åp. 14, 3 - 4) lar seg skrive ut av denne verden og "skrive seg opp i himmelen" (Heb. 12, 23), stryke seg ut her nede og manntalsskrive sig der oppe i "de førstefødtes forsamling" (v.23). Se, der juledagskravet, som er førstebudskravet. (”Skatteinnskrivningen” (Luk. 2, 1) var først og fremst en manntalsskriving, se H. M. Melings forklaring til anførte vers.) Slik som Kristus fødtes under skatteinnskrivningen, slik fødes Han bare i det hjerte, som går inn på å gi personalskatten, "oppløftelsesoffer-penningen" (2 Mos. 30: 14) (I gamle bibeloversettelser betegnes den løsepenning for sitt liv som hver og en av Israels barn som mønstret til krigstjeneste var skyldige å gi til Herren som et ”oppløftelsesoffer”. I nyere bibeloversettelser står oftest ”offergave”. Red.) , som er hele menneskets "oppløftelse", ofret opp til Gud.

Se, der juledagskravet, som er førstebudskravet. Slik som Kristus fødtes i englenes og hyrdenes eng (Luk. 2, 8 – 9 og 13), så fødtes Han bare i det hjerte, som hater den verdslige kulturens unatur og forvrengning, overdådighet og hovmod, overflod og vellyst, dårskap og dumhet, jåleri og forfengelighet; og i stedet antar nyskapelsens natur, sannhet og enkelhet i sysselsetning og bosted, i klær og mat, i omgang, seder og bruk, ja, fødes bare i det hjerte som vender tilbake til barnets og englenes paradiseng. Se der juledagskravet som er førstebudskravet.

Slik som Jesu fødsel feires med juledagsprediken av en Herrens engel over emnet "Stor glede" (Luk. 2, 10), så kan bare den feire en juledag, som lar Storgleden fødes i sitt hjerte, Storgleden, som er så stor, at den rommes bare i et helt, aldri i et halvt hjerte Storgleden, som er gleden over en virkelig frelst sjel (v. 11). Storgleden som er det store smertebarnet etter store fødselsveer, ja, Storgleden, som er juledagsgledens strøm, ikke lenger adventsgledens (trangportsgledens) dråper. Se, der juledagskravet, som er førstebudskravet.

Så som Jesu fødsel feires av engler med juledagssangen: Ære være Gud i det høyeste, så kan bare den feire en juledag, som av hele hjertet synger denne sang og synger den også på den "onde dag", da Gud ikke synes verd noen ære, synger den også i tider da himmelens ve henger tungt over "jorden og havet" (Åp. 12, 12), som blodig roper til Gud om den hellige hevnen, ja, synger den i tider da ørnens ve "over jordens innbyggere" (8, 13) knuser land og riker og gravlegger hele folk, som om ingen Gud finnes til. Se, der juledagskravet, som er førstebudskravet.

Slik som Jesus fødsel feires av samme engler med den fortsatte sangen: Fred på jorden, og i mennesker hans velbehag! Så kan bare den feire en juledag, som lar freden fødes i sitt hjerte, forlatelsens uutsigelige fred i Jesu blod, ja, fredens dyre smertebarn etter syndens stormer og skyldens kval, fredsbarnet, som er så lite og ringe i seg selv, at det verken synes eller høres i seg selv, Guds velbehags barn, som mildt og ømt sluttes i Faderens favn, ja, fredsbarnet, som villdyrets våpen, ufred og krig, er et evig overvunnet standpunkt for. Se, der juledagskravet, som er førstebudskravet.

Ja, hele fortellingen om Jesu fødsel er full av juledagskravet, som nettopp er kravet på hele hjertet, hele sjelen, all kraft og hele forstanden.

Og fordi de kristne aldri går inn på dette krav, bar de aldri hatt noen juledag med Kristusfødsel i sine hjerter.

De har hver juledag sittet i sine kirker, og deres prester har preket ”så vakkert" om "det lille barnet”, så at mannen har sukket og kvinnene grått; og man har hatt en så "herlig juledag", og likevel ikke hatt noen juledag, for av hele den opprivende og omstyrtende juledagskrav så man selv ikke noe i teksten og hørte man ikke noe fra prekestolen.

Største skylden til dette folkeforderv legger Skriften på den verdslige og kirkelige øvrighet, som kalles "jordens konger" og "den store skjøgen", som med sin endrektige og utuktige verdenskjærlighets vin i lære og liv beruser "jordens innbyggere" (Åp. 17, 1 - 2) og dermed gjort dem så førstebudsløse, juledagsløse og kærlighetsløse, at de kan feire sine juledager i strømmer av blod og i floder av de lidendes tårer.

Dere, Herrens hellige, vær på deres vakt mot en gudløs øvrighet! Da Israel begjærte en Konge, mørknet Jehovas panne, for Han kjente seg avsatt og forutså, hva som skulle komme. (1 Sam. 8, 4-9) Og hva har ikke kommet gjennom "jordens konger" og "den store skjøgen"! Men ennå står det verste igjen. For merk, dere hellige, at nettopp fra øvrigheten skal i den siste tid komme det siste og største onde på jorden. Dette forferdelige onde så Johannes i et syn. Han sier: Og jeg så dyret og kongene på jorden og deres hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær. (Åp. 19, 19 og 11 – 16). Det er den siste striden mot Lammet og dets kalte, utvalgte og trofaste (17, 14), den siste akten i den utryddningskrig, som en gudløs øvrighet har ført helt frå Herodes barnemord i Betlehem.

Ja, se opp for øvrigheten, som kommer fort og forskrekkelig til å forfalle til en villdyrsøvrighet uten like! Se opp, du Lammets hærskare, som nå lever i vårt land! Alt i deres tid skal den siste striden begynne. Mange martyrkroner skal utdeles blant dere; og noen av dere skal gi sitt hjerteblod for Lammet på Harmageddon.