Evangeliet på 4. søndag etter trefoldighet

Fra Hans N. Hauges Postille.

Luk. 6, 36 – 42.

Derfor, vær barmhjertige, likesom eders Fader er barmhjertig, og døm ikke, så skal I ikke fordømmes; forlat, så skal eder forlates. Gi, så skal eder gis: et godt, stappet, rystet, overfylt mål skal de gi i eders fang; for med det mål I måler med skal eder måles igjen. Men han sa også en lignelse til dem: Mon en blind kan vise en blind veien? Vil de ikke begge falle i grøften? En disippel er ikke over sin mester, men hver som er fullkommen, skal være som sin mester. Og hvorfor ser du splinten som er i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye akter du ikke på? Hvorledes kan du si til din bror: Kom, bror, jeg vil dra ut splinten som er i ditt øye, du som ikke selv ser bjelken i ditt øye? Du hykler, dra først bjelken ut av ditt øye, og da kan du se å dra ut splinten som er i din brors øye.

Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og av meget miskunnhet. Sal. 103, 8. Her nevner David fire av Guds godhets egenskaper, der er trøsterike for oss, om vi bruker dem vel og bør forlate oss på dem, så at vi kan prise Hans godhet mot oss, som en kjærlig Fader som er full av barmhjertighet til å ville tilgi og forlate oss våre synder som vi har bedrevet og som vi har gjort imot Ham, når vi vil omvende oss, langmodig til å vente på vår omvendelse og ikke straks ødelegger oss i vår elendighet, men er svært miskunnelig og vil mangfoldig tilgi, Es. 55, 7.

Nå var det på den ene side svært ille om vi ikke priste denne Guds barmhjertighet, men på den andre side svært bespottelig, å synde på Guds godhet og trå Hans barmhjertighet og nåde under føttene, tror Han er miskunnelig og derfor ikke akter om Hans Bud, eller hvorledes vi kunne føre Hans barmhjertighet til gode for oss, å elske Ham og omvende oss fra vår syndestand, da Han mangfoldig tilgir. Denne barmhjertighet skal vi igjen bevise mot vår neste, etter vår Frelsers lære i vårt dags Evangelium. Da Han tidligere har lært hvorledes vi skulle gjøre vel imot våre fiender og elske dem, likesom Herren er god imot de utakknemmelige. Så sier Han: Derfor, vær barmhjertige, likesom eders Fader er barmhjertig. Her skal vi være som vår Fader, vi må da ikke tenke at det skulle opptas på den måte at vi skulle styrke vår neste i det onde med gjerrighet og ærgjerrighet, fråtseri og lathet, vellyst og lettsindighet osv. Nei, slik er ikke Guds barmhjertighet; du skal heller straffe din neste, så du ikke bærer synd over ham. Det vil si: at du ikke styrker ham i det onde, så synden får slik makt over ham, at den bryter ham ned i fordervelsens onde, så Guds godhet ikke får reist ham opp eller at han ikke kan tro og anta den, derfor skal vi være barmhjertige, overbevise, lære og lede, lokke og straffe ham, til å vike fra det onde og søke den langmodige Gud, som venter på deres omvendelse, og vil da, når de omvender seg fra det onde, forlate ham de misgjerninger som de har gjort imot Ham.

Døm ikke, så skal også I ikke dømmes, og fordøm ikke, så skal I ikke fordømmes. Ved disse ord er og den onde ånd mektig til å forvrenge ved sine redskaper, verdens mennesker, de sier, så snart en formaner dem til omvendelse og overbeviser dem om dom, som den rettferdige Gud feller over de ugudelige og onde, så roper de: døm ikke, så skal heller ikke dere dømmes, men mon ikke Gud dømte oss for våre synder, når vi levde i ondskap? Fordi vi ikke dømte eller straffet vår neste, jo visselig, ja om vi enn avstod våre egne laster, når vi ikke bar frukt ved å dra vår neste til omvendelse, så skal likevel den ufruktbare gren tas bort, Joh. 15, 13, og dersom vi ikke minner den ugudelige om, at han skal dø, da vil Herren kreve hans blod av vår hånd, Esek. 3, 18, for de som ikke tror skal fordømmes, og de som ikke er under fordømmelsen, er de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Rom. 8, 1. De som vandrer etter Ånden har korsfestet kjødet, med sine lyster og begjæringer, Gal. 5, 24, den som da er åndelig, dømmer alle ting og selv dømmes han av ingen, 1 Kor. 2, 15, og Kristus sier: Han dømmer ikke, men de ord jeg har talt, de skal dømme dere på den ytterste dag, Joh. 12, 48, Moses og profetene de skal anklage dere, Joh. 5, 45, som også Paulus sier, at de skal dømmes etter mitt Evangelium, ja at de skal dømme englene, 1 Kor. 6, 2, det er de falne som vi skulle dømme, for de ville forføre oss med seg i det onde.

Av dette ser vi med mange flere steder, som vi kan lese i Bibelen hva dom betyr, at det er ikke noe å støtte seg til av vårt Evangelium for de onde. Men Jesus har talt disse ord til advarsel for oss, at vi ikke skulle være hevngjerrige og felle ond dom over det vi ikke visste eller hadde rett til. Han kjenner vårt kjøds fiendskap med hat til våre fiender, som vi ikke skulle ha til hevn, dom og fornedrelse, å fornøye oss i hans feil og være ubarmhjertige og onde, men mye mer sørge over deres onde, og med milde, ømme og kjærlige ord, ved gode gjerninger bevise vår kjærlighet, ved det søke å oppreise, omvende og forbedre dem, og så gjerne tilgi dem hva de har gjort imot oss, for: Forlat, så skal eder forlates. Gi, så skal eder gis: et godt, stappet, rystet, overfylt mål skal de gi i eders fang; for med det mål I måler med, skal eder måles igjen. Det skjer vel ikke av verdens mennesker, for de belønner ofte godt med ondt, falskt mål for oppriktighet. Men den rettferdige Gud Han skal måle oss igjen det gode, som vi har bevist Hans skapninger, og især gi oss glede og herlighet som har bevist Hans kjærlighet i oss, ved å gjøre godt mot Hans og våre fiender. Når de er blitt overbeviste om vår gode omgang og ved det er blitt beskjemmet og som Han hisset vil straffe på nådens foraktere, for de skal og måles med det de har målt med.

Men han sa dem en lignelse: Mon en blind kan vise en blind veien? Vil de ikke begge falle i grøften? Denne lignelse er klar etter det naturlige, likeledes i det åndelige går det slik. For likesom hin fariseer og de skriftlærde som var åndelig blinde på grunn av deres ærgjerrighet og gjerrighet med andre laster, de skulle lede andre, og de ble da i mørkrets gjerninger, som de selv vandret, de falt på grunn av det i hopetal både lærere og tilhørere i helvetes fæle grav, og slik går det i våre tider, som vi daglig ser, hvor ille det skjer, at lærerne lever i synden, derfor følger og tilhørerne etter i deres levnet, for de tenker, disiplene er ikke over sin mester, men den som er fullkommen skal være som hans mester. Når da de som er lærde skulle være mester gjør det eller det, nemlig av gjerninger som er imot Guds Ord, så kan vi og gjøre dem, og slik er de like i det onde. Derimot skulle vi ligne vår Herre og Mester Jesus i alle godhets dyder. Han kan vi som disiplene ikke gå over i hellighet og rettferdighet, for Han var fullkommen, og det er nok for oss når vi alvorlig søker å bli Ham lik, men det mangler det ofte på.

Jesus sier da videre til hyklerne, eller de falske: Hvorledes kan du si til din bror: Kom, bror, jeg vil dra ut splinten som er i ditt øye, du som ikke selv ser bjelken i ditt øye? Du hykler, dra først bjelken ut av ditt øye, og da kan du se å dra ut splinten som er i din brors øye. Hvor ofte ser vi ikke disse ord bli oppfylt! Hyklerne og den onde, han vet vel å se etter hos den oppriktige, eller et Guds barn, om det trår over eller har den minste flis i sitt øye, vet vel hva som skal gjøres, og likevel aldri legger vinn på noe selv å rette og forbedre sitt levnet, drar ut sine egne laster. Det er mye han kan se hos andre, men er blind for hos seg selv, men det kommer av hans falskhet, da han grunner på hvorledes det skal være og er forherdet på de gode, som han studerer flittig for å se hva de gjør, men tenker ikke på seg selv, for han vil skjule sin ondskaps synd med andres skrøpelighets feil. Når noen oppriktig i kjærlighet påminner dem om sin synd, at de skulle omvende seg, da sier de: Se til deg selv, du ser splinten i mitt øye, men blir ikke var bjelken i ditt eget. Men da kan en svare: Ja ser du enten splinten eller bjelken hos meg, så overbevis meg om det hva ondt jeg har gjort, jeg vil ikke beholde noen synd, og vi bør hjelpe hverandre.

For så sier Kristus, dra først bjelken ut av ditt eget øye, og da kan du se å dra ut splinten som er i din brors øye. Av dette ser vi at det er først nødvendig å dra ut hos seg selv og siden skal vi hjelpe andre. Det er da den forskjel på hyklere og en oppriktig: en hykler gjør det av stolthet og hat til sin neste, for å bebreide ham hans feil, eller for å skjule seg under dem, bruker hatske og sinte ord, for å true og støte fra seg og nedtrykke, derimot har en som har Jesu kjærlighet, gjør det av medynk over sin neste og med ydmykhet for Guds æres skyld, og i tillegg bruker kjærlige, milde og vennlige ord, lokker og formaner, så han søker å unngå synden og hjelpe den svake opp, for at de alle kunne bli hjulpne ved det til å tjene Herren. Amen.

Bønn.

Gode og barmhjertige Fader! Lær du oss å være likesom du og bevise godhet mot våre fiender, elske dem som hater oss, gjøre dem godt som gjør oss ondt, likevel slik som du mot oss og dem gjør og vil gjøre, så du med det gode drar oss til omvendelse, lær oss for alle ting å rense oss selv og dra ut syndens bjelke eller splint av vårt eget øye, så vi ikke skulle bli med-hyklere, men at vi måtte være iblant dine oppriktige barn, som elsker deg over alt og vår neste som oss selv, og derfor å søke ved alle leiligheter og på alle måter, å få vår neste meddelaktig i den samme nåde som du har bevist mot oss, så vi ved din kjærlighet søker å dra ut splinten eller skjulet fra deres øyne og hjerte, så de måtte som vi, få se de skjulte ting i din lov, bønnhør oss i dette for din kjære Sønn Jesu Kristi skyld. Amen.