Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie, del 53.

Ved sin side hadde han en hustru, om hvem det med rette er blitt sagt, at hun som kvinne var jevngod med han som mann. Hennes navn var Bereth Mikkelsdatter Husdal fra Geitestranden, anneks til Børsen (Børsa) ved Trondheim, hvor hun antagelig ble født 1782. Med henne ble han ekteviet 9. november 1810 i Kornstad kirke i Kvernes, ikke langt fra Kristiansund. Deres ekteskap var såre lykkelig, da de gjensidig utfylte hverandre. Hun var en begavet og rikt utrustet, meget tiltalende personlighet, livlig og interessert for alt godt, et fint kvinnelig vesen og såre avholdt av alle, som hun kom i berøring med henne.

Hun tilhørte et kristelig hjem, hvor Hauge og mange av hans venner vandret og har holdt oppbyggelse. Det gav henne et preg for hele livet. Som en pike var hun til hjelp flere steder, da haugianerne pleide og bistå hverandre, især hvor større forvertagende kom i gang. Hun styrte således huset for den kjente Boktrykker Ole Pedersen Moe i Kristiansand. Herved blev hennes medfødte evner allsidig utviklet i praktiske retning, samtidig som kunnskaper og interessene utvides gjennom omgangen med de forskjellige ledende haugianere.

I sine fristunder leste hun hele sitt liv meget, hvor i blant også aviser. Hun fulgte godt med i alt, hva som foregikk i utlandet, hadde særlig interesse for landkort, og studere det er nøye. Når der var tale om et eller annet i utlandet, eller man leste om noe, som hente på samme steder, kunne hun straks tegne situasjonskart og vise, hvor det foregikk.

Men først og fremst var hun en mester i alt kvinnelig arbeid og en overordentlig flink husmor, økonomisk og dyktig, med en enestående evne til og styre. Hun kunne som så omgås og oppdra tjenerne og sette pikene i gang. Sitt store fjøs med båsrom til 100 drev hun utmerket og skjønte seg så godt på kyr som den mest innsiktsfulle handelsmann, en dag kjøpte hun således 20 stykker av Wullum og Anne. Dette var hun også nødt til, da mannen så ofte måtte være borte fra hjemmet. Når han var på Stortinget, drev hun den store gård likeså godt som når han var hjemme, ved hjelp av datteren, Randi Marie, senere gift med Overlærer til T.L. Simonsen, og sine tjenere. Hagedyrkning interesserte de seg mye for. Hagen på Hoffsten var derfor sjelden velstelt og gav i regelen smukke resultater.

Etter sin manns død flyttet hun til en liten nabogård var der var en hyggelig leilighet. Her hadde hun sin søsterdatter til hjelp. Så gjorde hun en reise sydover for å se til sin andre datter Nicoline. Denne var gift med Just Wright Grøndahl, yngste sønn av Boktrykker Christopher Grøndahl. De hadde kjøpt gården Meen i Gjerpen ved Skien.

Da hun kom tilbake derfra, bestemte hun seg til å bo hos sin førstnevnte detter og svigersønn på den Hafstenaunet. Her tilbragte hun resten av sitt liv og hva var nokså rask til det siste, skjønt kreftene tok stadig av. En dag hun hadde lagt seg for å hvile, var hennes datter et øyeblikk gått ut av værelse da hun kom inn igjen, var moren så forandret, der ble det i hast kjent bud til svigersønnen, som straks så, at den gamle var rammet av et slagtilfelle.

Legen ble øyeblikkelig budsendt, men kunne ikke gjøre noe. Hun lå rolig med lukkede øyne omtrent 2 døgn, før døden kom stille. Det var 7. september 1858.

Fru Grendahl var middels høy, kraftig bygget, men ikke forvoksen, og meget sterk. Ansiktet beskrives som vakkert, intelligent med et mildt, behagelig, fint og klokt uttrykk. Hun hadde «blå deilige øyne» og lysebrunt hår. I all sin ferd var hun en livlig, interessert og dannet kvinne, som ved sin forstandige åndfulle tale og det i eiendommelige, rikt vekslende og sjelden uttrykksfulle og tiltalende åsyn vakter selv biskop P. O. Bugges oppmerksomhet.

Overfor enhver var hun åpen og ærlig til å si sin mening, sjelden reell, bange for alt, som kunne være fristende, hadde sin mening om det, hun så og hørte, men pleide ikke å uttale seg kritisk om noen. Var meget forsiktig og varsom i sin tale. Hennes følelser hva sterke og dype, men ble behersket med kvinnelig takt, og hun eide et varmt og åpent hjerte for andres nød og lidelser. Derfor var hun også i høyeste grad medlidende og hjelpsom.

En forunderlig kraft og styrke kom ved enkelte leiligheter frem hos henne, og hun kunne under vanskelige eller farefulle omstendigheter bevarer sin åndsnærværelse og legge for dagen stort personlig mot. En olm okse tok en gang fatt på hennes brors datter og holdt på å slenge piken fordervet. Mens de andre slo uvirksomme og skrekkslagne, tok fru Grendahl en sopelime det eneste, hun hadde for hånden, og gikk løs på oksen og bearbeidet den så kraftig i hodet med limen, at dyre slapp piken og sprang sin vei. En gang de skulle slaktet en gris, syntes hun, den skrek forlenge. Hun bebreidet slakteren hans ukyndighet og ubarmhjertighet, tok kniven fra ham og stakk den like i hjertet på dyre som døde øyeblikkelig. Og der kunne anføres lignende eksempler.

Hun var stadig i godt humør og syntes alltid å være tilfreds og glad. Hennes indre åndelige liv var jevnt rolig, ikke vekslende eller anfektet. Hun hadde en lys, evangelisk oppfatning, hvorover der ofte hvilte et skjær av humor. Likesom sin mann omtaltes hennes vandel for eksempel eksemplarisk, og hun var et viljesterkt karaktermenneske.

Fort. n. nr.