Vår rikdom i Kristus

Av Stein Arild Gjerde

«Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, – fra Ham som ethvert farsforhold i den himlene og på jorden har fått sitt navn –, og jeg ber om at Han vil gi dere å bli styrket med kraft ved Sin Ånd i det indre menneske, etter Hans herlighets store rikdom, det vil si at Kristus får bo i hjertene deres ved troen, idet dere er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, for at dere skal være i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde. Han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss, Ham være æren i menigheten som er i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i evigheters evighet! Amen.» Efeserne 3:14-21.

Den åndelige rikdom er større en den jordiske. Ja, ufattelig i et evighetsperspektiv. Men slik som den jordiske rikdom er unyttig når den ikke vert brukt rett, blir det også sørgelig om vi lar den åndelige rikdom ligge. Gud utgyter sin rikdom eller lar den komme til spesiell virksomhet ulikt til ulike tider.

Den høyeste og viktigste rikdommen vi har, er Jesu frelsesverk på Golgata. Vi må si at Jesu frelsesverk er noe mye høyre og større enn en de åndelige rikdommer som vi skal snakke om under. Jesus på korset, Hans død og oppstandelse er det fullkomne underverk. En kjærlighets gjerning med ufattelig mål og størrelse. Det er også et offer og en lidelse ufattelig for vår menneskelige tanke. Derfor er vi også skyldig og alltid være takknemlige og vie oss til Gud i tjeneste.

Men Gud ønsker ikke bare å frelse sine barn, men Han søker også å nytte oss i sin frelses vilje og i sitt kjærlighetsverk. Vi må vokse, modne, elske vår neste, arbeide, forvalte den talent vi har fått av Gud. Vi skal samhandle med Guds utsendte engler. Vi skal røve sjeler som kan gå fortapt for den gode evigheten i himmelen.

Den første åndelige rikdommen i teksten over er dette; Vi har audiens hos Gud. Vi får lov å bøye kne for vår evige Far. Om en kommer som skrikerunger og ramler inn døren, så avslører det noe av vår åndelig tilstand. Gud er ikke i nærheten av noe som kan ligne et menneske eller engler i stand og makt. Han er den tre ganger hellige og levende Gud. Når vi bøyer hjerte og knær med ærefrykt, skal vi kjenne hans kjærlige berøring og vennlige tiltale. «Mitt barn! Min rensende nåde skal omslutte deg, i Jesus din bror.»

Den andre åndelige rikdommen i denne teksten er våre brødres kjærlige bønner for hverandre, da vi ber og ønsker hverandre rike velsignelser. Slik Paulus ber, skal vi be. Vi har også en enda større forbeder. Hans navn er Jesus Kristus. I hagen ba han slik: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som Du har gitt Meg, for de er Dine.» Joh 17:9. Denne bønnen ber Jesus for oss inntil enden. Vi skal være ett i slike bønner for hverandre, med kjærlighet ønske det beste over menigheten og samfunnet. Derfor, der misunnelse og baktalelse rår mellom brødre, der rår djevelens ånd. Kjære brødre, jeg ber dere. Gi at vi kunne bli renset i Jesu nåde og bli iført kraft til å kaste fra oss slike synder i denne tid.

Den tredje åndelige rikdommen vi må søke i denne teksten er å bli grunnfestet og rotfestet i Kristi kjærlighet. Åndelig dybde, kunnskap og rikdommen som kommer ved å være i brodersamfunnet. Menigheten skal være vår trygge base og trenings arena i kjærlighetsgjerninger til og for hverandre. Et hvert Guds barn har særskilt ansvar for å la seg tukte og opplære av Guds Ånd. Slik at våre ugudelige, onde gjerninger må holdes i tømme. Hvis vi kommer sammen og vårt hjerte er overgrodd av utvekster og ugress, vil ikke da brodersamfunnet være fullt av barn som biter og slår hverandre. Hvis vi lar ukjærlighet gro i hjertet, hvordan skal vi da kunne elske hverandre når vi er sammen? Hvis vi lar stolthet komme i veien for en god menigutveksling, vil vi ikke da strides som to kjepper i et fossefall. Bærer en Kristi kjærlighet så er en tålmodig, forstår sin medvandrer, og viser vennlig andre til rette i ydmykhet.

Den fjerde åndelige rikdommen i teksten over. Gud kan virke mer i oss enn vi forstår eller ber om. Ved den Hellige Ånd som vi har mottatt, kan vi bli virksomme etter Guds vilje. Eller så kan vi være ukloke som jomfruene ved å stenge ute Guds Ånds virke i oss. Vi er alle, eller de fleste av oss påvirket av vantro. Ja, vi ser oss noen ganger så små og fattige at en nesten ikke skulle tro at Gud kunne klare å dra oss inn i himmelen. Gud er ingen dukkefører, derfor må ville ved Guds nåde å gjøre hans vilje. Da skal han holde oss ved sin hånd. Men er du blitt så ydmykhet av dine synder og svakheter at all frimodighet er svunnet hen må du likevel kjempe en troendes kamp for dine brødre. Kjempe for samfunnet av de hellige og for de ufrelste. Vår frimodighet for Gud varierer, men trofast arbeid i Guds åkerland blir alltid belønnet enten her i tiden eller i evigheten. Ta imot Guds underfulle kjærlighet og la oss øve oss på å elske hverandre.

Vi har mange flere gode rikdommer i denne teksten, men det får bli til en annen gang.

Gud være æret!

Kalvinisme og bibelsk tro

Av Trygve Einar Gjerde

En liten kommentar til Jan Bygstads artikkel i Dagen 15.05.2013. (Red. Vi tar denne artikkelen frem fra arkivet igjen da det er en viktig detalj i læren om den saliggjørende orden her som er verdt å bli minnet om.)

Først en takk til Bygstad for hans klare fremstilling av forskjellen mellom kalvinsk og luthersk tro. At læren om den forutbestemte utvelgelse, frelse og nåde er vranglære det ser og forstår alle som leser sin Bibel (GT og NT). At Gud er allvitende og vet fra evighet og til evighet hva som vil skje med hvert menneske og alt det skapte er også like klart beskrevet i Guds Ord.

Så kommer Bygstad til et «haleheng», som jeg ønsker at han utdyper nærmere: «Sagt populært: Mennesket kan ikke si «ja» til frelsen, men kan si «nei». Hva mener du med det? Dette lyder som en god sovepute for de ubotferdige og falske «kristne».

Guds Ord lærer oss klart nok både i GT og NT at Han ved sin nåde gir oss nåde og kraft til å si ja! Dette ser vi mange eksempler på: Den rike yngling i Matt. 19,16 – 23, ville gjerne følge Jesus, han hadde sett Hans under og gjerninger. Jesus kalte ham også til å komme og ville gjerne gi sin nåde for å frelse ham, men da den rike yngling så omkostningene så sa han nei! Han elsket mammon mer enn Jesus!

Den bortkomne sønn sa først nei til sin far og forlot ham. Gud førte denne mann inn i stor nød både timelig og åndelig at han mistet den arv han satte sin lit til. Da gikk han i seg selv, gjord bot, og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg omkommer av hunger! Han sa så ja av hele sitt hjerte ved den nåde Gud gav ham og vendte om til sin Far som speidet etter ham. Luk. 15,11 – 32.

Likeså om den far som hadde to sønner som han bad om å arbeide i sin vingård, Matt. 21,28 – 31. Den ene sa ja, men gjorde ikke det faren ønsket. Den andre sa nei, men senere angret han og gikk likevel til verket! Jesus spurte da: Hvem av de to gjorde Faderens vilje?

Vi kan også ta med oss Jesu kall til jødefolket: Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn likesom en høne samler sine kyllinger under vingene! Og I ville ikke. De ville ikke si ja med sine hjerter! De sa nei!

Når vi så betrakter kong Salomos tale til folket og bønn og lovprisning til Herren i 2. Krøn. 6. så ser vi at Gud vil frelse og hjelpe når folket omvender seg til Herren, sier ja til Herren av hele deres hjerter!

Et ja med munnen betyr ikke noe som helst, det kan like godt være et nei! Om ikke det er et ja av hele hjertet. Slik skal den store omvendelse og den daglige omvendelse være, et uavlatelig ja til Guds nåde og frelse og et uavlatelig nei til synden, kjødet, verden, djevelen og alt hans vesen. Les ellers Johan Arnts gode preken på 1. Pinsedag som sier dette mye klarere enn det jeg kan fremstille!

Beskrivelse over det åndelige livets løp og strid

Av Hans Nielsen Hauge, nedskrevet i 1804 (32 år gammel)

(Språklig fornyelse ved Stein Arild Gjerde, fra bind 5, Hauges skrifter)

Del 3 av flere.

Men så oppsto det høyhet, harskhet, lettsindighet, og så begynte kjødelige lyster å friste, som jeg hadde blitt kvitt for en tid. Jeg ble veldig bekymret over det, slik at jeg kjempet nesten hele natten med inderlig bønn til Gud om at han måtte ta det bort. Jeg følte og visste at jeg kunne ikke overvinne dem alene, men ba Herren om Han kunne ta det bort fra meg. For ellers kunne jeg ikke bekjenne hans navn og lære andre når jeg selv var så ond. Men Han svarte meg: Vil du bli fri for fristelse? Hvis du da kunne bli stående, ville du bli hovmodig og sikker. La den pælen slå deg til ydmykhet. Min kraft fullkommes i svakhet, kjemp bare mot det onde osv. Jeg ble glad derover, og ville være fornøyd med å kjempe når jeg bare kunne få høre Herren til.

Men gradvis i løpet av seks måneder tapte jeg meg, spesielt da jeg kom inn i selskap med mennesker som hadde følt Guds kall og kunne tale mye om nåden, og likevel hadde gitt samtykke til de hemmelige synder og forlatt det å kjempe. Da ble jeg også lunken. Tapte noe av lysets klarhet i mitt hjerte og gikk inn i en (form av) dvale i et år. Likevel bekjente jeg hans navn og forble i mitt forsett, til jeg kom over Tauleri sin omvendelses historie. Da begynte jeg å tenke mer over meg selv, og Gud forklarte igjen sitt lys i meg. Siden den gang har Guds oppholdende nåde vært over meg. Som også er godt kjent i bøkene som er blitt trykt, og spesielt i mine brev. Men det er alt for mye, og alt kan ikke huskes eller bli beskrevet, hva Han har virket i meg og oppnådd gjennom meg, jeg uverdige og skrøpelige kar.

Han har ikke så ofte gitt seg til kjenne, følbart, eller talt så åpent, som i den første tid, slik det ble tydelig for meg at det ble gjort mens Han leide meg i vingården (Matt. 21), eller når Han betrodde meg de pundene som jeg skulle arbeide med, når Han siden drar utenlands (Matt. 25:1), eller skjuler sitt følelige nærvær.

Noen ganger drev Guds Ånd meg så kraftig til å tale for mennesker, selv om jeg med min fornuft syntes det var dårlig, eller gjorde motstand på grunn av frykt og skam. Jeg ønsket å tie, men måtte likevel (slik som Jeremia) (Jer. 20:9). Det var som en ild i meg, jeg klarte ikke å tie. Ettersom jeg noen ganger ble ført ut over mine naturlige sanser, tenkte jeg, når jeg kom til meg selv, at jeg hadde talt dårlig. Men de som hørte på kunne ikke si noe annet enn at det ble gjort i henhold til skriften. Jeg kunne også planlegge for meg selv at når jeg kom til den eller de menneskene og stedene, da skulle jeg tale mye til dem som trodde, og overbevise motstanderne. Men da tiden kom, hadde jeg ingenting. Jeg la merke til at det var på grunn av mitt eget overmot. Andre ganger kunne det også falle kraftig på meg at jeg skulle tale både i flere tilstelninger og i kirken, som når jeg syntes at presten ikke forkynte godt. Men da tenkte jeg at det var ikke til god oppmuntring, for det ga større grunn til spott og til fiendens makt over meg, for ånden må prøves.

Fremfor alt har jeg hatt og har fortsatt et inderlig ønske om å arbeide med de pundene som Gud har betrodd meg, og å bære kjærlighet til menneskenes omvendelse, lykke og salighet. Jeg er ofte plaget av de menneskelige svakheter, som ikke bare er de fysiske. Siden den gang mitt sinn ble forandret, har jeg reist noen tusen mil, for det meste til fots, på ski i fjellet, på sjøen, natt og dag. Noen ganger uten å få mat, i hungers tider var det vel å kunne få brød av bark og halm. Jeg har også hatt tanker og ideer, satt i gang bruk, og lært andre å drive fabrikker, møller, verk, fiskerier og drevet noe handel selv, for å bli opprettholdt eller selvforsynt blant de troende. De som ønsker det, at de ikke skal bli presset og trelle under de vantro. Slik kan en la lyset skinne, så verden kan se våre gode gjerninger. Verden som før anklaget meg for lathet, at jeg gikk og lærte, fordi jeg ikke ønsket å jobbe, de er nå mere hatefulle av misunnelse. Slik har Gud velsignet vårt arbeid.

Jeg har også et svakt legeme, og spesielt et svakt hjerte (Jer. 17:9), eller det fristes sterkt av verdens kjærlighet, kjødets begjær og egen ære m.fl. synder. Spesielt er jeg svært bekymret for alle medbekjennere for å ta vare på og støtte eller stå ved deres side i striden, for å avverge farer, fra å falle i det onde, og for å bringe dem til fruktbarhet i det gode. Det er lett det som jeg er sikker på er synd, å kjempe mot det, og formane andre til det samme. De som ikke vil, kan ikke hjelpes. Men de gjerninger og ting en tviler på, eller det som ikke er synd i seg selv, er vanskeligere. Men den skyldige begjærlighet blander seg inn i det uskyldige, som i mat og drikke, klær og arbeid, hvile og menneskets formering (seksualitet, lyster). Det å skikke seg lik med verden for å tiltrekke seg dens vennskap, både for å oppnå handel og bruk med dem, og spesielt for å trekke dem til omvendelse. I mange ting er det derfor svært vanskelig å bli bevart, ettersom hjertet blir besmittet, en blir påvirket av verden og kjødets behag. Og ved tvil mister jeg makten til å kjempe, eller makt over det onde, siden man ikke tror at det er synd, som det delvis kan være, for liv og sinnsro blir som vi tror.

Så er det og vanskelig å legge byrder på eller kreve mer av andre enn de er i stand til, siden jeg ikke kan kjenne deres krefter og egenskaper så godt som mine egne. Hvis jeg er for ivrig, kan jeg falle selv og kvele dem fullstendig. Hvis jeg er for mild, så blir jeg lunken, og det siste vil jeg for det meste falle inn i, siden jeg heller har tenkt og sagt godt om ondt enn ondt om godt. Min største frykt er, om jeg har mistet noe av kjærlighetens flamme, fordi jeg ikke kjenner en så følbar sorg og lengsel etter menneskenes omvendelse som i den første tid. Spesielt gjør det meg ikke så vondt eller slår meg i hjertet når jeg ser eller hører dens ondskap, selv om det er veldig tungt for meg å se og høre syndens gjerninger.

Likevel er det min lyst at de skal komme til forbedring, ettersom jeg ikke har fred i noe annet enn arbeidet med føre menneskene til salighet. Hvis det timelige går aldri så mye frem, og folk tilskrev meg ære, bringer det hele sorg når det åndelige ikke går foran. Jeg har altså et stort ønske om at det skal gå frem både åndelig og legemlig, og jeg ville ikke være så glad om jeg skulle se brødre og søstre fortrengt og overlatt i fiendens (vantroenes) hender, noe som jeg heller ikke burde henhold til Guds vilje. Men tvilen kommer ved at Herren må ta fra oss, for vi er ikke trofaste, derfor tukter oss med det onde. Derfor overlater Han oss til de ugudelige til overbevisning og deres tuktende hånd.

(fortsettes i neste nummer)

Der ånden virker

Kapittel 3. «Disse har satt hele verden i opprør», del 1.

Av Basilea Schlink

De første kristne har gitt klart uttrykk for hvordan Jesu disipler fikk den Hellige Ånd. De ble på pinsedag fylt av Ånden og fikk hans gaver da de i inderlig samhold ventet på talsmannen. Det var som om en mektig ild falt over dem og opptente dem slik at de fra den dag var som levende fakler. Det er nesten utrolig å se hvordan svake mennesker nesten i ett nå ble forvandlet til sterke menn ved den Hellige Ånd. Åndsmektig tale brøt straks fram over deres lepper. De ble gjort til bekjennere. Deres tale var full av visdom. Guds råd og vei, hans visdoms tanker og frelseshistoriens planer gikk opp for dem.

Gjennom disiplenes vitnesbyrd blir det straks klart for oss hvordan Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er ett. Jesus dro gjennom landet med sitt budskap: «Omvend eder, for himlenes rike er kommet nær.» Disiplene lærte av Mesteren. Også deres åndsfylte tale siktet på det ene: Gjør bot. Vend om! Peters, Stefanus’ og Paulus’ tale – også den tale Paulus holdt for hedningene i Aten – munner ut i dette ene. Det er Jesu budskap om omvendelsen som på denne måten blir bevitnet og ført videre av de mennesker som selv hadde mottatt den Hellige Ånd. Slik hadde det forresten allerede vært med døperen Johannes. Han bar også fram Guds kall og ropte ut: «Omvend eder, for himlenes rike er komt nær» (Matt. 3,2). Johannes døperen var nemlig allerede fra mors liv blitt fylt av den Hellige Ånd.

Disiplene lærte i sin tur gjennom den hellige Ånd å kjenne Jesus på en ny måte. De forsto at Han er korsfestet for våre synder. Da ble de grepet av en helt ny kjærlighet til Ham samtidig som de lærte å hate synden. Lik Pinehas i 4. Mosebok 25 ivrer de i den Hellige Ånds kraft for å bringe fram i lyset de uoppgjorte synder. Tenk på tilfellet med Ananias og Safira. Det er den Hellige Ånd som overbeviser om synd (Joh. 16,8). Dessuten bevirker lysets Ånd at Jesus og hans forløsende kjærlighet blir levendegjort og forklart. Når den Hellige Ånd er i virksomhet for å forkynne Jesus, skjer det gjerne gjennom kall til bot, anger og sinnsforandring. Derfor kunne apostlene, fylt med den Hellige Ånd fra pinsedag — ikke annet enn offentlig og skånselløst nevne synden ved navn. De levde jo selv i daglig anger og bot. Derfor sa Peter rett ut til folket: «Jesus fra Nasaret, en mann som var blitt utpekt for eder av Gud … ham slo dere ihjel idet dere naglet ham til korset ved urettferdiges hender» (Apg. 2,23). Og videre: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort Ham både til Herre og Messias, denne Jesus som dere korsfestet» (Apg. 2,36). Derved har Peter klart og tydelig sagt til sine landsmenn: Det er dere som er skyldige, alle sammen, selv om dere kanskje ikke personlig var med og ropte «korsfest ham». Dere protesterte ikke. Dere er skyldige i at Jesus ble korsfestet. Dere var for redde og for likegyldige. — Ja, disiplene brente av Åndens hellige iver mot synden. Derfor hadde de mot til å si selv det høye råds medlemmer, disse som ble irritert straks de hørte Jesu navn nevnt, rett i ansiktet: … «han som dere korsfestet …» (Apg. 4,10). Den gang det sto om liv og død for Stefanus, våget også han i sin tale å nevne denne synden ved navn (Apg. 7,51 —52).

Slike ting kunne de første vitner gjøre uten å føle redsel når den Hellige Ånd var kommet over dem.

De hadde fått det rette syn på og den rette innstilling til synden. De unnskyldte ikke synden i falsk «medmenneskelighet» med at Israels folk ikke hadde kunnet kjenne Jesus som den lovede Messias, da han ikke var kommet med makt og kraft slik det var lovet, men hadde latt seg binde, dømme og korsfeste. Et folk må jo tro på og være lydig mot sine åndelige førere. Disiplene bøyde seg riktignok ikke for disse førere, da de hadde båret fram falsk lære om Jesus fra Nasaret og hadde tvunget folket til å stå imot ham. Apostlene fant ingen unnskyldning for folkets oppførsel. Apostlene sto ikke nøytrale, de lot ikke være å ta stilling til om folkets forhold var rett eller galt. Den klare holdning apostlene siden pinsedag tok til synden og urettferdigheten, viser at den Hellige Ånd virkelig var kommet over dem, at de hadde fått lysets Ånd som åpenbarer og straffer synden og øver menighetstukt.

Budskapet som nevner synden ved navn, går ikke ubemerket hen, men trenger gjennom hjertet. Ingen forblir upåvirket av en preken som er fremført i den Hellige Ånds kraft og sannhet. Den treffer det innerste i mennesket. Den er som et støt i samvittigheten. Det heter da også i forbindelse med Peters pinsepreken: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet» (Apg. 2,37). Stefanus’ preken hadde også samme virkning: «Men da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter» (Apg. 7,54).

Dette stikk i hjertet fører enten til liv eller død, enten til bot eller omvendelse eller til opprør. Når apostlene, fylt med den Hellige Ånd, skånselløst nevnte synden ved navn for sine tilhørere, måtte det komme til en avgjørelse slik Paulus sier: «For vi er for disse (de som går fortapt) en duft av død til død, for hine (de som blir frelst) en duft av liv til liv» (2. Kor. 2,16). Som en reaksjon på Peters preken kom spørsmålet: «Hva skal vi gjøre, brødre?» (Apg. 2,37). Men om Stefanus’ tale derimot, heter det: « … og de skar tenner mot ham …» (Apg. 7,54).

Det dreide seg ellers ikke her bare om bot. Det var også tale om et kall til å la seg døpe til Jesu navn for å bli et lem på hans legeme som er menigheten. Men heller ikke det er alt. Peter fortsetter: «så skal dere få den Hellige Ånds gave …» (Apg. 2,38). Peter sier tydelig at oppfordringen til å gjøre bot, til å tro og la seg døpe til Jesu navn —, at alt dette til slutt sikter på mottagelsen av den Hellige Ånd. Først den som har opplevd dette, er overgitt til den Hellige Ånd og dens virke og er et sant medlem i menigheten, slik som Peter sier i Apg. 2,39: «For løftet hører eder til, og eders barn.»

For et vidunderlig arbeid den Hellige Ånd gjør! Han stikker oss mennesker i hjertet. Han får oss til å angre vår synd. Han gir oss muligheter for en sinnsforandring. Han får oss til å ta imot dåpen til Jesu Kristi navn, til å kalle Jesus var Herre og Forløser. Og Han gjør enda mer: Han gir oss seg selv. Hadde Ånden bare bevirket anger og bot, bare fått oss til å tro på Jesus, ville Peter ikke ha kunnet føye til løftet. Han forklarer nemlig dette videre i det ovenfor nevnte ord og sier at løftet også gjelder for deres barn som kommer til troen, ja, også for dem som er langt borte. Det må her være klart at apostelen Peter, når han taler om de troende som har fått løftet, tenker på slike kristne som er blitt fylt med den Hellige Ånd på samme måte som apostlene den første pinsedag. Når senere hedningene i Kornelius’ hus kom til troen og også opplevde å bli fylt av den Hellige Ånd, da sammenligner Peter dette med det som skjedde pinsedag (Apg. 10,47).

Apostelen gjorde altså den erfaring at den enkelte og hele menigheter som kom til troen på Jesus Kristus og så deretter fikk den Hellige Ånd. Således hadde mange i Samaria tatt imot evangeliets budskap og var blitt døpt til Jesu Kristi navn. Men de hadde ennå ikke fått den Hellige Ånd. Da beroliger apostlene seg ikke med det faktum at folk i Samaria ved den Hellige Ånd allerede hadde fått troen på Kristus. Apostlene kaller ikke dette for å ha «tatt imot den Hellige Ånd». Det står nemlig skrevet at Johannes og Peter gikk til dem og la hendene på nettopp disse troende for at de skulle få den Hellige Ånd (Apg. 8,14 ff). Slik var det også senere med Johannes-disiplene i Efesus. De trodde også på Jesus, men spørsmålet: «Fikk dere den Hellige Ånd da dere kom til troen?», ble besvart med nei. Først etter håndspåleggelse ved apostelen Paulus kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord (Apg. 19,1—7).

Paulus hadde heller ikke selv i sin omvendelsesstund fått alt, selv om han ved den Hellige Ånd var ført til troen på Jesus Kristus. Herren beordret Ananias noen dager senere til å døpe ham og legge hendene på ham for at han skulle fylles med den Hellige Ånd. Ananias sier således til ham: «Saul, bror, Herren har sendt meg… for at du skal få ditt syn igjen og bli fylt av den Hellige Ånd» (Apg. 9,17). Først nå kunne Paulus bli anvist arbeid og med kraft gå inn i sin tjeneste.

(fortsettes i neste nummer)

Hans Nielsen Hauges Postille

Les gjerne en preken av Hauge. Hver preken er på sirka 2 sider og kan gjerne leses som andakt. Har du den ikke? Vi har den på vårt boklager. Den er utgitt i ny språkdrakt ved Trygve Einar Gjerde i 2018.

Hva skal en lese for barna?

Les et avsnitt i fra evangeliene hver dag til et av måltidene, fra det første kapittel i Matteus til det siste i apostel gjerningene. La dem høre Jesu egne ord og hva han gjorde. La barna bli glade i Mesteren. Veksle med å lese fra en god bok som «Sannhet til Gudfryktighet», spørsmål og svar. Eller fra bladet Åpne Dører.

Nidkjærhet for Guds Ord

Av Stein Arild Gjerde

Det er smertefullt å tale strenge ord. En kjenner det i margen, da en egentlig ønsker å vise omsorg og kjærlighet. Slik er fars og mors hjertet. Det vil trøste og oppmuntre. En sann profet gråter før domsord får komme over leppene. En slik sann profet var Jesus når han enten talte strengt til de foran seg eller til en større gruppe som de hyklerske skriftlærde. I slutten av Matteus ser vi dette igjen. «Da Han nærmet seg og fikk se byen, gråt Han over den. Han sa: «Og du, om du bare på denne din dag hadde visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg da dine fiender bygger en voll rundt deg, omringer deg og trenger seg på deg fra alle kanter. De skal jevne deg og dine barn som er i deg, med jorden. Og de skal ikke la det bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.»» Luk 19:41-44

Så hvorfor skulle dette altså skje med Jerusalem? Jo, fordi de ikke ville ta imot Guds veier og tanker. I den tid de fikk besøk forherdet de seg mot Gud og hans sønn. Ja, Jesu ord fikk ikke innpass i deres hjerter. Deres eget gudebilde tilba de og deres egen leve vei ville de ha. Selv om det var mange som tok imot Jesus så forherdet likevel de fleste seg til dom for eget land.

Guds Ord er vårt eneste fundament for uforfalsket åpenbaring til oss mennesker. Så hvorfor lar vi oss da så lett føre vekk. Og hvorfor tillater mange seg å lytte til forfører i den norske kristenhet. Kjære venner la oss be. «Kjære himmelske Far, åpne våre øyne og la oss lede på gode og sanne stier i ditt rike. Gi oss nåde til å ta imot dine gode åpenbaringer til rettledelse og til å få klare øyne i denne dunkle og onde tid.»

Det er en voldsom blindhet og ufølsomhet overfor synd og det å leve et kjødelig liv under storpåvirkning av djevelens forføringer i vår tid. Ja, disse ord må også treffe hardt i mitt eget hjerte, for lunkenhet føre oss til dårlige og lunkne avgjørelser. Guds Ånd må tenne en hellig brann i våre hjerter slik at slagg og dødt kjøtt må brennes bort. Vår kristendom trenger omvendelse, sann kjærlighet, renselse og helliggjørelse, innvielse, visdom, ånd og kraft. Vi trenger knær på gulvet, nød over oss selv og andre. Det urene må skilles ut fra de troendes midte. Hele bibelen taler om slik adskillelse, uten den vil det onde ødelegge menigheten fra det indre. Dette er så klart oppe i dagen i de fleste menigheter i dag. Åpne øynene og se hva den kjødelige visdom og kjærlighet har gjort med den norske kristenhet. En kan glede seg over noen lyspunkt i vårt land der en søker Gud og der en har en ydmyk kjærlighet til Guds Ord. Disse lyspunktene må utruste seg meg visdom, bygge opp menigheten og lederskapet slik at de kan stå i stormer som kommer. Jeg er særlig bekymret for at troskapen ligger på enkelt personer, fordi de ikke har et lokalt og godt gudfryktig eldsteråd som kan stå med i kampen. En pastor, forsamlingsleder, eller prest skal ikke stå alene. Det er ubibelsk. Råd eller styre som inneholder ukvalifiserte menn(i henhold til Guds Ord) er en stor risiko for menighetens åndelige ve og vel. En menighet får ofte det lederskapet de fortjener, slik at grunnvollen for at Gud vil velsigne og skaffe en menighet godt lederskap kommer av de inderlige bønner fra Guds barn. Det er altså et meget viktig bønne emne.

En annen som gråt over sitt eget folks synder og gjenstridighet var Moses. Han var villig til å gi sitt liv for Israel slik at de skulle bli spart fra Guds hellig vrede. Det står at han var det mest ydmyke og saktmodige mann på jorden (4. Mos.12). Uten Moses sin stadige bønn om nåde for Israel, og Guds tålmodighet med folket hadde det gått galt. Det er med en slik kjærlighet og ydmykhet han også forkynte Guds dommer og råd. Legg merke til disse ting. Mange ser bare forskriftene og budene i lov bøkene. Se også Guds nåde og godhet, lær hans rettferdige vilje for Israel som skal være oss til lærdom, både tukt og oppmuntring.

Vil til slutt avslutte med dette formanings ordet. Vær klar over at under og tegn, folkemengder teller ikke for Gud, men trofasthet. Husk på at Gud tester hjerter og prøver folkeslag. Det er bibelske prinsipper. Gud er også nidkjær, hans vrede ligger over forførere og onde arbeidere. Men det finns nåde for den som ydmyker seg og vender om. Rens ut det onde. Dette praktiserte de sanne gudsmenn og profeter i GT og apostlene i den nye pakts tid. Vi er også kalt til å være trofaste og sanne i våre veier.

«Hvis det midt iblant deg står fram en profet eller en som har drømmer, og han gir deg et tegn eller et under, og tegnet eller underet inntreffer, det han talte om til deg da han sa: «La oss følge andre guder», slike som du ikke har kjent, «og la oss tjene dem», da skal du ikke høre på ordene til denne profeten eller denne som har drømmer. For Herren deres Gud setter dere på prøve for å få kjenne om dere elsker Herren deres Gud av hele deres hjerte og av hele deres sjel. Herren deres Gud skal dere følge og Ham skal dere frykte, Hans bud skal dere holde og Hans røst skal dere lyde, Ham skal dere tjene og Ham skal dere klynge dere til. Men denne profeten eller denne som har drømmer, skal dø, fordi han har talt til frafall fra Herren deres Gud, Han som førte dere ut av landet Egypt og forløste deg fra trellehuset, og fordi han ville drive deg bort fra den veien som Herren din Gud har befalt deg å vandre. Slik skal du rense det onde bort fra din midte.» 5. Mosebok 13:1-5

Gud være æret!

Ord og utrykk Fra Bibelsk Oppslagsbok, Lunde forlag 1978 Alabaster (Matt. 26, 7; Mark. 14, 3; Luk. 7, 37) , et gipsliknende mineral, lett å bearbeide. A. forekommer særlig rikelig i Egypt i nærheten av Tell el-Amarna. En brukte i gammel tid a. vanligvis til oppbevaringskar for dyrebare salver, slik at alabastros kom til å betegne oljeflaske, salvelseskar. Oljen som omtales her var av samme slag som den som brukes når en konge blir salvet og dermed innviet til sitt embete. På grunn av ord som Jesus tidligere hadde uttalt, hadde vel kvinnen ant at Jesu død nå var nær. Derfor kan Jesus si at hun gjorde dette som en forberedelse til hans begravelse, Matt 26, 12.

Digitalt arkiv på nett Besøk nettsidene våre: http://haugianeren.net http://haugianerne.netDet er nå lagt inn 752 digitale Haugianere fra august 1945 til dags dato. Videre er det lagt inn opptak av møter fra 1980 til 2000 tallet. Jeg jobber stadig med å få inn mer stoff.

Jesus Kristus og det ufødte liv

Av Eivind Gjerde, siste del av en artikkel fra bladet Bibelsk Tro.

Jesus Kristus våker i dag over alle barn i morsliv. Han vet om hver unnfangelse. Det skjer nemlig et guddommelig under hver gang et barn blir til i mors liv. Alle barn som unnfanges er villet av Gud. Det kan høres underlig for oss at det er slik. Mange kvinner blir gravide i krevende livssituasjoner, men uansett så er barnet som er blitt unnfanget i dem, villet av den treenige Gud. Derfor er det en himmelropende synd å drepe barn i mors liv. Det er drap på et foster skapt i Guds bilde. Det er en direkte hån mot Gud. Det er et angrep på Gud som livets Herre. Det er et angrep på Jesus Kristus som selv var barn i mors liv. Det er synd mot det femte budet: “Du skal ikke slå i hjel” (2 Mosebok 20,13).

I 1978 ble den hedenske og barbariske loven om retten til selvbestemt abort innen 12 svangerskapsuke, satt i kraft i Norge. Siden har over en halv million barn blitt myrdet i mors liv. I disse dager har regjeringen lagt frem et forslag om å utvide retten til fosterdrap til den 18 uke. Vi undrer oss: Hvor kommer denne forferdelige blodtørsten fra? Vårt land lider mer enn nok under dagens grusomme fosterdrapslov og så skal den bli enda verre. Hvorfor handler og tenker mange politikere og andre som blodtørstige monstre? Hvorfor? Svaret er at de er forblindet av Satan som er denne verdens gud og fyrste. Han hater alle mennesker og alle barn inkludert. Han vil drepe barna. Tyven, som er Satan, kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jesus Kristus derimot er kommet for at vi skal ha liv og ha overflod (Johannes 10,10).

Et viktig bønneemne for oss som troens folk fremover må derfor være: Gud du må vekke opp alle syndere i dette landet som har det ufødte barns blod på sine hender. Det være seg mor, far, slektninger, leger, jordmødre, sykepleiere, politikere og journalister som har vært med på fosterdrap, støttet, veiledet eller oppmuntret til fosterdrap. Måtte de alle falle på kne for Gud og bekjenne sin grusomme synd. Herren Jesus Kristis vil være nådig og tilgi disse menneskene. Jesus Kristus ble nemlig menneske for å kunne dø en forbryters død, for å sone all verdens synd med sitt offer. Også det store mordet – fosterdrapet.