Kast ut garnene
Av Stein Arild Gjerde
Det er ikke lett å fiske om natten. Uten lys går en å famler og roter. Uten lys vil vi ikke tiltrekke oss noe fisk. Vi er derfor avhengige av lys også for å arbeide om natten. Mange, inkludert meg, kjenner på denne mørke tiden vi lever i. Forførelser råder og mye usunn kristendom og forvirring trykker oss ned. En slik situasjon kan bøye ned både den ene og den andre. Men selv om mørket rår, så har vi et levende Lys som er vår vokter og bror. Når dette Lyset befaler så skjer det som han vil.
Selv om djevelen vil frarøve oss lys og arbeids vilje er vi ikke skyldige å høre på slike røster eller krefter. Vi har en konge og livgiver. Han skal vi høre og lytte til. Han har befalt oss og kaste garnene igjen og igjen. Det er mange fisker i menneskehavet, men mange vil ikke ydmyke seg under Guds hånd. Men vær tålmodig. Når timen er der, så vil det underfulle skje, at mennesker lar seg lede til omvendelse og frelse.
«Da Han var ferdig med å tale, sa Han til Simon: «Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!» Men Simon svarte med å si til ham: «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men likevel, på Ditt ord vil jeg kaste ut garnet.» Og da de hadde gjort dette, fikk de så mye fisk at garnet deres holdt på å revne. Så vinket de til lagskameratene sine i den andre båten for at de skulle komme og hjelpe dem. Og de kom og fylte begge båtene, så de holdt på å synke. Da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: «Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!» For både han og alle de som var med ham, ble grepet av frykt på grunn av fiskefangsten de hadde fått, og det ble også Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, som var på samme lag som Simon. Og Jesus sa til Simon: «Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.» Da de hadde dratt båtene på land, forlot de alt og fulgte Ham.» Lukas 5:4-11
Jeg ønsker å peke på noen få ting i denne teksten. Det første er å være lydig. En kan ofte være lydig utfra det en er lært opp til. Disiplene hadde fisket hele natten slik de ofte pleide å gjøre. De var blitt trøtte og leie. Men når han som er mesteren kommer, da var de på nytt lydige til å kaste garnene. Gi aldri opp. Vær en disippel. Vi som kristne trenger en form for utholdenhet i arbeidet. Gudsfrykt gir flere frukter. Den største er å tilbe og ære Gud, men en annen sekundær frukt, er det å bli åndelig disiplinert. Ved å stadig bøye og omvendes ved Guds nåde, gis det frukter i det åndelig livet til nytte og glede for Gud. En disippel som er under læring og over tid bruker det han har lært, om og om igjen, metodisk, blir etter hvert disiplinert. Den veien er ujevn og vanskelig, men Gud er vis i sin ledelse og vi kan bli utrustet til gjerning og arbeid.
Den andre jeg ønsker å minne om, er den ydmyke holdningen disiplene spontant viser ved Jesu mektige gjerninger. Hvor verdifull er ikke det ydmykede hjerte som viser ære til Gud. Altfor mange er stolte i møte med Guds storhet. Vi har og vil aldri ha noe som vi kan rose oss av utenfor Kristus. Om Gud virker lite eller mye i våre liv så er det Hans ære uansett. En kan bli for stolt av sine tale egenskaper, sine nådegaver, sitt utseende, sin tilsynelatende fine personlighet, ens kunnskap, og sin kløktighet innenfor arbeidsliv eller ledelse. Alt slikt er usmakelig i Guds øyne om du ikke har et botferdig og ydmykt hjerte som setter ens gaver i rett perspektiv. Den verste form for stolthet er den åndelige stolthet, for den kan vende og vri på Guds Ord, rive det i stykker. Bare for at det skal bli til glede og anvendelse for mennesker som ikke vil vende om og ydmyke seg under Guds Ord slik det står. De verste fruktene av dette kan en observere i den Norske kirkes ugudelighet. Flere av biskopene og mange av prestene kappes om å påføre seg Guds vrede.
Sann ydmykhet skulle en kappes om å få, men det er det kun Guds Ånd som kan føre oss inn og lære oss. For skulle vi følge våre egne følelser så vil det ende i elendighet. Vi må hjertelig be; Kjære Gud, kom oss til hjelp i vår svakhet!
Den tredje og siste saken jeg vil minne om er dette. Når Gud gir oss fangst, vær da så ydmyk at en kaller på flere båter slik at fisken kan bli berget. Det finnes flere båter med fiskere som er i tjeneste for Gud. Om vår utrykks måte er annerledes eller at vår tjeneste skilles litt på grunn av ulike nåde gaver. De sanne Guds barn er ett i legeme med Kristus. Jeg lengter etter den dagen da Jesus skal stige ned, da skal han sette alt i rette skikk. Da skal Jesu Ord strømme fra Jerusalem og vi skal alle erkjenne og måtte bøye oss for den sanne og ene lærer.
Inntil den tid, «Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker». Bli ved i det arbeidet du er ledet til, om det er det ene eller det andre. Vi er deler i en større sammenheng. Husk, lydighet er betre enn offer.
Gud være æret. Amen!
Beskrivelse over det åndelige livets løp og strid
Av Hans Nielsen Hauge, nedskrevet i 1804 (32 år gammel)
(Språklig fornyelse ved Stein Arild Gjerde, fra bind 5, Hauges skrifter)
Del 4, siste del.
Ettersom jeg nå er i det tiende år av arrestasjon for bekjennelsen av Guds Ord og den gjerning jeg har gjort, og har kunnet rose meg i lag med Kristi første bekjennere, har jeg båret lenker for sannhetens skyld. Men dette må også være i enfoldighet, da mange opphøyelser blir gjort derved, for motstanderne har hemmelig ære i sine hjerter for meg, når de til og med må bekjenne det gode (som er gjort ved meg). Selv om det er behagelig for mitt legeme å hvile her i fengslet, så har jeg også i mine tanker et brennende ønske om å høre hvordan brødre og søstre lever, kjemper og arbeider, om det gode går fremover osv. Jeg har også en inderlig trang til å ta del i råd og arbeide med dem, så alt kan bli godt utrettet. Dette plager meg mye, men jeg må overgi meg i motstandernes makt etter Guds vilje, for alt virker til beste for dem som elsker Gud.
Jeg vil derfor gjerne bli fri, komme ut og tale, granske, rådføre og opplyse, ettersom det er best å omgås for å bli kjent med medarbeiderne, for å se hvilken grunn det er de står på, siden noen kan bekjenne seg å være lik oss i vårt sinn og vårt arbeid og si at de vil tjene Herren og gi seg selv til de troende, men likevel er de som Judas’ eller Ananias med et sinn eller et urent hjerte og en løgnaktig ånd. Dette gir meg den største trengsel. For blant de mange farer og lidelser som Paulus nevner, nevner han falske brødre (2 Kor. 11:26), som helt sikkert er det verste den rettskafne må lide i ånden for. Lett kan en bli forført av falske brødre, som man tror er ekte. Det er også vanskelig å skille og det kan ikke gjøres ved ord, da de blir sett ved sitt vesen og på hvordan de snakker. Hyklerske ord, og en misunnelsens ånd det er en av de verste laster, når det ligger over dem som har mer enn andre. Forakt for de ydmyke, hovmodige under dekke av ydmykhet og med vrede/lumskhet i sin ånd, slik at de strider ikke mot sitt eget kjød, men søker seg selv og gir næring til sine lyster. De har ikke hat til det onde eller kjemper ikke imot det av hjertet.
Imidlertid må ikke det skjulte i sinnet bedømmes og rykkes opp, for det kan bli bedre, og hvis det er ondt, kan den som ligger, bli oppreist, og den som står, kan falle. Den ene tingen vi må se etter, er om det er noen som kan stoles på, åndelig sett til å lære, eller til å ha ett inderlig bånd med ham. Eller for å fremme og betro ham med det legemlige, det som er nyttig og nødvendig.
Det som er det beste beviset på et rett eller rent hjerte, som tror Gud og har sannheten, er at han er ydmyk i seg selv, eller har hjertets ydmykhet i sitt sinn, som (han) viser ved sin natur og sine ord, at han er enkel og uskyldig, eller taler åpenhjertig/ærlig uten hykleri, spesielt med brødre, at han kjenner naturens dype fordervelse, falske ånder, eller hvordan fienden frister, og at han har et inderlig hat til det onde, både hos seg selv og i andre, har sorg over det, og en sann hunger etter rettferdighet, så det ikke bare består i en nidkjærhetens hat utfra egen iver, som kan komme av en falsk omvendelse fra en synd, som igjen fører til hovmodighet. Men at våre hjerter er knust over det, og at vi ønsker å bli kvitt synden. Fremfor alt er et bevis på at hans hjerte er fullt av en brennende kjærlighet til å gjøre godt, en ild som ikke bare består i følelser, for de er ikke utholdende, men i en kjærlighetens drivkraft til å gjøre godt mot alle, spesielt mot de troende.
Det følger flere gaver med en sann tro. Visdommens og kunnskapens ånd, flittig til å tenke, tale og gjøre, til Guds ære, og til gavn for nestens salighet, når han viser dyd og flid i alle ting. De andre kan vel være kloke, flittige og gode, men forsømmer og er onde i andre henseender. Selv den svakt troende, men likevel sanne, kan Gud også la falle i kjente/følbare synder, for så å holde tilbake sine gaver, for å utrette godt, da han derved leder ham til erkjennelse, opplysning og bevarer ham fra større skade på sin sjel. Herren kan og holde tilbake gaver, da Han ser at han ikke kan bære dem i rett ydmykhet. Men så smerter det de oppriktige hjertelig, når hyklere, eller onde og lunkne faller, og når synden ikke gir dem sorg i hjertet. Hvis de bekjenner det, erfares det likevel at det ikke er sannhet hos dem. De som er lunkne, frister ikke fienden så hardt.
Angående det jeg har skrevet om følelser, åpenbaringer, fristelser og hvordan det behaget Gud å lede meg til omvendelse, må ikke enhver søke det samme, for at han slik skal få det på samme måten. Det å foreskrive Gud eller friste og kreve av ham, det er fånyttes, da Han ikke gir sine midler på bare én måte. For alle hans visdomsråd og gaver er usigelige. Han er Gud, Han gir som Han vil, bare alle ber om Guds nåde til omvendelse, til å gi avkall på det onde og å få lyst til det gode. Det viktigste er å erkjenne; om vi går, ja løper, eller skynder oss på vår salighetsvei, som Jesus har banet, Han som sier at Han selv er veien, sannheten og livet (Joh. 14), at hans mat er å gjøre Faderens vilje, å omvende syndere (Joh. 4). Siden han selv var hellig, ønsker Han å helliggjøre oss.
Hvis Han er i oss, vil vi også gjøre det samme mot andre. Når vi nå ønsker å elske og gjøre hans vilje, holder vi hans ord. Da vil vi erkjenne sannheten, og i den vil vi bli befridd fra løgnens Ånd. Og som vårt liv ikke er vårt, men Kristus lever i oss (Gal. 2), da har vi vår lengsel etter å rykkes opp og være sammen med Ham. Likevel, er vi fortsatt fornøyd med Faderens vilje, lydige til å kjempe, lide og samle sjeler for Ham, inntil det behager Herren å hente oss hjem fra vår løpebane, i det vi har fullført løpet og skal få herlighetens krone. Hjelp du oss, treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd! Amen.
Der ånden virker
Kapittel 3. «Disse har satt hele verden i opprør», del 2.
Av Basilea Schlink
Dette at mennesker som kommer til tro på Jesus Kristus, likevel ikke automatisk får den Hellige Ånd i denne spesielle mening, viser klart at i omvendelsesøyeblikket er ikke Åndens fylde uten videre til stede, selv om jo også omvendelsen er bevirket av Ånden. Ja, selv ikke i dåpen gis alltid denne spesielle åndsfylde. Etter apostelhistorien faller nok som oftest den Hellige Ånds gave sammen med dåpen. I alle tilfelle begynner Ånden etter de nytestamentlige utsagn å virke i dåpen. Men ofte kommer ikke de konkrete nådegaver samtidig. Guds Ånds verk fortsetter gjennom hele den kristnes liv, og Ånden vil gjerne fylle oss alle med all sin gave og rikdom. Apostelhistorien viser at når mennesker slik blir fylt av den Hellige Ånd, da bryter noe ganske nytt fram.
Slikt skjer ikke bare i den enkelte apostels liv. Ved Åndens gjerning oppstår en helt ny realitet som før ikke eksisterte, nemlig Guds Ecclesia. Menigheten er skapt av den Hellige Ånd og Ånden virker i og gjennom den. Den nytestamentlige menighet er Åndens menighet skapt av Ham av intet. På Jesu tid eksisterte ikke menigheten. Først måtte den Hellige Ånd komme for at Guds utvalgte folk kunne tre fram. Rett nok var Guds rike opprettet ved Jesu person og forkynnelse allerede ved hans komme til jorden. Men først nå, ved den Hellige Ånds komme, ble den nytestamentlige menighet født, en menighet som anerkjente Jesus som sin Herre og forløser, som stilte seg under hans kongedømme, levde for Ham, tjente Ham og tilba Ham.
Nå ble det som Jesus hadde forkynt fra Guds rikes frembrudd av, en virkelighet ikke bare i Ham, men også i Hans menighet. Her i den nytestamentlige menighet, slik Apostlenes gjerninger skildrer den for oss, bryter Guds rike fram som et kjærlighetens rike. Vi får høre at de troende holdt sammen og hadde alt felles. Ja, vi vet gjennom beretninger fra den tid at det i et ordspråk ble sagt om dem: Se, hvor de elsker hverandre. Den Hellige Ånd som fyller menigheten, bevirker at mennesker som av natur er egoistiske og ikke kan løse seg fra trang til de materielle goder, blir frie og løste så de kan bringe sine eiendommer som offergave.
Guds rike brøt fram som et lysets rike, hvor lyset seirer, hvor synden blir åpenbart og straffet (Apg. 5). Guds rike sto fram som et gledens rike fordi gledens Ånd var utgytt over dem alle. Gleden var stor og enkel. «De nøt sin mat med fryd og hjertets enfold idet de lovet Gud» (Apg. 2,46-47). Den overstrømmende glede som kjennetegner apostlenes liv, lyser også ut fra ordene i Apg. 13,52: «Men disiplene ble fylt av glede og den Hellige Ånd.» Selv når apostlene måtte tåle vanære, var de fulle av glede over at de var aktet verdige å Iide for Jesu navns skyld (Apg. 5,41). Guds rike som et fredens rike, ble fremstilt den gang Paulus led alt, tålte alt og vitnet om kjærlighetsbudet, om ikke å bli bitter, om ikke å gjemme på det onde. På den måten ble han en fredens budbærer selv til sine fiender. Gjennom apostlenes åndsmektige gjerninger, som på vidunderlig vis kaster lys over Guds storhet, steg Guds makt og herlighet fram.
Gjennom den Hellige Ånd fortsatte den opphøyde Herre arbeidet med å opprette Guds herredømme, et arbeid som Han begynte i sitt jordlivs dager. Guds rike ble nå en synbar realitet for menigheten. Her fantes nemlig en skare mennesker som hadde stilt seg under Herrens «Kyrios’» kongemakt og var hans folk. Herren Jesus strålte mektig fram i sitt rike og ble åpenbart som den levende og oppstandne frelser gjennom sine undersåtter, de troende. Lange tiders håp ble virkelighet i menigheten da Guds rike brøt fram ved den Hellige Ånds komme.
Den Hellige Ånds stadige og mektige virken som satte inn fra den dag Han etter Jesu løfte kom til sine, kan rent ta pusten fra oss. Hvilken mektig bevegelse oppsto ikke i menigheten! Fra det ytre sett hadde apostlene ingen ting å fare med. «Sølv og gull eier jeg ikke», sa Peter (Apg. 3,6). Det var heller ikke så mye de i det ytre maktet å sette i verk og å organisere. Men likevel oppsto en mektig bevegelse innenfra, drevet fram av den Hellige Ånd. Ved Ordet og Ånden er en sprengkraft satt inn på jorden, en kraft som tvinger folk til å ta standpunkt enten for eller imot, til å reagere enten med kjærlighet eller med hat. En bevegelse som kan vise til veldige ting, undergjerninger og tegn som gjøres i Jesu navn, er blitt utløst. Jo i sannhet, de kristne har satt hele verden i opprør (Apg.17,6).
(fortsettes i neste nummer)
En god andakt å ta med seg fra 27. februar.
Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved. Jeremia 31,3.
Kjærlighet var det at Gud ga deg livet, og kjærlighet er det at Han oppholder ditt liv. Kjærlighet fra Ham er hvert et gode som du nyter, kjærlighet er hver glede som du føler. Kjærlighet over all kjærlighet at Han ga deg sin egen sønn til Frelser. Legger Han korset på deg, da tvil ikke: også det er kjærlighet. Liksom det gode, så kommer også det onde fra Ham. Men det er ikke ondt, men godt ment. Fra evighet har Han utsett og bestemt det for deg til frelse for din sjel. Han har således avgrenset, avveid, talt og målt det, at ikke et støvgrann eller et sandkorn kan ramme deg mer eller vare et øyeblikk lenger enn Han i sitt evige råd har ansett det godt for deg, og ikke mer eller lenger enn Han vet at du i kraft av Hans guddommelige nåde kan bære det. Han har også roret i sine hender. Han styrer og behersker korset slik at det må tjene til Hans ære og din salighet. Ja, nettopp i korset legger Han sin beste velsignelse.
| Ord og utrykk Fra Bibelsk Oppslagsbok, Lunde forlag 1978 Allestedsnærværende(AN). At Gud er AN, innebærer at han er absolutt uavhengig av rommet. Han er herre i himmelen og på jorden, 5. Mos. 4, 39. Hele jorden er full av hans herlighet, Jes. 6, 3. Jfr. Job 11, 7 ff.; Ap. gj. 17,27 ff. Ettersom Gud er AN, kan ingen komme unna ham, Salme 139, 7 ff.; Ords. 15, 3. Den fromme trøster seg med at Gud er AN, Salme 23, 4; Jes. 43, 1 ff; At Gud er AN motsies ikke av 1. Mos. 4, 14 (Herrens «ansikt» er der hans nådefulle nærvær), heller ikke av 1. Mos. 11, 5 («Da steg Herren ned for a se til byen»). Sistnevnte sted har sannsynligvis en ironisk betydning: «Gud» stiger ned» ikke fordi at han skulle være bundet av rommet, men fordi det på den måten uttrykkes at det i menneskenes øyne så veldige byggverket var så ynkelig at en ikke kunne se det fra himmelen» (Feldman). At Gud er AN har ingen ting a gjøre med panteismen som mener at Gud er identisk med verden. Guds AN innebærer i stedet at den troende vet at Gud alltid er hos ham, og at han alltid har adgang til ham i bonn og påkallelse. Litt.: F. Pieper, Christian Dogmatics, I (St. Louis 1950) , 442 ff |
| Digitalt arkiv på nett Besøk nettsidene våre: http://haugianeren.net eller http://haugianerne.netDet er nå lagt inn over 750 digitale kopier av Haugianere fra det første nummeret i august 1945 til dags dato. Videre er det lagt inn noen opptak av møter fra 1980 til 2000 tallet. Jeg håper på å få laget til mer. |
| Tips oss gjerne om mennesker som du ønsker skal motta bladet vårt som en gave. Ta gjerne kontakt. |
Hvorfor jeg forlot presteembetet
Av Ulla Hindback, trykt i bladet «Nya Vaktaren» slutten av 1980 tallet, senere i Haugianeren mai/juni 1988. (Del 1 av 2)
Et vitnesbyrd og en bekjennelse av en forhenværende svensk «kvinnelig prest».
Jeg leste teologisk kand. i Uppsala og var ferdig med min eksamen om våren i 1976. Under utdannelsen lærte jeg meg at man måtte prøve alt som står i Bibelen. Det var ikke sikkert at alt som stod der var sant og viktig. For det var mennesker som hadde skrevet den og da lagt ned sine egne vurderinger og sin tids samfunnssyn. Der fantes legender, myter og til og med sagaer i Bibelen. Slikt behøver jo et moderne, opplyst menneske ikke å ta så alvorlig. Bibelen skulle tolkes med fornuften.
Hos meg fantes ingen tidligere fast grunntro på Bibelen som fullkommen autoritet. Derfor syntes jeg det var spennende å betrakte Bibelen ut ifra den såkalte fornuften og forsøke å skille mellom det guddommelige og menneskelige i den. Det som var guddommelig skulle bli stående, men det som bare var historikk eller noe annet ufullkomment gikk an å forandre eller helt enkelt bare gå forbi. Et slikt bibelsyn kan jo umulig legge grunn for en sann tro. Men jeg har forstått at det heller ikke var meningen, merkelig nok.
I januar 1977 ble jeg viet til prest for Stockholms stift. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å bli «prest», men kanskje menighetssekretær eller muligens diakonisse. Jeg var ikke så målbevisst. Å bli «prest» var bare så uoppnåelig, jeg trodde ikke jeg skulle klare det. Jeg hadde den oppfatning at avgjørelsen for presteembetet skulle stille slike krav til meg og slike spørsmål som jeg ikke var moden for. Men da jeg var ferdig med min eksamen, forekom det meg at alternativene var «krympet». Det var vanskelig å få arbeid både som menighetssekretær og diakonisse. Derimot var det godt om ledige prestestillinger. Jeg ble overtalt til å begynne å «praktisere» og det viste seg at det var ingen som helst problemer med noen ting. Ingen spurte om jeg hadde tenkt gjennom saken, om jeg visste meg kallet på rett grunn eller om jeg visste hvilken grunn det skulle være. Det var presist som å gå ut i en hvilken som helst jobb. Jeg hadde utdannelsen, og da var jeg også skikket for jobben.
Det var ingen problemer å få tjenester som jeg ville ha. Forsamlingsarbeidet gikk bra. Jeg tok det som en bekreftelse på at jeg var kalt til dette, og som en del mennesker sa til meg når jeg siden ville forlate embetet: «Når det går bra og fungerer, da kan det jo ikke være feil.»
Men nå taler jo Guds ord imot kvinnen i hyrde- og læreembetet. Men dette plaget meg aldeles ikke med det bibelsyn jeg hadde i begynnelsen av min prestetjeneste. Ikke før noen års tjeneste, når jeg hadde modnet i oppdraget, begynte det å gå opp for meg at dette ikke kunne være rett.
Takket være en bekjennelsestro prest fikk jeg klarhet i hvilke vanskelig situasjon de bibel- og bekjennelsestro (lærere) har i vår Svenske kirke. Jeg undret meg på hva det var som gjorde at de tross alt holdt ut i motstanden mot kvinnelige prester. Ingen bibel- og bekjennelsestro prest har noen som helst sjanse til av regjeringen å bli utnevnt til biskop i den svenske kirke. Ingen av dem blir valgt til høyere tjenester innen kirken. De ble også nektet prestevielse. Og det merkelige er at den svenske kirke således avviser alle bibel- og bekjennelsestroende bare derfor at de er trofaste mot Guds ord og mot kirkens Herre, Kristus, det er jo egentlig aldeles urimelig. Om kirken skulle avvise noen, så skulle det vel heller være de som ikke er bibeltro.
Framfor alt ved å lese «Nya Vaktaren» fikk jeg dypere innsikt i hva bibeltroskap betyr og hvordan man ser på krisen i vår svenske kirke, dets dyphet og dets årsaker. Som kvinnelig prest ble man formant at man ikke skulle lese eller lytte til slikt som kommer fra det svenske kirkelige (s.k.) «Høykirkelige» hold. De er jo motstandere av kvinnelige prester, og derfor er deres hensikter oftest gammelmodige, urealistiske, litt underlige og framfor alt uinteressante for kvinnelige prester med tilhengere.
Alt dette bunner naturligvis i en redsel for å berøre sannheten. Mennesket kan jo ikke, hvor fornuftig det enn er, stå over Gud. Mennesket kan ikke vite bedre enn Gud når det gjelder de himmelske ting.
Erfaringer jeg har gjort under min tjeneste viste at kritikken fra den s.k. «høykirkelighet» på alle måter var berettiget. Kristi kirke lider virkelig stor nød i vårt land. En av årsakene til dette var jeg selv og mitt kvinnelige presteembete. Skal Kristi kirke gjenopprettes — hvilket er nødvendig — må det skje på Bibelens og bekjennelsens grunn. Det kan ikke skje om kvinnen skal fortsette å inneha presteembetet, etter som det strider mot Bibel og bekjennelse.
Under et besøk i Nyköping våren 1985 ble det holdt et foredrag om «Troens grunnvoller». Jeg var der tilstede og ble overbevist om at Gud er helt å stole på. Gud er SANNHETEN og Guds ord er tvers igjennom sant. Bibelens ord står fast og urokkelig, kan ikke endres, og behøver ikke å stilles spørsmålstegn ved. Dette var nytt for meg. Det var TRO og ikke tvil, og det fikk en ufattelig betydning. Det gav helt nye perspektiver.
Kristi kirke skal vel ennå være en troende kirke og ikke en tvilende kirke. Men i dag kreves det av den svenske kirkes prester og biskoper, at de skal tvile på eller til og med fornekte Herren Kristus, ellers har de ingenting å gjøre i kirkens tjeneste. Det må vel være å sage av den gren man selv sitter på, å rykke unna grunnen for alt sammen.
Den svenske kirken er delt i dag. På den ene siden «folkekirken» som er en tvilende kirke, der tvil er mer verdt enn tro — på den andre siden en «troende kirke».
I «folkekirken» er det mennesker, politisk valgt, som bestemmer hva som skal være kirkens lære. En ikke kristen øvrighet har autoritet til å tilsette biskoper. Det viktigste i «folkekirken» er ikke hva Gud i sitt ord lærer, men hva folk synes og tenker. Guds ord er bare som en ressurs å ta til, om det behøves. I «folkekirken» kan man tro på hva man vil i den kristne lære, eller ingenting i det hele tatt. Det går bra det også. Men for å være troverdig er det nødvendig å stå vakt om «likestillingen» og «demokratiet» i kirken. En lekmann har mer å si enn en prest. Det er nødvendig å tilhøre et politisk parti om man skal få være med og beslutte noe i forsamlings- og kirkespørsmål. Troskap mot Bibel og bekjennelsen er svært upassende innen den svenske kirke og bør ikke forekomme.
Man skulle kunne tro at dette er et falskt bilde av «folkekirken». Men dessverre er det i grunnen aldeles sant. Her, i denne vanstelte kirke, arbeider alle våre kvinnelige prester. Bare her har de sine tilhengere.
I den «troende kirke» er Guds ord den høyeste autoritet og Kristus er Herren i sin kirke. Her kreves det tro, troskap mot Guds ord og lydighet. Den faste grunnen er her Bibelen og bekjennelsen. Den troende kirke er i minoritet, den er hardt presset av majoritetens «folkekirke». I den troende kirke finnes ingen kvinnelige prester, etter som det Strider mot Bibel og bekjennelsen.
(Denne gode artikkelen fortsetter og avsluttes i neste blad. Dets innhold er likeså aktuelt, ja mer enn den var på 80 tallet. Tilstanden i kirken nå er mye verre.)
| Minner om å betale kontingent, Kr 350,- Enten via bankoverføring eller VIPPS, se forrige blad eller bruk info på siste siden. Takk! Ubetalte abonnement slettes fra abonnentlisten i løp av våren. |
I himmelen, i himmelen
Minner om salme 135 fra vår salme bok
I himmelen, i himmelen, Hvor Gud vår Herre bor, Hvor salig dit å komme hen. Hvor er den glede stor! For evig, evig skal jeg der Se Gud i lyset som han er. Se Herren Sebaot.
Av Lars Birger Hammersland
Del 1: Kjenn dere selv.
Dette emne har fanget meg da det er så mange meninger når det gjelder Den Hellige Gud. Etter å ha funnet et lite stykke skrevet av Antonius den store, som levde fra 250-356 etter Kristus, og som var en fremtredende skikkelse blant de første kristne etter aposteltiden, og opplevde virkelig Herrens og demonene krefter på og mot seg selv. Boken om hans liv er skrevet av Athanasius som kjente han.
Han skrev: «Mine kjære i Herren, kjenn dere selv slik at dere kan kjenne denne tid og forbedre dere på å frembære dere selv for Gud som et velbehagelig offer. Sannelig, mine kjære, jeg skriver til dere som til forstandige som evner å kjenne seg selv. Jeg vet at hver den som kjenner seg selv, kjenner Gud, og hvordan han handler med sitt skaperverk.»
Når jeg tenkte på det han skrev så måtte jeg stille meg selv dette spørsmålet: EVNER JEG Å KJENNE MEG SELV UTEN GUDS HJELP, OG ER DET MULIG Å VÆRE ET VELBEHAGELIG OFFER FOR HAM UTEN I HANS SØNN JESUS KRISTUS? KAN NOEN KJENNE SEG SELV UTEN KUNNSKAP OM ORDET, SOM ER JESUS KRISTUS, HAN SOM ER SKAPELSENS HERRE OG OVERHODE ETTER SIN FADERS VILJE, OG SOM ER ALLE TINGS BEGYNNELSE OG ENDE?
Svaret skulle ikke være så vanskelig for alle og enhver. For når vi er skapt av Gud i Guds bilde, kan vi jo ikke kjenne oss selv uten å kjenne vårt opphav. Det ville være en overordnet dårskap(uforstand) å ikke stadfeste og erkjenne dette. Derfor kan vi trykt si: DET ER UMULIG Å KJENNE SEG SELV UTEN ERKJENNELSE AV GUD DEN ALLMEKTIGE, AV VISDOMMENS KILDE, OG AV OPPLYSNINGEN DEN HELLIGE ÅND GIR. Derfor går så mange vill på selvoppnevnte veien med Gud i munnen og ikke i hjertet. De står utenfor samlivet med Gud og Hans Sønn, utenfor kjærligheten som forener, så det er fullt av lærere med falske lærdommer etter som det klør dem i ørene. Dette stadfester Paulus til Timoteus i sitt 2. brev 4-5 hvor det står: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret fra sannheten, og vende seg til eventyr.» Gjennom dette ser vi vranglærens mangfoldighet ved misbruket av Sannhetens Ord, og ved dette misbruk kjenner man hverken seg selv eller sin Gud.
For å kjenne seg selv må vi kjenne Gud i Ordet. Uten dette er vi helt avskåret fra å kjenne både Faderen og Sønnen. Dette bekreftet Gud Fader ved innsettelse-dåpen til Vår Herre Jesus Kristus i Mark 1:11 da Han sa: «Dette er Min Sønn, Den Elskede, I Deg har Jeg velbehag.» Det vil si, at menneske etter syndefallet har Guds velbehag alene gjennom Jesus Kristus, ikke utenfor Han, derfor må vi eie Han i vårt hjerte. Utenfor er mørke og Guds vrede og harme opptent mot synden. Å stå utenfor Kristus er det samme som å stå i døden uten håp. Man kan ikke eie Sønnen uten Faderen, ei heller Faderen uten Sønnen, for Jesus sa til Filip når han spurte etter å få se Faderen: «Så lenge har Jeg vært hos dere, og allikevel kjenner du Meg ikke, Filip. Den som har sett Meg, har sett Min Fader. Så hvordan kan du si: Vis oss Din Fader?» Joh.14:9 Det er på grunn av dette jødene ikke kjenner Gud for de har ikke anerkjent Jesus som Messias, for det er kun gjennom Guds Sønn det er mulig å skue Gud, uansett hvor mye de hamrer på klagemuren eller noe annet, så derfor må de se opp til den de har gjennomboret. Da vil det skje store forandringer med dem. Se også Sakarja 12: 10-14. Dette skal skje fullt ut ved jødenes omvendelse. Moses dekke og kjøttets fangenskap har dekket Messias for dem. Når dette dekket faller bort, kjenner de både seg selv og sin Gud, for Gud er Israels bevarer og oppholder, og kan ikke forlate sitt folk. (Salme 121) Jødene klargjøres nå for dette å motta sin Frelser og Hjelper Jesus Kristus, og å motta utdelingen av Israels Fylde som er gjemt. Når Paulus så hvor stor hedningenes fylde var, undret han seg over dette: HVOR STOR ER DA ISRAELS FYLDE? Dette gjorde han med rette, for Fylden over Guds Eiendoms folk må jo være større enn over folkeslagene som er døtre, ja, Jerusalems døtre og brudepikene.
Når det gjelder folkeslagene har Kristus åpenbart seg for dem gjennom apostlene, spesielt hedningenes apostel Paulus, som klart har ved Den Hellige Ånd stadfestet profetenes Ord som Sannheten, sammen med Jesu egne Ord, og om alt som var skrevet om Han hos fedrene, hos profetene, og i salmene, og Peter sa i sitt 2. brev 3:2 «for at dere skal minnes både de ord som ble talt på forhånd av de hellige profeter, og budet fra oss, vi som er Herrens og Frelserens apostler.» Kunnskapen om dette er helt avgjørende å ha i sitt hjerte, skal vi ha muligheten til å kjenne oss selv og den Herre Jesus Kristus vår skaper. Det hjelper ikke å vite hvem Han er, eller hva Han har gjort, når vi står utenfor Hans og Faderens samfunn. Da er vi blinde og ser ikke opp til Guds Høyhet, men dyrker skapningen fremfor skaperen. Da står vi med ryggen til Kristus, og med kunnskapen og forstanden til verden, med den verden som forgår, er håpet derfor falskt og forgjeves. Man lever i falsk sikkerhet og overmot, dyrker Gud likedannet med filosofisk kunnskap som falskneri av Sannheten. En har bortstøtt hoved hjørnesteinen, og den er blitt en snublestein og en anstøtsklippe. (1 Pet. 2:7-8) Dette var det fariseerne og de skriftlærde gjorde, og derfor kjente de ikke Kristus Jesus når han vandret midt blant dem. De var utenfor Ordet. Dette er nå tilfelle med folkeslagene. Derfor kjenner de ikke seg selv, og vet ikke hva de gjør, og deres beslutninger og moral(verdier) er etter det Paulus skrev i brevet til Rom. 1:18-32. Det må da være tydelig for alle og enhver i dag. I profetien om endetiden i Dan 12: 10: «Mange skal bli renset, gjort hvite og lutres, men de ugudelige skal gjøre ugudelighet. Ingen av de ugudelige skal forstå, men de kloke(forstandige) skal forstå.» Les hele kapittelet. GI ALLE VAR KLOKE. Gud gir dem etter det de ønsker og deres hjertes begjær. I Sakarja 11:15-17 sa Herren ved profeten: «Neste gang skal du utstyre deg som en dåraktig hyrde. For se, Jeg skal reise opp en hyrde i landet som ikke skal bry seg om dem som holder på å forgå, og som ikke ser til den unge. Han skal ikke lege det sønderbrutte og ikke fø det som ennå står. Men han skal spise kjøttet av det fete og rive klovene av dem. Ve denne dårlige hyrden som forlater flokken! Et sverd skal svinges mot hans arm og mot hans høyre øye. Hans arm skal visne helt bort, og hans høyre øye skal bli helt blindet.» Vi ser at Gud gir dem en hyrde etter deres eget begjær, en mot-hyrde, en falsk hyrde, som ikke har omsorg for sjelene, som blir en falsk profet, som tjener seg selv til inntekt for seg selv, og er likedannet med Kain, bærer Bileams lære, og står i Korahs gjenstridighet. Les Judas brev. Han er en motsats til Den Gode Hyrde som har omsorg for fårene, Den Herre Jesus Kristus. Det er dette oppgjør som står skrevet om i Åp. 18-19-20.
Jesus gav råd slik: «Om noen vil følge etter Meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Meg.» Matt 16:24. Videre sa Han: «Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres.» Matt 11:29-30. Videre sa Han til oss om veien da Thomas spurte: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Min Far uten gjennom Meg.» Joh.14:6. Kristus sa dette om seg selv i Salomo Ordspråk kap.8:5-6: «Å, dere enfoldige, lær klokskap, og dere dårer, få et forstandig hjerte! Hør, for Jeg taler om det som er edelt, og ut fra Mine lepper lyder bare det som er rett.» Tar også med fra Davids salmer, Salme 27,11: «Lær meg Din vei, Herre, led meg på en jevn sti, for mine fienders skyld.» og Salme 25,8-9: «God og rettvis er Herren. Derfor lærer Han syndere veien. Han leder den ydmyke i rettferdighet, og Han lærer den ydmyke sine veier.» Dette skulle lære enhver å kjenne seg selv, og finne hvor han/hun står i forhold til Sannhetens Ord, hvis de selv har tanker om å redde sin sjel.
(Siste del i neste nummer, «Del 2: Kjenn deres tid»)
Legg igjen en kommentar