Tunger av ild

Av Stein Arild Gjerde

«Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.» Apg 2:1-4

Kjære himmelske Far. Før oss inn i åndelig ydmykhet og bøy vår ondevilje. La oss bli lys fra Lys. Bilder av din elskede Sønn. Legg ildtunger på våre hjerter og sinn. Løs vår tunge. Brenn slagg fra våre øyne. Gi at vi blir ivrige i tjenesten. Er hender i menigheten, trofaste med det talent din Ånd gir oss. Nidkjære for sannheten. Hellige i vår vandring. Gudfryktige, elskelige og vise.

Du kommer til dine barn, vender våre hjerter til deg. Bøyer vår onde vilje. Fører oss til erkjennelse av vår onde tilstand, renser og skaper den levende tro i hjertene våre. Leder og lærer oss. I din tid utruster du oss. Den hellige Ånd kommer med tunger av ild. Til ulike tider og i ditt vise råd har du utrustet dine til tjeneste i den Hellige Ånds kraft. Derfor har våre åndelige fedre sett noe ulikt på det med åndens utrusting, hva gaver som har vært gitt og brukt. Vi som lengter etter flere av dine gaver erkjenner at du gir som du vil og utruster som du vil. Gi oss visdom slik Paulus formante om, å bruke gavene til nytte for ditt rike. Forbarm deg over din menighet.

Kjære Far, dine gaver er blitt vanhelliget, trødd på og misbrukt. Gaver fra deg eller gaver som ligner, er brukt til å forføre mennesker. Kom ut fra din skygge, tre frem, kom dine barn i møte. Ryst grunnvoller slik at falske frukter skal falle. La ditt verk stå. Reis opp den sønderbrukne, den som har sin lengsel etter deg, den ensomme, de små og tørste. Vekk vår kjærlighet og iver. Din er æren og makten i all evighet. Amen!

Evangeliet på Kristi himmelfartsdag

Av Stein Arild Gjerde

«Senere viste Han seg for de elleve mens de satt til bords. Og Han irettesatte dem for deres vantro og deres harde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett Ham etter at Han var oppstått. Og Han sa til dem: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger, de skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødelig, skal det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske.» Så, etter at Herren hadde talt til dem, ble Han tatt opp til himmelen, og satte Seg ved Guds høyre hånd. Og de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket sammen med dem og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med. Amen.» Markus 16:14-20

Disiplene hadde nå i tre års tid vandret med Herren. Kristus hadde malt seg selv foran deres øyne. Hans ord og gjerninger hadde gått hånd i hånd og Jesus hadde æret Faderen og gitt sitt liv for oss arme mennesker. Han viste i sannhet kjærlighet og som menneske underla Han seg Faderens evige vilje.

Jesus forkynner oss i teksten og mange steder at den som tror skal leve, ja den som tror skal bli frelst. Han setter opp valg sannheten for oss, den som tror skal blir frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt.

Den troende er kommet til sannhets erkjennelse. Han har fått sett noe eller mer av sin sanne stilling utenfor Jesu frelsesverk. Han har i dypet av seg selv sett at en trenger tilgivelse for all den ondskap og synd som har steget opp i hjertet og som i fremtiden vil besmitte ens livsvandring. Den troende søker ved Guds nåde Faders hjerte og barmhjertighet. Den troende griper Gud rundt ankelen og roper om nåde og barmhjertighet. Den Hellige Ånd virker troen i vårt hjerte og Jesu forsoningsverk blir vårt, og vi Faderens troendebarn.

Den som ikke tror, blir fordømt. Så forferdelig og mørkt er dette at vi skulle falle på kne i den største nød og skrekk. Jesu ord skal på dommens dag lyde for den fordømte: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» (Mat 7:23). Den som blir fordømt kjennes ved at de ikke vil ta imot Guds vilje, la seg ydmyke, tro på sannheten, elske Gud, vil ikke bli oppdratt av den hellige Ånd, er hovmodig, har hjerte fylt av ondt begjær og avguder, inklusiv seg selv. Likevel fortvil ikke, den verste djevel og horkar kan finne nåde hos Gud. Veien er den troendes vei. Omvendelse, åndelige fødsels rier og den levende troens fødsel i hjerte. Når alt ser håpløst ut, så ser det også slik ut, fordi det er også helt håpløst å frelse en selv. Den Hellige Ånds gjerning er like virkelig som Jesu død og oppstandelse. Det vi ikke kan, kan den Hellige Ånd skape i oss. Slik verden og jorden ble skapt ut av ingenting, slik kan den Hellig Ånd skape den levende tro i vårt hjerte. Det er en fantastisk og underfull gjerning som vi kan prise Gud for.

Jesus har altså befalt oss å gå ut. Være arbeidere i hans vingård. Forkynne Guds ord til mennesker og tjene hverandre i felleskapet.

Jesus refset disiplene sine og kalte dem vantroende og harde om hjertet. Hvordan er det med oss? Jeg frykter for at Gud må sende oss tårer og sorg, for våre hjerter er trege og tørre. Harde i møte med vår neste og lite mottagelige for det levende Guds Ord og kraft.

«Kjære himmelske Far, dann oss i din sønns bilde og fyll oss med din kjærlighet og ånd». Jeg er som mange andre altfor lunken i min tjeneste, og min kjærlighet er så lunken. Kjære søsken, den kristnes liv går i motbakke, kronglevei, i ørken, på fjell og sjø. Vi fristes ved vårt eget kjød, andres ondskap og djevelens onde listige knep. I fare hvor vi en går, men vi har en Herre som hører og ser, hans tjenere er våre tjenere. Vi har en Gud som har omsorg for oss. En Gud som søker vårt beste og skal lede oss hjem til seg om det så er gjennom farer og prøvelser.

Våre kjære kirkefedre er vitner, slik som apostlene om at gjennom fare og forfølgelser gikk evangeliet frem. De trådte på slanger, ble utsatt for gift. De drev ut demoner, talte med nye tunger, helbredet syke. Gjennom de siste 2000 år har det åndelige ved dette vært virksomt. Mennesker har kommet til tro. Land og folk har blitt forandret. Hedenskap til det betre. Gode og dårlige ledere har kommet og gått. Frafall og vekkelse har kommet. Gud har tuktet og trøstet. For barna(vi) blir formant og tuktet etter Hans kjærlige vilje. Slik Paulus oppmuntret Timoteus, slik oppmuntrer også Ordet oss. Vanskjøtt ikke nådegavene. Den første og viktigste er omsorgen vi skal ha for hverandres åndelige og evige vel. Men når Lukas beskriver tegnene som skal følge de troende skal også dette leses slik at det ikke bare gjelder åndelige farer og synde sykdommer, eller helbredelse av disse. Men også at vi kan komme og rope på Guds nåde og hjelp i både åndelige, sjelelige og fysiske problemer. Vi går i farer hvor vi går, og mange lidelser blir lagt på oss. Derfor skal vi som er barn komme å legge frem våre begjæringer og bønner, så vil Gud svare slik som best er. En menighet skal være levende, åndelig rik, ydmyk, trofast. Guds ord skal tales, hyrder, lærere og evangelister skal virke. I tillegg skal den Hellige Ånd få virke ved formaninger, profetisk tale og tungetale med tydning. Vi skal be for hverandre og legge hverandre frem for Gud og vente alt godt fra vår trofaste Far i himmelen. Gud være æret. Amen!

Pinsedag

Av Lars Linderot                                                                                                 

Herre! Hellige oss i din sannhet, for ditt ord er sannhet! (Joh.17,17)

Dette er et viktig spørsmål til gjenløste kristne: Bor Kristus i deres hjerter?

At Kristus må bo ved troen i eders hjerter.  Det er en kristelig lærers plikt å be om for sine tilhørere. Hellig er denne plikt for enhver Ordets tjener som opplives av Overhyrdens kjærlighet.  Selv salig i forening med sin Frelser ønsker han av hjertets grunn at alle mennesker må være i Kristus Jesus.  Ingen kan vel undres over det at dette ønske tar et særlig hensyn til de sjeler som er betrodd ham å lede.  Det er disse som han står i et stort ansvar for, det er for disse han venter seg fryd og sin berømmelses krone ved vår Herre Jesu Kristi tilkommelse.  Det er for deres sanne oppbyggelse han arbeider uavlatelig, det er for deres åndelige og evige velferd han hjertelig og trofast ber.  Denne dyrebare forpliktelse iakttok også Herrens utkårede redskap, apostelen Paulus.  Vi finner i alle hans sendebrev skjønne beviser på denne ømme deltakelse, disse varme ønsker, dette bedende hjerte hvor inderlige sukker for hans medforløstes salighet hevet seg fra til nådens trone.  Vi finner også hvorledes han under sitt fangenskap i Rom med bøyde knær sender opp til vår Herre Jesu Kristi Fader sine forbønner for den kristne menighet i Efesus.  Men hva var det vel som apostelen ønsket for denne menighets medlemmer?  Ba han Gud at de måtte bli rike og mektige her i verden?  Ba han at et rikelig mål av jordisk ære og sanselige fornøyelser måtte tilfalle dem?  Nei, han unte dem noe bedre, noe edlere og varigere!  Han ønsket at de måtte være og bli sanne kristne og således virkelig lykksalige i dette liv og det tilkommende.  Han ba for deres innvortes menneske, for deres skjulte liv med Kristus i Gud, for deres tro og kjærlighet, deres nådestand og evige salighet.  Og da Jesus Kristus er den eneste salighetsgrunn, troen på Ham den eneste salighetsvei og foreningen med Ham saligheten selv, så ytret apostelen for disse sine medkristne et ønske som Herren i himmelen i nåde ville oppfylle også på dere, mine venner som i dag hører livets Ord.  Et ønske som Gud er mitt vitne på, at jeg, Jesu ringeste tjener og deres svake lærer, også har oppsendt om dere alle og for dere alle til himmelen et ønske med dette viktige innhold, verd å tenke over: «At Kristus må bo ved troen i eders hjerter». (Ef. 3,17)

Evangeliet etter Joh. 14, 23-31.

Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, skal han holde mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og feste bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord; og det ord I hører, er ikke mitt, men Faderens, som har utsendt meg. Dette har jeg talt til eder mens jeg var hos eder; men talsmannen den Hellig Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder. Fred etterlater jeg eder, min fred gir jeg eder, ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke og frykte ikke! I har hørt at jeg sa til eder: Jeg går bort og kommer til eder (igjen). Dersom I hadde meg kjær, da gledet I eder over at jeg sa: Jeg går til Faderen; for min Fader er større enn jeg. Og nå har jeg sagt eder det før det skjer, for at I skal tro når det er skjedd. Jeg skal heretter ikke tale meget med eder; for denne verdens fyrste kommer, og han har slett intet i meg. Men for at verden skal kjenne at jeg elsker Faderen, og likesom Faderen har befalt meg, så gjør jeg: Stå opp, la oss gå herfra!

Vi vil nå betrakte: Et viktig samvittighetsspørsmål til gjenløste mennesker: Bor Kristus i deres hjerter?

Stort og salig er Jesu, vår dyrebare Frelsers guddommelige løfte i dagens Evangelium: «Om noen elsker meg, skal han holde mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og feste bolig hos ham.» Ordene ble talt skjærtorsdag, sannsynligvis i Betania og utgjør en del av det lærerike og trøstefulle svar som Jesus gav på det spørsmål Judas Taddeus stilte: «Herre! Hva kommer det av at du vil åpenbare deg for oss og ikke for verden?» Jesus forsikrer her sine disipler at den særdeles åpenbarelse som Han benåder menneskesjeler med, bare skjer med dem som elsker Ham og holder Hans Ord. Det er dem som lever i troen på hans navn, beviser denne tro og lever slik at de holder Ham for sitt høyeste gode.  I Ham finner de sin fornemste fornøyelse og avviker aldri i lære eller levnet forsettlig fra Hans guddommelige forskrifter.  Han forsikrer at denne åpenbarelse ikke er noe synlig komme for å opprette et jordisk rike, men et åndelig, inderlig og fortrolig samfunn som den treenige Gud ved Jesus inngår og vedlikeholder med ethvert troende hjerte.  Når hjertet i troen antar Jesus for sin egen Frelser, så bor Jesus i det som i sin helligdom, og hvor Jesus bor, der bor også Hans Far, der bor også Hans Ånd,  for de er ett.  Hvilken herlighet for den troende sjel!  Jesus, ja, den treenige Gud er så nær forenet med den, at Han lever og virker i den og er liksom en Ånd med den (1 Kor. 6,17). Nå kan vi forstå hva Peter mener, når han lærer om de kristne at de er delaktige i den guddommelige natur. (2 Pet.1,4) Ja, synbare er virkningene av denne forening.  De viser seg i det nye liv i det himmelske sinnelag og det rettskafne forhold hvorved alltid Jesu rette venner utskiller seg fra denne verdens mennesker, der hjertet er et bosted for synden og syndens lyster og regjeres av den og av verden og verdenskjærlighet, ja av djevelen og djevelens engler.  Gi da akt på disse kjennetegn og lær av dem å besvare dette viktige spørsmål:  Bor Kristus i deres hjerter?

Bekymrede mennesker som søker Kristi nåde.

Når en synder, oppvakt av sin dvale, ser sin nød og spør etter redning, så blir han av Guds Ånd, ved Evangeliets Ord kalt og henvist til Kristus som har frelst syndere og mottar syndere.  Det Ord gjelder da for ham: «Tro på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli salig.» (Ap. Gj.16,31) Og herlig blir dette løfte for ham,  men i sin bekymring våger han ennå ikke å tilegne seg all den nåde som ligger i det.  Lenge nok heter det i hans beklemte hjerte: Mon jeg våger tro?  Mon jeg våger å komme til Jesus?  Akk, at jeg må finne nåde for Hans øyne!  Akk, at Han vil høre mine sukk og forbarme seg over meg!  I disse bekymringsfulle spørsmål, i disse lengselsfulle ønsker ligger allerede en begjæring etter Frelseren, en lengsel etter Hans nåde, og det er med denne begjæring, denne lengsel, at Kristus virkelig søkes; søkes i Ordet som for en slik synder alltid blir dyrebart.  Søkes i bønnen som alltid øves av et slikt hjerte.  Hva mener dere nå, dere sørgende i Sion som slik spør etter, søker etter deres sjelevenn.  Bor vel Kristus i deres hjerter?  Jeg liksom hører dere svarer i deres bekymring: Nei, Han bor der ikke ennå!  Vi søker Ham, men Han er ennå ikke funnet av oss.  Men hør likevel til deres oppmuntring og trøst: Ordet lærer at Jesus allerede er gått inn i deres hjerter.  Ordet svarer for dere hva dere selv ikke våger å svare, et trøstefullt ja!

Trøstede mennesker som føler Kristi kjærlighet.

Hvilken dyrebar trøst, hvilken himmelsk glede inngytes ikke i de hjerter der visshet om nådestanden er opprunnet, hvor Guds Ånd vitner med menneskets ånd at Jesus er funnet, synden tilgitt, barneretten avgjort.  Der føles Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap.  Der smaker og ser man hvor liflig Herren er.  Der nytes en guddommelig vederkvegelse (forfriskning), en himmelsk husvalelse (beroligelse), der loves og prises Herrens hellige navn. 

Lidende mennesker som bærer Kristi kors.

Lidelser følger med kristendommen, og korset må bæres under vandringen på den trange vei.  Ikke enhver lidelse vitner om en sann kristendom.  Den ugudelige har også mange smerter (Sal. 32,10). Og disse er ikke Kristi, men hans eget kors som han selv har pådratt seg og bærer i sine synder.  Men lidelsen i Kristi forening, i Kristi etterfølgelse, lidelsen for Kristi, for rettferdighetens og sannhetens skyld, det er Kristi kors, og det bæres bare av Kristi venner.  Bor da Kristus i deres hjerter, dere lidende kristne. Trygt kan dere svare ja.  Jesus har selv sagt: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv, og ta sitt kors og følge meg.» (Mat.16,24)  (forkortet av plasshensyn)

Digitalt arkiv på nett Besøk nettsidene våre: http://haugianeren.net eller http://haugianerne.netDet er nå lagt inn over 750 digitale kopier av Haugianere fra det første nummeret i august 1945 til dags dato. Videre er det lagt inn noen opptak av møter fra 1980 til 2000 tallet. Jeg håper på å få laget til mer.

Minner om å betale kontingent, Kr 350,- Enten via bankoverføring eller VIPPS, se info på siste siden. Takk! Ubetalte abonnement slettes fra abonnentlisten i løp av våren.

Ord og utrykk Fra Bibelsk Oppslagsbok, Lunde forlag 1978 Allmektig(a). Gud er a., dvs. han har makt til å gjøre alt som er i overensstemmelse med hans hellige vilje. Han mangler således aldri muligheter for å virkeliggjøre sine planer, 1. Mos. 18,14; Jer. 32,17; Sak. 8,6; Matt. 19,26; Luk. 1,37. Alt må tjene ham: naturkreftene, menneskene, englene, Job 37,12; Am. 5,8; 2. Mos. 6,1; Jes. 45,1-13; Salme 91,11; Hebr. 1,14. Hans allmakt åpenbares i at han har skapt alle ting, Åp. 4,11. Også de onde maktene må mot sin vilje tjene Guds hensikter, 2. Mos. 15,9ff. Jes. 10, 5ff.; 13,5f. Ettersom Gud er a., kan en stole på hans løfter. Dette kommer særlig til uttrykk i patriarkenes historie. «For Abraham, Isak og Jakob åpenbarte jeg meg som «Gud den Allmektige» (El-Shaddai)», 2. Mos. 6,3, jfr. 1. Mos. 17,1; 28,3; 43,14; 48,3; 49,25. «Fordi Gud er a., kan han være vår klippe og tilflukt i all nød, han kan oppfylle våre bønner og til slutt frelse oss fra døden.» De første kristne priste gjerne Guds allmakt. I den apostoliske trosbekjennelsen (se Bekjennelse, 2) heter det: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige.» Både i naturen og historien så de vitnesbyrd om Guds allmakt. Naturen adlød ham, og han hersket over historiens gang. Hermas (ca. 140 e.Kr.) sier at verden er skapt for kirkens skyld. Det betyr: Gud har skapt verden med den hensikt at en hellig menneskehet skulle stå fram av den nåværende tidsalders kamp.

Tips oss gjerne om mennesker som du ønsker skal motta bladet vårt som en gave. Ta gjerne kontakt.

Der ånden virker

Kapittel 3. «Disse har satt hele verden i opprør», del 3.

Av Basilea Schlink

Som overskrift over Apostlenes gjerninger kunne vi satt: Den Hellige Ånd bygger menigheter. Stadig hendte det denne første tiden noe nytt. Stadig ble noe satt i bevegelse. Jøder som hedninger ble engasjert. Hjertene ble fornyet og ble ført inn i et helt annet liv. Apostlene og de andre Jesu vitner kunne fra mange forskjellige steder fortelle om store, mektige Åndens gjerninger. Men vi merker oss at det stadig var etter foranledning av den Hellige Ånd og under Hans ledelse at Guds rike ble bygget og misjonsvirksomheten utbredte seg inntil den nådde Europa. Daglig ble mennesker reddet fra døden borte fra Gud og ført inn til livet med Kristus. Den Hellige Ånd som gir liv og glød, drev de troende sammen til bønn og påkallelse (Apg. 4,24). Deres bønn var så inntrengende at resultatene uteble ikke. De ba under tårer om tegn og under, og under skjedde. Gud hører bønn. Den Hellige Ånds virken, hans mektige kraft, ble demonstrert i alle land både for de troende og blant hedningene. Hele Apostlenes gjerninger er fylt av beretninger om slike ting. Den er en eneste lovsang og takk for det den Hellige Ånd har gjort.

Gjennom den Hellige Ånd ble det altså utgytt en livets strøm over den nyskapte menighet. Nå forsto de kristne det Jesus tidligere engang hadde sagt til disiplene under løvsalenes høytid: «Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd som de skulle få som trodde på Ham, for Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort» (Joh. 7,38-39). Men nå var det skjedd. Den Hellige Ånd var utgytt, og livets vann styrket apostlenes hjerter. Uten stans strømmet det så gjennom dem ut til menneskene. Tørstige fikk drikke, fant legedom for sine sjeler og kom til tro på Jesus.

Apostlene må stadig ha stått undrende over at den Hellige Ånd var kommet til dem, over at hele deres liv var blitt forvandlet og over at de slik var blitt utrustet til tjeneste. Det er ut fra dette vi må forstå ordet i Ef. 5,18 hvor Paulus skriver til menigheten som jo hadde fått den Hellige Ånd, og roper ut: «Bli fylt av Ånden!» Den som har opplevd hvilken herlig utrustning den Hellige Ånd gir et kristenliv, vil stadig ha mer av denne nåde. De vil stadig bli mer fylt og gjennomstrømmet av Ham. I hjertet på hvert medlem av urmenigheten fantes en hunger etter den Hellige Ånd og all dens fylde. De kjente nemlig et sårt behov for den. — For å unngå misforståelser skal det fremholdes at alle Guds barn har den Hellige Ånd, ettersom treenigheten er udelbar, men alle er ikke fylte av Ånden eller har Åndens gaver.

Hva ville disiplene vel ha vært uten at den Hellige Ånds kraft var gitt dem? Ingenting! De kunne nemlig ikke uten Ånden ha utført sitt oppdrag: å være Jesu vitner. En Paulus kunne ikke uten Ananias’ håndspåleggelse for å få den Hellige Ånd maktet å formidle evangeliet til sin tids verden. Vi har den Hellige Ånd å takke for at tusener i utallige byer og i en mangfoldighet av land kom til tro, og at Jesu Kristi menighet oppsto.

Ånden drev Paulus til å vitne om Jesus (Apg. 18,5). Ånden ga Paulus kraft hver gang han forkynte evangeliet: «For vårt evangelium kom ikke til eder bare i ord, men og i kraft og i den Hellige Ånd» (1. Tess. 1,5). Når Paulus bar fram Ordet med «Ånds og krafts bevis» (1. Kor. 2,4), ble mennesker født på ny. Ja, den Hellige Ånd gjorde Paulus så brennende i Ånden at Festus sa om Paulus’ forsvarstale i Apg. 26: «Du er vanvittig, Paulus! (Se vers 24.) Paulus oppfordrer også menigheten i Rom til å være «brennende i ånden» (Rom.12,11)

Disiplene var altså fullstendig avhengige av Ånden i sin vitnetjeneste. De sto ikke bare overfor vantroens hedenske verden, men også overfor motstand og hat fra den troende jødiske verden. Derfor innesluttet deres tjeneste alle påkjenninger forårsaket ved ordstrid, forfølgelse, hat, utskjelling og trussel. De ville ikke ha vært voksne nok til å tåle så mye kamp dersom de ikke hadde vært utrustet av den Hellige Ånd. Men nå fikk de oppleve det som står i Matt. 10,19-20: «For det skal gis eder i samme stund hva I skal tale. For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder.» Dette ga dem trøst og mot til å stå fast gjennom de mange forhør og forfølgelser.

(fortsettes i neste nummer)

Hvorfor jeg forlot presteembetet

Av Ulla Hindback, trykt i bladet «Nya Vaktaren» slutten av 1980 tallet, senere i Haugianeren mai/juni 1988. (Del 2 av 2)

Det sies iblant at spørsmålet om kvinnelige prester ikke er et stort spørsmål for kirken. Men Guds ord taler i saken, og taler imot det. Og når Guds ord taler, er ingen ting uviktig. Guds ord står over alle ideologiske strømninger. Guds ord er bindende for alle kristne til alle tider.

I 1. Kor. 14,34—35 uttaler apostelen Paulus ved den Hellige Ånd, Herrens vilje, at kvinnen skal tie i forsamlingen og ikke tale. Dette kommer fra Herren, sier apostelen. Det er ikke noe likestillings-spørsmål. Det er bare så at dette er Guds hellige vilje, og vi behøver ikke å behandle dette som et spørsmål om likestilling.

Folkekirkens representanter og en ukristelig regjering omgjør apostelens uttalelser så de tvert imot kaller kvinner til å tale i forsamlingen. Det er jo urimelig. De tror tydelig at Paulus hadde noe personlig imot kvinnene. De tror tydelig at de selv er mer kjærlige imot kvinnene enn apostelen Paulus, ja enn Herren Kristus selv var, for det er jo Han som taler gjennom apostelen.

Kvinnen kalles altså i dag til å tale i forsamlingen, selv om apostelen også sier at det er en skam for kvinnen å gjøre det.

I det første brevet til Timoteus finnes et direkte forbud for kvinnen å være lærer i menigheten. Det kan ikke være Kristi Sanne Kirke som i det hele tatt ikke bryr seg om dette. Når det gjelder dette spørsmål har det aldri vært spørsmål om likestilling for kirken. For Herren er dette med likestilling ikke noe problem, og det skulle det heller ikke være for Hans kirke.

Når Herren Kristus former retningslinjene for sin kirke på jorden, gir Han hyrde- og læreembetet til mannen, ved de utvalgte apostler. Som Sann Gud, ett med Gud den allmektige Fader, skulle vel Jesus uten videre ha valgt også kvinner til sine apostler, om det hadde vært Hans mening. Vi behøver aldri tvile på at Han kunne ha gjort det selv mot den tidens kvinnesyn. Det har en dypere mening, når Han gir hyrde- og læreembetet til mannen. Kvinnen får andre oppdrag.

I skapelsen gjorde Gud menneskene til mann og kvinne og gav dem forskjellige oppdrag. Så gir også den Herre Jesus mann og kvinne forskjellige oppdrag i sin kirke. Det er etter Hans vilje og stemmer overens med Guds gode ordning. Han vet hva som er best for oss og for sin kirke. At noen kvinner ikke kan finne seg i å være i de oppgaver som er betrodd dem, er ikke Herrens feil, men deres egen. Kvinnelige prester er ren ulydighet mot Herren. Det må være feil at den svenske kirke gjør ulydighet til lov, som skal gjelde alle i kirken.

De utvalgte 12 apostlene, hyrde- og læreembetets grunn, var alle menn. Deres etterfølgere var alle menn. I gudstjenesten er presten apostlenes og Kristi stedfortredere. Hvor finner kvinnelige prester sin identitet? Viktig for helheten: I Bibelen finnes mange kvinner som fulgte og tjente Herren som disipler. Ingen av dem utøvde hyrde- og læreembetet. Kristne kvinner gjør rett i å identifisere seg med Bibelens kvinner og ikke med dens menn.

I blad og TV blir det nå og da talt om kvinnelige prester som har vanskeligheter i sin prestegjeming. Og årsaken sies å være at de blir motarbeidet og behandlet ille av sine mannlige «høykirkelige» kolleger. I samband med kvinneprest-motstand anvendes nettopp ord som «diskriminering» og kvinnehat. Men det er jo uverdig å anvende slike ord i den sammenheng. Motstanden er ikke ondt ment, men tvert imot godt ment, fordi Gud selv er imot kvinner i presteembetet, ifølge Hans ord. At en kvinne besitter hyrde- og læreembetet, er et brudd mot Herrens uttalte vilje. Det er ulydighet mot Gud. Og om noen kommer på avveier, bort fra Gud i ulydighet, skal denne tilrettevises for om mulig å få hjelp til å vende om. Det er ikke å vise kjærlighet at vi forsømmer den plikt vi har imot hverandre.

Når jeg som «prest» med nytt bibelsyn ville lære at GUD er SANNHETEN, at GUDS ORD ER SANNHET, at vi skal ta GUDS ORD på alvor, følte jeg meg tvunget til å gå av og forlate mitt presteembete. Det gjorde jeg i desember 1985.

Jeg mener at en kvinne som er prest umulig kan være en «rett lærer». Hun kan ikke kjenne den rette lære, for da var hun ikke prest. Hun er ikke troverdig i forkynnelsen. Egentlig burde ingen av kirkens menigheter finne seg i å ta imot en kvinne som hyrde i sin forsamling. Hun er ikke kaldt av Herren. Men enda gjør man det, og ofte på bekostning av Bibeltro «rette lærere».

Kirkens Herre er fullkommen. Hans kirke skal på alle måter streve mot fullkommenhet, ha det som mål og utgangspunkt. Kirken får ikke nøye seg med mindre. Kristi kirke skal streve etter å bli og være en TROENDE KIRKE, at der skal være RETTE LÆRERE, SANN KRISTENDOM, TROSKAP OG LYDIGHET mot sin RETTE HERRE som er KRISTUS. Målet er KRISTI fullkommenhet. Kirken er «de HELLIGES SAMFUNN».

(Fra bladet «NYA VAKTAREN»)

Kjenn dere selv og deres tid

Av Lars Birger Hammersland

Del 2 av 2: Kjenn deres tid.

Skal vi ha mulighet for å kjenne tiden når det gjelder fortid, nåtid, og fremtid, er det helt avgjørende å kjenne tidens opprinnelse og dens oppholdelse. Intet kan oppstå av seg selv, intet kan omforme seg selv, intet kan bestemme livets lengde for seg selv, det samme gjelder for alle skapninger, enten det er de oppe i luften, på jordens høyder eller flater, eller i havets dyp. Slik stod jord og himmel frem: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørket lå over dypets overflate. Og Guds Ånd svevde over vannflatene. Da sa Gud: DET BLI LYS! Og det ble lys. Gud så lyset, at det var godt. Og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset Dag, og mørket kalte Han Natt. Så ble det kveld, og det ble morgen den første dagen.» 1.Mos. 1,1-5. Videre i 1. kapittel fortelles det om hele skapelsens opprinnelse frem til 2. kap. vers 1-3. I vers 4 står det: «Dette er historien (fødselen) om himmelen og jorden, da de ble skapt, på den dag da Herren Gud gjorde jorden og himmelen (satte i gang jordens løp).» Dette er tidenes begynnelse og oppstart, men ennå var intet kommet til syne av det skapte, men alt var ferdig fra JORDENS FØRSTE DAG, helt til JORDENS SISTE DAG.

Derfor sa Gud om seg selv: Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. De som lever i lyset, er lysets barn, altså livets barn, og de som lever i mørket er mørkrets barn, og står derfor utenfor lyset, som er livet. Gud gav ved dette hele skapelsen lys til å forstå.  Alle tider har evighets perspektiv, for Gud er evigheten selv. Han startet tiden, styrer tiden, oppholder alt gjennom tiden, forkorter tiden, fornyer tiden, og utvelger hva Han vil i tiden. Det gjelder for hele skapningen. Johannes stadfester dette i Joh. 1-5: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til. I Ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket forstod det ikke.» Faderen sa også i 1. Mos. 1,26: «Så sa Gud: «Kom la oss gjøre mennesker i Vårt Bilde etter Vår Lignelse.»» Her ser vi at evigheten er lagt i skapelsen både av Faderen og Sønnen, og Paulus stadfester dette til Efeser menigheten, Ef. 1,3-6: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Fader! Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i den Himmelske verden i Kristus, slik som Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige framfor Ham i kjærlighet. Ved Jesus Kristus har Han forutbestemt oss til barnekår hos seg, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin Nådes herlighet. Ved den tok Han oss til Nåde i Den Elskede.»

Jesus Kristus er slik jorden (verdens) fortid, nåtid, og fremtid.  Alt fornyes gjennom en døds- og livsprosess, noe går tilbake til jorden, noe nytt står frem fra jorden. Slik følger slektene etter hverandre mens tiden løper/ ruller fremover, og åpenbarer sitt innhold skapt av Gud og Hans Sønn. Jesus talte slik før sin inntreden i denne verden i Salomos Ord. 8,22-23: «Herren hadde Meg i eie ved begynnelsen av sin vei, før Hans verk fra gammel tid. Jeg har vært innsatt fra evighet, fra begynnelsen, før jorden var til.» Dette kapittel er en virkelighets beskrivelse over Jesu Liv av Ham selv, før Hans inntredelse i denne verden. I Salme 33, (med overskriften) «Herren er stor, har all makt og er Den eneste Frelser» står det i vers 8-10: «Frykt Herren, hele jorden! Ha ærefrykt for Ham, alle som bor på jorden! For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der. Herren gjør folkeslagenes råd til intet. Han stanser folkenes planer.» I Salme 2,6-9: «Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt Hellige Berg. Jeg vil kunngjøre rådslutningen: Herren har sagt til Meg: Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag. Be Meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til Din eiendom. Du skal knuse dem med jernstav. Som pottemakerens leirkar skal Du slå dem i stykker.» Her innsetter Faderen Sønnen fra sin fødsel av, Kristus styrer over kongene, myndighetene, fyrstene, alle maktene både i himmelen og på jorden. Han bekreftet dette selv ved sin himmelfart. I Matt. 28,18: «Meg er gitt all makt i Himmelen og på jorden, og Jeg er med dere alle dager inntil denne jordens ende.»

Dette er med henblikk på hele endetiden, som vi ennå befinner oss i. Jesus Kristus er fra evighet av innsatt, og styrer med jernstav (Salme 110), men også etter kjærlighetens lov, slik Han viste i sitt jordeliv, fordi Han ønsker at ingen skal gå fortapt, men at de omvender seg. Dette bekrefter Peter i sitt andre brev både om tiden som er gått, og tiden som kommer. I 2. Peter 3,5-9: «For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds Ord. Og ved det samme Guds Ord sto jorden frem fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskers dom og fortapelse. Men dette ene må dere ikke glemme, mine kjære, at for Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag. Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.» Venner, sett dere nøye inn i tiden, for å forstå å lese den, for ingen kommer forbi tiden, den er fastlagt fra evighet av.

Moses sa i salme 90,1-4 følgende: «Herre, Du har vært vår bolig fra slekt til slekt. Før fjellene ble til, ja, før Du hadde dannet jorden og verden, fra evighet til evighet, er Du Gud. Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, dere menneskebarn! For tusen år i Dine Øyne er som gårsdagen når den er forbi, og som en nattevakt.» Og i vers 11-12 sier Moses: «Hvem kjenner styrken i Din vrede? Eller hvem kjenner Din harme slik frykten for Deg krever? Lær oss å telle våre dager, så vi kan få et vist hjerte.» Profeten Jesaja sier i Jes. 51,6: «Løft deres øyne mot himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røyk, jorden skal eldes som er klesplagg. De som bor på den, skal dø på samme måten. Men Min Frelse varer til evig tid, og Min Rettferdighet skal aldri ta slutt.» Gud utvalgte seg et folk i Abraham, Isak, og Jakob, han som etter kampen med engelen fikk navnet Israel (1. Mos 32,26-28). Ved sitt utvalgte folk har Han gitt oss sitt Ord, som apostlene brakte til folkeslagene, og videre ved dem som kom etter opp gjennom århundrene, derfor er ingen uten unnskyldning, som også Paulus sier i kap. 1 av Romerbrevet.

I Sakarja 14,7: «Det skal være en eneste dag, som er kjent av Herren – det skal verken være dag eller natt – men ved kveldstid skal det skje at det blir lys.» I 1.Kong.19,11-13 åpenbarte Gud seg for Elias slik: «Så sa Han: Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt! Og se, Herren gikk forbi, og en stormvind, stor og kraftig, rev fjellene i stykker og knuste klippene for Herrens ansikt, men Herren var ikke i stormvinden. Etter stormvinden kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en svak, hviskende røst. Straks Elias hørte den, dekket han til ansiktet sitt med kappen og gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen. Plutselig kom det en røst til ham og sa: Hvorfor er du her Elias?» Er det ikke dette som åpenbares for verden i dag?? I alle hendelser som skjer over hele verden både i nord, sør, vest, og øst. Gud trer frem av sitt skjul, for tiden for hans andre komme i herlighet, og Israels oppvekkelse og omvendelse er nær! Syndemålene over hele verden synes å være fylt til randen, og dommen henger over hele jorden. VÅKN OPP MENNESKEHET!! Sett deg inn i tiden!! Du kan aldri komme forbi den, hva du enn tenker!! Gud lar seg ikke spotte, HVA ET MENNESKE SÅR, MÅ DET OGSÅ HØSTE!! Dette er jødefolket et avskrekkende eksempel på, hvor alt hadde ende i et Holocaust. Gud gi oss alle et åpent sinn til tiden, og omstendighetene i tiden. Menneskene er støv, og kan hverken redde seg selv eller verden. Gud gi alle kraft til omvendelse fra mørket til lyset, fra satans makt og til Gud. Amen!