Hverdagskristen

Av Stein Arild Gjerde

Den kristne levemåte og utfoldelse er et mysterium som Gud ved den Hellig Ånd og forråd leder sine igjennom. Det å se på livet etter som årene går, gir oss berre større grunn til å legge det i Guds hånd. Vi ønsker og ber, og tenker oss til mye rart. Spørsmålene kan tårne seg opp og uroen kan ryste grunnvollene våre.

Gjennom generasjonene har tyngden av trengselen trengt seg på. Løfter vi blikket i dag og lar nøden fra de forfulgte og sønderknuste nå oss, så ser vi at vi ofte er heldigstilt i vårt land. Men det finnes også andre former av smerte og vanskeligheter. En finner i sannhet ikke ly mot motgang, uansett hvor en bor. Derfor, la ikke sykdom, trengsel, forfølgelse og smerte bli helt bortkastet. Vi må be om at Gud kan få forandre oss, lære oss ydmykhet, utholdenhet, trofasthet, bedre prioriteringer, og å søke Gud og Hans herlighet.

Kjære venn, har du hunger etter rettferdighet? Frihet fra verden? Lengsel etter nåde og velsignelse? Ser du frem til en verden der Gud har kastet mørke og ondskapen i ildsjøen?

Den gode norske levestandarden som mange nordmenn opplever, kan brått bli snudd på hode. Hva bygger vi livet på da? Når islam får nok makt i Norge, og når de kommer til å forfølge oss. Hva har vi bygget livet på da?

Hverdagskristendom må ha røtter og livskraft. Gud trenger hverdagskristne i vårt land. Profeter, evangelister, ledere og slikt kan Gud reise opp med eit knips. Det er lett for Gud å utruste en av de mange som har lidt under synden, blitt ydmyket av livet. Men en hverdagskristen, de som er mengden blant de kristne. Hvor mange vil la seg ydmyke og omvende? Hvordan er livene våre stelt? Du som skal være kristen foran barna dine og for de på jobb. Hva har du gjort med ditt talent?

«For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkar, for at den rike kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv.» 2 Korinterne 4,6-7

Den hverdagskristne er den som har mottatt Guds gaver og holder det i sitt leirkar og som virker i det nære og små(selv det lille er stort i gudsrike). En hverdagskristen skal ha et levende bønneliv og gi Gud ære for hans store nåde. Han skal være lydig i det små. Oppdra unger og familie i det å være kristen. En hverdagskristen vil oppleve fall og svakheter, men han skal reise seg ved Guds nåde og leve i nådepakten. Den kristne må ta opp kampen mot det som er ondt i en selv og i samfunnet. Vokse i kjærlighet til Gud og til det som er sant og godt.

Vår tilflukt er den levende Gud, Han som har vendt sitt åsyn til alle mennesker. Han søker opp de falne og sønderknuste syndere. Det er ingen rop eller bønner som går Han forbi når den botferdige synder ber. Vår Herre Jesus er derfor vår medvandrings venn. En vi kan gi vårt liv til og elske.

Heb 4:15-16 «For vi har ikke en yppersteprest(Jesus) som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.»

I dag, mer enn noen sinne trenger Norge flere hverdagskristne. Ledere får menigheten når de fortjener det. De åndelige norske gressmarker er brunsvidde og døde. Noen steder stikker det opp noen blomster og noen tuer av grønt gress. Vårt land har i noen perioder vært en av de mest fruktbare og rike land her i nord. For menneskene ble født på ny og åndelige frukter steg opp fra de grønne oasene av liv. I vår tid er det mange navn kristne, selv om de også blir færre. Navn kristne er de som ikke er født på ny eller som halter til begge sider i denne verden, for de har verden kjær og synden er enda et gode å ha.

Men vi som er født av den Hellig Ånd, men som stadig lar livet preges for mye av verden, som er uten kraft, ånd og salt, hva skal vi gjøre? Bli i alle fall en hverdagskristen. Benytt det første kall du fikk. Vend om og tro evangeliet. Bekjemp vantroen som råder innvendig og i blant oss. Erkjennelse er et velsignet første steg. Slutt med skuespill og falskneri. Hva er vitsen med å stå på bedehus og kirke, delta i lovsang og pris når hjerte er langt borte.

Jesus sa: «Rett profeterte Jesaja om dere, hyklere, slik det står skrevet: Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.» Mark 7,6.

Det bibelske for kristne er ofte å kaste seg på knær. Hvor mye mer vi ikke trenger å kaste oss på kne. Det å underkaste oss Guds vilje og Ord, det er å prise og ære Gud. Den som lovsynger Gud og deretter trosse Ham med vilje, han er en hykler og vanærer Hans hellige navn. Gud kommer for de syke og trengende. Bønnen fra den som lider under sin egen synd og søker den sanne lege, den bønn er en velduftende bønn for Gud. Den som hver dag kommer til Gud med sine synder, fordi kjødet og vår onde vilje påfører oss stadige nederlag, dennes bønn er velduftende for Gud. Han ser våre kroppslige svakheter og denne verdens falne natur.

Hvorfor Gud kan drøye med sine svar er underfullt for meg. Jeg var en uren mann, «horkar», tråkket Guds nåde under fot, lot meg lede ut i mye ondt. Men mine sukk og bønner ble ikke ubesvart selv om mange år gikk. Hvor lett jeg kunne ødelagt ekteskap og eget liv viss ikke Gud hadde satt en grense for mine fall og djevelens listige angrep.

En hverdagskristen må ruste seg til strid, lære seg å kjempe, forstå den ondes angrep, ta til skjoldet. En kristen må ha medynk til den falne og til motstandere. Håndheve lov og orden, vær ikke troskyldig slik at ondskap får sitt fotfeste i oss eller vårt samfunn. Ondskap må straffes og det gode belønnes. Husk på han som var ond og som skulle straffes. Han kom til erkjennelse av sin ondskap, han ble den dagen den mest velsignede dødsdømte mann som hang på korset. Livet som kristen trenger ikke vær langt for å bli opphøyet til evig salighet.

Tips oss gjerne om mulige abonnenter. Ta kontakt!

Jeg ønsker dere alle Guds rike velsignelse.

Sjuende søndag etter trefoldighet

Av Lars Linderot                                         

«Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg». 

Elskelige tilhørere! Så nær er Gud hos oss, når Han synes for oss å være fjern. Han hører oss om Han enn tier, og gjør som om Han ikke visste av oss. Han venter ved vår port, når engstelse rår i vårt hjerte. Han kommer før vi tenker det, og gir oss trygghet, trøst og ro.  Det er i denne overbevisning at en gudhengiven kristen sier med David i vårt inngangsord: «Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg.» Sal. 40,18.

Guds omsorg er vel alltid vidunderlig, men aldri mer ubegripelig enn når vi må si: Jeg er elendig og fattig. Da sier man: Er Herren med oss og sørger for oss, hvorfor hender det oss da alt slikt? Og hvor er alle Hans undergjerninger som Han har fortalt våre forfedre og som profetene og evangelistene har beskrevet og som vi ennå synger om: Han sørger for oss alle! Han utser tiden til å husvale, Han sender oss hva nyttig er! Men vær tilfreds, kjære troende sjel!  David var også arm og elendig og jaget av Saul som en hjort fra det ene berg til det andre og var i den største nød og bekymring, men så elendig han syntes i menneskers øyne, så herlig var han for Gud. Ja, hans tilstand var da bedre enn senere i lykkens og medgangens dager da han glemte Guds bud og dydens lover og sølte seg i synder, samt i hovmod lot folket telle. Da het det: Den gjerning behaget ikke Gud. I Hans fornedringsstand derimot ble han alltid stående i Guds Nåde og kunne si: Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg.

Akk, at alle fattige og elendige som har et bedrøvet hjerte, ville fatte trøst av disse ord: Herren vil tenke på dere. Han sørger vel for alle mennesker, Han gir alt kjød dets mat. Likevel er Hans omsorg aldri større enn for de forlatte og elendige. En far elsker alle sine barn, men for de skrøpelige og syke sørger han mest. Gud elsker alle mennesker, men ingen ligger ham nærmere på hjertet enn hans fattige og nødlidende barn. (les resten av preken i Lars Linderots preken samling side 378)

Hvorfor Haugianeren?

Av Stein Arild

Hva er bladet Haugianeren og hvem er redaktøren? Jeg har tenkt noe på dette i det siste. Dere som har levd en stund har sett tider kommer og går og hvordan kristendommens plass i Norge har endret seg. Politikerne har arbeidet for et verdinøytralt samfunn og resultatet av dette er mer ugudelighet og mostand mot bibelens uforanderlige sannheter. Vi som kristne er derfor kalt til å være lys og salt i denne skiftende verden.

I vårt samfunn har vi mange gode medium for å forkynne Guds Ord; podkaster, radio, tv, blader og bøker. Men er blad viktig enda? Ja, det vil jeg si, slik som bibelen kan leses og fordøyes i passende tempo slik kan en også ta til seg åndelig føde fra blad og bøker. Skal den Hellig Ånd få tid og rom til å virke i våre hjerter så er det viktig med roen og tiden. Medium som trykker på og overvelder en, kan lett manipulere og påvirke en med bruk av fine ord eller følelser. Poenget er uansett, glem ikke den troendes plass i ro og mak med Gud. Vi trenger møter og de troendes forsamling og vi trenger den enes samfunn med Gud.

Haugianeren er et konservativt Luthersk blad. Matheus Holte sitt livsverk, om vi kan kalle det det, var kampen for læren om den rette saliggjørende orden og kampen mot den billige nåde og den uvirksomme eller den døde tro. Far min, Trygve Einar Gjerde sitt livsverk har vært noe av det samme, men kanskje mer det å bevare eldre skrifter gjennom fornying av bøker og blader osv. De talte mot frafall på lærespørsmål og moralske samfunnsspørsmål. Dette med ømt og varmt hjerte, likevel med skarp tunge. Hver forkynner og leder i kirken har hatt sin egen farge og form. Jeg er overbevist om at disse menn har vært og er gudfryktige menn som lyder Gud mer enn mennesker, slik mange andre også har gjort. Hvorfor splittelser og ulike menigheter er blitt til, det vet Gud, men noen gang på grunn av kjød og hovmod, andre ganger på grunn av læren. Noen ganger er splittelser en vederstyggelighet for Gud, andre ganger har det skjedd på grunn av Guds tillatelige vilje og fremtidig forråd.

Når det gjelder Haugianeren så har bladet aldri ligget direkte under det Haugianske Vennesamfunns eldsteråd, selv om det selvfølgelig har vært naturlig at de andre eldste har kommet med kommentarer eller råd til redaktøren viss det var nødvendig. Bladet ble opprettet av Matheus Holte, gitt videre til Trygve Einar Gjerde og så til meg. Det gir redaktøren noen former for friheter i arbeidet. Bladet er gjennom årene blitt sendt til haugianere rundt om i Norges land. Til medlemmer av DELK, til prester og biskoper, læstadianere, misjonssambandsfolk, indremisjonsfolk, kirkefolk, norsk ættede amerikanere, dansker, svensker og pinsevenner. Felles for alle er dette, det er konservative kristne som tar Guds Ord på alvor, men som kanskje har hatt noen ulike teologisk ståsteder.

Hva vil jeg med bladet? Jeg ønsker å tale sannhet. Være en motstemme mot frafalls kristendom. Ta Guds ord på alvor, lære, leve og følge det som blir forkynt. Ta vare på det gode fedrene har gitt oss ved den Hellige Ånd. Samtidig vil jeg at vi må lære av deres feil og svakheter. Tåle og tale imot der de hadde mindre innsyn. Gud har velsignet deres arbeid rikelig i sin tid, men å opphøye kirke fedre som avguder er en stor skam. Alle kirke fedre skal prøves mot Guds hellige Ord og ikke mot en annen av våre fedre. Slik skal også vi prøves. Selv om noe må korrigeres skal en ikke opphøye seg selv eller forakte de som er velsignet av Herren før oss. Det å tale ille om gudfryktige kristne som har en annen oppfatning enn oss selv er ofte en dårskap som vitner om hovmod. Samtidig må en bestrebe seg på å ha en tydelig og sunn lære slik at felleskapet kan unngå splid og unyttige diskusjoner. Gud er vår Herre og vi hans tjenere på jorden.

Haugianere har hatt sin form og væremåte. Mye av dette er forsvunnet etter som mennesker har gått inn til sin evige hvile. I dag er det veldig få personer igjen etter det Haugianske Vennesamfunn. Barn og barnebarn har gått inn i sine lokale passende menigheter og har derfor forsvunnet ut av vennesamfunnet. Siden DHV ikke har vært et eget kirkesamfunn, men ett vennesamfunn, ble det vanskelig holde på sin form og identitet. Jeg vil også påstå, om en skal være ærlig, at vennesamfunnets form og være måte har vært støtende og lite taktfull overfor mange av de yngre. Jeg har vokste opp ved bena til mange gode haugianere og kristne som jeg alltid vil se opp til. Mitt hjerte har siden jeg var liten vært velvillig overfor de gamle og overfor hvordan de har tenkt rundt ting. Jeg har opplevd ekte sann kristendom, kjærlige kvinner og menn. Men likevel noe uvislige overfor annerledes tenkende.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for det er på tide. Jeg ønsker å være åpen og klar i min tale, for Gud har gitt meg på hjerte å forkynne hans vise råd, selv om jeg er svak, og uten de største gaver i denne verdens øyne. Jeg tror at det Haugianske vennesamfunn igjen kan bli et ståsted for de som søker sann kristendom. Et felles møte punkt for konservative kristne i Norge som forstår/ser Guds Ord slik Martin Luther hovedsakelig lærte i de fleste teologiske spørsmål. I dag har Gud kuttet ned vårt tre (DHV) i Norge og står som en rot uten grener og skudd. Likevel så arbeider vi. Jorden må pløyes og Ordet må såes.

For Haugianeren sin del, ønsker jeg flere stemmer som kan berike bladets innhold. Jeg har min farge og karakter. Du har dine. Har du noen Guds Ord å dele, send meg gjerne en artikkel. De som viser respekt mot fedrene, søker å tale sant om omvendelse, helliggjørelse, det å leve som kristen, det å bli født på ny, tale rett om kvinner og menn, og våre roller. Elske og akte nattverden og den hellige dåp (om den skjer med Guds nåde som barn eller voksen), som taler sant om nådegavene, elsker Israel og velsigner deres fremtidige plass, venter på mange profetiers oppfyllelse og lærer at i gudsrike har en indre orden (for eksempel kirke- og læretukt). Du er en bror i ånden som jeg gjerne vil stifte bånd med.

Vi kristne trenger en reformasjon der vi vender tilbake til grunnsannhetene i Guds Ord, samtidig som vi legger av menneske ordninger som ikke er velbehagelige for Gud. Frafallet i alle menigheter er grusomt og forferdelig, du som har ånden vet det. Du må tre ut slik at du ikke skader din sjel. Om Gud vil, så ønsker jeg å være et redskap i dette som må skje rundt om i vårt land. Jeg tror heller ikke at jeg er alene om dette. For Gud lengter etter at vi kan samles og tilbe i felleskap uten at hans Hellige navn blir foraktet og tråkket på. Må Gud gi sin nåde til det.

Salme 259 (DHV):

1.Den sjel som Gud i sannhet kjenner Og finner smak i livsens ord, Som seg med lyst fra verden vender Og med sitt sinn i himlen bor, Den kan seg rett i Gud fornøye, Og verden er ham derimot Som røken for det svake øye, For ham er Gud alene god. (av J.G.Wolff.)

Salomo sier: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» Salme 127,1

Amen!

Jeg lengter

Av Stein Arild Gjerde

Vi må vente og lengte, for vår tid inneholder dom. Vår nasjon vil ikke lytte til Guds røst. Vil den Hellige Ånd likevel falle på oss slik som i gode tider? Den som har lest kirkehistorie vet hva Gud kan gi oss.

David ber slik, «Min sjel er knust, så jeg lengter etter dine lover til enhver tid.» Sal 119,20 og «Jeg lengter etter din frelse, Herre, og din lov er min lyst.» Sal 119,174. De sønderbrutte Guds barn skal sannelig får svar.

Ord og utrykk Fra Bibelsk Oppslagsbok, Lunde forlag 1978 Allvitenhet(A) Betegnelse for at Gud vet alt helt fullkomment. Bibelen forutsetter helt fra begynnelsen Guds allvitenhet. Han vet alt, for han har skapt alt, Salme 33, 15; 94, 9; 139, 12 ff. 16. Han kjenner alle menneskers gjerninger og forhold. Han kjente de første menneskenes synd, 1. Mos. 3, 11, og Kains brodermord, 1. Mos. 4, 10. Menneskets onde sinnelag kjenner han, 1. Mos. 6, 5 og han visste om at Sara svevde i fare i Egypt, 1. Mos. 12, 17. Hele menneskets liv ligger blottet innfor ham, Salme 139; Job 31, 4; Jer. 32,19. Han kjenner alle hemmeligheter. Dan. 2,22, og ser inn i menneskenes hjerter, 1. Sam.16,7; 1. Kong. 8,39; Salme 7,10; Jer. 11,20; Ap. 2,23; Hebr. 4,13. Kristus har del i Guds a., Johs. 16,30. — «Da nå ingen ting er skjult for Guds blikk, ikke engang våre mest hemmelige tanker, bør vi frykte for å tenke eller gjøre noe ondt, selv om ikke noe menneskelig øye ser oss; men vi kan også trøste oss med Guds a. om vi med urette blir miskjent av menneskene.» Litt.: F. Pieper, Christian Dogmatics, I (St. Louis 1950). 447 ff.

Der ånden virker

Kapittel 3. «Disse har satt hele verden i opprør», del 4.

Av Basilea Schlink

Stadig på ny opplevde disiplene at de kunne stå motstanderne imot i den Hellige Ånds kraft. De aktet ikke trengslene for noe, men sa: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg. 24). Oppildnet som de var, kunne de le av fiendens forfølgelser. Den Hellige Ånd hadde gift dem håps- og motstands sinn, så de kunne stille Jesu seierrike navn opp mot alle helvetets angrep. Stefanus talte så full av Åndens visdom at motstanderne hans ikke var i stand til å stå imot (Apg. 6,10).

Apostlene skulle endog få oppleve større ting, nemlig at herlighetens Ånd hvilte over dem, selv når de ble hånet for Kristi navns skyld (1. Pet. 4,14). Dette kunne de som sto omkring Stefanus selv konstatere. De så at hans ansikt under hånen lyste som en engels (Apg. 6,15). Uten den Hellige Ånds gave ville disiplene ha blitt en stakkars flokk med forsakte mennesker slik de var i den nødens og dødens stund da de fornektet sin Herre og Mester, den gang Jesus selv før himmelfarten måtte refse deres vantro og harde hjerter (Mark. 16,14). Men nå derimot, sto apostlene og menigheten styrket ved den Hellige Ånds kraft fast i lidelse og forfølgelse. Akkurat slik Jesus hadde lovet dem, var Trøsteren, den Hellige Ånd, kommet til dem.

Den Hellige Ånd kom først og fremst for å forklare Jesus. Når de kristne ba, når de opplevde rike tider og når ansiktene lyste av glede, når de avla sitt vitnesbyrd, så førte den Hellige Ånd dem alltid til Ham, til Jesus og forklarte Ham for dem. Derfor var det Jesus som strålte fram i vitnesbyrdet. Det var Han som lyste opp deres ansikter. Den korsfestede og oppstandne Jesus sto i sentrum. Hele den Hellige Ånds virke var konsentrert om Ham. Den Hellige Ånd lot hjertene bli grepet av gleden over Jesus slik at de kristne kunne gi seg fullt og helt til Ham i kjærlighet. Den Hellige Ånd gjorde dem villige til å gi Jesus alt, ja endog til å tape sitt liv for Ham.

Den Hellige Ånd kom over disiplene som en gnist og antente dem. Derfor kunne de ikke, selv om det skulle koste dem livet, annet enn vitne om Jesu navn. Derfor kunne de ikke annet enn å forsøke å redde mennesker ut av denne onde slekt så de kunne bli salige. Den Hellige Ånd hadde satt dem i brann for at de skulle tjene med iver for å ære Jesu navn.

For å kunne fullføre dette, løftet menigheten samdrektig sin røst til Gud og ba: «Rekk ut din hånd til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn» (Apg. 4,30). De troende ba om stadig flere tegn og under, Selv så mye allerede hadde skjedd. De hadde nemlig opplevd at gjennom den Hellige Ånds undergjerninger ble Gud prist blant folkene (Apg. 4,21). De hadde et lidenskapelig ønske: Gud måtte bli æret, menneskesjeler måtte bli frelst. Derfor ba de om at den Hellige Ånd måtte åpenbare seg mer og mer med sine gaver og krefter, slik at de som trodde på Ham skulle få erfare de medfølgende under og tegn slik Jesu Ord lover (Mark. 16,17-18).

Og Ånden grep inn. På ny og på ny vitner Apostlenes gjerninger om at under og tegn fulgte apostlene (Apg. 2,43; 5,12; 14,3 osv.). Bundne mennesker ble befridd fra sataniske makter, syke ble helbredet. De troende priste, fylte av den Hellige Ånd, Gud med nye tunger. Under skjedde, mennesker ble frelst og bevart, og noen fikk kraft til å ofre, ja endog livet. I Apg. 6,8 heter det at «Stefanus var full av nåde og kraft, og gjorde undergjerninger og store tegn blant folket». Det samme er sagt om Filip. Folket ga «samdrektig akt på det som ble sagt av Filip» (Apg. 8,6). Den Hellige Ånd viste seg som krafts- og styrkes Ånd. Lamme tok til å gå omkring slik det er fortalt om mannen som hadde vært vanfør fra mors liv av (Apg. 3). Døde sto opp, blant andre Tabita, som ble oppvekket ved Peters ord (Apg. 9,36 ff). Himmelen åpnet seg og kom nær de troende, Engleverdenen ble også satt i virksomhet. Herrens engel viste seg således i fengslet (Apg. 5,19; 12,7). Stefanus fikk lov å se et glimt av Guds trone (Apg. 7,55). En engel førte den frelseslengtende kammerherre i møte med Filip (Apg. 8). Og midt i skipbruddets dødsfare trådte en engel trøstende til Paulus og lovet ham redning (Apg. 27,23 ff). Der himmelen kommer ned til jorden, der den Hellige Ånd virker, der blir alt forvandlet, selv det stofflige og det materielle.

Filip ble bortrykket og flyttet til sin neste arbeidsplass (Apg. 8,39).

Slik kraft og makt ga den Hellige Ånd gjennom bønnen at endog fengselsportene i Filippi åpnet seg (Apg. 16,25—26). Ånden gjorde seg så sterkt gjeldende at det heter: «Og usedvanlige kraftgjerninger gjorde Gud ved Paulus’ hender», idet sykdommer vek fra dem og onde ånder for ut enda ved berøring av svetteduker som han hadde hatt på seg (Apg. 19,11—12). Disiplenes gjerninger, utført med ånd og kraft, beviser Jesu ord i Luk. 24,49: «Og jeg sender over eder det som min Far har lovet; men I skal bli i byen inntil I blir ikledd kraft fra det høye.» Og som resultat av dette Åndens virke oppsto over alt nye levende menigheter. Gudsrike brøt fram. (fortsettes i neste nummer)

Digitalt arkiv på nett Besøk nettsidene våre: http://haugianeren.net eller http://haugianerne.netDet er nå lagt inn over 750 digitale kopier av Haugianere fra det første nummeret i august 1945 til dags dato. Videre er det lagt inn noen opptak av møter fra 1980 til 2000 tallet. Jeg håper på å få laget til mer.

Minner om å betale kontingent, Kr 350,- Se mer info på baksiden av bladet. Ubetalte abonnement kan bli slettet uten varsel.

Livets inngang og utgang

Av Lars Birger Hammersland

Reisen gjennom livet fra inngang til utgang, er en reise som er lik for alle uansett språk og land, hvilken hudfarge de enn har, og samme hvor det bor og oppholder seg på jordens overflate.

Inngangen starter ved celler som smelter sammen fra mann og kvinne. I denne sammensmelting dannes vårt DNA, som også er grunnlaget for å avgjøre våre slektsforhold. De to cellene som smelter sammen, har alt det materialet som i ettertid skal vise seg frem, både i det mannlige og det kvinnelige kjønn. Dette er en kjensgjerning alle opplyste mennesker vet, og det kan ikke benektes. Å bryte inn i dette under, og avskjære det, er mord.

Så begynner en vekst i mors livet de første 9 månedene. Da utvikler individet seg til å kunne begynne sitt liv på jorden. Når mennesket kommer ut fra morslivet, begynner det åpenbare livet, og da vises de egenskaper og talenter mennesket er gitt og utrustet med. De er forskjellige for hvert individ, og det finnes ikke to like mennesker, dette fordi mennesket må gjøre regnskap for sitt liv. Dette skjer også i det jordiske rettsapparat, at menneskene må ta ansvaret for sine handlinger, og stå til rette. Hvordan kan det da ha seg at menneskene avviser dette ved utgangen? De viser benektende oppførsel, vil ikke vite av at livet har en utgang, som det også har en inngang. Inngangen kalles fødsel, og utgangen kalles død. Hvordan kan det ha seg at man frydes over det ene, og avskyr det andre?

Alt som finnes i hele universet, alt som flyr under himmelen, alt som vokser på jordens overflate, alt som finnes i alle havdyp, og alle mennesker som treder jordens overflate. Alt viser oss en inngang og en utgang. Noe dør ut, og noe nytt kommer i dets sted. Slik skjer det i stjernene, slik skjer det blant fuglene, slikt skjer blant alt som vokser opp av jorden, slik skjer det blant menneskene. Alt føres videre gjennom liv og død, og det som dør gir nytt liv til det som kommer. Dette er jordens syklus, og er velkjent, selv om det benektes på det sterkeste.

Folk vil heller leve et falskt-liv, enn et sant og ærlig liv. De vil leve etter sine inntatte forståelser, i stedet for å stille seg selv grunnleggende spørsmål om: Hvor går veien eller reisen vi er på, og hvordan vil den ende? Ende vil den, om så løpet er kort eller langt. Dette kommer ingen forbi uansett livsførselen mellom inngangen og utgangen. Alle som lærer noe annet har løgnen og falskneri som livets virkelighet. Derfor henger alt på å ville tro skapelsens orden, som ses tydelig hver dag, og som ikke kan bortforklares på noen annen måte enn ved løgn og falskneri. Alle menneskers fiende og motstander djevelen ynder seg i dette falskneri som en bedrager av alt det legemlige og menneskelige. Han har døden i sitt eie, men ikke livet, for det hater han med et fullkommet hat, og vil føre alle mennesker til den dobbelte død. HER STÅR MENNESKENES LIV OG LØP SOM ET ENTEN ELLER. 

Les om skapelsen, samt om himmelens og jordens historie i 1.Mos.1 til 2,8. «Å det ble lys…»

Stadfestelse: Salme 8, 110,135, 148. Konsekvens for menneskeheten: Jesaja 24 og Matteus 24. Bevitnelse fra den viseste konge som har levet Kong Salomo: Salomos ordspråk kapt. 2 og 3. Forkynneren sier alt er tomhet, uten det å holde Guds Bud.

Kapittel 12,13-1: «La oss høre avslutningen på hele dette budskapet. Frykt Gud og hold Hans bud, dette gjelder alle mennesker. For Gud skal føre hver gjerning frem for dommen, sammen med alt det skjulte, enten det er godt eller ondt.»

Her har vi inngangen og utgangen beskrevet.