Haugianeren

Juleevangeliet

Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned. For ingenting er umulig for Gud. Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! – Og engelen forlot henne. Luk 1:26-38

Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. Da de hadde sett det, fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne. Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. Gjeterne vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem. Luk 2:1-20

Gledelig Jesu Kristi fødselsdag

Av Stein Arild Gjerde

«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.» Jesaja 9,6

Jesus vårt alt.

Vi skal feire jul og det er ett ønske vi bør ha. At vi kan bli som Ham. Vår verden trenger Jesus mer enn noen sinne. Vår verden trenger at vi blir lys som han er lys. At vi er og blir et under, da vi er født på ny, frelst fra synden og rettferdiggjort ved Jesu sonoffer, død og oppstandelse. At vi kan få visdom og nåde til å være rådgivere for denne falne verden. At vi kan være lokale fredsfyrster som bringer fred til sønderbrutte samvittigheter. Jesu sendebud og kjærlighetens apostler til denne falne verden.

Jesus kom til denne verden for å frelse og ta ut et paktsfolk. Han er den store Frelser. Han er vårt sanne Lys. Han er den sanne konge som sitter ved Faderens høyre hånd. Han er den gode Konge som skal styre sitt folk og bringe oss hjem til seg.

Han ble gjennomboret for din og min skyld. Alle dine og mine synder er lagt på ham. Han er straffet for vår skyld, slik at alle våre onde synder som; vårt kjød, svakheter, vanesynder, kjødelige tanker, horeri, samboerskap, homofili, misunnelse, avgudsdyrkelse, hat, sverging, banning, vold, misbruk, ugudelighet, pengejag, hovmod, stjeling, djevelskap, ja endog drap og det som tenkes kan. Alt hva vi har gjort og som kommer til å skje, det finnes det i sannhet tilgivelse og soning for i Jesus Kristus, vår Messias. Vend derfor om og tro evangeliet. Lev som en botferdig synder som tar sin tilflukt til den som redde kan. Han kan forandre og føde oss ved den Hellige Ånd. Det som er umulig for oss er mulig for Gud.

Selv den mest hederlige i blant oss er i sannhet den største synder. Det finnes bare en vei for ethvert menneske, det er veien gjennom omvendelse og tro, veien gjennom gjenfødelse og rettferdiggjørelse til Guds ære i all evighet.

Forkynn det sanne evangelium

Av Stein Arild Gjerde

I denne artikkelen skal vi se litt på et alvorlig ord fra Paulus. Det er en kraftsalve i første kapittel av brevet til galaterne.

Vi lever i en tid der sterke og alvorlige ord er forbudte i kristne sammenhenger. Dette har skjedd delvis på grunn av det menneskelige hovmodet som ikke vil høre sannhets ord. Noen ganger fordi kristendommen er basert på de «gode» følelser. Når mennesker ikke tåler vekkerord kan det bli som med mengden som raste mot Stefanus. «Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham.» Apg 7,57. I våre sammenhenger fremstår motstanden til Guds ord, med baksnakk, latterliggjøring, utfrysing, hersketeknikker og annet falskneri. Slik blir forkynnere av sannheten avskrevet og støtt ut.

Kjære venner. Formaninger fra Paulus er til det gode og skal drive oss til å undersøke vårt eget budskap i lyset fra Guds Ord.

Paulus sier: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Gal 1,8

Det finnes forkynnelse som er edlere enn andre, og det finnes forkynnelse som fører til lunkenhet, og forkynnelse som forfører og er ugudelig. For de som har sin bibel kjær, de skiller gjerne ut de to siste. Men lar vi oss opptukte til hellighet og til å vokte over Guds ord, selv vi som påstår å ha den rette lære? Evangeliet kommer i så mange varianter at det kan ikke telles. Det varierer også med tiden hva som er populært.

Evangeliet er sannheten om hvordan Gud har kallet oss mennesker til omvendelse. Hvordan Gud ved sin Ånd virker og kaller sine. Hvordan Gud har tilveiebrakt det fullkomne offer og frelsen for oss syndere. Evangeliet viser vei for den Hellige, hvordan han skal vandre og hva Gud gir oss på jorden og i evigheten. Evangeliet viser oss også hvor herlig Gud Fader er, hvor vakker Sønnen er og hvor forunderlig Ånden er.

En ser derfor at det er ytterst viktig å forkynne sant om alt dette. Vi er slike heldige mennesker som kan ta imot dette herlige evangelium. Siden Adams tid til i dag har mennesker i store mengder levd under dette salige lys. Når vi har lyset, må det derfor få lyse og skinne.

Gud er likevel ikke avhengig av sitt skrevne Ord slik vi har fått det i dag. Guds Ånd har til alle tider svevd over alle vann. Gud kan virke når og hvor Han vil. Og Gud tenner sitt lys i sine barn og føder mennesker der han finner botferdige og syndserkjennende hjerter. Disse vitnesbyrd kommer inn fra hele verden om mennesker som lever under ugudelighet, som får en lengsel etter den sanne og levende Gud, en Gud, vår Gud som de enda ikke kjenner. Det herlige for dem er at Guds salige Ord nå er nærmere enn noen sinne. Vår generasjon har større mulighet enn noen sinne til å motta det salige evangelium. Vi må derfor be inderlig om at satan skal holdes tilbake og at arbeiderne kan få arbeide så lenge det er dag.

Når evangeliet blir forkynt klart og rent, kan det gi stor frukt hos de ydmyke og villige. Et evangelium som er fullt av feil og mangler, gir umodne kristne, lunkne, hovmodige, ubotferdige og tilslutt frafalne mennesker (om en ikke får nåde til omvendelse). Selv om forkynnelsen en får er noe beskjemmet, vil Guds Ånd kunne nå inn til mennesker som har ett rett hjerteforhold til Gud. Derfor finner en sanne troende i mange sammenhenger på tross av usunn, ja til og med under direkte vranglærende omstendigheter. Dette skal uansett ikke være noen sovepute eller unnskyldning. Vi er kaldt til å forvalte det hellige evangelium og bringe det uforfalsket til alle mennesker. For vi som lærer andre skal dømmes hardere enn dem som lytter. Evangeliets hovedmål er å frelse mennesker og bringe dem inn i et kjærlighets forhold til den sanne, levende og gode Gud som har elsket oss med en evig og fullkommen kjærlighet.

Det syndes særskilt på flere områder i forkynnelsen i Norge. En pynter på evangeliet. En taler ikke sant om Gud, en forkynner ikke det som er ubehagelig for de ubotferdige. En forkynner ikke sant om omvendelsen og gjenfødelsen. En forkynner ikke sant om lovens virke både før og etter menneskets omvendelse. En tukter ikke synden i blant oss. Det betyr, en forkynner at mennesker kan leve som ugudelige og uomvendte syndere og fremdeles være under nåden. Når den Hellige Ånd har fått virke troen i ett menneske, så taler Guds Ord klart om det nye liv som er født. Nye former av kristendom tåler ikke Jesu og apostlenes formaninger. Evangeliet blir derfor amputert etter vurderinger basert på følelser og vår tids moderne tankegang. Vår teologi må strammes opp av Guds Ord. Vi har ett sentrum for læren og det er Bibelen. Våre gode fedre skal ikke være vårt sentrum for teologi, men våre medvandrere. Likevel har mange av våre fedre et virkelig sant og godt budskap, dvs. det sanne evangelium. Det sanne evangelium får ulik farge på ulike tunger, men teologien må være sann og bibelsk. En må ha visdom til å se hvordan Gud utruster mennesker ulikt med ulik vektlegging på sannhetene som skal forkynnes. Når vi får virke sammen til velsignelse, blir menigheten til den største velsignelse for våre omgivelser. Gud velsigne dere.

Salme 59, Her kommer dine arme små

1. HER kommer dine arme små, O Jesus, i din stall å gå, Opplys enhver i sjel og sinn Å finne veien til deg inn!

2. Vi løper deg med sang imot Og kysser støvet for din fot, O salig stund, o søte natt, Da du ble født, vår sjele-skatt!

3. Velkommen fra din himmelsal! Til denne verdens tåredal Hvor man deg intet annet bød Enn stall og krybbe, kors og død!

4. All verden stod i Satans pakt, Da brøt vår Jesus frem med makt Og rev oss ut med blodig hånd Av alle våre fienders bånd.

5. Men, Jesus, akk hvor går det til At dog så få betenke vil Den store, store kjærlighet, Som drog deg til vår jammer ned?

6. Så drag oss ganske til deg hen, O søde fromme sjelevenn, At hver av oss så inderlig I troen må omfavne deg!

7. La verden ei med all sin makt Oss rokke fra vår dåpes pakt, Men gi at all vår lengsel må Til deg, til deg alene stå!

8. Så skal det skje at vi engang Blant alle helgners frydesang I himlens søte paradis Skal prise deg på englevis.

9. Her står vi nu i flokk og rad Om deg, vårt skjønne hjerteblad. Akk hjelp at vi og alle må I himlen for din trone stå!

Brorson, 1732

Første juledag

Av Lars Linderot                                         

(Førstedel av prekenen, fra side 50.)

«Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en Frelser født som er Kristus, Herren i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskares mangfoldighet, som lovet Gud og sa! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag!» Luk. 2,10 – 14.

Det første ord som jeg i dag taler i menigheten er et frydeord: I dag er eder en Frelser født. La oss overveie dette i vår betraktnings første del.

Et mer frydefullt ord enn dette ord er aldri blitt talt til verden. Det må med all rett hete et Frydeord. For det er så frydefullt at en stor del av den himmelske hærskare kom ned fra himmelen i dag og feiret den første juledag i luften av bare glede over dette ord. Det er så frydefullt, at om dette ord kunne få rett inngang i våre hjerter, så skulle ingen bedrøvelse i verden være oss så tung at vi ikke skulle overvinne den. Det er så frydefullt at om dette ords kraft riktig oppvarmet våre arme sjeler, så kunne man brenne oss levende og vi skulle kunne synge frydesanger midt i ilden som martyrene gjorde. Det er så frydefullt at om dette ord var inngravert med jernskrift i våre hjerter, så skulle ektefeller og barn, venner og slektninger få lov til å forlate oss, hate og forfølge oss, og det skulle likevel aldri kunne bedrøve oss det minste. Det er så frydefullt at om dette ord var rett innskrevet med Guds finger på våre hjerters tavler, så kunne ingen fattigdom være så stor, ingen hungersnød så svær, ingen sykdom så smertefull, ikke noe trykk så tungt, kort sagt, ingen nød i denne jammerdal kunne være så følbar at vi ikke skulle kunne med fryd og glede både vente og utholde den. Det er så frydefullt at om dette ord, o synder, inntok hele din arme sjel, så skulle ingen synd kunne glede deg, ingen komedie fornøye deg, ikke noe ball tilfredsstille deg, ingen rikdom fornøye deg, ikke noe julegjestebud forlyste deg, nei, hele verdens glede skulle bli bitter som galde for deg, og der skulle ikke bli noe til overs som kunne fryde deg mer enn dette ord: I dag er eder en Frelser født. 

Akk, kunne Gud engang få innskrevet dette ord i vår samvittighet, så skulle aldri noen vred eller uvennlig tanke imot noe menneske få ta overhånd i våre hjerter! Ja, det ene menneske skulle likesom bære det andre på sine hender av stor glede bare for dette ord skyld. Ja, man må vel si som dr. Luther sier i en juledagspreken: ”Den, som ikke gleder seg ved dette ord, sier han, men gleder seg ved verden og synden og ikke ved dette, han var vel verdt at lynet slo ham femten alen ned i jorden, ja, nederst i helvetes avgrunn.

Men hva inneholder da dette frydeord? La oss nå høre. Å, der fins ingen tunge som kan rett utsi det! Men jeg skal si hva jeg ved Guds nåde kan. I dag er et barn født, som med sitt hellige levnet og med sin blodige død har kjøpt en hel verden fri fra deres synder fra helvetes fordømmelse, og ervervet (skaffet) dem rett til det evige liv. I dag er Han født som er den nådestol som Hans forsoningsblod syv ganger stenkedes på, første gang ved Hans omskjærelse, andre gang ved Hans blodige sved, tredje gang ved Hans hudfletting, fjerde gang ved Hans blodige kroning, femte gang ved Hans henders, sjette gang ved Hans føtters og syvende gang ved Hans hjertes gjennomboring.

I dag er Han født som kan frelse deg om enda djevelen, den avgrunns ulv, allerede har slått sine klør i deg, du arme forvillede får. Og frelse deg skal Han når du bare omvender deg til din sjels hyrde og biskop. 1 Pet. 2, 25. I dag har vi alle sammen fått en Frelser. Lysets engler behøvde Ham ikke. Mørkets djevler kunne ikke få Ham. Vi er de lykkelige vesener som den store gaven er gitt til. Til syndere på jorden bringes juledagsbudskapet: I dag er eder en Frelser født.

(resten av preken kan leses i samlingen fra side 50)

Til den botferdige synder

Av Stein Arild Gjerde

Syndserkjennelse er en av nøkkel ordene for alle som ønsker å være et barn av Gud. Erkjennelsen er en av synderens bli seende øyeblikk. En kan gjerne se seg selv som feilbar og svak uten å ha en riktig syndserkjennelse. Når den Hellig Ånd kommer med sin øyesalve og vi får se vår sanne stilling som menneske, kan synden bli umåtelig stor og ond. Denne erkjennelsen kan føre til at mennesker ved den Hellige Ånd kommer inn i en ekstrem forvandling, men hos andre mindre «målbar». Vi får ulik grad av syndserkjennelse og vi må derfor ikke måle oss opp mot andre. Erkjennelse kan komme gradvis og til ulike tider for noen.

Den Hellig Ånd behandler sine med gudommelig visdom og takt. Derfor kan menneskene gå gjennom mange tiår av livet, noen til sin siste tid, før ens tid for omvendelse blir pressende nødvendig. Hvorfor det skjer slik, vet bare den allmektige i sitt vise råd. Fra vårt stå sted gjelder det uansett å få vår sak i orden med Gud.

Teksten vår sier at Jesus kommer i møte med de botferdige syndere. Syndserkjennelsen som den Hellige Ånd får virke i vårt indre, fikk Ånden virke i den ene av synderne som hang ved Jesu side. Den åpnet mannens øyne. Hans ord; «Herre, husk på meg når Du kommer i Ditt rike!» vitner om det håp som var tent, og den kunnskap som han hadde fått om Jesus.

I sammenheng kan vi lese: «En av forbryterne som hang der, spottet Jesus og sa: «Hvis Du er Kristus, så frels Deg Selv og oss.» Men den andre tok til motmæle, refset ham og sa: «Frykter du ikke engang Gud, når du ser at du er under den samme dom? Vi er det med rette, for vi får den lønn vi fortjener for våre gjerninger. Men Denne har ikke gjort noe galt.» Så sa han til Jesus: «Herre, husk på meg når Du kommer i Ditt rike!» Jesus sa til ham: «Sannelig sier Jeg deg: I dag skal du være med Meg i Paradis.»» Luk 23,39-43

En kan spekulere i hvor mye mannen kjente Jesus. Hadde han fått høre Jesu velsignede ord og forkynnelse tidligere. Hvorfor grep han dette håp midt i sin siste tid på jorden?

Den spede begynnelse og livets gang er et mysterium i møte med Guds Ånd. Hvor forundrende det er at Gud griper oss og drar oss opp fra vår egen elendighet. Vår svake menneskenatur og vårt onde kjød, drar oss bort fra Gud, men Han frelser den nødstedte. Den kristnes syndserkjennelse vokser med tiden og når et menneske går på helliggjørelsens vei, følger alltid erkjennelsen med. Hvor ofte kan en ikke komme til å hovmodige seg over andre, som tilsynelatende er kommet kortere på veien. Fysj! Et kristent menneske har ingenting å rose seg av, det gode kommer kun ved Guds nåde og alle gode gaver kommer fra vår nådige Far.

Ved manglende erkjennelse vil mennesker alltid finne andre veier til frelse. Ofte sine egne. Hvor ofte lar vi oss ikke lede av egne tanker. Jødenes manglende erkjennelse av sannheten går på dette å erkjenne hva sannheten er om Gud og hva sannheten er om en selv. Ved å mangle sannheten om seg selv og ens store ubotelige synder, kunne de komme til en slik tankegang at de kunne følge den skrevne lov og dermed tro seg innfor. Den andre sannheten de ikke ville erkjenne var sannheten om Gud som de ikke kjente. Dermed kunne de heller ikke se vår Herre Jesus, men kun en mann som «spottet» Gud, enda hvert ord som kom over Jesu lepper var sannhet.

«Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst. For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse.» Rom 10,11-12

Vi kristne står i dag som til alle tider i fare for å lukke våre hjerter. Vi trenger å være i en slik stilling der den Hellig Ånd kan få virke i våre liv og hjerter. Djevelen raser og vil døde alt godt som Gud lar plante. Det er derfor salig å være et Guds barn som han tukter kjærlig og har omsorg for. Vår vandring skal ende lykkelig og salig.

Billig tro frelser ingen

Av Matheus Holte

Kapittel 1. Lov og evangelium

Hva er lov og evangelium? De er Guds ord som åpenbarer Guds vesen, vilje og gjerninger. Lov og evangelium er «Guds dobbelte røst» (H. N. Hauge) — og har sin grunn i Gud, åpenbarer Gud og fører til Gud.

Lovens og evangeliets hovedsiktepunkt er menneskenes frelse, og de har hver sin gjerning å utføre for at dette mål kan bli oppfylt. Og når den Hellige Ånd kaster lys over disse to lærdommer, da bryter vi ut i hellig begeistring og lovsang med profeten David: Stor er Herren! og priselig er alle hans gjerninger.

Fordi loven og evangeliet er årsaksgrunnlaget til at Gud kan rettferdiggjøre oss (frelse oss) og dermed gjøre oss skikket til et salig samfunn med seg, så vil vi ved den nåde Gud gir gi rom for lovens og evangeliets veldige innhold.

Både lovens og evangeliets lære er et mektig vitnesbyrd om Guds store og ufattelige kjærlighet til oss mennesker. De ti bud med sine løfter og trusler har Gudgitt oss fordi Han elsker oss og vil oss vel. Gud er salig i seg selv fordi Han er full av kjærlighet. Derfor oppfordrer Han oss i budene til å elske Ham av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. — I evangeliet gir Gud oss det som Han fordrer av oss i sin Hellige lov.

Lovens og evangeliets hovedsum er altså: KJÆRLIGHET — og den er en av likhetene mellom lov og evangelium.

Men Gud har ikke bare denne ene egenskap, kjærlighet. Han er også hellig og rettferdig, og både loven og evangeliet åpenbarer disse herlige egenskaper i Guds vesen. I loven viser Gud oss sin vrede og straff over alle de mennesker som lever i synd og ikke vil omvende seg. Denne vrede og straff åpenbarer at Gud er HELLIG OG RETTFERDIG. Også Guds sanne barn erfare! (kjenner og ser Guds vrede) og takker for den slik som profeten Mika: «Herrens vrede vil jeg bære, for jeg har syndet mot ham,» Mika 7,9.

I vår Herre og Frelsers lidelse og død — i soningsofferet — ser vi ikke bare Guds store kjærlighet til fortapte syndere, men også Guds veldige vrede over synden. Denne åpenbaring av Guds vrede og straff i Sønnens stedfortredende lidelse, viser klart Guds hellighet og rettferdighet. Her ser vi den andre store likhet mellom loven og evangeliet.

Som allerede nevnt har jo lov og evangelium sin grunn i Gud, åpenbarer Gud og fører til Gud. Her ser vi den tredje likhet. Vi bør også minne hverandre om den fjerde likhet: Som loven er gitt oss for at vi skal holde den «Du, du har gitt bud om å holde dine befalinger meget nøye» (Sal. 119,4), så har Faderen gitt oss sin Sønn, ikke bare som en frelser fra syndens skyld og straff, men også fra syndens herredømme — altså som vårt eksempel til etterfølgelse (Joh. 13,15; 1. Pet. 2,21). Her ser vi den fjerde likhet. Og da lovens og evangeliets hovedformål er menneskenes frelse, så ser vi her den femte store likhet mellom disse to lærdommer.

Men hva er så den store forskjell?

Loven, ikke den seremoniøse lov, men tibuds-loven med sine løfter og trusler taler intet om Jesus Kristus som vår forsoner og lovoppfyller, og derfor heller intet om at det er kun ved Ham vi uforskyldt mottar syndenes forlatelse. Heller ikke taler loven om den Hellig Ånds formidling av evangeliets frelsende og nyskapende kraft hvorved en ubotferdig synder kan bli en botferdig synder, som begynner å elske Gud og Hans hellige lov. Her ser vi den store forskjell mellom lov og evangelium.

Lovens store oppgave

Lovens lære er det fullkomne redskap i Guds hånd til å bane vei for evangeliets nyskapende krefter.

Som allerede nevnt er Guds hovedhensikt med lovens lære, menneskenes frelse. Men for at dette kan oppnås, bør vi få kjennskap til de viktige ting som Guds Ånd ved loven må få virke forat hovedformålet kan oppnås.

1. Loven er et middel i Guds hånd til å «opprettholde den utvortes tukt og ærbarhet iblant menneskene». Øvrigheten har makt og myndighet fra Gud til å håndheve Hans lov. Likeså foreldre overfor sine barn. Rom. 13,3-4; Ef. 6,4. Praktiseres dette i dag?

2. Loven er gitt for å føre menneskene til syndserkjennelse: «Ved loven kommer syndens erkjennelse,» Rom. 3,20. «Loven kom til forat fallet skulle bli stort,» Rom. 5,20. Stefanus sa i sin tale at Moses «tok imot levende ord», Apg. 7,38. Ja, lovens ord er levende og kraftig til å forskrekke og døde en synder, Rom. 7,10-13. — Forkynnes loven rett i dag?

3. Loven hjelper de botferdige til Kristus: «Loven er blitt vår tuktemester til Kristus,» Gal. 3,24. La oss takke Gud for denne store tjeneste.

4. Loven underviser de troende om hva de skal gjøre og ikke gjøre: «For budet er en lykt, og loven et lys, og tuktens idelige overbevisning er livets vei,» Ordsp. 6,23.

Disse fire punkter inneholder lovens store nytte og betydning. Martin Luther vitnet om en del av lovens nytte i følgende vers:

Se alle de bud, o menneske, Ble gitt at du klart din synd skal se, Og lære derav å vandre for Gud, Å leve fromt og holde hans bud.

Evangeliets store oppgave

Apostelen Paulus kaller evangeliet for «ÅNDENS LOV» som frigjør fra syndens og dødens lov, Rom. 8,2. I dette vitnesbyrd viser Gud oss at Sinai-loven kan ikke frigjøre oss fra dens tvang og forbannelse, fra syndens skyld og makt. Nei, alene evangeliet kan det. Ifølge Rom. 7,10-13, har loven bl.a. en dødende gjerning, som ovenfor nevnt. Den åpenbarer syndesykdommen, men kan ikke lege den. Evangeliet alene gir legedom mot syndegiften ved å skape troens nye liv og gir syndsforlatelse hvorved vi dyktiggjøres til å elske Gud og vår neste og til å hate synden. 1. Joh. 4,19; 1. Joh. 5,1; Ordsp. 8,13.

Når evangeliets herlige budskap lyder (forkynnes) om Jesu Kristi person og Hans veldige gjerninger til menneskeslektens forløsning — eller overveies i stillhet — se da er den Hellig Ånd til stede og skaper noe nytt i alle de hjerter som ikke forherder seg eller styrker det nye liv som Ånden ved evangeliet før har skapt.

Dette nye liv er den levende tro. Denne tro er «Jesu tro», Åp. 14,12, som er kjennetegnet på alle sanne troende som ikke tar dyrets merke i endetiden. «Å holde fast på Jesu tro», betyr ikke bare at man tror at Jesus er Gud og menneske i én person og at Han er menneskeslektens frelser og forsoner, for det tror og vet djevelen også og kan likevel ikke bli frelst. «Å holde fast på Jesu tro», betyr at Ånden får virke en levende tro på Guds Sønn. Og denne levende tro betyr og omfatter dette vidunderlige store og herlige at den Hellig Ånd ved evangeliet formidler noe av den tro og kjærlighet som Sønnen hadde til Faderen, og noe av den fullkomne kjærlighet Han hadde til alle mennesker, inn i vår personlighet slik, at vi som apostelen Peter sier, «blir delaktig i guddommelig natur», 2. Pet. 1,4. Apostelen Paulus kaller denne guddommelige natur for «det nye menneske som er skapt etter Gud (til likhet med Gud) i sannhetens rettferdighet og hellighet», Ef. 4,24.

Med denne tro og kjærlighet, som er gjenfødelsens nye liv, er Kristus forenet i et inderlig nært samfunn, Kol. 1,27. Luther uttrykker denne store og frydefulle sannhet slik: «Kristus er i selve troen. Troen gjør oss altså rettferdige, fordi den omfatter og besitter denne skatt, nemlig Kristus, og har Ham nærværende hos seg. Kristus utformer og med sitt innhold oppfyller troen.» Og dette herlige samfunn, Kristus og troen forenet til ett, er så livsviktig, kraftig og sterk at det «frigjør fra syndens og dødens lov», Rom. 8,2. Apostelen Johannes stadfester det samme: «Vår tro er den seier som overvinner verden,» 1. Joh. 5,4. La oss til evangeliets ære synge:

Når Ånden ved Ordet inngyter Evangeliets levende ord, Omvendelsen straks begynner, For troens liv det gror. Den Hellige Skrift det forkynner, At troen en seier jo er! Som syndens krefter binder, For Kristus i troen er.

Loven er levende og mektig til å forskrekke, opplyse, engste, døde og drive — evangeliet er levende og kraftig til å opplyse, bløtgjøre, skape liv og styrke troens liv. De mennesker som bare vil høre loven, vil havne enten i fortvilelse eller i egenrettferdighet. Men får Guds Ånd virke både ved loven og evangeliet, da blir vi botferdige syndere som ydmykt ber om syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Og på grunn av det nye troens liv som Ånden har skapt ved evangeliet, får vi både lyst og kraft til å elske Gud og Hans hellige vilje i de ti bud. Hør Robert M. Cheyne sitt vitnesbyrd:

Da først ved lovens stemme Min samvittighet ble vakt, Jeg så min skyld i lovens lys, Stod rådløs og fortapt. I meg var intet, intet godt — Ei tilflukt, ei forsvar! Blott Herren, min rettferdighet, Min redningsplanke var.

Ved ditt det dyrebare navn Min nød og kval forsvant; I blodets dyre rensningsflod Jeg liv og sunnhet fant. Ja, jord og himmel, liv og død For meg fikk ny gestalt! Ved Herren, min rettferdighet – Mitt eneste, mitt alt!

Ti er våres store og dyrebare skatt I hjertet rett levende skrevet, Da ser vi blott Kristus i jordlivets natt, Vårt alt uti alt han er blevet! Hans kjærlighet tvinger å holde hans bud, Og liflig erfares den nåde fra Gud Uti ham og elske vår neste. (Dette vers er av en svensk salmedikter.)

Fordi vi ved troen er forenet med Gud, så er vi også blitt ett både med loven og evangeliet. Dermed er vi fri fra lovens tvang og forbannelse — og tibuds-loven som er oppfylt i Kristus er blitt oss en kjær og lysende veiviser på den trange men dog salige livets vei. Og nettopp fordi den er vår veiviser, så gjør den oss oppmerksom på våre feiltrinn, våre synder, og på nytt og på nytt hjelper oss til Kristus hvor vi blir renset i Hans blod — slik at vi får leve i syndenes forlatelse og ikke mister frimodigheten på grunn av våre uforsettlige synder og feiltrinn. Da synger vi med takk og glede:

Guds rikes evangelium Er søtt som honningkake, Når det kun får i hjertet rom, At man det rett kan smake, Da er det sjelens honningmat, Gjør hjertet lett og mett og glad og smukt i Jesu øyne. (Brorson)

Luther sier med rette: «Hovedhensikten med forløsningsverket er: at vi øver oss i de ti Guds bud natt og dag.» Det gjorde den evangeliske Paulus: «I dette øver jeg meg selv, alltid å ha en uskadd samvittighet overfor Gud og mennesker,» Apg. 24,16.

Ja, gudsbildets gjenopprettelse er det store formål med det at Gud har skapt, forløst og kalt oss med et hellig kall. Derfor synger vi i samsvar med Guds hellige vilje:

Vår Frelsers vilje er dette, At troen skal vokse seg sterk, Så guds-bildet kommer til syne I all våres vandel og Verk. Men skal dette skje må der kjempes Mot djevel, mot verden og kjød! Åpenbaringens bok det stadfester. At kjempe vi må til vår død.

«Og jeg så en annen engel flyve midt igjennom himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for alle hedninger og stammer og tungemål og folk. Og han ropte med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære!» Åp. 14,6.

«Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge,» 1. Joh. 5,3.

Både lovens og evangeliets lære fører oss til Kristus, og bevarer og befester oss i samfunnet med Ham og Faderen og den Hellig Ånd. I dette samfunn får vi lyst og kraft til å praktisere «den kongelige lov», Jak. 2,9, og vi samstemmer med følgende vitnesbyrd av dr. E. Pontoppidan:

«Troen i omfattende betydning er intet annet enn guds-bildets gjenopprettelse i menneskehjertet.» En av våre kjære salmediktere uttrykker denne viktige sak slik:

Så skal alt hva jeg har, Din pris og takk frembære; Ja, jeg vil ganske meg Deg helt oppofret være; Ditt billede du da skal få Å se i meg så deilig stå. Det er det billede, Som Gud i oss vil se, Skal han seg ved oss kjenne. Den klarhet tager til, Jo mer man strebe vil, I troens kraft å brenne. Hist får den all sin glans Og rette brudekrans Å bære uten ende.

Ønsker du at vi skal sende Haugianeren til noen. Ta gjerne kontakt!

Der ånden virker

Av Basilea Schlink

Kapittel 4. «For at dere ikke skal mangle noe…»

Guds rike, Guds kongeherredømme, er opprettet midt iblant oss. Det betyr at Herren Jesus Kristus virker og lever blant oss. Den gang da han var legemlig nærværende på jorden, forkynte han med kraft — ikke som de skriftlærde. Han talte med slik visdom og kraft at selv ikke hans motstandere kunne si ham imot. Han var en veldig profet som hadde guddommelig kjennskap til det skjulte i menneskehjertene. Han gjorde tegn og under og all Guds Ånds kraft var forenet i ham.

Der Jesus som den oppstandne kommer til sin menighet, blir menigheten hans legeme, et legeme som lever i Ånden. De samme åndsvirkninger som viste seg på Jesu tid, blir åpenbart på nytt i menigheten. Slik har det seg at troen etter Guds Ord i menigheten blir bekreftet med de medfølgende tegn virket av Ånden (Mark.16,17—18).

Det er Guds gaver som blir mottatt når menigheten får disse «charismer» = nådegaver. Grunnordet her er nemlig det greske «charis» = nåde, gunst og vennlighet. Med disse nådegaver gir Gud oss en ufortjent og vederlagsfri gave som både bør overraske og glede oss. Den Hellige Skrift regner opp disse rike nådegaver i 1. Kor. 12 og 14 og i Rom. 12: visdoms- og kunnskaps tale, profetisk gave, tro, makt til å gjøre kraftige gjerninger, til å helbrede, til å lære, til å prøve åndene, til å formane (sjelesorg), til å ha en tjeneste, til å være forstandere, til å tale i tunger, til å tyde tungetale. Sammen gjør de menigheten som er ett legeme, til en levende organisme. Gjennom de forskjellige nådegaver og funksjoner utfyller menighetens medlemmer hverandre.

Hvilken frihet, hvor mange muligheter stiller ikke den Hellige Ånd menigheten overfor ved sine gaver! Friheten er til stede selv om Ånden «utdeler til hver og især etter som han vil» (1. Kor. 12,11). I det minste har hver kristen fått én nådegave (1. Pet. 4,10 ff). Gjennom sin skapende virksomhet kan Ånden også vekke opp nye gaver eller la dem veksle etter menighetens behov i nødssituasjoner. Men gavene er alltid gitt for å fremme tjenesten (1. Kor. 12,7). Sammen virker de alle til menighetens oppbyggelse. Men vitnesbyrdet i Apostlenes gjerninger viser at bare kjærligheten til Jesus og den innbyrdes kjærlighet er den eneste sanne drivfjær når en kristen ber om å få del i Åndens nådegaver.

Kapittel 5. Visdoms- og kunnskaps tale

Om Stefanus heter det i Ap. gj. 6,10: «Og de var ikke i stand til å stå seg imot den visdom og den Ånd han talte av.» Ja, hva har ikke en slik gave betydd for ham i all den fiendskap han ble møtt med og måtte tåle. Det samme gjaldt for hele Jesu menighet, som fra første stund hadde måttet tåle forfølgelsen! Guds visdoms gave setter oss, som en har sagt det, i stand til i visse situasjoner med vår tale å treffe blinken selv i mørke. Når vi lever i Åndens nærhet, bevirker den en «hellig slagferdighet».

Den som har fått Guds visdoms gave, får oppleve det Jesus sier i Luk. 21,15: «— for jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.» Slik er det når Guds Ånd taler gjennom sine (Matt.10,20). Paulus kunne således si om seg selv: «Og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis» (1. Kor. 2,4). Derved skjedde det at samvittigheter ble rammet, mennesker ble født på ny, og kjærlighet, hengivelse og villighet til å bære korset ble skapt ved den Hellige Ånd.

Visdoms tale — hvilken Åndens utrustning for et Guds barn er ikke denne gaven! Visdoms tale er nemlig enda mer enn et Ånds-virket ord å si i rette øyeblikk. Den inneslutter også delaktighet i Guds skjulte visdom, den som ingen menneskeforstand kan fatte og om hvilken Jesus sa at den var skjult for de vise og forstandige (Matt.11,25). Det som ingen menneskelig grubling over Guds tanker og planer eller over hans innerste vesen kan åpenbare for oss, det åpenbarer den Hellige Ånd gjennom visdommens nådegave. Det som vi ikke kan komme fram til ved rasjonell tenkning og gjennom strev for å finne vitenskapelige beviser, hvor stor enn vår iver er etter å se inn i Guds hemmeligheter og Hans vesen, det blir her gitt oss som en gave og lagt oss i fanget. Denne veldige Åndens kraft gjennomforsker alle ting, ja den ransaker også dybdene i Gud (1. Kor. 2,7—10).

Visdoms tale — gjennom denne nådegave kan vi se inn i Guds frelsestanke i hele dens dybde og storhet. Den Hellige Ånd åpner gjennom denne gave våre øyne så vi kan se Guds hensikt med Israel, med Jesu menighet i det hele, med folkeslagene og også med den enkelte menighet, ja, med hvert menneske.

Visdoms tale — uten denne gave ville de nytestamentlige brever ikke ha vært skrevet, da ville det f.eks. ikke i Romerbrevet ha vært kapitler som 9 —11 med sitt frelseshistoriske syn på Israel.

Visdoms tale — denne gave tillater dem den er gitt å knele tilbedende ned framfor Gud i beundring over Guds veiers herlighet slik at de roper ut: «Hvor dine råd er underlige, Herre!» Denne visdoms Ånd lar oss forstå at Gud styrer på forunderlig måte også der hvor det tilsynelatende går gjennom natt og meningsløst mørke og hvor den menneskelige forstand ikke lenger strekker til for å fatte Gud. Når Salmisten tenker på Guds vise råd roper han ut i tilbedelse: «Vit dog at Herren utkåret seg en from. Herren hører når jeg roper til Ham» (Salme 4,4). Denne Åndens gave vi her taler om, likesom alle andre nådegaver, sikter å føre fram til tilbedelse av Gud. Derfor bryter apostelen Paulus ut i takk og lov for Guds vise veier med Israel: «O dyp av visdom og kunnskap hos Gud!» (Rom. 11,33).

Visdomstalens nådegave går gjerne over i kunnskapstalens gave. For apostelen Paulus var denne gaven så viktig og verdifull at han hele 23 ganger i sine brev nevner kunnskaps tale. Han var selv på særlig vis betrodd denne nådegave, for han skriver i 2. Kor. 11,6: «Men er jeg enn ulærd i tale, så er jeg det ikke i kunnskap.» Gjennom sin kunnskapstale-gave tjente jo Paulus menigheten på særlig effektiv vis som teologisk lærer. Tenk bare på hvor ofte han måtte stå i kamp i menighetene mot falsk lære utenfra! På de steder hvor han oppfordrer til å søke den rette kunnskap tenkte han aldri på menneskelig erkjennelse.

Kunnskapstalens gave fra den Hellige Ånd, livets Ånd, er en kunnskap som gjør levende. Den er ingen falsk bokstavtrolldom eller død ortodoksi. Det ser vi særlig tydelig at Apostlenes gjerninger og av brevlitteraturen. Trosbekjennelser som er virket av denne nådegave, har til alle tider oppildnet mennesker til kjærlighet og Guds-tilbedelse. Disse nådegavene har gjort mennesker rede til å gi livet for det de trodde og åpent bekjente.

Paulus så det slik at det er den rette kunnskap om Gud som fører til frukt og vokster i kristenlivet (1. Kol. 1,9 ff).

Det er også denne kunnskap som setter oss i stand til å formane hverandre (Rom.15, 14). Det er gjennom denne nådegave at den kristne menighet når fram til «hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet» (Kol. 2,2).

Kunnskapstalens gave er altså den opplysning og det klarsyn som ved den Hellige Ånd lar oss fatte sammenhengen i hele Skriften og frelseshistorien. Den vil opplyse oss om hva forløsningen, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen — ja, også hva Åndens nådegaver står for og går ut på. Derfor er kunnskapstalens gave ofte forbundet med lærens gave for at denne menighetens Gud-gitte kunnskap på rett måte kan gis videre.

Digitalt arkiv på nett Besøk nettsidene våre: http://haugianeren.net eller http://haugianerne.netDet er nå lagt inn over 750 digitale kopier av Haugianere fra det første nummeret i august 1945 til dags dato. Videre er det lagt inn noen opptak av møter fra 1980 til 2000 tallet. Jeg håper på å få laget til mer.

Minner om å betale kontingent i begynnelsen av året, Kr 350,- Se mer info på baksiden av bladet. Ubetalte abonnement kan bli slettet uten varsel.

Julehelsing – Haugianeren 1953

Av Matheus Holte

«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden og i menneskene en velbehagelighet!» Luk. 2,14.

«Stor er den gudfryktighetens hemmelighet: Gud er åpenbaret i kjød, er rettferdiggjort i ånd, sett av engler, prediket blant hedninger, trodd i verden, opptatt i herlighet!» 1. Tim. 3,16.

Kjære venner, kjente og ukjente, både i Sør og Nord-Norge!

Jeg kjenner en inderlig trang til å sende Dere alle en hilsen til denne jul 1953. Og da har jeg ikke noe bedre å hilse Dere med enn det saliggjørende evangelium, som herved på nytt kommer Eder så nær i engleskarens lovsang:

Ære være Gud i det høyeste! og fred på jorden! og i menneskene en velbehagelighet! Hvordan hadde det vært på jorden, hvis ikke «Han som var rik, var blitt fattig, for at vi ved Hans fattigdom kunne bli rike?»

Vi vet alle hvilken nød og hvilket mørke, både legemlig og åndelig, det var i Norge før det saliggjørende evangelium begynte å lyde og fikk inngang. Har vi ikke grunn til å takke Gud, venner, og jublende istemme Marias lovsang: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud min Frelser», Luk. 1,46-47. Når vi ved Åndens opplysning ved Ordet med jomfru Maria får se vår ringhet, vår synd og hjertets dype fordervelse — og videre får se hva vi med våre mange synder har fortjent. Se da opplever vi hva evangeliet tilbyr og fører inn i våre hjerter og liv — nemlig: syndernes forlatelse, liv og salighet, ved den levende tro, som er den Hellig-Ånds gjerning ved Ordet, som lever og blir evindelig. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå!» sier vår Frelser.

Ja, det er kun de som blir fattige i ånden (Math. 5), lik Maria og hyrdene på Betlehems marker, som på nytt og på nytt med takknemlige hjerter kan utbryte med apostelen Paulus: «Dette er en troverdig tale og aldeles verd å annammes, at Kristus Jesus kom til verden for å gjøre syndere salige, iblant hvilke jeg er den største» (1. Tim. 1,15), og som ovenfor nevnt: Stor er den gudfryktighets hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød …

Fallet i Adam er så stort, og synden har ødelagt oss alle så forferdelig, at det var ikke mulig for Gud å frelse oss ut av syndens og Satans makt på annen måte enn at Gud selv, Faderens enbårne sønn ble menneske — en hemmelighet som englene begjærer å gjennomskue og som de uavlatelig beundrer. Kjenner lyst til å utbryte med de gamle:

Den årsak hvorfor Han oss skapte, Var idel evig kjærlighet; Og da Han oss helt fortapte Kom jo Hans egen Sønn her ned; Rettferdighet mot synden brente, Og kjærlighet et middel fant, Til Adams kjønn igjen å hente Og oss med seg så sterkt forbandt.

Skulle ikke denne julehilsen, dette vitnesbyrd, denne julegave, kjære brødre og søstre i Herren, styrke deres og min tro — slik at gleden i Herren må være vår styrke — og bryte ut i rettskafne trosfrukter — slik at vi først og fremst i våre hjem og ellers overalt vi ferdes, må pryde vår Guds og Frelsers lærdom i et hellig liv og levnet. Når vi «gir keiseren det keiserens er, og Gud det Guds er». Da er vår kristendom rett, da er vi lys og salt i verden. La oss i troens kraft frykte Gud og ære kongen; betale skatt til den som skal ha skatten, toll til den som skal ha tollen, ære til den som skal æres, frykt til den skal fryktes. Bli ingen noe skyldig, uten det å elske hverandre …. (Rom. 13,7-8). For vi er utvalgt i Kristus før verdens grunnvold ble lagt til å være hellige og ustraffelige for Hans åsyn i kjærlighet, sier vår kjære Paulus i Efeserbrevet, 1. kap.

Har vi ikke fullkommenhetens mål for øye, både i lære og liv, se da går det tilbake med vår kristendom — slik at vi tilslutt står igjen med lamper og ingen olje, med en del kunnskap, men ingen kjærlighet — med skinn uten kraft, og det vet vi er kirkens største pest. Min Gud vet at jeg skriver dette av nidkjærhet for deres, som min egen frelse.

Kjære Guds barn! Ta imot denne julehilsen fra deres tjener, broder og venn. Og til deg som ikke får tro seg som et Guds barn, men ønsker å bli det, til deg har jeg også en kjærlig hilsen: Å, hvor jeg ønsker at du bruker nådemidlene rett med bønn til Gud om den Hellig Ånds opplysning og troens gave.

Følger du dette råd, da blir du avhengig av den levende menighet og skammer deg ikke for å søke råd og hjelp hos en kristen mann eller kvinne som du får tillit til — og da får du den hjelp og trøst som Gud ser du trenger, og blir så inderlig fast knyttet til Herrens menighet. «Du kjenner ikke forakt, men i en ydmyk ånd, Med brødre knytter du det søte vennskaps bånd». Da vokter du deg for all den forkynnelse i tale og skrift, som vil føre deg til en lett og falsk tilegnelse av evangeliets nådeløfter og dermed inn i en verdsliggjort kristendom, som ikke holder hverken i liv eller i død.

Og derfor er du blitt glad i, ikke alene Den hellige skrift, men også skrifter av våre velsignede kirkefedre, som: Luther, Arndt, Pontoppidan, Hauge m. fl. La oss fortsatt gjøre oss bruk av dem til næring og styrke for troen.

Vær en støtte

Av Stein Arild Gjerde

«For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser.» Ef 5,23

«Og Barak kalte Sebulon og Naftali sammen i Kedesj. Ti tusen mann dro opp etter ham. Og Debora gikk med ham.» Dom 4,10

Menn og kvinner har fått sine oppgaver. Vi må hjelpe og støtte hverandre i arbeidet. Det er hardt og tungt å arbeide aleine. Dette gjelder både i det fysiske og i det åndelige. Vi trenger å støtte hverandre slik at vårt første kall ikke skal forsømmes. Vårt første kall er familien og våre nære. Dette gjelder både familie oppgaver og den åndelige opplæringen. Dette legger et godt grunnlag for det meste som skal gjøres i familien og i fremtiden.

Når menn står ved sin kone i hennes hoved oppgaver som mor, tar en mann ansvar som en god medhjelper. Når en kvinne bygger opp sin mann og støtter ham i hans hovedoppgaver som far kan familien få sunne og gode verdier. Vår himmelske Far og Sønn er våre sanne forbilder i enhetlig kjærlighet.

Selv om ansvaret ligger på far å lede i familien, så kan det være en mor som ender opp med det, og tar det åndelige ansvaret i familien. Vi som menn trenger ofte våre sterke kvinner ved vår side slik at vi kan utføre arbeid som er pålagt oss fra Gud. Vær vår medhjelper.

Satan hater når vi underviser og søker Herren. Derfor angriper han særskilt dette, gjerne gjennom omstendigheter og i tanke livet. Det er særskilt viktig at en blir oppmuntret og frigjort til å vokse i kjærlighet til Gud. Å være en klump på sin ektemakes fot for å ville tjene Gud og familie er en stor synd! Dette gjelder selvsagt begge veier. Selv om oppgaver kan være forskjellige, kan kvinner vokse like mye i åndelig visdom og gudsfrykt som menn. Vær derfor en velsignelse for hverandre. Les om den kloke Debora i Dom. 4 og 5.

Den sanne kristendom kapittel 32

Av Johan Arndt

Store gaver beviser ikke om mennesket er en sann kristen, men derimot troen, som ytrer seg kraftig ved kjærlighet.

1. En kristen skal ikke kjennes på sin veltalenhet, lærdom, ferdigheter, kunnskaper o.l., men på tro, kjærlighet, fornektelse og andre dyder som kommer derav. 2. For Gud gjelder ingen store gaver, men bare en ny skapning, som vi kan se på alle hellige. 3. Kjærligheten er den sikreste prøve på et nytt levnet og en sann kristen.

«Guds rike består ikke i ord, men i kraft» (1. Kor. 4,20).

1. Når apostelen Paulus vil beskrive hvordan en kristen skal være beskaffen, så sier han: Enden på budet er kjærlighet av et rent hjerte og av en god samvittighet og av en tro som er uten skrømt (1. Tim. 1,5). Det er som om han ville si: Til å være en god kristen og et menneske som er behagelig for Gud, kreves det ikke mange store og høye ting, at man er meget kunstnerisk, at man har evner og anlegg til å utføre viktige ting, at man har store gaver, at man er en profet, en veltalende eller en språkkyndig, at man kan gjøre mirakler eller noe slikt. Nei, det som kreves er at man er en troende og gjør allting i kjærlighet, at man er Gud hengiven og lar seg regjere av den Hellig Ånd. Derfor skal man ikke se på hvor lærd en er i språk, hvor veltalende en er o.l., men hvordan man viser sin tro ved kjærlighet og ved å døde og korsfeste sitt kjød. De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med lystene og begjæringene (Gal. 5,24). Det vil si at de har korsfestet alt som heter ære, kjærlighet, pris og vinning til seg selv, ja, alt som er kjødelig. Derfor sier apostelen Paulus: Guds rike består ikke i ord, det er: i ferdigheter og gaver, men i kraft, det er: i den levende utøvelse av tro, kjærlighet, saktmodighet, tålmodighet og ydmykhet.

2. Det er derfor ingen som av Gud blir ansett mer enn andre eller får saligheten, på grunn av sine store gaver, men fordi han finnes i Kristus som en ny skapning. Og hvis en som er begavet framfor alle andre, ikke lever i en daglig omvendelse og blir fornyet i Kristus, gir avkall på verden, kjenner seg uverdig til alle de gaver han har, fornekter seg selv, hater seg selv og bare holder seg til Guds nåde, som et barn til morens bryst, så kan han ikke bli salig; han blir fordømt med alle sine gaver.

Gud gir nemlig ikke gaver til en forat han skal bli stor for Gud eller salig på grunn av dem. Nei, han gir gavene for at hans menighet kan bli oppbygget. Da de sytti disipler kom tilbake til Kristus og sa: Herre, også djevlene er oss underdanige i ditt navn, svarte han: Gled dere ikke over dette (Luk. 10,20). Det er liksom han ville si: Dere skal ikke glede dere over de store tegn og gaver, som om dere skulle bli salige ved dem. Men hva skulle de da glede seg over? Men gled dere over at deres navn er skrevet i himlene, det vil si, fordi dere tror og kjenner meg. De underlige tegn Moses gjorde, har ikke gjort ham salig, men ene og alene hans tro. Ikke heller gjorde Arons veltalenhet ham noe mer behagelig for Gud. Mirjam, søsteren til Moses, var en profetinne, som Guds Ånd talte gjennom. Ikke desto mindre slo Gud henne med spedalskhet (4. Mos. 12,10).

Det var ikke apostlenes underlige tegn og deres mange tungemål som gjorde dem salige, men bare deres tro. Alle som vil bli salige, så vel de øverste som de laveste, må krype til Kristi kors, leve i troen, i ydmykhet, i korsfestelse og dødelse av kjødet, i den nye skapning, i Kristus, i tro og i kjærlighet. Skjer ikke dette, vil Kristus ikke kjennes ved dem, og han tar ikke imot dem, som dem der tilhører ham.

Den kristelige kjærlighet er det rette nye liv i et menneske. Ja, det er Kristi liv i de troende, og Gud den Hellig Ånds kraftige og virkende iboelse. som Paulus ønsker oss, når han ber at vi må oppfylles til all Guds fylde (Ef. 3,19). Det samme mener apostelen når han sier: Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærlighet, blir i Gud, og Gud i ham. Den som da føler og finner kjærlighet i sitt hjerte, den føler og finner Gud i seg.

3. Men forat vi skal ha en sikker prøve på dette, og ikke bli bedradd med en falsk selvkjærlighet, så gir Paulus oss en herlig beskrivelse av kjærligheten, som et vakkert tre med utbredte grener, når han sier: Kjærligheten er langmodig, tålmodig osv., som vi har talt om tidligere.

Kort sagt: Gud Fader er kjærlighet, Guds Sønn er kjærlighet, Gud den Hellig Ånd er kjærlighet. Hele det åndelige legeme, Kristus og hans dyrekjøpte menighet, er bundet sammen ved kjærlighetsbånd. Det er bare én Gud, én Kristus, én Ånd, én tro, én dåp, og det tilkommende evige liv er ikke annet enn evig kjærlighet.

Den som ikke lever i kjærlighet, er virkelig et dødt legeme. Et dødt lem på et naturlig legeme kan ikke varmes ved den naturlige varme, og det har derfor ikke noe liv. Likeså har den som ikke lever i kjærlighet, ikke noe av Kristi åndelige liv, men er død fra Gud og Kristus. Han har nemlig ingen tro. Han er som en inntørket kvist på vintreet, og har ingen del i Gud, i Kristus, i den Hellig Ånd, i den kristelige kirke og i det evige liv. Han kan aldri komme dit hvor Gud er, som er bunnløs kjærlighet.

Bønn

Rettferdige og sanne Gud. Ditt ord lærer oss til fulle at også mange som har profetert i ditt navn, drevet ut djevler og gjort mange andre kraftige gjerninger, skal bli bortvist av deg på den store doms dag, fordi de har beflittet seg på urett, og fordi de ikke har kjent dem. Gi meg da, min Gud, at jeg ikke bygger mitt håp og min tillit på slike kjennetegn, som også finnes hos mange fordømte. Men la min eneste bekymring og flid gå ut på at jeg alltid kan gjøre din vilje. La meg trakte etter de beste gaver, og benåd meg med den tro som er virksom ved kjærlighet. Akk, hva kan det hjelpe meg at jeg er en lydende malm og en klingende bjelle? Hva hjelper det meg at jeg er et rør og en renne som vannet løper gjennom og renser andre, om jeg selv ligger i mørket under jordens søle? Hva kan det hjelpe meg å drive djevler ut av andre, om jeg like fullt lar djevelen få ha sitt verksted i mitt kjødeligsinnede hjerte, som da forblir i døden og i fiendskap mot deg. Hva hjalp det meg å kunne gjøre andre friske, om jeg selv ble dødssyk på min egen sjel? Derfor bøyer jeg mine knær for deg, du vår Herre Jesu Kristi Fader, og ber at du vil gi meg å begripe med alle de hellige Jesu kjærlighets bredde, lengde, dybde og høyde. Gi meg også å erkjenne at det er bedre å elske Kristus enn å vite alle ting, forat jeg kan bli oppfylt med all Guds fylde. La det da være langt fra meg å rose meg av noe, uten av vår Herre Jesu Kristi kors, ved hvilket verden er meg korsfestet og jeg verden. Behager det deg, min Gud, å betro meg et pund, så vis meg også den barmhjertighet at jeg kan bli tro og ågre med det i oppriktighet, som en tro tjener, til din ære. Men når jeg har utrettet alle ting, la meg da akte meg som en unyttig tjener, uten din nåde er absolutt intet, men som i Kristus og ved troen til ham skal av din barmhjertighet få gå inn til sin Herres glede. Amen.