Haugianeren

Når Gud legger grunnlaget

Av Stein Arild Gjerde

Det er en ting vi kan være sikre på, når Gud legger grunnvollen for noe, da kan vi stole på det, og at det vil stå ved lag så lenge Han vil.

Fra evighet og til evighet vil vår Far i himmelen tilkomme all ære og pris. Slik er Han evig prisverdig. Gud er evig god, fullkommen kjærlighet, visdommens tre, og tre ganger hellig. Ja, ord strekker ikke til om vi vil opphøye Ham med ord. Vi vil heller ikke kunne fatte så mye av det i dette livet.

Når Gud utførte sin frelses vilje kunne han ikke legge dette i våre hender. Men ved Maria og Josef ble Jesus oppdratt og fostret opp. Med all vår ondskap og synd spikret vi Ham til korset. Han gav seg selv for oss. Jesus var det fullkomne sonoffer lammet. Han var seierherren som vant over døden. Hans blod ble vår rensing. Abraham sa det så utmerket, «Gud vil utse for Seg Selv lammet».

«Men Isak talte til sin far Abraham og sa: «Min far!» Han svarte: «Her er jeg, min sønn.» Så sa han: «Se, ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?» Abraham sa: «Min sønn, Gud vil utse for Seg Selv lammet til brennofferet.» Så gikk de to sammen.» 1 Mosebok 22,7-8

Er det ikke best slik? Hva har vi å stille opp med. La all stolthet og hovmod fare. Vi må legge våre liv i Guds hånd. Våre hender og ben farer fort den ene og den andre veien. Våre kloke hoder finner opp det tredje og fjerde. Er vi ikke derfor lykkelige som kan stole på vår Gud i både å bli frelst for evigheten, og i å motta sannheten som er åpenbart ved vår elskede Bibel. Når Gud vil bøye vårt hjerte, så bøy deg. Når han kaller, så begynn å gå ham i møte. Hos Ham kan vi legge av synderbyrder, bli styrket og trøstet. Det finnes ingen endelig glede i avguder og ondt begjær. Satan vil så gjerne lukke våre øyne for det Gud vil gi oss.

Det finnes flere ordninger som Gud selv har gitt oss. De ti bud. Guds Ord i sin helhet(Bibelen), Dåpen, Nattverden, de bibelske høytider.

Jeg vil også ta frem en ting som Gud selv har sverget på, og gitt oss ved ed. Dette er noe som mange kristne mennesker avviser eller ikke forstår. For løfter som er stadfestet ved ed eller gitt ved en pakt fra Gud sin side, det er forordninger som vi kan stole på og holde fast ved. De skal være vår støtte, glede og frimodighet overfor Gud og mennesker. Vi kan peke på dem, se her. Vår Gud har omsorg for oss, dette gir han oss. Dette kan vi legge vår vekt på å takke for. Ingen mennesker skal komme og forkludre våre avtaler med Gud. Slike skal tilrettevises eller avvises. Selv om vår vandrings sti er smal og få går på den, har vi mange og gode avtaler med vår himmelske Far som er til hjelp for alle tider og sesonger i gudsrike, både i medgang og motgang. Noen forordninger er gitt en tid, slik som jødenes offer gudstjeneste, den ble gitt inntil Jesus oppfylte løftene og stadfestet den endelige soningen for all verdens synder. Noen mener landeløftene og jødenes plass også er erstattet. Men hvor herlig er det ikke at det var Herren selv som inngikk denne pakten.

I første mosebok kapitel 15 ser vi pakts inngåelsen mellom Gud og Abram. Av plass hensyn tar jeg med det viktigste versene tilknyttet dette. Men legg merke til at det er Gud som stadfester sitt løfte til Abram. Det er ikke noe Abraham har tatt til seg.

«Etter dette kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød slik: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold, din lønn skal være meget stor.»» 1 Mos 15,1

«Så tok Han ham med utenfor og sa: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, om du klarer å telle dem.» Så sa Han til ham: «Slik skal din ætt bli.» Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet. Så sa Han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea, for å gi deg dette landet som arv.» Og han sa: «Herre Gud, hvordan skal jeg vite at jeg får arve det?» Da sa Han til ham: «Kom hit til Meg med en tre år gammel kvige, en tre år gammel geit, en tre år gammel vær, en turteldue og en ung due.» Så kom han med alt dette til Ham. Han skar dem i to på langs og la hvert av stykkene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to.» 1 Mos 15,5-10

«Det skjedde da solen gikk ned og det ble mørkt, se, da viste det seg en rykende ovn og en brennende fakkel som for fram mellom stykkene av offerdyrene. På den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Til din ætt» har Jeg gitt dette landet, fra elven i Egypt til den store elven, elven Eufrat,» 1 Mos 15,17-18.

Hver gang Gud har forkynt dom og tukt over Israel har Han også sagt, at en rest skal bli frelst. Gud oppsummerer mye av Israels tukts historie i 3. mosebok(lovboken) kapitel 26. Alle de syv punktene som angår straff har det jødiske folk fått kjenne. Men fremdeles ligger løftene når Gud skal ta seg av dem på nytt igjen. Se her, for etter tukten kommer omsorgen igjen og lovnaden om at løftene fremdeles står ved lag.

««Men dersom de bekjenner sine misgjerninger og sine fedres misgjerninger, sammen med den utroskap de har vist Meg, og bekjenner at de også har stått Meg imot – derfor stod også Jeg dem imot og førte dem inn i deres fienders land –, slik at deres uomskårne hjerter blir ydmyket og de erkjenner sin skyld, da skal Jeg minnes Min pakt med Jakob, og Min pakt med Isak, og Min pakt med Abraham skal Jeg minnes. Også landet skal Jeg minnes. Men først skal landet ligge forlatt av dem, og det skal få nyte sine sabbater mens det ligger øde uten dem. De skal erkjenne sin skyld, fordi, ja fordi de forkastet Mine dommer, og deres sjel hadde avsky for Mine lover. Men til tross for alt dette, mens de er der i sine fienders land, skal Jeg ikke forkaste dem og ikke ha avsky for dem, så Jeg gjør ende på dem og bryter Min pakt med dem. For Jeg er Herren deres Gud. Men for deres skyld skal Jeg minnes pakten med deres forfedre, som Jeg førte ut av landet Egypt rett foran øynene på hedningefolkene, for at Jeg skulle være deres Gud. Jeg er Herren.» Dette er de ordningene, de dommene og de lovene som Herren fastsatte mellom Seg Selv og Israels barn på Sinai-fjellet, ved Moses’ hånd.» 3 Mos 26,40-46

Hvorfor står pakten ved lag? Jo, for Gud viser alltid at Han står fast ved sitt Ord. Han er Gud og hans vilje er fullkommen god. Jesus skal sette sin fot på olje berget. Alle løftene som er skrevet i GT om tusenårsriket og Herrens kongedømme skal komme til oppfyllelse. Israel skal bli sentrum for jordens velsignelser i det kommende riket som Jesus skal regjere fra. Det profetiske ordet er altfor tydelig og presist til at den kristne menighet kan åndeliggjøre alt etter sitt eget behag for å bekrefte teorien om at menigheten har erstattet jødenes plass. Som mennesker og individ er vi kallet til å være Guds barn på lik linje med alle folkeslag. Men vi som nasjoner og folkeslag, skal elske, ha omtanke og be for Israel, slik at alt vel, både åndelig og nasjonalt kan komme til oppfyllelse i henhold til Guds evige vilje. Velsignet være Herren og hans utvalgte folk på jorden. Amen!

Perspektiver

Av Stein Arild Gjerde

Nylig kom jeg over en post på nettet. Den omhandlet forholdet mellom tapstall i krig og provoserte aborter.

Det ble slik at dette måtte jeg undersøke litt mer. Poenget var perspektiver og graden av alvor som ligger i tall. Jeg har ved noen anledninger sett artikler som har omhandlet eller har prøvd å estimere hvor mange som er blitt drept i krig gjennom hele den kjente historien. Det vil jo bety en del spekulasjoner, men historikere kan vel anta eller estimere. Vår kjente historie går fra Adam og Evas tid til i dag, som utgjør ca 5800år. Tapstallene som blir estimert knyttet til alle kriger gjennom historien, varierer fra 150millioner til 1 milliard mennesker.

Når det gjelder taps tallene for hvor mange barn som blir drept i mors mage så er det forskrekkelig. Dette er tall som gjelder for provoserte aborter fra ca 1970 da dette ble utbredt i land etter land over hele jorden. WHO anslår dette i ulike tiår, 1970–1989: ca. 30-50 millioner per år, 1990–2014: rundt 50–56 millioner per år, 2015– til i dag: rundt 70+ millioner per år. En har ingen offisielle statistikk tall på dette, men det er anslag som en søker opp på nettet.

Dette betyr at vi, eller de tre siste generasjonene som lever i dag, på noe over 50 år, har drept opp mot 3 milliarder barn i mors mage. I Norge har vi drept ca 650000 barn siden 1970. Vår statistikk er omtrent helt nøyaktig.

Kan vi fatte og forstå dette? Børre Knudsen, Ludvig Nessa og andre motstandsarbeidere på dette område har forstått dette alvoret. Har vi? Måtte vi omvende oss og måtte våre øyne åpnes for det alvor av Guds vrede som ligger over dette. Vi har et hellig kall i å støtte arbeid som vil hjelpe mødre og fedre i å ta et betre valg og verdsette livet fra unnfangelse i hver våre respektive nasjoner.

Til den angrende og sønderknuste, vil jeg si; Gud tar imot deg, dine synder skal vaskes bort og din skyld er sonet av får frelser Jesus Kristus! Det er nåde for enhver som omvender seg, uansett hva en har gjort.

Ønsker du at vi skal sende Haugianeren til noen. Ta gjerne kontakt!

Ord og utrykk Fra Bibelsk Oppslagsbok, Lunde forlag 1978 Anstøtsstein(A) Et uttrykk som ofte er brukt i NT, og det knytter seg til det gammeltestamentlige bildet i Jes. 8,14, jfr. Rom. 9,33; 1.Pet. 2,8; jfr. også Luk. 2,34. Det tilsvarende greske uttrykket betegner ikke, som en iblant har ment, noe som vekker anstøt, dvs. noe som andre mennesker synes er utilbørlig og upassende, men noe som er til fall og forderv for en person (egentlig en stein som bringer ham til fall). — Kristus er en a. for dem som vil gå sine egne gjemingers (=egenrettferdighetens) vei, Rom. 9,32 f. Kristus er nemlig den eneste som formidler rettferdighet, og de som velger egenrettferdighetens vei, må derfor støte seg på ham og falle. Dermed mister de frelsen. Kristi kors er en a. for dem som ikke tror, Gal. 5,11. Jfr. også Matt. 11,6; 13,57; 15,12; Joh. 6,61; 1. Kor 1,23. Jesus sier: «de ord som jeg har talt til dere er ånd og er liv», Joh. 6,63. «En legger merke til den eiendommelige formuleringen av dette utsagnet av Jesus. Han sier ikke at han har talt om ånd og liv, at hans ord er om åndelige ting, at han har lært sine tilhørere om åndslivets hemmeligheter, men at hans ord i seg selv er ånd og liv». Av dette ordet av Jesus tok en anstøt, Joh. 6,66. «Det som støtte menneskene bort fra Jesus, var at han ikke bare talte om ånd og liv, men at hans ord selv var ånd og liv, at det som møtte dem i Jesu ord, ikke bare var en lære om ånden og livet, men ånden og livet selv. Det som støtte bort, var at Jesus ikke bare ga en lære om seg selv; men ga seg selv. — Den egentlige a. er nå som alltid Kristus selv, som er kristendommens kraft og liv» (Odeberg). — De kristne bør ta seg i vare så de ikke blir en a. for noen. Rom. 14,13. 20 f; 1. Kor. 8.9: Fil. 1.10. Litt.: H. Odeberg, Kristendommen og evangeliets anstøt (i Tilbake til Bibelen, 1944) ; OKr., 56 ff; O. Hallesby, Kristendommens paradokser (For tanke og tro 1938).

Der ånden virker

Av Basilea Schlink

Kapittel 6. Profetisk gave (Om åpenbarelser )

I den første kristenhet avløste den ene Åndens åpenbarelse den andre. Vi leser i Apostlenes gjerninger om hvordan Guds store frelseshistoriske inngrep ble etterfulgt av åpenbarelser gjennom Ånden. Den Hellige Ånd åpenbarte slike ting ved frelsen som den naturlige forstand ikke kunne erkjenne. Jesus åpenbarte seg for Filip og ba ham gå til kammerherren (Ap. 8,29). Han gjorde det gjennom en åpenbarelse kjent for Paulus at han skulle dra til Jerusalem til apostelmøtet (Gal. 2,2). Han åpenbarte seg for Peter gjennom et syn og senere gjennom en stemme at han skulle gå til Kornelius. Ånden sa til ham: «Se, tre menn leter etter deg… for det er jeg som har sendt dem» (Ap. 10,19— 20). Han viste Paulus at han ikke skulle reise til Bitynia, men lot derimot mannen fra Makedonia vise seg i et syn og stå fram med bønnen: «Kom over til Makedonia og hjelp oss» (Ap. 16,7 ff).

I Korint ga Ånden seg til kjenne i et syn der Herren talte til Paulus og oppfordret ham til å holde ut, idet den sa: «For jeg har meget folk i denne by» (Ap. 18,9 ff). Han lot også Paulus i en henrykkelse få høre Jesu ordre om å gå til hedningene for å forkynne evangeliet (Ap. 22,17ff). Derfor vitner også Paulus og sier: «Han har ved åpenbaring kunngjort meg hemmeligheten… at hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet» (Ef. 3,3 og 6). I en storm viste den Hellige Ånd seg en gang for Paulus ved havet, og ga ham gjennom Guds engel forsikring om at han skulle nå Rom (Ap. 27,23—24).

Paulus’ misjonsreiser og misjonshistorien senere i det hele er nøye knyttet sammen med slike umiddelbare inngrep av den Hellige Ånd. Ånden ga til dels i detalj anvisning om hva som skulle gjøres og ikke gjøres.

Slike åpenbarelser går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger og brevene. I Det nye testamente kalles de for «apokalypsis» = fjerning av det som skjuler. Et forheng blir ved en åpenbarelse dradd bort for noe som vårt naturlige øye ikke kan se. Hvilke rikdommer er ikke gitt oss med en slik gave! Som oftest opptrer åpenbarelsene som visjoner eller syner. Mens slike syner i Det gamle testamente var reservert de store seere, så er de, etter profeten Joel, som et kjennetegn på den nye tid blitt hele menighetens eie (Joel 3,1). Peter konstaterer i sin preken i Apostlenes gjerninger 2,16 at den nye tid nå er brutt fram. Det som tidligere bare var profetenes opplevelse, er altså nå Guds gave til alle Hans sønner og døtre, til gamle og til unge.

Rett nok fantes det også i den nytestamentlige menighet enkeltpersoner som var kalt på særlig vis til profeter, men disse var innlemmet i menigheten og under dens ledelse. Ved siden av disse arbeidet den profetiske Ånd gjennom sine mangfoldige åpenbaringer i den enkelte i menighetens midte (1. Rom 14,26). Ofte er slike åpenbarelser gjennom et syn forbundet med at en hører Guds stemme. En slik «audisjon» opplevde Paulus ved sin omvendelse utenfor Damaskus: «Saul, Saul! Hvorfor forfølger du meg?» (Ap. 9,4). Og da Herren talte gjennom den Hellige Ånd, fikk Ananias i Damaskus i et syn følgende ledelse: «Gå av sted! for han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn fram… for jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for mitt navns skyld» (Ap. 9,15—16). Ånden utrustet altså direkte Paulus for fremtidsgjerningen, slik han selv vitner om det: «For heller ikke jeg har mottatt det (evangeliet), eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring» (Gal.1,12).

Da Paulus gjennom tildeling av visdoms Ånd fikk skue inn i Guds mektige og vise planer, brøt han ut i tilbedelse, og hans hjerte og også de andre apostlers sinn ble fylt med takk og tilbedelse for den profetiske gave. Fordi de sto under umiddelbar ledelse av den Hellige Ånd, fikk de vite hva Guds vilje var. For som en far taler til sin sønn, således talte Gud gjennom Ånden til de kristne med konkrete åpenbarelser da de var i spesielt vanskelige situasjoner eller i særlig nød eller skulle treffe viktige avgjørelser.

Men ved slike åpenbarelser skjedde det gjerne enda mer. Enkelte ganger åpnet Herren selve himmelen, og Paulus fikk, den gang Gud tok sløret bort fra hans øye, skue inn i den tredje himmel (2. Kor. 12,14). Åpenbaringens Ånd er en gave beregnet på oss mennesker som lever i begrensning og armod, hvor vi ofte ikke kjenner mer enn det vi kan se. Men her blir de trange grensene sprengt, og den guddommelige virkelighet bryter følbart og merkbart inn i de kristnes liv. Da blir dette skyggeaktige trengt til side for livet i full herlighet der Gud, slik som i paradis, taler umiddelbart til sine menneskebarn.

Da Jesus talte gjennom den Hellige Ånd til sine, gjorde han sitt løfte i Johs.11,18 til sannhet: «Jeg vil ikke etterlate eder farløse, jeg kommer til eder».

Ifølge Det nye testamente skjedde slike åpenbarelser som en «inngitt tale», som guddommelig inspirert tale på den måten at den opphøyde Herres ord ble lagt direkte i munnen på den som hadde fått åpenbaringens nådegave. Slik står det også om profetene i den gamle pakt: «Se, jeg legger mine ord i din munn» (Jerem.1,9). Om slike åpenbaringer heter det videre i Åpenbaringens bok 2,18—20: «Dette sier Guds Sønn, Han som har øyne som ildsluer, og hvis føtter er lik skinnende kobber. Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og tjeneste . . . , men jeg har imot deg …»

På den måten talte Jesus, den opphøyede Herre, selv veldige ord til sin menighet, ord som var inngitt Johannes, og som han gjennom åpenbaringens nådegave, bar fram i sendebrevene til de lille-asiatiske menighetene. I slik profetisk tale som aposteltiden fikk oppleve, er altså Jesus virkelig til stede. Han er hos sine selv etter at Han er faret opp til himmelen. Han er til stede. Han taler i første person gjennom den Hellige Ånd som Han har lovet.

(Sistedel av dette kapitlet kommer i neste blad)

Salme 31

1. GUD Hellig Ånd, i tro oss lær Vår Frelsermann alene Av hjertet rett å have kjær Og alltid ham å tjene, Så vi mot dødens grumhet må I Jesu dype vunder få Den frelse han fortjente.

2. Hjelp at din sunde lærdoms kraft I hjertet trolig gjemmes. Av Ordets bred og søte saft Vår salighet la fremmes! Ja gjør oss rett fra synden død, Og ny igjen til himlen fød, I troen frukt å bære.

3. Når liv og ånde vil forgå I dødens bitre stunde, O at vi da din virkning så I hjertet føle kunne, At vi vår sjel med god forstand I Jesu hånd befale kan, I evig ro å gjemmes.

Bartholomæus Ringwald.

Digitalt arkiv på nett Besøk nettsidene våre: http://haugianeren.net eller http://haugianerne.netDet er nå lagt inn over 750 digitale kopier av Haugianere fra det første nummeret i august 1945 til dags dato. Videre er det lagt inn noen opptak av møter fra 1980 til 2000 tallet. Jeg håper på å få laget til mer.

Minner om å betale kontingent for 2026, Kr 350,-     Se mer info på baksiden av bladet. NB! Husk ny bankkonto fra 2024. Ubetalte abonnement kan bli slettet uten varsel.

Den Levende Tros Lydighet, og den Døde Tros Ulydighet, i forhold til Guds Ord.

Av Lars Birger Hammersland

Tekst grunnlag for dette emne er: Salme 50, lydighet som offer. Salme 97 om Herrens rettferdige dom, som fullbyrdes ved Messias. Og Jesaja 45, om Guds redskap og frelse.

Innledning.

Jesus sier i Matt. 16,24-27 om lydighet og Hans etterfølgelse: «Da sa Jesus til disiplene sine: Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Meg. For den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi i bytte for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal Han lønne enhver etter hans gjerninger.» Apostelen Jakob sier i sitt brev 2,19-20: «Du tror at Gud er En. Du tror rett. Også demonene tror – og skjelver! Men vil du vite, du tankeløse menneske, at troen uten gjerninger er død!» Når det gjelder demonene har vi en bekreftelse i Mark. 5,6-9: «Da han så Jesus på lang avstand, sprang han bort og kastet seg ned for Ham. Han ropte med høy røst og sa: Hva har jeg med Deg å gjøre, Jesus, Sønn av Den Høyeste Gud? Jeg besverger Deg ved Gud at Du ikke må pine meg! For Jesus hadde sagt til han: Far ut av mannen, du urene ånd! Så spurte Han ham: Hva er ditt navn? Og han svarte og sa: Mitt navn er Legion, for vi er mange.» Her åpenbares dype hemmeligheter mellom den synlige og usynlige skapning, og den fødte Sønn av Gud, som Han Fødte som Sitt Første Verk før alle tider oppstod. (Ordspråk 8,22-24) Les hele kapittelet om Visdommen fra evighet av som er Jesu bevitnelse om seg selv før sitt komme til jord. 

Så til salme 50 av Asaf om lydigheten i forhold til Troen.

Salmen begynner slik: «Den mektige, Herren Gud, har talt og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang. Fra Sion, den fullkomne skjønnhet, skal Gud stråle frem. Vår Gud kommer, og Han skal ikke tie. Fortærende ild går foran Ham, en veldig storm omgir Ham. Ovenfra skal Han kalle på himlene og på jorden, så Han kan dømme sitt folk. Kall Mine hellige sammen hos Meg, de som ved offer har inngått pakt med Meg. Himlene skal forkynne Hans rettferdighet, for Gud selv er Dommer. Sela.» Her ser vi at den levende tros lydighet har fellesskap med Faderen i Sønnen, og kun ved Han, ikke utenfor Han. Dette har også Jesus bekreftet i den «Ypperprestelige Bønn» (Joh. 17). Videre i salme 50 kunngjør Gud sitt herredømme til sitt folk Israel, at Han intet tar fra dem, og at Han eier Alt. Og så sier Han. «Ofre takkesang til Gud, og innfri dine løfter til Den Høyeste! Kall på Meg på nødens dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise Meg.» Dette viser den levende lydighet i kallelse, bekreftelse, offer, og tro. 

Så til den siste del av salme 50 fra vers 16 og ut.

«Men til den ugudelige (de ulydige) sier Gud: Hva har du med å forkynne Mine rådslutninger eller ta Min pakt i din munn, når Jeg ser at du hater tukt og kaster Mine ord bak deg? Så du en tyv, slo du følge med han, og med horkarer gjorde du felles sak. Din munn bruker du til ondskap, og din tunge spinner på svik. Du sitter og taler mot din bror. Du klandrer din egen mors sønn. Dette har du gjort. Og Jeg tidde. Du tenkte Jeg var som du. Men Jeg skal tukte deg, og la alt bli åpenbart foran dine øyne. Tenk nå over dette, dere som glemmer Gud, så Jeg ikke river dere i stykker, og det er ingen til å utfri. Den som ofrer takkesang, ærer Meg. Og den som følger den rette veien, skal Jeg la se Guds frelse.»

Her tar Gud Herren et klart og kraftig oppgjør med den som ikke fører troens lydighet under Ordet, og er lik jødene på Jesu tid, som står med ryggen til Herren Gud, og ikke ansiktet. Dette er de som fører et falskt evangelium utenfor Ordet, altså utenfor Kristus Jesus, og som hopper over annetsteds, men går ikke inn gjennom porten til fårestien. De avskyr korsveien som Jesus har beskrevet, og tar falsk trøst av Guds Nåde, til evig undergang for dem selv og dem de har forført ved slibrig tale. Disse utgjør i dag størstedelen av kristenheten over hele jorden, og lever i et selvbedrag på falske premisser. De er også selvsikre og hovmodige, uten ydmykhet og saktmodighet, og følger ikke veien i Jesu fotspor, tar ikke opp sitt kors og følger Han etter, de hater underkastelse (miste sitt liv for Kristi skyld og ofre seg til Hans ære), hater sine brødre, spinner sammen ondskap og svik mot sine brødre, hater den sanne lære bygget på profetene og apostlene, som fører lydigheten av troen, de danner seg lærer etter som det klør dem i ørene (2.Tim. 4,1-5), og oppfyller alt det som Paulus beskrev i Romerbrevet 1,16-32. Deres fremferd kan leses åpenbart ut av tiden vi lever i. 

Guds Dom går nå over jorden både i øst og vest, i nord og syd, løftene er i ferd med å bli oppfylt overfor Israel Guds Folk, og de kjemper nå for å vinne landet sitt tilbake fra dem som har røvet det til seg. Gud er Israels vokter og bevarer (Salme 121), bygger sitt land (Salme 125), og kunngjør i Salme 97 dette: «Herren regjerer. Jorden skal fryde seg. De mange øyer skal glede seg. Skyer og skodde omgir Ham. Rettferdighet og rett er Hans trones grunnvoll. En ild går foran Ham og setter Hans fiender i flammer rundt Ham.» (Les 1.Kong.19,11-13 om Elias) Hans lyn opplyser verden. Jorden ser det og skjelver. Fjellene smelter som voks (vulkanutbrudd) for Herrens ansikt, foran Hans ansikt som er hele jordens Herre. Himlene forkynner Hans rettferdighet, og alle folkene ser Hans herlighet. De skal bli til skamme, alle de som tjener gudebilder, som roser seg av avguder. De skal falle ned for Ham, alle gudene. Sion hører med glede, Judas døtre (hedningenes fylde av Israel) fryder seg over Dine dommer, Herre. For Du, Herre, er Den Høyeste over hele jorden. Du er høyt opphøyet over alle guder. Dere som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine helliges sjel. Han frir dem ut fra de ugudeliges hånd. Lys er sådd ut for den rettferdige, og glede for de oppriktige av hjertet. Gled dere i Herren, dere rettferdige, og lovsyng til påminnelse om Hans Herlighet.»

Denne stadfestelse over Herrens rettferdige dom og fullbyrdelse når Messias kommer i sitt annet komme, Hans herlighetskomme, taler også Jesaja om i 11,11 «På den dagen skal det skje: For andre gang skal Herren rekke ut sin hånd, for å vinne tilbake resten av sitt folk som er igjen, fra Assyria og Egypt, fra Patros og Kusj, fra Elam og Sinear, fra Hamat og øyene på havet.» Dette omfatter både nord og syd, øst og vest. Jamfør dette også med Jesaja 45 om redskap og frelse. Dette har og med tidene om tilbakevendelse til landet Kanaan, som Gud tildelte Abrahams slekt, forjettelses sønnen Isak, og velsignelsessønnen Jakob etter kampen med engelen. Avslutter med Matt 25,31-46, Menneskesønnen skal dømme folkeslagene og skille fårene fra geitene, skille mellom Troens Lydighet, og Troens Ulydighet. Les dette i sammenheng. Peter har også i sitt 2 brev, i 3 kapittel klart omtalt dette tema, om forståelse, om tro, om erkjennelse, og om den ugudeliges dom og fortapelse, og hva troens folk skal forholde seg til.

Håper inderlig at menneskene kunne våkne opp fra sin dvale under syndens dekke, og vende om til Gud. Uten omvendelse kan ingen se Gud, som har åpenbart seg i Jesus Kristus Guds Sønn. 

Guds velsignelse være over alle, for Gud ønsker ingen synders død. Gud skapte ikke menneske til fortapelse, men til Liv, og Livet er i Hans Sønn. Den som går fortapt, er selv skyld i sin fortapelse.

Guds Nåde og Fred være med alle.

Den sanne kristendom kapittel 33

Av Johan Arndt

Gud ser ikke på gjerninger eller personer, men dømmer enhvers gjerninger etter hvordan hans hjerte er.

1. Gud dømmer allting etter hjertet og den indre tilstand. 2. Dette bevises ved mange eksempler fra Guds eget ord. Alle en manns veier er rette for hans øyne; men Herren veier hjerter (Ordspr. 21,2).

1. Vi leser i 1. Sam. 16,7 at Gud sendte profeten Samuel til Isais hus for å salve David til konge. Men da profeten ville salve Eliab, den førstefødte, sa Herren til ham: Se ikke til hans anseelse eller hans persons høyhet; for jeg akter ikke det som et menneske kan se, for et menneske kan se det som er for øynene, men Herren ser til hjertet.

Med dette eksempel vil Herren lære oss at han ikke akter noe menneskes person, hvor høy og ansett den enn er for verden, hvis hjertet ikke er godt, fromt, troende og ydmykt. Ja, ikke bare personen, men også alle gjerningene, dømmer Gud etter den indre ånd, gemytt og sinnelag. Det er dette Salomo lærer i de ordene som er nevnt til innledning. Og likedan dømmer han om alle gaver. Hvor store, kraftige, herlige, berømte og prektige ens gaver enn er for verden, så duger og gjelder de alle sammen ingenting for Gud, uten at de kommer av et rent hjerte og framfor alt brukes til Guds ære og nestens nytte og forbedring. Det må da skje uten innbilskhet, stolthet, selvkjærlighet, egen vinning, egen ære, ros og berømmelse. Det hjelper ikke om et menneske hadde fått de største og herligste gaver av Gud. Hvis det søkte ros, berømmelse, ære, kjærlighet og nytte for seg selv, i stedet for å søke Guds ære og sin nestes forbedring framfor alt annet, var alle slike gaver en avskyelighet for Gud. Det ble ikke til annet enn synd, til en gift og til en døds-lukt til døden for det mennesket.

Se på Lucifer! Det fantes ingen skjønnere og herligere engel i himmelen. Men da han brukte sine gaver til ære, kjærlighet og berømmelse for seg selv, i stedet for til Guds kjærlighet, lov og pris, så ble han straks til en djevel og ble forkastet av Gud.

Skal noen gjerning gjelde for Gud, må den komme og opprinne av troen. Dessuten må man ha en ren kjærlighet til Gud og sin neste, uten lyst til egen ære og berømmelse, så vidt det av Guds nåde er mulig for et menneske i denne skrøpelighet. Derfor sier apostelen Paulus: Dersom jeg talte med menneskenes og englenes tungemål, men ikke har kjærlighet, da er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle (1. Kor. 13,1). Det vil si at jeg ville ha blitt en helt unyttig ting, som det ikke var noen frukt og kraft i. Gud ser ikke til en veltalende munn, men til et ydmykt hjerte. Gud ser ikke etter stor kunst, kunnskap og viten. Men han gransker og prøver ens ånd, om man søker sin egen kjærlighet og ære eller Guds ære og sin nestes nytte. Gud ser heller ikke på den tro som gjør mirakler, flytter berg og har stor anseelse for verden, hvis man søker sin egen ære med den. Men han ser til den elendige og til den som har en sønderbrutt ånd, og som er forferdet for hans ord (Esai. 66,2). Han ser heller ikke på store almisser, hvis de skjer for å vinne behag eller ros av menneskene. Ja, han ser ikke engang på om en ga sitt legeme til å brennes, som Paulus sier, eller lot seg brenne levende for å få ære, for å få et navn blant menneskene. Nei, Gud ser bare til hjertet, hvordan og hvorfor alle slike gjerninger skjer. Det kan vi se av mange eksempler.

2. Både Kain og Abel ofret. Men hjertene var ulike. Derfor så Gud nådig til Abels offer, men ikke til Kains (1. Mos. 4,4-5). Saul og David framførte begge ett slags offer. Men det ene ble tatt imot, det andre ble forskutt. Deres ulike hjerter var skyld i det (1. Sam. 13,12 og 2. Sam. 24,25). David, Manasse, Nebukadnesar og Peter fant nåde hos Gud, da de omvendte seg. Men Saul, Farao og Judas fant ved sin omvendelse ikke nåde. Hva kom dette av? Det skyldtes deres ulike hjerter. Både Farao og Saul sa: Vi har syndet. Manasse likeså. Men hvor ulikt ble de ikke ansett hos Gud! Ester prydet seg. Sions døtre gjorde likedan (Esai. 3,16). Men Ester blir rost, de andre blir lastet. Esekias, Josva og Gideon ba om tegn fra himmelen og blir berømmet for dette. Fariseerne begjærte også tegn av himmelen, men de straffes for det. Tolleren og fariseeren sto begge i templet og ba. Men de får en ulik dom. Den ene gikk rettferdiggjort ned i sitt hus, og ikke den annen. Menneskene fra Ninive fastet, og Gud så i nåde til det. Jødene og fariseerne fastet også. Men Gud tok ikke hensyn til det. Derfor sa de: Hvorfor fastet vi, og du så det ikke? (Esai. 58,3). Enken som ga to skjerver i Guds kiste, ble prist, men derimot ikke de andre, som ga langt mer (Luk. 21,3). Herodes gledet seg over at han kunne få se Kristus. Sakkeus gledet seg også over det. Men hvor ulik lønn får de ikke!

Alt står og faller med hvordan menneskets hjerte er innstilt. Det er det Gud ser på. Han ser etter om en gjerning skjer av en ren tro, ren kjærlighet og i sann ydmykhet, eller ikke. For når en gjerning er besmittet med egenære, selvkjærlighet, lyst til ros og berømmelse, eller den kommer av et hjerte som forøvrig er vantroende, da duger den ingenting for Gud. Det hjelper ikke noe hvor herlig gjerningen enn er, ja, selv om mennesket mister livet og utøser blod ved denne gjerningen. Vi leser om at Akab og Manasse ofret sine egne barn i vantro og etter sitt eget påfunn, og derfor var de også en vederstyggelighet for Gud (2. Kong. 16,3 og 21,6).

Bønn.

Herre min Gud, min helliggjører, du som har vært fra evighet, dine øyne er rene og ser etter troen. Det hjelper oss ikke for deg at vi rettferdiggjør oss for menneskene. For du, Gud, kjenner våre hjerter, og hva som er stort for menneskene, er avskyelig for deg. Du har ikke lyst til hestens styrke, heller ikke behag i noen manns ben. Men du har behag i dem som frykter deg og venter på din godhet. Så vis meg, Herre, din vei, så jeg kan vandre i din sannhet. Hold mitt hjerte ved det ene, så jeg kan frykte ditt navn. Gi meg å ha samme sinn som min Herre Jesus, som ikke hadde noe behag i seg selv, men forringet seg selv og gjorde allting i ren kjærlighet, ydmykhet og lydighet mot deg. Av din nåde er jeg hva jeg er. Akk, la din nåde ikke være forgjeves på meg. La den arbeide i og ved meg i kjærlighet til deg og til din ære. Jeg har altfor stor grunn til å bekjenne at min rettferdighet er som et besmittet klede, og at den er å akte som smuss og skade. Så overgi meg da ikke, kjære Fader, til sånn dårskap, så jeg ville gjøre meg stor av slikt lappverk. Men la meg vinne Kristus, iføre meg ham ved troen, bli funnet i ham, forat min svakhet må finne kraft i ham, og min nakenhet må tildekkes med hans rettferdighets kåpe. Da først kan jeg selv med all min gjerning bli behagelig for deg i den Behagelige, for din egen skyld. Amen.

Forberedelser i arbeidet

Av Stein Arild Gjerde

Kong David ville flytte opp paktsarken til seg i Jerusalem. Men det endte med forferdelse. Og en av prestene, Ussa, måtte bøte med livet.

«Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa, og Han slo ham fordi han hadde rakt hånden ut mot arken. Han døde der for Guds åsyn.» 1 Krøn 13,10 «Den dagen ble David grepet av frykt for Gud og sa: «Hvordan skal jeg kunne føre Guds ark opp til meg?»» 1 Krøn 13,12

En arbeider i gudsrike må se til at han ikke gjør som han vil med det hellige. Men gjøre forberedelser. Søke visdom ved den Hellig Ånd i Guds Ord. Dette fikk også kong David se. Se hva David gjorde neste gang de bestemte seg for å flytte opp arken.

«Han(David) sa til dem: «Dere er overhodene for fedrene blant levittene. Hellige dere, både dere og deres brødre, så dere kan føre Herren Israels Guds ark opp til det stedet jeg har gjort i stand til den. For på grunn av at dere ikke gjorde dette den første gangen, brøt Herren vår Gud ut mot oss, fordi vi ikke spurte Ham til råds om den rette orden.» Så helliget prestene og levittene seg for å føre opp Herren Israels Guds ark. Levittenes barn bar Guds ark på skuldrene sine ved hjelp av stengene, slik Moses hadde befalt etter Herrens ord.» 1 Krøn 15,12-15

Frukten ut av kunnskap med gudfryktighet ble jubel, sang og glede til Guds ære.

«Slik førte hele Israel Herrens paktsark opp med gledesrop og med gledestoner fra basun, trompeter og cymbler, mens de spilte på harper og lyrer.» 1 Krøn 15,28

Avsender: Haugianeren Stein Arild Gjerde Nordre Naustbakken 11 5440 Mosterhamn Norge/Norway	(Abonnentens adresse)
Salmehjørnet Salme nr. 30 1. O, SALIG den Guds ord har hørt, Bevaret og til nytte ført! Han daglig visdom lærte. Fra lys til lys han vandre kan Og har i livets prøvestand En salve for sitt hjerte Mot all sin nød og smerte.   2. Guds ord det er min rike skatt, Min sol i sorgens mørke natt, Mitt sverd i troens krige. Guds finger selv i Ordet skrev Min barnerett, mitt adelsbrev. Den skrift skal aldri svike: Kom, arv et evig rike!   3. Jeg gikk som til et dekket bord I dag og hørte Herrens ord, Og sjelen sanket føde. Gid troen derved vokse så, At troens frukt ei savnes må, Når jeg for ham skal møte, Som for oss alle døde! J. N. Brun.	Opplysninger Haugianeren Redaktør: Stein Arild Gjerde Adresse: Nordre Naustbakken 11 5440 Mosterhamn Telefon 91918899 e-post: stein-arild@kortbunkers.no http://Haugianeren.net Kommer ut annenhver måned Kontingent kr. 350 pr. år. Bankkonto: 3626.58.11773 Det Haugianske Vennesamfunn Gaver kan sendes til Det Haugianske Vennesamfunn v/Sigmund Nørsterud, Sofiesgt. 1, 0170 Oslo Bankkonto:1619.66.12282 http://Haugianerne.net Boklageret Kontakt informasjon: Stein Arild Gjerde Nordre Naustbakken 11 5440 Mosterhamn Telefon: 9191 8899 e-post: stein-arild@kortbunkers.no
Vi takker hjertelig for gaver til bladet eller vennesamfunnet!