NR. 5	OKTOBER/NOVEMBER 2020		77. ÅRG.
Dine synder er deg forlatt! Evangeliet på 19. søndag etter Trefoldighet. Mat. 9, 1 – 8. Og han gikk inn i båten og for over og kom til sin egen by. Og se, de førte til ham en verkbrudden som lå på en seng; og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Og se, noen av de skriftlærde sa ved seg selv: Denne spotter Gud. Og da Jesus så deres tanker, sa han: Hvorfor tenker I så ondt i eders hjerter? For hva er lettest å si: Dine synder er deg forlatt? Eller å si: Stå opp og gå? Men for at I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – da sier han til den verkbrudne: Stå opp og ta din seng og gå til ditt hus! Og han sto opp og gikk bort til sitt hus. Men da folket så det, undret de seg og priste Gud, som hadde gitt menneskene en sådan makt. Les mer her.
Følg meg! Fra Den kristelige Lægmand, sept. 1918. Dette er hyrderøsten, den milde, den ømme, den omsorgsfulle, den kjærlige, den overbærende! Han, som med utrettelig flid, går etter det forvillede, som oppsøker det fortapte får til Han finner det, og legger det på sine skuldre, som tar lammene i sine armer, som leger de syke, som styrker de svake, som fører fårene på de grønne gressganger og til de stille rennende vann, som bevarer dem fra ulvens klør. Les mer her Læren om Treenigheten Fra Johan Arndt’ Postille. Læren om Treenigheten er grunnlaget for vår Kristendom, for vår hellige kristelige tro. På den er den hele kristelige religion bygd opp. Hvor dette fundament nedrives, forkastes eller fornektes, der blir og den sanne kristelige, saliggjørende tro bespottet, forkastet og fornektet. Les mer her Haugianismens tid, 1796 – 1850 Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 36. På Egersundsøen (Eigerøya) bodde i en lang årrekke en av Hauges eldste og dyktigste venner, Isak Pedersen Schielbred. Les mer her		En trøstefull tale Fra Luther til Matthias Weller I Freiberg. Wittenberg, 7.okt. 1534. Fra tysk av C. J. Holt. En anvisning på, hvorledes han skal overvinne sine fryktsomme tanker. (Matthias Weller var en av Luthers varme venner. Han var borger og medlem av Rådet i Feiberg. I 1530 ble han ansatt hos Hertug Henrik av Sachsen som organist med en lønn på 2 ½ Gylden i kvartalet.) Les mer her Epistelen på 19. søndag etter trefoldighet Fra Hans N. Hauges Postille. Ef. 4, 22 – 28. At I skal etter eders forrige ferd avlegge det gamle menneske, som forderves ved bedagelige lyster, men fornyes i eders sinns ånd og iføre (eder) det nye menneske som er skapt etter Gud i sannhets rettferdighet og hellighet. Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer! Blir I vrede, da synd ikke, la ikke solen gå ned over eders fortørnelse, gi ikke djevelen rom! Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med hendene, for at han kan ha noe å dele med den som trenger. Les mer her
Se mørket skjuler Jorden Tone: Jeg kjenner en flokk. Se mørket, det skjuler nå Jorden hel, Og høsten seg nærmer, Da hver får sin del. Som Noa ei hørtes, Som Lot jo bortførtes fra hopen, Såer nå tidens art; Der spottes, fornektes jo nå åpenbart. De lærde i spissen her foran jo går; De unge forføres fra skolenes år; De nekter Vårherre, Som Gud jo å være; Å Herre forbarm deg over enhver; Akk, flytt du ei lyset, jeg beder især. Som skriftlærde fordum Messias ei fant, Uaktet Vårherre jo satt midt iblant, Så blinde de er, Nå også dessverre: Fornuftens gudinne den setter seg ned, Vil ikke tro annet enn blotte begrep. Her arme studenter opplæres nå skal, For siden å være blant hyrdenes tall: Hva kan vi så vendte Av det de innhenter; De kan jo ei føde, ei vokte Guds hjord; Men sjelene drepe; akk, fryktelige mord! Her bringes nå mange av strømmen av sted. I blindhet de søker, ennskjønt de ei vet, Hva Skriften den sier; I den de ei kikker. De lever for dagen og søker sitt kjød, Fornekter Vårherre, Hans blod og Hans død. Den tid var dog ille, da Luther fremkom, Ja synd og villfarelse var det i flom; Men ei som for tiden, Da stor her og liten, I frekkhet, i spotting, de vandrer jo frem; Det ser ut som tid ei skal gives for dem. Ei heller da Hauge fremstod var det så; I overtro mange med prestene lå. Som Linderot har spådd, Slikt er det og gådd; Forførelsens floder dem går over land, Og vantroen vokser hos kvinne og mann. De hørendes antall, de bliver nå få, Da Guds Ord foraktes av store og små; De gamle bortfaller; ei unge påkaller; Ei ulykker skrekker, thi sikkre man er; Betenker det venner, at enden er nær. Den sannhet vil tale, han aktes nå ei; Røsten i ørken – Omvendelsens vei. Den eldgamle vare, Man bort lader fare, Utvelger i hope, som ørene klør, Og lever så sikre helt inn til man dør. Da Djevelens vrede, den nå er så stor, Han fange vil alle – om mulig – på jord. Du levende Klippe, Min Jesu, ei slippe, De lam og de får du har ført på den sti; Redd dine! Og andre før også deri. Hans Hansen
www.haugianeren.net er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post(a)haugianeren.net