NR. 6	NOVEMBER/DESEMBER 2021		78. ÅRG.
Ære være Gud i det høyeste! Evangeliet på Kristi fødselsdag. Luk. 2. kp. fra 1. til 14. vers. Og det skjedde i de dager at det utgikk en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives (i manntall). Denne innskrivning var den første som fant sted, da Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef gikk opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede hustru, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden at hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe; for det var ikke rom for dem i herberget. Og det var hyrder i den samme egn, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, Herrens engel sto over dem, og Herrens klarhet lyste om dem, og de fryktet meget. Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en Frelser født som er Kristus, Herren i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskares mangfoldighet, som lovet Gud og sa! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag! Luk. 2, 1 - 14. Les mer her.
En julehilsen Til brødre og søstre i Herren, som vil elske den Herre Jesus Kristus i uforgjengelighet! Amen. Nåde og fred være med eder! Er det ikke rart og en stor nåde fra Herren, at brødre og søstre fra begge sider av havet, det store Atlanterhavet, Fra Norge og Amerika er igjennom «Den kristelige Lægmand» satt i forbindelse med hverandre og der igjennom kan få oppmuntre, tilskynde og oppbygget hverandre på vår aller helligste tros grunn? Les mer her		Haugianismens tid, 1796 – 1850 Fra Heggtveits kirkehistorie, del 43. Da Hauge mottok dødsbudskapet, gjorde det etter dypt inntrykk på ham. Han skriver i et trøstebrev til sin søster dater 27. februar 1810 blant annet følgene: «Uventet, straks jeg var oppstått om morgenen, får jeg hører det ord: «Loose er død!» Hvilket i førstningen ikke helt gikk opp for meg, men etter hvert som jeg tenkte over det, hva var mistet. Les mer her
Evangeliet på 4. søndag i advent Fra Hans Nielsen Hauges Postille. Joh. 1, 19 - 28. Og dette er Johanneses’ vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for at de skulle spørre ham: Hvem er du? Og han bekjente og nektet ikke, og bekjente: Jeg er ikke den Kristus. Og de spurte ham: Hva da? Er du Elias? Og han sa: Jeg er ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. De sa til ham: Hvem er du? – Så vi kan gi dem svar som har utsendt oss; hva sier du om deg selv? Han sa: Jeg er hans røst som roper i ørkenen: Rett Herrens vei, som profeten Esaias har sagt. Og de som var utsendt, var av fariseerne. Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Kristus, heller ikke Elias, heller ikke profeten? Johannes svarte dem og sa: Jeg døper med vann; men midt iblant eder står den I ikke kjenner. Han er den som kommer etter meg, - som har vært før meg -, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse. Dette skjedde i Betania på hin side Jordan, hvor Johannes døpte. Les mer her Kongen Jesus kommer Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg! Mat 21, 5. De kjære gamle skjelnet mellom tre slags av Kristi komme: Hans komme i kjød, Hans komme i hjertet og Hans komme til dommen. I kjød er Han kommet for å erverve oss saligheten, til dommen vil Han komme for å gi sine den himmelske salighet til evig arv og eie. Men Frelserens første komme gagner deg ikke, og i dommen vil du ikke bestå, dersom Han ikke kommer i ditt hjerte. Lukk opp for Ham! Et troende hjerte er det rette Sion. Se, sier profeten, din konge kommer til deg. Han kommer til deg, til din trøst og til din frelse. I dåpen kommer Han deg så nær som klærne kommer nær legemet, for I, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd seg Kristus. Han skjuler din nakenhet med sin rettferdighet. Han kommer til deg i sitt ord; for liksom en perle i gull, slik er Kristus i Ordet. Tar du Hans Ord til hjertet, da tar du imot Kristus. Han kommer også i sin nattverd. Der gir Han deg sitt kjød og blod og blir til næring og styrke for din sjel. Den som forakter Hans Ord og Hans nattverd, han støter Jesus bort, selv om han har tatt imot Ham i dåpen. Din konge kommer til deg. Bytt ordet din ut med min, så innbyr du Jesus og legger Ham med all Hans godhet inn i ditt hjerte. Han er din konge. En konge befaler, undersåtten adlyder. Følg Jesus, så skal du nyte Ham. Da er du salig både her og hisset, og du skal få stor lønn når Han kommer igjen for å dømme levende og døde. Tone: Enhver, som tror og bliver døpt. Din Konge kommer nå til deg. O sjel, hør det med glede! Si: Se, min Konge gjester meg. Han inn til meg nå treder! Saktmodig, ydmykt til meg drar, O Jesus, under armods tak! Dit er alt jeg nå finner. O Kom og bring den trøster med, Din Ånd, som deg forklarer! Utøs i meg den kjærlighet, Som etter døden varer! Lær meg å bede i ditt navn Og vandre meg til evig gavn I dine fotspor, Herre! Troen gjør oss små og ydmyke! Strev alvorlig for å gå inn gjennom den trange port! For mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og skal ikke kunne. Luk. 13, 24. Luther samme sted, Epistelen på søndag etter Jul. Hvorfor ikke? Fordi de ikke vet hva den trange port er. Det er troen, som gjør mennesket liten, ja helt til intet, så at det oppgir all tillit til sine egne gjerninger, ydmykt klynger seg til Guds Nåde og gjerne vil gi slipp på alt for å eie den. De kainaktige hellige derimot mener, at gode gjerninger er den trange port. Derfor blir de ikke små og fortviler ikke over egen evne til å frelse seg selv, men samler seg tvert imot store sekker av gjerninger, henger dem på seg og ville på den måte trenge gjennom, og det gjør de da også likeså visst som kamelen med sin store pukkel på ryggen kommer igjennom nåløyet. Troens visshet og frimodighet Her er ilden og veden; men hvor er lammet til brennoffer? Og Abraham sa: Gud skal selv utse seg lammet til brennoffer. 1. Mos.22, 7 – 8. Luthers Skrifter del 4, Jena, Fol.74. Troens vis er å sysle med skatter, som den ikke ser eller føler, og likevel å omgås med dem, ganske som om den hadde dem i hendene, selv om den ikke har noe annet å stole på enn det å vite at Gud ikke lyver eller bedrar. Slik bærer den seg ad i alt. Som når jeg skal dø, og døden trår meg under øynene. Da må jeg herfra og vet ikke på hvilket trinn jeg først skal sette min fot. Er der nå vantro til stede, så skjelver og tviler den og sier: Hvor skal jeg nå hen? Hvem vet hva det nå blir av meg. Den vil stadig se og føle, hvor den heretter skal være. Men det blir det ikke noe av. Derfor må den fortvile. Troen derimot tenker slik: Jeg vet ikke hvor jeg farer hen! Bort herfra må jeg. Men jeg ser og føler ikke noe. Jeg vil imidlertid befale meg i Hans Hånd, som har sagt i Salmen: Kast din sorg på Herren, og Han skal forsørge deg. I tillit til dette farer jeg bort, for jeg vet at Han ikke kan lyve. På den måte eier den livet, men ser det likevel ikke, ja ser ikke noe uten det stikk motsatte. Hvor av vet den det da at den eier det? Bare av det at Gud har sagt, at Han ikke vil slippe dem av sin Hånd, som forlater seg på ham. Hans Nielsen Hauges skrifter Er det noen av Haugianerens lesere som har, eller vet om noen som har disse 9 bind og ønsker å selle dem eller gi dem bort? Det er flere som har spurt etter disse bøker, ring meg på mobil 93030803 og du kan få adressen og tlf. til vedkommende. T. E. Gjerde.
www.haugianeren.net er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post(a)haugianeren.net