Haugianeren

Av Hans Nielsen Hauge, nedskrevet i 1804 (32 år gammel)

(Språklig fornyelse ved Stein Arild Gjerde, fra bind 5, Hauges skrifter)

«Vet dere ikke at de som løper på banen, de løper vel alle, men en får klenodiet? Løp da således at dere kan få det!» 1 Kor. 9:24.

Da jeg Hans Nilsen Hauge for 9 år siden skrev min løpebane, mest om den ytre, den timelige eller om den menneskelige tilstanden, hvordan den hadde vært, trodde jeg ikke at jeg åpent kunne tale om de guddommelige åpenbaringene og følelsene, av frykt for at den ikke kunne forstås, eller som Kristus sier, den kunne kastes til svin og tråkkes ned (Matt. 7:6). Men siden jeg har tenkt på at Paulus påberopte seg de guddommelige åpenbaringene overfor øvrighetene (Ap. Gj. 22:26), og motsto falske lærere ved det (2 Kor. 12), og at han ble kalt av Gud (Gal. 15:16), har jeg gang på gang gjort det, og snakket om det med de brødre og søstre som tror og har erfaring i åndelige ting. For nå, om Gud vil, vil jeg åpenbare mitt hjerte i ord og skrive om det, slik at menneskene som heretter omvendes eller fødes på ny, hvem de enn måtte være, kan erkjenne det til bestyrkelse av i sin tro, og vi priser alle Herren for evig for hans nåde, som han har gitt oss.

Fra min barndom, ja, og siden jeg vokste opp, ble jeg foraktet av mine likemenn eller ledsagere, og jeg ble ansett som tåpelig, enfoldig eller innesluttet og dyster. Ja, jeg holdt meg selv for å være så liten/fattig at jeg var uverdig for andre å bli nevnt med navn. Jeg elsket ydmykhet, var glad i å omgås de ydmyke og trofaste, slik at selv før min sinnsforandring hadde funnet sted, var de stolte og svært vellystige ofte en vederstyggelighet for meg. Og jeg hadde ikke noe særlig lyst å delta i spill og lek, var engstelig i mitt hjerte for det. Jeg var ofte redd i min samvittighet når jeg hørte om pest og krig med all fare, og hadde spesielt frykt for døden. Slik og var jeg ofte engstelig på grunn av drømmer om fare og om dommens dag, akkurat som i mørket at den onde skulle komme etter meg. Så og fryktet jeg, når noen talte om andres religion, at vår ikke var den rette. Spesielt når jeg hørte og snakket om hellige mennesker, tenkte jeg at de ville bli salige, men ikke jeg, som ikke lever som de gjør.

Som oftest rørte Kristi lidelser meg, delvis med ømhet for Ham når jeg tenkte naturlig. Og når jeg trodde Han led for meg, følte jeg en brennende kjærlighet til ham, og når jeg leste om martyrenes lidelser, ble jeg ofte urolig i mitt sinn. Og spesielt tenkte jeg på hvor svak min tro er, i frykt for at den ikke var levende, da jeg tvilte på at jeg ikke kunne tåle noen lidelse for bekjennelsen av Jesu Navn. På samme måte, når jeg leste enten selv eller hørte andre lese Guds Ord. Hvis tankene mine var slike, kom det til meg, jeg er i en usalig tilstand, og djevelen river Ordet fra hjertet osv. Alt dette gjorde meg redd og pinefull, og det ga meg ikke fred i synden, men jeg kom heller ikke til omvendelse og sinnsforandring før Gud ga meg til hensikt å tenke på seg selv.

Jeg så på hans allmakt, og hvor mye han har skapt for oss, hvor stor og god Han er. Da jeg hadde tenkt på dette, og syntes det var mye å være barn av store herrer i verden, tenkte jeg på å bli et Guds barn, å ha ham som Far, som har evig liv og kjærlighet å gi. Den som har all makt, er ydmyk, og tjener til og med den ringeste. Da ville jeg være mye mer liten og ydmyk, som støv og en arm synder. Så ba jeg til Gud om at han ville ydmyke meg, gi meg nåde til å elske og kjenne hans vilje, så ville jeg gjøre den. Tjene ham og bekjenne hans navn, selv om jeg skulle lide aldri så mye, og om mitt liv ikke ville bli spart, bare han ville gi meg styrke til å gjøre det.

Når jeg var alene, falt jeg ned på mine kne. Hvis det var klipper, så tok jeg et eksempel fra dette, at Gud ville grunnfeste mitt hjerte, sinn eller menighet på klippen Kristus, slik at helvetes porter ikke ville være i stand til å holde det tilbake, og at Han ville åpenbare i meg sin Sønns kjærlighet, gi meg sin Hellige Ånd, lære meg å kjenne min fordervelse til å gjøre ondt og avmakt til å gjøre det gode. Men så hendte det fra tid til annen at mitt hjerte ble åndelig gledet og trøstet, så fikk jeg en slik lyst til å gjøre Guds vilje, ofte bad og sang salmer, hvorved mitt hjerte ofte ble løftet opp. Og da jeg en gang sang under mitt arbeid på salmen, «Jesus, din søte forening å smake» osv., ble jeg rykket opp ut av min menneskelige sans/bevissthet og fikk åpenbart en herlighet så stor at det ikke kan sies med ord hva jeg så, og frydet meg og følte.

Det var i det evige livets lykksalighet og den allmektige Guds rom, herlighet og klarhet. Hvor lenge det varte, vet jeg ikke. Men da jeg kom til meg selv, tenkte jeg å beskrive det eller fortelle om det til foreldrene og søsknene mine, slik at de kunne søke etter den samme gleden som jeg inderlig begjæret (og ønsket) at alle skulle få del i. Men det ble så borte for meg, at jeg ikke kunne, det var som Herren sa: Jeg skulle ikke fortelle dem det. For de tror ikke eller har forstand på det, og jeg selv kunne forderves(bli hovmodig), da jeg var svak.

Videre tenkte jeg på å gi bort de timelige tingene jeg hadde, slik jeg også gjorde med noe. Men Ånden som jeg hadde mottatt fra Gud, minnet meg på, om at jeg nå skal bruke det til Guds ære og til vår sanne gagn og slik regjere over det. Før har det regjert over deg, da ditt hjerte var under det. Du skal ikke gi til de som misbruker det osv. Da jeg så de forfengelige tingene som jeg tidligere hadde elsket og strevet etter, ergret det meg slik at jeg ikke kunne se på slike ting. Jeg fant da i alt et forandret sinn, nye nådegaver og visdom i Guds Ord, som jeg fikk en særlig stor lyst til å studere. Jeg brant av en veldig kjærlighets sorg til andre mennesker, for å få dem til å løpe etter den himmelske skatt eller hellighet, og ønsket å overbevise dem om at kjærlighet til verden og dens påfølgende elendighet, eller forliset av salighet som forårsakes av den minste synd.

Da jeg den samme kvelden snakket med 2 av mine naturlige søstre, ble de umiddelbart rørt og forandret i sinnet, og ga avkall på denne verdens lyst/begjær osv. Og siden, da jeg kom til folk og fikk snakket med dem, da ble mange rørt og forundret, ja, og noen ble forandret i sitt sinn og levevei, fra det onde til gode. Jeg undret meg og gledet meg over at det var en slik kraft i Ordet, så jeg tenkte, det var fra den levende Ånd Gud hadde gitt meg. Jeg var og ofte svært glad i Ånden, og mitt sinn var så nedbøyd at jeg syntes å være uverdig til å gå på jorden, enda mer til å motta den store salighet. Noen ganger tenkte jeg at det var som om det var lys som skinte rundt meg, og alle Guds engler gledet seg over syndere som kommer til omvendelse. Ved den gave at jeg selv både ble forbedret og at andre derved ble forbedret.

Hele verdens begjær var smertefullt, og det jeg hørte og så mot Guds bud bedrøvet mitt hjerte. Kjødets lyster var så fullstendig døde at jeg ikke kjente til noen ond begjærlighet. Ja, og når det gjelder det uskyldige som mat og drikke, tvang jeg meg selv til å styrkes ved det. I løp av de første 14 dager, dag eller natt, sov jeg nesten ikke, kun få øyeblikk. For tankene var fylt opp med Guds ord, hvordan jeg skulle omvende folk, det var min sorg. Og når det ikke skjedde, smertet det meg hjertelig, jeg la meg ned på bakken, gråt og ba, Gud ville være langmodig og arbeide på deres forbedring. Det kom og over meg, at jeg skulle overgi meg, og være som andre. Alle kunne ikke bli fordømt om de ikke var som meg, hvorpå det ble svart: Du skal overgi andres dom til Herren. Søk å omvende dem om mulig, og lev selv etter Guds Ord, det skal bestå og er sannhet. Hvis ingen vil omvende seg, blir heller ingen salige. Vandre bare du i lyset som du er gitt, osv.

N.B. En gang slo det meg at min søster Anne, som var syk, snart ville dø og bli salig, hun hadde fått et hjertelig sinn til å elske Gud, og du lever igjen i mange farer. Med disse tankene ble mitt hjerte sterkt rørt, så jeg begynte å be, ja, gråt og ropte til Gud, jeg måtte dø med henne. Da talte Herren tydelig til meg i ånden og sa: Vil du nå dø? Har du ikke kjærlighet til din neste og ønsker å arbeide på deres omvendelse? For du har lovt å tjene meg. Og den tiden du har levd, har du levd i synden. Nå har du gjort lite godt. Skal du ikke vise omvendelsens verdige frukter, bekjenne mitt Navn, slik du ønsker og har lovet meg? Jeg svarte: Ja, Herre, det vil jeg gjerne gjøre, men menneskene forakter og spotter meg. Jeg er for liten og ulærd. Du kan ta noen med høyere stand, som er aktet av verden. Da fikk jeg til svar: Jeg har ofte tatt av de lave til mine tjenere. Det som verden verdsetter høyt, blir ikke noe. Jeg vil opplyse deg og være med deg, så du kan gjøre min vilje. Gå bare i den kraften og viljen du har. Deretter fornyet jeg mine løfter om å tjene Herren.

Da jeg hadde skrevet den første boken, «Betragtning over Verdens Dårlighed», skulle min bror Ole renskrive den. Da sa han til meg at den var for streng mot prestene, derfor kan du bli straffet for det. Jeg svarte: Jeg bryr meg ikke om de tar livet mitt. Men han fortsatte og sa: De vil sette deg i fengsel, da kommer du ikke videre osv. Hvorpå jeg strøk noe, men ble deretter så redd/engstelig at svetten rant av meg, jeg gikk derfor ut og ba til Gud, om han ville gi meg råd. Da fikk jeg svaret at det som straffer synd og er sannhet, må jeg ikke utslette, det var Jesu egne ord som straffet prestene osv. Jeg hadde ikke lært meg selv, men det hadde kommet til meg hva jeg måtte skrive og er bevist med Bibelen og ved deres frukter, så det var ikke en løgnaktig Ånd. Du har jo lovet å gi ditt liv for sannheten osv. Så lot jeg det stå, men nå innser jeg at noen uttrykk og flere ord ikke er bra, delvis av nidkjærhet og delvis av overtro.

Da jeg hadde skrevet den nevnte boken, tenkte jeg på å bringe den til trykkeriet. Så mistet jeg manuskriptet og tenkte at hvis det går tapt, så vil ikke Herren at jeg skal skrive eller levere det til trykking. Men hvis det kommer igjen, lovet jeg å bringe det til trykking, ved all min makt ja inntil døden. Jeg gikk deretter 10 mil. Da det var en kvart mil igjen til boktrykkeriet, begynte fienden å skyte inn i tankene mine: Når du kommer opp og viser dem skriftene, vil det bli kjent for ham, og så vil du bli arrestert og straffet. Jeg motsto den ånd og svarte at jeg ville lide inntil døden. Så skjøt han igjen: Hva har du med å skrive, straffe andre og lære? Jeg sa: Guds Ord sier det. Han sa: Hvem vet om det er sant, det om himmel og helvete osv. Ja, til slutt var det så tydelig, som om en skulle rope etter meg: Vend om, vend om og gå hjem. Slik plaget han(ånden) meg med en slik angst og fristelse at jeg ikke kan si hva som skjedde før jeg kom til boktrykkeriet og viste frem skriftene. Da de så at det var Guds Ord, sa de: Det er ikke aktet i vår tid. Men kom med historier, vellystige sanger, så vil det være til glede og lyst osv.

Jeg overbeviste dem om den skade at mennesket ikke tenker på sitt beste. Jeg ble også kvitt den indre fienden. Fordi denne boken har vært en velsignelse for manges hjerter, ville også fienden prøve å forhindre den. Jeg har opplevd mange store fristelser, men Guds kraft har vert større. Spesielt i den første tid var den mer kjennbar, jeg talte liksom med Herren om det jeg særdeles tvilte på. Både om det dype i Guds Ord, og hva jeg skulle gjøre for å bekjenne hans navn og omvende mennesker. Da var det som Han tydelig svarte i ånden hva som var rett. Da jeg åpnet opp Bibelen, slo det meg også ofte, hvor rask jeg fant det jeg lette etter, eller at jeg fant ord til min oppbyggelse eller veiledning. Og de strengeste deler om fornektelse, å gi avkall på alle ting, å gjøre vold på Guds rike, å gi sitt liv for å bekjenne Jesu navn osv., det var meg kjærest, og jeg tenkte at ingen hykler kunne tåle eller ha styrke til å gjøre det.

Men så oppsto det høyhet, harskhet, lettsindighet, og så begynte kjødelige lyster å friste, som jeg hadde blitt kvitt for en tid. Jeg ble veldig bekymret over det, slik at jeg kjempet nesten hele natten med inderlig bønn til Gud om at han måtte ta det bort. Jeg følte og visste at jeg kunne ikke overvinne dem alene, men ba Herren om Han kunne ta det bort fra meg. For ellers kunne jeg ikke bekjenne hans navn og lære andre når jeg selv var så ond. Men Han svarte meg: Vil du bli fri for fristelse? Hvis du da kunne bli stående, ville du bli hovmodig og sikker. La den pælen slå deg til ydmykhet. Min kraft fullkommes i svakhet, kjemp bare mot det onde osv. Jeg ble glad derover, og ville være fornøyd med å kjempe når jeg bare kunne få høre Herren til.

Men gradvis i løpet av seks måneder tapte jeg meg, spesielt da jeg kom inn i selskap med mennesker som hadde følt Guds kall og kunne tale mye om nåden, og likevel hadde gitt samtykke til de hemmelige synder og forlatt det å kjempe. Da ble jeg også lunken. Tapte noe av lysets klarhet i mitt hjerte og gikk inn i en (form av) dvale i et år. Likevel bekjente jeg hans navn og forble i mitt forsett, til jeg kom over Tauleri sin omvendelses historie. Da begynte jeg å tenke mer over meg selv, og Gud forklarte igjen sitt lys i meg. Siden den gang har Guds oppholdende nåde vært over meg. Som også er godt kjent i bøkene som er blitt trykt, og spesielt i mine brev. Men det er alt for mye, og alt kan ikke huskes eller bli beskrevet, hva Han har virket i meg og oppnådd gjennom meg, jeg uverdige og skrøpelige kar.

Han har ikke så ofte gitt seg til kjenne, følbart, eller talt så åpent, som i den første tid, slik det ble tydelig for meg at det ble gjort mens Han leide meg i vingården (Matt. 21), eller når Han betrodde meg de pundene som jeg skulle arbeide med, når Han siden drar utenlands (Matt. 25:1), eller skjuler sitt følelige nærvær.

Noen ganger drev Guds Ånd meg så kraftig til å tale for mennesker, selv om jeg med min fornuft syntes det var dårlig, eller gjorde motstand på grunn av frykt og skam. Jeg ønsket å tie, men måtte likevel (slik som Jeremia) (Jer. 20:9). Det var som en ild i meg, jeg klarte ikke å tie. Ettersom jeg noen ganger ble ført ut over mine naturlige sanser, tenkte jeg, når jeg kom til meg selv, at jeg hadde talt dårlig. Men de som hørte på kunne ikke si noe annet enn at det ble gjort i henhold til skriften. Jeg kunne også planlegge for meg selv at når jeg kom til den eller de menneskene og stedene, da skulle jeg tale mye til dem som trodde, og overbevise motstanderne. Men da tiden kom, hadde jeg ingenting. Jeg la merke til at det var på grunn av mitt eget overmot. Andre ganger kunne det også falle kraftig på meg at jeg skulle tale både i flere tilstelninger og i kirken, som når jeg syntes at presten ikke forkynte godt. Men da tenkte jeg at det var ikke til god oppmuntring, for det ga større grunn til spott og til fiendens makt over meg, for ånden må prøves.

Fremfor alt har jeg hatt og har fortsatt et inderlig ønske om å arbeide med de pundene som Gud har betrodd meg, og å bære kjærlighet til menneskenes omvendelse, lykke og salighet. Jeg er ofte plaget av de menneskelige svakheter, som ikke bare er de fysiske. Siden den gang mitt sinn ble forandret, har jeg reist noen tusen mil, for det meste til fots, på ski i fjellet, på sjøen, natt og dag. Noen ganger uten å få mat, i hungers tider var det vel å kunne få brød av bark og halm. Jeg har også hatt tanker og ideer, satt i gang bruk, og lært andre å drive fabrikker, møller, verk, fiskerier og drevet noe handel selv, for å bli opprettholdt eller selvforsynt blant de troende. De som ønsker det, at de ikke skal bli presset og trelle under de vantro. Slik kan en la lyset skinne, så verden kan se våre gode gjerninger. Verden som før anklaget meg for lathet, at jeg gikk og lærte, fordi jeg ikke ønsket å jobbe, de er nå mere hatefulle av misunnelse. Slik har Gud velsignet vårt arbeid.

Jeg har også et svakt legeme, og spesielt et svakt hjerte (Jer. 17:9), eller det fristes sterkt av verdens kjærlighet, kjødets begjær og egen ære m.fl. synder. Spesielt er jeg svært bekymret for alle medbekjennere for å ta vare på og støtte eller stå ved deres side i striden, for å avverge farer, fra å falle i det onde, og for å bringe dem til fruktbarhet i det gode. Det er lett det som jeg er sikker på er synd, å kjempe mot det, og formane andre til det samme. De som ikke vil, kan ikke hjelpes. Men de gjerninger og ting en tviler på, eller det som ikke er synd i seg selv, er vanskeligere. Men den skyldige begjærlighet blander seg inn i det uskyldige, som i mat og drikke, klær og arbeid, hvile og menneskets formering (seksualitet, lyster). Det å skikke seg lik med verden for å tiltrekke seg dens vennskap, både for å oppnå handel og bruk med dem, og spesielt for å trekke dem til omvendelse. I mange ting er det derfor svært vanskelig å bli bevart, ettersom hjertet blir besmittet, en blir påvirket av verden og kjødets behag. Og ved tvil mister jeg makten til å kjempe, eller makt over det onde, siden man ikke tror at det er synd, som det delvis kan være, for liv og sinnsro blir som vi tror.

Så er det og vanskelig å legge byrder på eller kreve mer av andre enn de er i stand til, siden jeg ikke kan kjenne deres krefter og egenskaper så godt som mine egne. Hvis jeg er for ivrig, kan jeg falle selv og kvele dem fullstendig. Hvis jeg er for mild, så blir jeg lunken, og det siste vil jeg for det meste falle inn i, siden jeg heller har tenkt og sagt godt om ondt enn ondt om godt. Min største frykt er, om jeg har mistet noe av kjærlighetens flamme, fordi jeg ikke kjenner en så følbar sorg og lengsel etter menneskenes omvendelse som i den første tid. Spesielt gjør det meg ikke så vondt eller slår meg i hjertet når jeg ser eller hører dens ondskap, selv om det er veldig tungt for meg å se og høre syndens gjerninger.

Likevel er det min lyst at de skal komme til forbedring, ettersom jeg ikke har fred i noe annet enn arbeidet med føre menneskene til salighet. Hvis det timelige går aldri så mye frem, og folk tilskrev meg ære, bringer det hele sorg når det åndelige ikke går foran. Jeg har altså et stort ønske om at det skal gå frem både åndelig og legemlig, og jeg ville ikke være så glad om jeg skulle se brødre og søstre fortrengt og overlatt i fiendens (vantroenes) hender, noe som jeg heller ikke burde henhold til Guds vilje. Men tvilen kommer ved at Herren må ta fra oss, for vi er ikke trofaste, derfor tukter oss med det onde. Derfor overlater Han oss til de ugudelige til overbevisning og deres tuktende hånd.

Ettersom jeg nå er i det tiende år av arrestasjon for bekjennelsen av Guds Ord og den gjerning jeg har gjort, og har kunnet rose meg i lag med Kristi første bekjennere, har jeg båret lenker for sannhetens skyld. Men dette må også være i enfoldighet, da mange opphøyelser blir gjort derved, for motstanderne har hemmelig ære i sine hjerter for meg, når de til og med må bekjenne det gode (som er gjort ved meg). Selv om det er behagelig for mitt legeme å hvile her i fengslet, så har jeg også i mine tanker et brennende ønske om å høre hvordan brødre og søstre lever, kjemper og arbeider, om det gode går fremover osv. Jeg har også en inderlig trang til å ta del i råd og arbeide med dem, så alt kan bli godt utrettet. Dette plager meg mye, men jeg må overgi meg i motstandernes makt etter Guds vilje, for alt virker til beste for dem som elsker Gud.

Jeg vil derfor gjerne bli fri, komme ut og tale, granske, rådføre og opplyse, ettersom det er best å omgås for å bli kjent med medarbeiderne, for å se hvilken grunn det er de står på, siden noen kan bekjenne seg å være lik oss i vårt sinn og vårt arbeid og si at de vil tjene Herren og gi seg selv til de troende, men likevel er de som Judas’ eller Ananias med et sinn eller et urent hjerte og en løgnaktig ånd. Dette gir meg den største trengsel. For blant de mange farer og lidelser som Paulus nevner, nevner han falske brødre (2 Kor. 11:26), som helt sikkert er det verste den rettskafne må lide i ånden for. Lett kan en bli forført av falske brødre, som man tror er ekte. Det er også vanskelig å skille og det kan ikke gjøres ved ord, da de blir sett ved sitt vesen og på hvordan de snakker. Hyklerske ord, og en misunnelsens ånd det er en av de verste laster, når det ligger over dem som har mer enn andre. Forakt for de ydmyke, hovmodige under dekke av ydmykhet og med vrede/lumskhet i sin ånd, slik at de strider ikke mot sitt eget kjød, men søker seg selv og gir næring til sine lyster. De har ikke hat til det onde eller kjemper ikke imot det av hjertet.

Imidlertid må ikke det skjulte i sinnet bedømmes og rykkes opp, for det kan bli bedre, og hvis det er ondt, kan den som ligger, bli oppreist, og den som står, kan falle. Den ene tingen vi må se etter, er om det er noen som kan stoles på, åndelig sett til å lære, eller til å ha ett inderlig bånd med ham. Eller for å fremme og betro ham med det legemlige, det som er nyttig og nødvendig.

Det som er det beste beviset på et rett eller rent hjerte, som tror Gud og har sannheten, er at han er ydmyk i seg selv, eller har hjertets ydmykhet i sitt sinn, som (han) viser ved sin natur og sine ord, at han er enkel og uskyldig, eller taler åpenhjertig/ærlig uten hykleri, spesielt med brødre, at han kjenner naturens dype fordervelse, falske ånder, eller hvordan fienden frister, og at han har et inderlig hat til det onde, både hos seg selv og i andre, har sorg over det, og en sann hunger etter rettferdighet, så det ikke bare består i en nidkjærhetens hat utfra egen iver, som kan komme av en falsk omvendelse fra en synd, som igjen fører til hovmodighet. Men at våre hjerter er knust over det, og at vi ønsker å bli kvitt synden. Fremfor alt er et bevis på at hans hjerte er fullt av en brennende kjærlighet til å gjøre godt, en ild som ikke bare består i følelser, for de er ikke utholdende, men i en kjærlighetens drivkraft til å gjøre godt mot alle, spesielt mot de troende.

Det følger flere gaver med en sann tro. Visdommens og kunnskapens ånd, flittig til å tenke, tale og gjøre, til Guds ære, og til gavn for nestens salighet, når han viser dyd og flid i alle ting. De andre kan vel være kloke, flittige og gode, men forsømmer og er onde i andre henseender. Selv den svakt troende, men likevel sanne, kan Gud også la falle i kjente/følbare synder, for så å holde tilbake sine gaver, for å utrette godt, da han derved leder ham til erkjennelse, opplysning og bevarer ham fra større skade på sin sjel. Herren kan og holde tilbake gaver, da Han ser at han ikke kan bære dem i rett ydmykhet. Men så smerter det de oppriktige hjertelig, når hyklere, eller onde og lunkne faller, og når synden ikke gir dem sorg i hjertet. Hvis de bekjenner det, erfares det likevel at det ikke er sannhet hos dem. De som er lunkne, frister ikke fienden så hardt.

Angående det jeg har skrevet om følelser, åpenbaringer, fristelser og hvordan det behaget Gud å lede meg til omvendelse, må ikke enhver søke det samme, for at han slik skal få det på samme måten. Det å foreskrive Gud eller friste og kreve av ham, det er fånyttes, da Han ikke gir sine midler på bare én måte. For alle hans visdomsråd og gaver er usigelige. Han er Gud, Han gir som Han vil, bare alle ber om Guds nåde til omvendelse, til å gi avkall på det onde og å få lyst til det gode. Det viktigste er å erkjenne; om vi går, ja løper, eller skynder oss på vår salighetsvei, som Jesus har banet, Han som sier at Han selv er veien, sannheten og livet (Joh. 14), at hans mat er å gjøre Faderens vilje, å omvende syndere (Joh. 4). Siden han selv var hellig, ønsker Han å helliggjøre oss.

Hvis Han er i oss, vil vi også gjøre det samme mot andre. Når vi nå ønsker å elske og gjøre hans vilje, holder vi hans ord. Da vil vi erkjenne sannheten, og i den vil vi bli befridd fra løgnens Ånd. Og som vårt liv ikke er vårt, men Kristus lever i oss (Gal. 2), da har vi vår lengsel etter å rykkes opp og være sammen med Ham. Likevel, er vi fortsatt fornøyd med Faderens vilje, lydige til å kjempe, lide og samle sjeler for Ham, inntil det behager Herren å hente oss hjem fra vår løpebane, i det vi har fullført løpet og skal få herlighetens krone. Hjelp du oss, treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd! Amen.