Bakgrunns historien til salmen «Hvo ene lader Herren råde»

Kapittel 1. Den ukjente innlosjerende.

To år var gått siden freden endelig var kommet etter den tretti-årlige perioden med myrderi og slakteri i Tyskland. Det var i året 1650.

I et lavt hus i et trangt og skittent smug i Hamburg bodde der en ung mann. Ingen kjente ham, ingen søkte hans selskap. Han var ganske alene med sin dype armod og elendighet. Vertsfolket visste ikke mere om ham, enn at han stundom spilte på et forunderlig instrument, som han kalte Viola de Gamba. Dette instrument behandlet han med sådan ferdighet og smak, at de stod lange stunder ved døren og lyttet til hans spill. I middagstiden gikk han sedvanlig hen til et simpelt kaffehus, hvor blott fattigfolk spiste. Hva han levde av, visste man heller ikke. Men vertsfolket la merke til at han nå og da bar med seg noe under sin loslitte kappe – helst ved den tid han skulle betale sin husleie.

Til sist kunne fru Johansen, hans vertinne, ikke lenger skjule sin nysgjerrighet. Hun listet seg etter ham en aften, han gikk ut med sin bylt under kappen. Da oppdaget hun til sin forskrekkelse, at hennes leieboer gikk ut til en pantelåner av det varste slag. Hun forstod da, at den stakkars mann hadde solgt det ene stykke etter det annet av sine tarvelige eiendeler bare for å kunne betale sin husleie.

Dette smertet den gode kone på det dypeste, og selv om hun hadde ondt for å miste sitt tilgodehavende, grunnet hun likevel på hvorledes hun skulle kunne hjelpe den unge mann.

Da hun kom inn på hans værelse, ble hun stående helt bestyrtet. Da der fantes ikke annet enn de få ting som tilhørte henne. Bare hans deilige instrument stod der ennå. Selv satt han på en tre-krakk i en krok av værelset. Han støttet hode mot hånden og så stille og bekymret ned foran seg.

«Herr Neumark», begynte hun, «ta det ikke fornærmelig opp at jeg ser inn til Dem. Jeg har ikke sett Dem gå ut på et par dager og i det siste sjeldent hørt Dem spille. Jeg tenkte derfor at De kanskje var syk, og at jeg kunne hjelpe Dem med noe.»

«Takk, gode frue!» svarte den unge mannen, nesten i samme ydmyke tone som en butler. «Jeg ligger vel ikke til sengs, heller ikke har jeg feber, men jeg føler meg likevel syk …»

«Vil De da ikke gå til sengs?» spurte vertinnen. «Nei, svarte Neumark og rødmet.»

«Jo det skulle De sikkert gjøre», fortsatte hun. «Jeg er en gammel kone; jeg kunne gjerne være Deres mor. Og da De ingen annen hushjelp har, må jeg likevel få lov å se etter, om allting er i orden».

Med disse ord gikk hun inn for å undersøke sengen hans. Men han ville forhindre dette. Det hjalp likevel ikke. Til sin forbauselse så hun at sengen var tom. Bare den gamle utslitte kappen var bredt over den.

«Men hvor har da Deres sengeklær tatt veien, Herr Neumark?»

«Gode frue» svarte han, «jeg vet at De vil bli engstelig for ikke å få Deres betaling neste gang. Men vær ikke redd. Vel er jeg en fattig, men likevel en ærlig mann. Visstnok kan nøden bli stor en gang imellom. Men jeg håper likevel og tror, at jeg alltid skal gjøre hver mann rett og skjel».

«Herr Neumark», sa vertinnen beveget, «stort har vi vel ikke til overs. Men det hender likevel noen ganger som i dag, at der blir en smule igjen. Om jeg visste jeg kunne gjøre Dem en tjeneste dermed? – De har jo ikke spist middag, ikke sant?»

Da rødmet det unge mennesket enda dypere og vendte seg bort for å skjule sine tårer. Men vertinnen skyndet seg ut og kom snart tilbake med en tallerken full av mat. Den unge mannen satte seg til å spise, ikke som en syk, men som en som er utsultet. Fru Johansen betraktet med glede hans appetitt. Da han hadde spist, ville hun til belønning få høre hans levnetsløp.

«Bli ikke fornærmet om jeg spør, Herr Neumark», sa hun. «Men De er sikkert ikke en innfødt innbygger av Hamburg, det skjønner jeg nok. Har De slett ingen venn eller slektninger her i vår by?»

«Ingen,» svarte han. «Jeg er en vilt fremmed her, og sier Dem oppriktig, gode frue, De er det første og eneste menneske som har vist meg noen vennlighet. Måtte den trofaste Gud lønne Dem for dette.»

«Men hvem er De da egentlig?» spurte hun dristigere. «Hvor kommer De fra? Hva har De utdannet dem til? Er De musikant? Lever Deres far og mor ennå? Har De søsken? Hva i all verden er det likevel som holder Dem her i Hamburg?»

Den unge mann kunne ikke la være å smile over alle hennes spørsmål. Han fortalte nå følgende:

«Mitt navn er Georg Neumark. Mine foreldre, som nå begge er døde, var fattige borgerfolk i Muhlhausen, en liten by i midten av Tyskland. Jeg er født for 29 år siden, den 16. mars 1621. Krigens redsler jaget meg bort fra mitt hjem. Motgang og vanskeligheter i alle former har trofast fulgt meg siden. Hver bit brød har jeg som oftest måttet spise med tårer og bekymring. Men jeg vil likevel ikke knurre imot Herren. Han vil nok til sist fri meg ut av all min nød.»

«De er i en meget vanskelig situasjon» sa vertinnen. «Men hva arbeide fortjener De egentlig Deres brød med? Hva har De utdannet deg til?»

«Jeg har lest rettsvitenskap», svarte den unge mann. «Men deri gjorde jeg ikke rett. For jeg elsker, som min Frelser, fred og forsoning, og jeg duger derfor ikke til kiv og prosessering. I ti år kjente jeg ikke annet enn fattigdom og sult på latinskolen i Schleusingen. Jeg burde jo der ha lært, at denne verdens visdom likevel ikke vil skaffe meg brød. Når jeg var 22 år, dro jeg til Königsberg for å studere rettsvitenskap.»

«Har De da vært i Königsberg inntil De kom hit?»

«Nei», svarte Neumark. «Etter fem års opphold dro jeg videre til Danzig i håp om å finne mitt utkomme. Men jeg ble bare skuffet og reiste videre til Thorn, hvor det gikk meg over forventning godt. I denne byen førte Gud meg sammen med mange kjære sjeler, som tok imot meg som en venn og broder. Jeg kan derfor betrakte Thorn som min andre fedrene by. Imidlertid hadde jeg ingen fast ansettelse. Og da det i det hele tatt er vanskelig å få en sådan på et fremmed sted, besluttet jeg meg til å vende tilbake til min hjemstavn. Jeg la veien over Hamburg. Da jeg kom hertil, syntes jeg noe her inne (i mitt hjerte) sa til meg, at jeg skulle bli og vente, så ville Herren nok skaffe meg en ansettelse. Men det var vel kun min egen lengsel og attrå og ikke Guds stemme, For De vet, gode frue, at det går meg sørgelig nok hos Dem.»

«De snakker om ansettelse – hva slags ansettelse søker De da egentlig?»

«Jeg kunne, om det var Guds vilje», svarte han, «ernære meg som rettsskriver. Men inntil nå har jeg likevel, tross all anstrengelse, ikke vært i stand til å fortjene mitt brød.»

«Så De er altså ikke musikant?» spurte vertinnen.

«Til det kan jeg både si ja og nei,» svarte han. «Jeg forstår nok å spille og synge. Men den kunst har jeg ikke lært for å få mitt utkomme ved den, men blott i ledige stunder å lette mitt sinn i takk og sang til Herren. De skal vite, at denne Gamba(Cello) er meg som en kjær venn, som uttaler min sjelesorg i sine toner og synes å husvale meg med en himmelsk trøst.»

«Man hva lever De så av egentlig?»

Nå måtte Neumark bekjenne, at han litt etter litt hadde solgt det lille som han eide. Og vertinnen spurte, hva han ville gjøre når der ikke var noe mere igjen (å selge).

«Gode frue», svarte Neumark. «Jeg har levd av Guds barmhjertighet og trofasthet, som hittil har oppholdt meg i all min fattigdom. Hva De har spurt meg om er nok allerede inntruffet dessverre. Jeg har intet mere igjen uten min kjære Gamba. Skulle det komme så langt» … her brøt han raskt av. For tanken om å miste sitt kjære instrument var ham ennå for tung. «Nei, så langt vil det ikke komme,» tilføyde han i en lysere tone. «I dag har jo De, min gode vertinne, vert meg en hjelp i nøden. Og nå har også den aktede Herr Siberts sendt bud etter meg. Jeg skal gå å få svar angående en skrivepost, som jeg har søkt på. Og da det nettopp nå er tiden for det, er jeg dessverre nødt til å forlate Dem.»

Vertinnen sa farvel og gikk ut, idet hun rystet på hodet. Neumark skyndte seg videre for å få svar angående sin post. Hans forsøk lyktes likevel ikke.

Kapittel 2. Ågerkaren (Pantelåneren)

I en av de små trange gater som gikk ned mot havnen, bodde jøden Nathan Hirsch, en velkjent ågerkarl og pantelåner. Ingen forretning var han for smussig, når den bare kunne innbringe ham rikelig penger. Rikdommen var hans gud, og på den ofret han hver time av sitt liv. Han kjøpte og solgte, lånte og ågret. Og hans hus lignet en bikube, hvor folk svermet inn og ut fra den tidligste morgen til langt på kveld – men helst om kvelden.

Sent en ettermiddag trådte en ung mann inn i det store, halvmørke rom hos ågerkaren, hvor der hang fullt av alle slags besynderlige gjenstander. Under sin kappe har han et fem strenget instrument, som ikke var så ulik vår tids bassfioliner.

«God kveld, Herr Neumark,» ropte Nathan som til en gammel bekjent. «Hva ,skal De her så sent? Er det ikke på tide at jeg slutter mitt dagsverk? Kan De ikke vente til i morgen?»

«Nei», svarte den unge mann. «Om jeg ventet til i morgen, så kunne det hende at jeg ikke kom igjen. Hva vil De låne meg på denne Gamba?»

«Hva skal jeg med den store fiolin?» ropte Nathan. «Kan jeg svare for om strengene skulle komme til å slite? I all den tummel som er her, kunne kanskje instrumentet bli sykt?»

«Sett den bort i kroken der,» sa Neumark. «Gjem den bakenfor klærne der, så ingen får se den. Skulle den bli påført noen skade, så rammer det jo meg og ikke Dem, Herr Nathan. Hva vil De så gi meg for den? Om noen uker håper jeg å løse den inn igjen.»

Ågerkaren tok instrumentet, besiktiget den omhyggelig på alle kanter og sa: «Hva jeg vil gi? Det er jo ikke mere enn for noen skilling tre i den og noen senestrenger. Jeg har sett fioliner med sølvknapper og perlemorbeslag. Men her er jo ingenting slikt. Ingenting annet enn litt ved.»

«Min herre,» svarte Neumark, «om De skulle betale meg for all den slit og alle de bekymringer, jeg har hatt for denne Gambas skyld, da måtte De gi meg store rikdommer. I fem lange år har jeg samlet og spart, lagt skilling til skilling. Jeg har lidt sult og nød, innen jeg kunne skrape sammen de femti gylden, som den koster. Men lån meg bare tjue gylden på den. De vinner jo allikevel tretti, om jeg ikke skulle kunne løse den inn igjen.»

«Tjue gylden!» ropte den gamle pantelåner forskrekket. «Og hva skal jeg så gjøre med den, om De ikke løser den ut igjen?»

«Min herre», sa Neumark dypt og vemodig. «De vet visst ikke, hvorledes mitt hjerte henger ved denne Gamba. Den er min eneste venn her på jorden. Den har så ofte trøstet og forfrisket min sjel under alle mine bekymringer. Men for Dem vil det vel vare likegyldig, om jeg også satte min udødelige sjel i pant hos Dem.»

«Ja, hvorfor ikke?» svarte den gjerrige pantelåner. «Hva skulle jeg vel med den? – den er ikke stort verd, skulle jeg tro.»

«Å, den er allikevel uhyre meget verd,» svarte Neumark. «For den, min sjel, er kjøpt for en høyere og uvurderligere pris, enn noe menneske kan gi. Måtte den derfor aldri selges for en ussel vinning. Men jeg tror og vet forvist, at den der så dyrt vant den, er mektig nok til å hjelpe meg også ut av denne nød. Og er det Hans vilje, skal jeg også snart kunne gjenløse min Gamba. For jeg forstår nå Guds veier. Det måtte komme så langt ned med meg, at jeg var nødt til å ofre det siste og kjæreste jeg eier, så jeg helt kunne gi meg hen til Ham. Da først kunne kanskje den nådige Gud gripe inn med sin hjelp.»

«Herr Neumark,» svarte nå Nathan «hvor lenge akter De å ta meg ved nesen ved disse tomme forhåpninger og all Deres snakk, som likevel ingenting betyr? Sa De meg kanskje ikke sist, at en rik og fornem mann ville ta seg av Dem? Men jeg kan ikke annet oppdage uten denne Gamba, som De bærer under armen.»

«Jeg ble virkelig skuffet», sa Neumark. «Da jeg kom til bestemt tid, hadde han ansatt en annen. Jeg har ikke løyet for Dem. La meg likevel ikke lide eller gå igjennom noe for hva andre har forårsaket.»

«Jeg holder meg til Dem og ikke til andre,» falt Nathan ham kaldt inn. «Ta nå Deres store fiolin og gå Deres vei. Jeg er redd for den.»

«Herre,» ba nå Neumark, «De vet at jeg er helt fremmed her i byen. Jeg ser ingen annen utvei enn å selge dette instrument. Og ingen uten Dem kjenner meg, unntatt min vertinne som har fått vite mitt levnetsløp. Hvis tjue gylden er for mye, så gi da i det minste femten?»

«Hva, tjue gylden?» ropte den griske ågerkaren nå forundret. «Hvem har vrøvlet om tjue? Sa De ikke nå femten? – Og jeg sier Dem, at jeg aldri gir femten gylden for noen vedpinner til en skillings verdi.»

«De er en hard og ubarmhjertig mann,» sa Neumark smertelig. «De gleder Dem i andres ulykke og nød. Men min Gud og hjelper er også en dommer. Måtte Han fri Deres samvittighet, før det er for sent.» Med disse ord tok han sin Gamba og gikk mot døren.

«Nå, nå, unge mann» ropte Nathan etter ham. «Handel er handel, og ingen vil jo ikke gjøre en dårlig handel. Ti gylden gir jeg for den.»

«Femten gylden,» svarte Neumark og vendte seg om mot ham. «Ti gylden skal jeg betale i morgen – hvorav skal jeg så leve i disse dager og kanskje uker før jeg blir hjulpen? Vis da medlidenhet med meg» «Jeg har sverget,» sa den gamle, «at jeg ikke gir femten gylden. Og står det ikke i Deres bok, at man skal holde sin ed? Tolv gylden vil jeg likevel gi for gammelt vennskaps skyld. Det vil si for åtte dager og med en skillings rente for hver gylden. Løser De ikke inn Deres instrument på åtte dager, så må De betale to skilling for hver gylden. Og løser De den ikke på fjorten dager, så er den min. Dette er vel bare til min egen skade; men hva gjør man ikke av menneskekjærlighet?»

«Det er harde betingelser,» sa Neumark. «Og allikevel skal jeg gå inn på handelen, om De gir femten gylden.»

«Ikke en skilling mere enn tolv gylden,» svarte Nathan. «Gjør nå som De vil».

Neumark sto en stund taus og stille. Endelig etter mye indre kamp sa han: «Jeg er viss på hjelpen kommer. Her har De min Gamba for tolv gylden.»

Pantelåneren tok nå igjen instrumentet og betraktet det nøye, idet han sa: «Jeg har visst forhastet meg noe. Her sitter en skrue som ikke er riktig hel. Sa jeg virkelig tolv gylden?»

«Tolv gylden,» gjentok Neumark. «Vel, tolv gylden,» fortsatte Nathan. «Og de første åtte dager to skillings rente for hver gylden, og de andre åtte dager tre skilling, var det ikke så?»

«Nei,» sa Neumark, de første åtte dager en skilling etc.

«Var handelen slik?» Han rystet på hodet. «Penger er en kostbar vare. Vel, la gå da. Jeg trekker renter fra straks, så sparer jeg dem for videre ubeleilighet. Det får vel være så for min gode samvittighetsskyld.»

I mens hadde Neumark stemt sin Gamba. Han satte seg ned på en stor jernbeslått kiste og slo an noen rene, sørgmodige og dempede akkorder, så den gamle ågerkar måtte lytte oppmerksomt til. Neumark diktet så denne sang, der kom fra hans hjertes dyp:

1. Det er tungt i Kedars hytte være; Ta meg hjem, trofaste Gud, til deg. Daglig må jeg her erfare Nød, bekymring, sorg og fare; Herre, la ditt ansikt klare Snarligen gå opp for meg!
2. Korset tungt som her din hånd behager På meg å legge, gjør meg megen nød! Alle netter alle dage Angest, sorg og fryd her jage Sjelen trett og blott tillave Tårer til dens mat og brød.

«Nå er det nok!» ropte oldingen vendt til ham. «Hva er det for klage? De har jo tolv gylden i deres lomme. Det sier ikke lite, det. Det er sannelig en kapital, som kan gjøre store ting.»

Men den unge mann hørte ikke på ham. Hans strengespill gikk litt etter litt over til en lysere og gladere tone. Fra moll til dur. Og høyere sang han, og hans ansikt begynte å stråle enda klarere og mere tillitsfullt:

• 3. Dog, hvem vet, hvor nyttig det kan være, At du meg så tukter og så slår. Dermed vil du meg bevare Fra de falske gleders snare, Hvor så mangen sorgløs skare Til en evig ufred går.

Da den unge mann sluttet sin sang, sa hebreeren: «Vel, det lyder noe muntrere. Hold Dem til det, Neumark, og glem ikke, at De har en liten kapital i lommen. Ellers vet De, at om fjorten dager er fiolinen min, såfremt De ikke innen den tid har innløst den.»

Neumark lot som han ikke hørte dette. Han var dypt hensunken i tanker eller bønn. Så satte han sin Gamba inn i kroken, lot hånden hvile ennå noen øyeblikk på den og sa ved seg selv:

«Ut fert, eivina voluntas! (latin) (Jeg tier stille for Guds vilje). Derpå vendte han seg hastig bort og forlot stille boden.

Da han kom utenfor i den mørke natt, støtte han på en mann, som hadde stilt seg inn mot døren og formodentlig lyttet til hans sang.

«Unnskyld Herre,» sa han i en beskjeden og ydmyk tone. «Kanskje det var Dem som spilte og sang så vakkert der inne?»

«Ja,» svarte Neumark, og ville fortsette sin vei. Men den fremmede holdt ham tilbake og sa:

«Unnskyld min dristighet, gode herre! Visstnok er jeg bare en ringe mann, men den salme som De akkurat sang, har gått meg til hjerte.» Og han fortsatte bedende: «Kunne De ikke si meg hvor jeg skulle få kjøpt denne sang? Jeg er bare en fattig tjener, men en gylden vil jeg likevel gjerne gi, om jeg kunne få denne deilige sang, som synes å være diktet for akkurat meg.»

«Gode mann,» svarte Neumark rart. «Deres ønske vil jeg gjerne oppfylle og det uten betaling. Hvem er De da?»

«Jeg er en tjener hos den svenske gesandt (diplomatisk sendebud) her i Hamburg, Herr Rosenkrantz (note: hans egentlig navn er Schering von Rosenhan)», svarte mannen.

«Ja vel, kom da til meg i morgen tidlig», sa Neumark, idet han nevnte sitt navn og beskrev gate og hus hvor han bodde.

Med et vennlig farvel skiltes de deretter fra hverandre.

Kapittel 3. Hos den svenske gesandt.

Åtte dager etter denne hendelse kom den svenske gesandts tjener for annen gang til Neumark og sa:

«Høystærede Herre! De må ikke bli vred fordi Jeg ennå engang besøker Dem og gjerne vil vise Dem en smule takknemmelighet igjen. Det er godt mulig, at det som Jeg tenkte å si Dem, er både dårlig og dumt. Men Jeg har i hele natt båret det frem i bønn til Gud. Og da mitt hjerte ble lettere og tryggere ved det, trodde Jeg, at det sikkert måtte være Guds vilje, jeg skulle fortelle Dem det.»

«Nå, hva er så det?» spurte Neumark vennlig. «Ønsker De en ny avskrift av min sang?»

«Vel nei,» svarte tjeneren. «Den ligger nå som en hellig skatt i min Bibel. Og skulle Jeg allikevel engang miste den, så er den likevel skrevet inn i mitt hjerte. Men Jeg vil fortelle Dem noe som hendte i vårt hus i går. Det kunne kanskje være Dem til nytte. Min Herre hadde en mann i sin tjeneste, som skrev alle hans brev og lignende for ham. Men i går forlot han oss plutselig, uten at vi visste årsaken til det. Vi tror at vår husherre har avskjediget ham for en eller annen forseelse. Kan hende det også er for et grovt bedrageri. Da Jeg i går ettermiddag skulle betjene min Herre, hørte Jeg ham si ved seg selv: «Ja nå er da den utakknemlige borte – men hvor skal Jeg få en annen, som er bedre?» – Da falt mine tanker på Dem. Ta meg det ikke ille opp, Herr Neumark, men det er tale om en meget god plass. Da sekretæren har fri kost og losji og ikke så liten lønn. Så fattet Jeg mot og sa: «Nådige Herre, Jeg vet kanskje om en, som kunne passe til oppgaven». «Du», ropte han og lo. «Men da fortalte Jeg ham alt om Dem».

«Alt?» falt Neumark inn. «Også at De fant meg hos Nathan, og at Jeg hadde satt min Gamba i pant hos ham?»

«Ja, også det,» svarte tjeneren litt forsiktig. «gjorde Jeg urett i det, så vil det bedrøve meg. Men mitt hjerte var altfor fullt den gang, og det gjorde heller ingen dårlig inntrykk på min husherre. Han befalte meg umiddelbart å hente Deres sang, så han kunne se hvorledes De skrev. Og da han hadde lest den, sa han: «Både håndskriften og innholdet behager meg» og han føyde til: «Jeg ønsker at den unge mannen kommer hit øyeblikkelig, så får Jeg se hva Jeg kan gjøre». Da Jeg atter var alene på mitt rom, fikk Jeg samvittighetsnag over, at Jeg hadde gjort alt dette på egen hånd, uten De visste noe om det. Og Jeg har tenkt mye på om Jeg turte å fortelle Dem det. Og allikevel kan Jeg ikke skjønne annet enn at Jeg har handlet riktig. Jeg ber Dem derfor følge med, om De synes om dette forslag. Min Herre står tidlig opp og liker at man er påpasselig. Jeg skal melde Dem straks, om De følger med nå.»

Her stanset tjeneren og ventet på svar. Neumark gikk i dype tanker frem og tilbake på gulvet.

«Ja Herrens veier er i sannhet underlige», mumlet han. «Den som kun lar den trofaste Gud råde, den forlater Han aldri!» – Så vendte han seg til tjeneren og sa: «Herren lønne Dem for hva De har gjort. Jeg går med Dem».

Neumark tok da hurtig sine beste kler på, det vil si den eneste drakt han tross sin nød hadde beholdt. Kort etter stod han for Herr Rosenkrantz, en rik, men menneskevennlig mann. Han syntes nemlig å ha gjort til sin oppgave å forbedre det dårlige rykte, som de svenske var kommen under de siste årene av tretti-års krigen. Da Neumark trådte inn, tok Herr Rosenkrantz vennlig imot ham. Han spurte om det var Neumark selv, som hadde forfattet denne sang.

Neumark sa «Ja» og tilføyde: «Det er kun et flyktig avskrift. Jeg er villig til å skrive av en langt penere kopi av den.»

Uten å svare på tilbudet, fortsatte Rosenkrantz: «De er fattig, meget fattig, etter hva jeg har hørt om Dem. Har da fattigdommen forbitret Deres sinn?»

«Nei Gud være lovet», svarte Neumark. «Nøden kunne være så tung den ville, likevel har jeg alltid fått fred gjennom Herrens trofasthet. Det jordiske liv er hardt nok for alle og bestandig fullt av savn, ofre og selvfornektelser. Det ene menneske kan være fattig på gods og gull, det annet på god helse, det tredje på trøst og fred, og på Guds kunnskap og erkjennelse. Jeg har ofte funnet, at fattigdommen har mange fortrinn. Vår Frelser har jo også selv sagt, at «det alltid skal finnes fattige i blant dere». Kristus selv ble jo fattig for vår skyld og har kanskje særlig befalt å forkynne evangeliet for de fattige. Det burde derfor ikke falle oss så tungt å forsone seg med fattigdommen. Det kjære kors driver oss bare så mye mere til bønn og påkallelse, til lov og takk.»

Rosenkrantz syntes rørt av den oppriktige enfoldighet i den unge manns ord. Han erkjente, at han selv i disse ting kun var en svak nybegynner.

«Og», sa gesandten, «Deres frimodighet, Herr Neumark, gjør meg Herrens ord klart, at det er vanskelig for de rike å komme inn i Himlen. «Men» avbrøt han, «kanskje der siden blir anledning til å tale mere med Dem om dette. – Man har sagt meg, at De har studert rettsvitenskap. Tror De Dem i stand til å forfatte avhandlinger, der forutsetter kunnskap til folkenes og statenes rettslige historie, så vel som erfaring i det borgerlige livs forhold?»

Neumark tilbud seg å gjøre et forsøk.

Rosenkrantz tok da frem en del papirer fra sitt skrivebord. «Her, min unge venn, ta disse skrivelser og les igjennom dem. De vil her finne hvilke opplysninger, rikskansleren, Grev Ozenstjerna ønsker. I andre brev finner De hva jeg har søkt å utrette og med hva hell. Nå ønsker jeg å sende Kansleren en innberetning om alt dette. Tror De Dem dyktig nok til å kunne forfatte en slik innberetning, så sett Dem her ved mitt skrivebord. Jeg skal la Dem være alene. Min eneste fordring til Dem er den, at De i alt hva jeg meddeler Dem, må bevare den strengeste taushet. Er De villig til det?»

«Ja,» svarte Neumark frimodig.

«Godt», fortsatte Gesandten. «De behøver ikke å forhaste Dem. Jeg skal sørge for, at De får noe å styrke Deres krefter på. Når De så er ferdig, ring da bare på min tjener, slik at han kan opplyse meg derom. Gud være med Dem!» Dermed gikk han og lot den unge mann være alene tilbake.

Kapittel 4 «HVO ene lader Herren råde»

Samme kvelden forlot Neumark Gesandtens bolig for å avgjøre sine egne affærer. Hele hans ansikt strålte av lykke Hans lepper hvisket kun lovord og takksigelser, og han gjentok stadig ved seg selv: «Ja, ja, hvo ene lader Herren råde …» Han merket ikke noe til alle menneskene rundt om seg. For han var helt hengitt i tanker over Herrens underlige ledelse.

Han gikk inn i gamle Nathans hus.

«Gi meg min Gamba igjen» ropte han gledesstrålende til ham. «Her er pengene, tolv gylden, og en til. Ja bli ikke forundret, Nathan. De har visstnok vert hard imot meg. Jeg vet, at De nok ikke hadde gitt meg det aller minste etter, om jeg var kommen bare en eneste time for sent. Men jeg har allikevel all grunn til å være takknemlig, fordi De lånte meg disse tolv gylden i min nød. Hadde De ikke gjort det, så hadde jeg kanskje nå vandret om langt borte fra Hamburg som en tigger, uten arbeide, uten hjem og brød. Alt dette har jeg nå. Og jeg takker Dem, fordi De har vært et redskap for den guddommelige nåde og barmhjertighet mot meg. Men en ting vil jeg likevel si Dem, og legg nøye merke til mine ord: – den som blott lar den trofaste Gud råde, for ham må også en hardhjertet og pengegrisk mann tjene som middel for den guddommelige barmhjertighet!»

Med disse ord tok han raskt sin Gamba, uten at Nathan hverken kunne eller ville forhindre det. Og han skyndte seg hjem med den som et seiersbytte midt gjennom byens vrimlende folkeskarer.

Da han kom inn i sitt lille kammer, hvor han hadde lidt så meget, kunne han ikke lenger holde sin jubel inne; men han brøt ut i lov og sang og lot tonene bruse fra sin Gamba. Vertinnen, fru Johansen, hørte dette og skyndte seg inn. Overveldet ham med alle sine nysgjerrige spørsmål.

Men Neumark svarte denne gang kun med sang. Ordene led så liflige fra hans lepper. Og instrumentet tonte snart i stille vemod, snart i den lyseste jubel. Man kunne nesten ha trodd, at sangeren lenge hadde arbeidet på disse melodier for riktig å ville fengsle sine tilhørere.

lallefall stod hans vertinne som fastnaglen ved siden av ham og for nå og da med forkle snippen over øynene. Endelig stanset han.

«Er De her, frue?» ropte han. «Vil De gjøre meg en tjeneste, så gå og be folk inn til meg. Be så alle som er i huset, og så mange De finner på gaten. La dem alle komme inn her! Jeg vil synge for dem en sang som de aldri har hørt før. Ja, så lykkelig som jeg er, har aldri noe menneske vært her i Hamburg. Gå, snille frue, gå! Skaff meg en forsamling! Og jeg vil med denne min kjære Gamba holde en preken for dem. Mitt hjerte brister, om jeg ikke får uttømt meg i lov og sang!»

Da vertinnen så at hennes leieboer mente det alvorlig, skyndte hun seg ut, og innen få øyeblikk var det lille kammer ganske overfylt…

Da grep Neumark sin Gamba, slo noen dempede akkorder an og begynte å synge:

1. Hvo ene lader Herren råde, Og setter fullt til ham sin lit, Den vil han fri av alskens våde Og redde av all nød og strid. Hvo all sin lit til Himlen slår, Hans hus på sandig grunn ei står
2. Hva hjelper oss vår sorg og klage? Hva hjelper oss vår akk og ve? Hva hjelper at vi alle dage Beklager vår bedrøvelse? Vi fyller kun vår motgangs skål Med slikt unyttig klagemål.
3. Stå, kristensjel! kun lidet stille Og vær fornøyet i ditt sinn, Alt som vår Herres nåde-vilje Og forsyn allting retter inn; Den gode Gud, vår Skapermann, Best skjønner hva oss feile kan.
4. Han kjenner hva vårt beste fremmer, Han vet den rette frydetid, Når han vår troskap kan fornemme Og merker intet hykleri, Så kommer han for vi det ser, Og vil oss meget godt bete.

Her stanset sangeren. For tårene strømte ned på hans kinn, og hans røst skalv av den dype rørelse. I den lille forsamling rådet der en lydløs stillhet. Men så kunne vertinnen ikke tie lenger og ropte:

«Kjære, kjære Herre! Deres sang går oss til hjerte og sjel. Man glemmer jo alle sine sorger og blir så glad og lykkelig. Si oss da hvorfor De har det slik. Var så snill og forklar oss dette! Det er jo sagt, «at vi skulle gråte med de gråtende og glede oss med de glade». Har da Herren vår Gud selv grepet inn og hjulpet Dem så underbart?»

«Ja, det har den nådige og barmhjertige Gud gjort,» svarte Neumark. «Nå er det slutt med all min nød. Jeg er blitt sekretær hos den svenske Gesandt, Herr von Rosenkrantz, her i Hamburg. Jeg har tilstrekkelig lønn og allting fritt. Og hva mere er, jeg har funnet den gode herres fortrolighet. Ved siden av alt dette har han nå og gitt meg så mye i forskudd, at jeg kunne løse min Gamba ut igjen. Ja, ja, kjære venner, la blott Gud råde!»

«Og denne skjønne, herlige trøstesang,» spurte vertinnen, «hvorfra har De den? Jeg finner den ikke noe sted i hele salmeboken. Har De selv diktet den?»

«Jeg?» sa Neumark med et salig smil. «Ja, visstnok er jeg verktøyet, redskapet. Men Guds Hellige Ånd har gjort den, ikke jeg. Jeg visste ikke mere enn begynnelsen: «Hvo ene lader Herren råde». Disse ord lå meg på hjerte, inntil de fant uttrykk i denne sang. Da jeg begynte å synge, kom ord og føyde seg til ord, likesom dråpe etter dråpe fra en kilde, der strømmer ned fra en klippe. Men ennå er ikke den Hellig Ånds arbeid ferdig. Hør enda litt mer på meg!» Derpå tok han pånytt sin Gamba, grep noen vakre akkorder og sang:

• 5. Tenk ei i dine store plager, At Herren haver deg forlatt, Og ene seg kun den antager, Som lykken har i allting satt; Med tiden meget endrer seg, Den setter mål for meg og deg.
• 6. Det volder Gud slett ingen møye Og koster bare ham et ord Den som er fattig at opphøye, En rik å styrte ned til jord; Gud er den undergjerningsmann, Som reise opp og felle kan.
• 7. Syng, bed og lyd kun Herrens stemme, Vær i ditt kall vindskipelig, Og tenk at Gud ditt verk vil fremme, Så skjer det også visselig! Ti hvo sin lit til Gud har satt, Han vorder ei av ham forlatt.

Neumark sluttet nå for andre gang. Han var så beveget, at han ba forsamlingen om å la ham være alene en stund. Vertinnen bønnfalt ham likevel for alle om en kopi av sangen, noe som dikteren også lovet å gi.

Slik er denne salmen blitt til.

Neumark ble bare omtrent to år hos Herr Rosenkrantz. Den edle mann skaffet ham siden en langt mer innbringende og sikker stilling som arkiv sekretær og bibliotekar i Weimar. Her døde han den 8.juli i sitt to og sekstiende år.

Neumark har forfattet mange åndelige sanger. Men ingen av dem har blitt til så stor velsignelse for de troendes kristne hjerter som «Hvo ene lader Herren råde».

Note:

Dette skrivet fant jeg på vårt boklager. Tidligere trykt ved, mest sannsynlig, Matheus Holte. Jeg har skannet og overført det til Word dokument. Med en forsiktig hånd har jeg fornyet språket til noe mer moderne norsk språkdrakt. Ellers også endret på noen få ord og setninger. Dette skrivet har jeg ikke funnet direkte på nettet, men det er sikkert der, men det er omtalt i tyske biografier som jeg har sett. Georg Neumark har også hevdet å ha skrive dette selv. Men noen historieforskere er uenige rundt tilblivelsen av denne salmen og andre forhold eller hendelser i Georg Neumark sitt liv.

Innholdet er godt og troverdig og bør oppmuntre oss på vår vandring som Guds kjære barn. Vær utholdende og Gud skal gi oss seier.

I vår salme bok(DHV) finner du den på nummer 104.

Broderlig hilsen

Stein Arild Gjerde, desember 2024.