Haugianeren

Hans Nielsen Hauge var født på gården Hauge på Rolvsøy i Tune prestegjeld 3. april 1771. Han døde 29. mars 1824 på sin gård Bredtveit. Foreldrene het Niels Mikkelsen fra Evenrød i Glemminge sogn og Maria Olsdatter. De hadde 10 barn og Hans var nr. 5 i rekken.

Niels og Maria gav ved Guds nåde sine barn et gudfryktig hjem som var preget av pietistisk fromhet. Dette kom til å prege Hans hele hans liv. 25 år gammel hadde han sitt åndelige gjennombrudd, 5. april 1796, hjemme på åkeren i vårpløyinga. Han gikk og sang den kjente salme ”Jesus din søte forening å smake”, da Den Hellige Ånd i et himmelsk lys besøkte hans sjel. Han ble fylt av Ånd og kraft. Han var nå rede til den gjerning Gud hadde bestemt for ham. Han ble allerede samme dag et redskap til at to av hans søstre fikk smake at Herren er god. Gud gav ham visdom både til å tjene i det åndelige og verdslige regimente. Han var bedrøvet over den åndelige tilstand i vårt kjære fedreland. Prestestanden stort sett var ugjenfødte hyklere som røktet sin egen buk og ikke fårene. Disse ting tok han fatt i i sine første bøker: ”Betraktning over Verdens Dårlighet” og ”Løpebanen”. Disse bøker bærer preg av, både språlklig og åndelig, at Bibelen, Luthers Kirkepostill, Den sanne Kristendom, av Johan Arndt og Pontoppidans Sannhet til Gudfryktighet og Troens Speil. Men mange andre av våre anerkjente kirkefedre var for ham en kjær lesning som: Taulers Omvendelse, Schrivers Sjeleskatt, Francke, Spener, Gossner og andre.

Hauge talte mot vranglære. Brødremenigheten som han snart ble kjent med gjennom sogneprest Seeberg, avslørte han som farlig vranglære. Denne lære var en forløper til Nyevangelismen, som strømte inn over Norge fra Sverige og andre land straks etter Hauges død. Djevelen tente tydelig en motild mot den Hellige Ånds ild som ble tent ved Hauge. Nyevangelismen innholt den farlige vranglære som Hauge hele sitt liv hadde advart mot, nemlig en død bokstavtro, og en lett omvendelsesvei som var grunnet på hykleri, uten den sanne bot og omvendelse slik som Luther, Pontoppidan og våre anerkjente kirkefedre lærte. Hauge så i ånden at dette ville komme derfor advarte han vennene mot denne nye vranglærende retning. Gud reiste også opp et nytt vitne etter Hauge, Elling Eielsen, som nok virket enda mer rundt om i de norske bygder enn Hauge, men han fikk sin lengste virketid i Amerika, les mer om han under ”Elling Eielsen og den Norske Kirke i Amerika.”