NR. 5	SEPTEMBER/OKTOBER 2017		74. ÅRG.
Troens sanne virkning i en brudesjel Og han gikk inn i båten og for over og kom til sin egen by. Og se, de førte til ham en verkbrudden som lå på en seng; og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Og se, noen av de skriftlærde sa ved seg selv: Denne spotter Gud. Og da Jesus så deres tanker, sa han: Hvorfor tenker I så ondt i eders hjerter? For hva er lettest å si: Dine synder er deg forlatt? Eller å si: Stå opp og gå? Men for at I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – da sier han til den verkbrudne: Stå opp og ta din seng og gå til ditt hus! Og han sto opp og gikk bort til sitt hus. Men da folket så det, undret de seg og priste Gud, som hadde gitt menneskene en sådan makt. Mat. 9, 1 -8. Les mer her.
Sangen i Vertshuset Av Pastor Storjohan. Første del. En vakker sommerkveld henimot klokken 2300 stod bondekonen Baumgarten på gårdsplassen i sitt hjem et stykke utenfor døren og så speidende ut i demringen. Etter en tids forløp gikk hun tilbake til huset, men ble stående utenfor husdøren, vendte deretter plutselig om og gikk med faste skritt bortover landeveien til vertshuset. Les mer her Herrens hellige navn Fra Luthers Kristelige Betraktninger. 5. januar. La mitt hellige navn fremdeles være ubeskjemmet. Esek. 20, 39. Når de fromme, gudfryktige og troende mennesker rose seg, så roser de seg av Herren, ber alltid at Herrens Navn må vorde helliget, høyt aktet og æret. Les mer her Evangeliet på 16. søndag etter trefoldighet Fra Hans Nielsen Hauges Postille. Luk. 7, 11 – 17. Og dagen deretter skjedde det at han gikk til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham, og meget folk. Men da han kom nær til byens port, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen gikk med henne. Og da Herren så henne, ynktes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! Og han trådte til og rørte ved båren, men de som bar, sto stille, og han sa: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Og den døde satte seg opp og begynte å tale; og han ga ham til hans mor. Men frykt kom over alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist blant oss, og Gud har besøkt sitt folk. Og dette ord om ham kom ut i hele landet der omkring. Les mer her		Haugianismens tid 1796 – 1850 Fra Heggtveits kirkehistorie Del. 19 En fullstendig motsetning til den nys omtalte var Peder Hansen Roer, som visstnok den gang hadde tjent på gården eller bodd der en tid og således fått sitt navn. Også han ble tidlig grepet av vekkelsen og var en av de første legmenn, som gikk ut og virket for Guds Rike. Les mer her Jesus Kristus som vårt eneste salighets håp Fra boken Betraktinger av P. Amlie. Del 2. Den rettferdighet består og for Gud alene gjelder, når den arme synder heller seg til Jesu blod og sår; Favner Ham i troens armer, har Ham til sin del og skatt, da vil Gud seg visst forbarme, da er synden rent forlatt. Den, som derfor bygger sitt salighetshåp på en annen grunn enn Jesus Kristus og ham korsfestet, han bygger sitt hus på sand og det vil gå i oppfyllelse som Kristus sier i Mat. 7, 27, at når skyllregnet falt, og vannstrømmene kom, og vindene blåste og støtte mot huset, og det falt, og dets fall var stort. Les mer her Brev til Tollef Aaraas Helle den 14. september 1918 Deres brev av 7. ds. Er mottatt og derfor vil jeg si deg mange takk! Les mer her
Keiser Alexander og Bibelen Av Pastor Storjohan Da Russland i 1812 ble truet med franskmennenes innfall, var alle svært urolige, bare ikke Fyrst Galizin. Hans venner var forbauset over det. Var han blitt en forræder? Umulig, hans troskap var utvilsom. I denne viktige avgjørende tid tenkte Fyrsten det var hans plikt å gjøre Keiseren kjent med den viktige Klippe, som satt ham i stand til å bli rolig midt under den truende fare. Han ba om en samtale. Fiendens fremrykking var selvfølgelig samtalens første emne. Deretter, i nær sammenheng med dette, Fyrstens opptreden. Keiseren spurte ham hva det var som gjorde ham så stille og rolig under den alminnelige forferdelse. Fyrsten dro en liten Bibel frem fra lommen og holdt den opp til Keiseren. Idet denne rettet ut sin hånd for å ta den, falt Bibelen til jorden og falt opp ved dette sted i den 91. Salme: Som den der sitter i den Høyestes skjul, - som overnatter i den Allmektigest skygge, sier jeg til Herren: Min tilflukt og min befestning, min Gud på hvem jeg forlater meg. «Å! at Deres Majestet ville søke dette tilfluktssted», sa Fyrsten, da han hadde lest Salmens ord. De skiltes så. En alminnelig bønnedag ble anordnet. Den geistlige, som preket, tok til sin tekst den 91. Salme. Overrasket spurte Keiseren Fyrsten, om han hadde omtalt den omstendighet, som hadde tildratt seg ved deres samtale. Han forsikret, at han ikke hadde nevnt den med et ord. Kort tid etter, da Keiseren hadde noen øyeblikk til overs, og følte trang til å bli styrket kristelig, sendte han bud til sin kapellan, for at han skulle forelese for ham fra Bibelen. Han kom og begynte med den 91. Salme. «Holdt», sa Keiseren, «hvem ba Eder lese dette?» - «Gud», svarte kapellanen. «Hvorledes?» ropte Alexander. Kapellanen fortsatte: «Overrasket over at I sendte bud etter meg, falt jeg ned for Gud på mine knær og bønnfalt Ham å lære mine svake lepper hva jeg skulle tale. Jeg følte, at den del av den Hellige Skrift, som jeg begynte å lese, tydelig nok ble anvist for meg. Hvorfor Deres Majestet avbrøt meg, vet jeg ikke». Virkningen av dette var en stor forandring i Keiserens liv og åpenbarelse av en stor iver for Skriftens utbredelse. (Sal. 119, 24).
www.haugianeren.net er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post(a)haugianeren.net