Hold fast ved det du har, at ingen skal tage din Krone. Åp. 3, 11.
(Boken har ingen oppgitt forfatter, men det er en kjent sak at det er Kjøpmann Peder Amlie fra Amliestranda, bosatt i Haugesund, som har skrevet denne gode og nødvendige bok.)
Denne utgave er ved Trygve Einar Gjerde, som har omskrevet den fra gotisk skrift til vanlig skrift. Anno 2002.
Kristiania. Utgiverens forlag.1872.
Ved første øyekast ser det ut til at der i Guds rikes anliggender arbeides fjernt og nær, med en ufortrødenhet, som måtte gi håp om rike frukter; men med et mer prøvende blikk oppdages så mye «nytt», så mye forskjelligartet som i sitt indre vesen er så avvikende fra hverandre, at det aldri godt kan forenes, på et og samme arbeidsfelt, slik som det ifølge 1 Kor. 1, 10 måtte gjøre, dersom arbeidet skulle bære de samme frukter, og føre til samme mål. Apostelen sier på nevnte sted: Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle skal tale det samme, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I skal være fast forent i den samme mening. Likeså i Ef. 4, 3: Og streber etter å bevare åndens enighet i fredens bånd.
Da vi alle vet at der hos oss, like siden Hans Nielsen Hauges tid, har bestått en velsignet virksomhet for Guds rikes utbredelse blant lekfolket, som visstnok i sin organisme er så overensstemmende med Guds Ords sannhet, som det her i ufullkommenhetens land vel kan være, så er hensikten med disse linjer å søke påvist at mangt og mye av vår tids virksomhet går ikke i den samme ånd, men har tvert imot slike tendenser i seg, som vil trenge den gamle og prøvede legmannsvirksomhet tilbake.
Når vi for det første vil ta Lutherstiftelsens virkemåte opp til overveielse, så viser det seg hvilken vanskelig oppgave styret har tatt på seg, for enda bare tilnærmelsesvis å kunne tilfredsstille de krav som minst måtte stilles til dem. Slik ser en allerede hvor vanskelig det må bli for styret å få et slikt grundig kjennskap til sine utsendinger, som er nødvendig, for å ha en garanti for at ene og alene den av den sanne levende tro utsprungne kjærlighetsdrift var årsaken til at de gikk inn i denne tjeneste. For så vidt som det var den norm styret gikk ut i fra ved bedømmelsen av sine sendebud. For når en tenker over at her tilbys en bestemt betaling, som visstnok i alminnelighet vil bli større enn hva en kan forvente utenfor denne tjeneste, og dessuten kommer i noen anseelse ved det offentlige preg denne tjenesten får, likesom også uavhengigheten av de troende legfolk vil bli større enn alminnelig, i særdeleshet da de eldstes mer erfarne ledelse, hvilket dessverre altfor mange i vår tid har stor hang til å overse, så innser en lett at der er grunn til å frykte for at bihensikter kan for mang en en være den årsak som driver han ut, om man forøvrig skulle anta, at en virksomhet ved legmenn, holdt i gang ved pengehjelp, i det hele tatt skulle bære noen synderlig frukt, dette må en vel tvile mye på.
En vanskelig, om ikke fullt så vanskelig sak, er det også å komme på det rene med på hvilke steder en slik virksomhet som en her har for øye, helst burde brukes. For der hvor så vel prest som menighet er likegyldige om sannheten og sine sjelers frelse, derfra kunne man ikke vente at der kom noen oppfordring, selv om det var naturlig at på slike steder måtte de fleste krefter anvendes. Derimot der hvor enten prest eller menighet, eller begge deler har noe kristelig omsorg, derfra måtte man nærmest anta oppofringen ville komme fra. Men her må da bemerkes at når en slik menighet benyttet vel de krefter den har i sin egen midte, så ville den virksomhet visstnok være både mer naturlig og bli langt mer fruktbringende enn å la kanskje en mindre heldig valgt mann eller menn, for en månedlig betaling arbeide i samme gjerning. Når en slik menighet allikevel begjærer en eller flere emissærer, så må allerede den skjevhet ha trengt seg inn, at en venter mer frukt av en virksomhet som etter sine former og regler ikke godt kan forenes med legmannsvirksomheten, slik som den i sitt grunnvesen hittil har vært kjent. Denne påstand vil vel benektes av mange av dem, som ivrer for denne saks fremme. Men en slik nektelse beviser ikke noe mindre enn at de enten tar saken overfladisk, eller de ikke har lys nok til å oppdage de misvisende tendenser som denne organisme fører i sitt skjød, og som er så velskikket til etter hvert å undergrave legmannsvirksomheten, som har vært til så stor velsignelse for vårt land.
At legmannsvirksomheten like fra Hauges tid, tildels har vært presteskapet en torn i øye, er nok velkjent, idet de alltid har pukket på konfesjonsartikkelen 14 og ment, at den forbød slik virksomhet uten et utvortes kall. Legfolket derimot har tolket paragrafen der hen at de ikke måtte tilrane seg det prestelige læreembete og forvalte sakramentene, uten slikt utvortes kall. For å finne ut den rette grunn for en slik synsmåte hos geistligheten, det er ikke en så lett sak, og jeg har ikke plan om å utforske det nærmere, men hva som er sikkert, det er, at den samme synsmåte ennå er rådende, og det enda hos dem, som synes å stille seg på legfolkets side.
Man har hørt muntlige, og sett skriftelige uttalelser om, at ikke noe land i Europa har så få prester i forhold til folkemengden som Norge, og likevel er det en kjensgjerning at det ikke i noe annet land i Europa har vært gjennomtrengt så mye av sann kristendom i folket som Norge. Dette, synes jeg, er et så talende vitnesbyrd om legmannsvirksomhetens gagnlighet at det måtte overbevise enhver, og også vekke betenkeligheter hos enhver imot å gjøre det minste inngrep i den gamle måte å virke på, enten ved åpenbart å hemme den eller ved å søke å lede den etter nyere uprøvde regler.
Med disse kjensgjerninger for øye, kan man ikke annet enn bli dypt bedrøvet ved å erfare at den ånd, som legmannsvirksomheten ble drevet i på Hauges tid, på mange steder mer og mer viker plass for en kald forstandskristendom, som legger mer vekt på skinnet, enn vesenet, setter mer pris på kunnskapen enn kjærligheten, så at alt, som har noe ytre anseelse, prises og berømmes. Imot dette tilsidesettes det ringe og uanselige, som ubrukelig og uberettiget til å bevege og røre seg på samfunnslegemet, og glemmer ut at kjærlighetens Gud har ordnet det slik at det ene lem ikke kan unnvære det andre, dersom legemet ellers skal være sundt.
At en slik oppfattelse og en slik ordning i menighetene ikke er overensstemmende med Guds Ord det ser en klart nok hos Paulus i 1 Kor. 12, hvor han viser at hver lem har sin gjerning, og at det ene lem ikke kan si til det andre: jeg har ikke behov for deg, for dersom de alle var et lem, hvor ble da legemet?
I det neste kapittel, det 13., viser han likeledes at dersom ikke kjærligheten er rådende i et samfunn, så nytter all virksomhet i Guds rikes anliggende lite, ja, blir for den enkelte ikke nyttig samme hvor store kunnskaper og gaver en slik enn er i besittelse av.
På slike steder hvor en slik oppfattelse er rådende, der overdras gemenslig forkynnelsen av Ordet til enkeltmenn, og det er da klart, at de forskjellige nådegaver i menigheten derved ikke får komme til sin rett, og der vil man også forgjeves søke etter et sant, kristelig samfunnsliv.
Ser en på alle de indremisjonsforeninger som er opprettet rundt om i landet, så viser der seg umisskjennelig, ikke bare den samme retning, men også den samme skjevhet at Jesus Kristi navns bekjennelse blir gjort til en næringsvei, i det foreningen ansetter sine arbeidere med en bestemt månedlig eller årlig lønn. Når en tenker over hvor stor fare slike utsettes for, både ved at de vanligvis kommer bort fra det legemlige arbeide og vennes til lediggang, ved dette blir ånden dorsk og sløv og ved det at de blir løftet opp på ærens tinde, og kan lett få store meninger om seg selv, og for å bli ansett strekker seg lengre i Guds Ords utleggelse enn de har erfaring og nådegaver til, og derved blir av dem som gjør seg kloke over det, som skrevet står 1 Kor. 4, 6, så måtte det antas at ikke så mange hadde frimodighet til å gå inn i en slik tjeneste og at heller ikke mange ville oppmuntre til dette.
En har mange eksempler på at mang en har båret frem et levende og kraftig vitnesbyrd om sannheten til stor velsignelse for mange sjeler, så lenge de også ivaretok det jordiske kall som de var satte til, som, så snart de kom inn i de forhold som en indremisjonstjeneste fører med seg, begynte å tørkes bort som en vissen gren, selv om de fremdeles kunne ha mange store ting å tale om i Guds rikes anliggender.
Indremisjonsforeningenes og Lutherstiftelsens virkemåte går visstnok i hovedsaken temmelig nær i en og samme retning, de er bare forskjellige i det at ledelsen av den første er i legfolkets hender, og på grunn av den snevrere krets hvori der virkes, har bedre anledning både til å kjenne nøyere til hvor deres virksomhet er mest nødvendig, likeså å kjenne dem som de antar i sin tjeneste og til å kontrollere dem. Hvorimot den siste, som allerede før bemerket har vanskeligere for både å kjenne dem de antar i sin tjeneste, som for å kontrollere dem, og ifølge statuttene ikke engang har anledning til å sende sine emissærer til de steder, hvor det måtte være kjent av styret, at det trengtes mest, likesom også ledelsen ligger i geistlighetens hender. Den andre gren av Lutherstiftelsens virksomhet, som går ut på, å utdanne kristeligsinnede ungdommer til prester og skolelærere, så ville det visstnok være ønskelig at svært mange, drevet av en sann, indre kjærlighetsdrift for Guds navns ære. Og Hans Rikes utbredelse, ville bli utdannet til lærere i kirken, og da kunne det være håp om at de ble bevarte i «Enfoldigheten i Kristus Jesus», men for en slik tror jeg der åpnes en dør for hans måls oppnåelse enda uten Lutherstiftelsens medvirkning. For når Gud kan få folk til lydig underkastelse under sin vilje, så fører Han det verk som Han selv vil ha fremmet, frem til sitt mål, selv om det ofte skjer ad knudrete veier. Derimot hvor anledningen er lett og ytre påvirkninger kommer til, så har man grunn nok til å frykte for at det ikke hos alle ville være den ene og rene beveggrunn som drev dem til å søke å utdanne seg til kirkens tjeneste. Når man legger nøye merke til Lutherstiftelsens statutter, og føyer til hva man har hatt anledning til å erfare av dens virksomhet samt av dens talsmenn, som ivrer for hele landets tilslutning til den, så kan det ikke bli skjult at der endelig må være tilstede en dyp misstillit til legmanns-virksomheten, slik som den har tett seg før enn denne foreningens tid inntrådte. Var ikke dette tilfelle så måtte de være tilfreds med at der ble opprettet indremisjonsforeninger landet rundt, og som allerede påpekt i grunnen går i samme retning som Lutherstiftelsen. Der mangler således ikke eksempler på at prester, omgitt av mange troende som har vært skikket til å forkynne Ordet, likevel ikke har søkt noen assistanse hos dem i sin gjerning, men heller søkt en emissær fra Lutherstiftelsen, selv om denne har hørt hjemme i hans eget sogn, og som da ofte har opptatt den plass alene, som stedets samfunn tilfelles har innehatt. Allikevel er der dem som ivrer aller mest for stiftelsens fremme, som er så snille at de roser og berømmer Hauges og legmannsvirksomheten så lenge alt går i den gode tone og de ikke møter noen motsigelse. Men er der noen som gjør innvendinger fordi de har betenkeligheter ved å gå inn på disse nye ordninger, så røpes det snart at berømmelsen var mer skrømt for å vinne tilslutning, enn det var alvor. Det går klart nok frem både av de til dels dunkle statutter og av slike påpekende kjensgjerninger, at hensikten er, etter hvert å la legmannsvirksomheten gå opp i Lutherstiftelsens virkemåte.
Hva grunnen egentlig er, hvorfor der ivres så for dette det er ikke godt å si, enten det er misstillit, herskesyke eller de tror at legfolket ikke har vært eller er berettiget til slik kristelig virksomhet som er skjedd, selv om de gode frukter virksomheten har båret. Det sies at legmannsvirksomheten og Lutherstiftelsens virksomhet godt kan bestå ved siden av hverandre, da Lutherstiftelsens utsendinger fremfor alt er henviste til den enkelte i husene, men det er også i grunnen et tomt snakk, for det har allerede vist seg at forkynnelsen av Ordet i en samlet krets, ofte er det fremherskende blant disse, og det må da vel innsees at legfolket ved en slik ordning, ikke bare vil komme til å tape mange gode krefter, men at de også for en stor del vil tape frimodigheten innfor et selskap av slik ytre anseelse, som Lutherstiftelsen, og dens virksomhet vil uten tvil litt etter litt bli tilbaketrengt.
Med et slikt blikk på vår tids virksomhet iblant både leg og lærd, til å forme og omregulere arbeidet for Guds Rikes utbredelse etter egne fornuftsbegreper, må man visstnok med vemod tenke tilbake på den gyllne tid da Åndens ild var tent i manges hjerter, som virket en slik omsorg for sine medmenneskers evige vel, at de i fornektende oppofrelse ikke skydde noen møye for å vinne sjeler for Guds rike, og inderlig ønsket og ba Vingårdens Herre om at Han igjen vil la sin Ånd utgyte iblant oss.
Bare da, når denne sannhetens Tolk kan få lede, så vel den enkelte, som hele arbeidet for Guds Rikets utbredelse, kan der være håp om en velsignet frukt. Evangeliets vitnesbyrd, vil ikke da lenger bli tvunget frem ved pengehjelp og ytre uttenkte formler, og ikke heller skje i menneskelig visdoms overtalende ord, men i Ånds og krafts bevisning. 1 Kor. 2, 4. Akk! Hvor såre vel passer ikke de ord i Åp. 2, 4 – 5, på vår tid: Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hvor du er falt fra, og vend om og gjør de første gjerninger! – –
Det har seg alltid slik at der hvor troslivet begynner å kjølnes, der er ikke lenger lys nok til å skjelne imellom sannheten og det som bare har skinn av sannhet, men som i grunnen er langt farligere enn åpenbar løgn. Slike er alltid utsatte for å bli drevet om av ethvert lærdoms vær og selv om de oppdager ett og annet som ikke stemmer overens med deres overbevisning, så er de ikke redelige nok til at de skulle påta seg det kors som alltid følger på ved å holde fast ved sitt vitnesbyrd. Men de gir etter og følger strømmen, hvor hen den så bær, og mener at det ikke har så mye å bety. De smykker seg med at det er kjærlighets-fordrag, og derfor enda anklager dem som er sannhetskjærlige nok til å holde fast ved sannhetens vitnesbyrd.
Men vi skal se hva Guds Ord sier om dette. I Åp. 21, 8 settes de fryktaktige som flyr korset i klasse med vantro, vederstyggelige, manndrapere, horkarler, trollmenn, avgudsdyrkere og løgnere, hvis lodd og del er i sjøen, som brenner med ild og svovel. Hos Mat. 10, 28 – 34 advarer Jesus Kristus mot å frykte for forfølgelse for Hans navns bekjennelses skyld, og truer med å ville fornekte dem for sin Fader, som fornekter Ham; men derimot bekjenne dem som bekjenner Ham. Det hjelper nok lite å rope: «Herre, Herre,» å tale mye om «Troen på Jesus,» når man ikke vil følge etter Ham i Hans fornedrelse. Da vil nok den dom engang lyde til slike: «Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som med flid gjør urett!» Mat. 7, 23. Ta en slik advarsel til hjerte, dere, som er så tilbøyelige til å låne øre til alt nytt, som lar dere så snart omdrive av hvert lærdoms vær og vend om! Og gjør de første gjerninger.
I vår tid som stadig beveger seg, ser det ut til at bare er enkelte her og der som er sannheten tro, og som tar formaningen i Åp. 3, 11 til hjertet: Hold fast ved det du har, for at ingen skal ta din krone! Merkelig er det som vi leser i 1 Kong. 22, 4 – 34, at profeten Mika iblant 400 profeter alene var sannheten tro, og derfor også ved Guds Ånds lys såg klart at Guds straffedom snart ville ramme Kong Akab og hans folk. Om dette vitnet han for Konge og folk, men naturligvis ble han derfor hatet og forfulgt som vi ser av Akabs svar til Josafat i v. 8, der denne hadde mer tillit til Mikas’ vitnesbyrd enn til alle de andre 400 profeter, da kongene søkte råd hos profetene om de skulle dra i krig mot syrerne, og spør: Finnes det ikke en annen av Herrens profeter her, så vi kunne spørre Herren til råds gjennom ham? Jo, svarte Akab, Det finnes en til, – Men jeg hater ham, fordi han ikke spår godt om meg, bare ondt. Og Josafat sa: Kongen skal ikke tale slik. Alle disse profeter har rimeligvis av frykt fortiet sannheten, og ikke straffet det avgudiske vesen som hersket under Akabs regjering, og derfor litt etter litt tapt Åndens lys, så at de nå samtlige tror løgnen, og spår løgn. I dette ville de ikke la seg snakke til rette av Mika som sa dem sannheten, men de ble forbitret på ham, så at en av dem, Sidkia, enda slår ham på kinnbenet, og Akab gir ordre til å fengsle ham, og bare gi ham knapp tildeling av fangekost inntil det skulle vise seg at han var løgneren, men historien viser oss hvem som ble løgnere.
Slike vitnesbyrd ville det kunne nevnes mange av, både fra nyere og eldre tid, som klart nok ville bevise, likesom det her er nevnt, at sannheten sjelden finner forsvarere blant mengden. Det skal derfor ikke forundre deg, du gammeldagse kristen, som er av sannheten, om du blir alene på ditt sted, om du blir hatet og miskjent av disse nymotens kristne, blant leg og lærd, og fordi du ikke i alt kan sympatisere med dem, blir straffet med ubillige dommer og løgnaktige beskyldninger, som enda til dels går så vidt at de i større forsamlinger om Guds Ord, under skinn av å ville forfekte sannheten, kaster ut vrengebilleder av deg, mens den egentlige grunn til slik fremgangsmåte er deres onde egenvilje, som ikke tåler motsigelse eller irettesettelse, og derfor på en slik måte søker revansje, likevel kan de tale mange vakre ord om kjærligheten.
Min kjære venn! Hvem du enn er, og på hvilket sted du enn bor, bekymre deg ikke om dette, men husk på, du har det løftet at sannheten skal frigjøre sine elskere, hold derfor fast ved det du har, for at ingen skal ta din krone! Åp. 3, 11.
Etter disse betraktninger er det rimelig at mange lesere vil spørre: Hvilken virksomhet er det forfatteren ønsker, når han ikke er enig verken i Indremisjonsforeningenes eller Lutherstiftelsens virksomhet? Da skylder jeg en slik leser å gi ham mine tanker om dette til kjenne, ved å fremstille den gamle Legmannsvirksomheten i en kort skildring, som mest overensstemmende med Guds Ord. I Hans Nielsen Hauges Testamente, vil man finne regler for den kristelige virksomhet, i en så apostolisk ånd at visselig ingen vil fare vill, som søke disse. Ønskelig var det om betraktningen av dette Testamente, samt i dett hele tatt alle de minnesmerker Hauge har etterlatt seg, måtte virke slik på enhvers hjerte, at der måtte oppstå en levende trang til, likesom Elisa gjorde da Elias skulle tas fra ham, 2 Kong. 2, 9, å be om at to deler av hans ånd måtte hvile over oss nemlig: en kjærlighet, som hans, og en uegennyttig oppofrelse og omsorg for sine medmennesker som hans.
På hvert et sted i vårt land, hvor der siden Hauges tid, har vedlikeholdt seg et åndelig liv, der har også arbeidet i Herrens Vingård vært fortsatt i den samme kristelige ånd, som hans Testamente oppmuntrer til. Der har alltid i et slikt samfunn vært dem som har vært forut for andre i kristelig erkjennelseserfaring og en uplettet vandel. Slike er derved på en så naturlig måte blitt selvskrevne ledere av samfunnet. Paulus kaller dem «styrere» 1 Kor. 12, 28, og Peter kaller dem «eldste» 1 Pet. 5, 1. De har søkt å benytte hver enkeltes nådegave til menighetens felles oppbyggelse etter Paulus sin regel i 1 Kor. 14, 26: Hva er derfor (å gjøre), brødre? Når i kommer sammen, så har hver av eder en salme, én har en lære, én har en åpenbarelse, én har en utleggelse: La alt skje til oppbyggelse! Derved er samfunnsbåndet styrket i det enhver er kommet til sin rett, til å få oppfylle den hjertetrang der finnes hos enhver, som med hjerte tror til saliggjørelse Sam. 10, 10. Ved denne enfoldige fellesoppbyggelse av Guds Ord har Herren styrket de troende, og etter hvert lagt flere og flere til menigheten som ble frelst, Ap. Gj. 2, 47. Denne hjertetrang å vitne om det sanne lys, som kom til verden for å opplyse hvert menneske, som vil la seg opplyse, Joh. 1, 9 det har vært øvet så vel i det huslige liv ved en kristelig vandel, ved anledninger, som ble gitt under dens jordiske kallsgjerning, ved å besøke hverandre, og især sykebesøk, ved å skrive til hverandre, som ved å avlegge vitnesbyrdet i større og mindre forsamlinger enten i ens egen krets eller på andre steder. De eldste har alltid i overensstemmelse med Hauges Testamentes 8.§ hatt et våkent øye med dem som lærte andre at de selv var i sannhet omvendte og bar omvendelsens verdige frukter, og at de daglig gikk ned i seg selv – ikke opp som i våre dager er så alminnelig – at de ikke bare dypt erkjente sine synder, men og sin egen avmakt og i tillegg var prøvet i fristelser og atskillige trengsler, samt har god grunn i Guds Ord, slik at ikke noe er motsigende. De yngre har også i alminnelighet vært de eldre underdanige likesom alle har søkt å være hverandre underdanige i gudsfrykt prydet med ydmykhetens kostelige smykke. 1 Pet. 5, 5. De mest begavede tok etter samråd med, eller også tilskyndelse av de eldste ofte ut på lengre reiser, enten alene eller en eldre og mer erfaren i sammen med en yngre. De gikk ut uten å være leid til det for noen fastsatt ukentlig eller månedlig betaling. Men håpte at den Herre i hvis navn de gikk ikke bare ville velsigne deres vitnesbyrd, men også gi dem det nødvendige til livets opphold, likesom Han gjorde i de dager Han selv vandret om på jorden, og sendte ut sine disipler og gav dem den regel hos Luk. 10, 5 – 8. Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus! osv. Men bli i det samme hus, et og drikk hva I får av dem: for en arbeider er sin lønn verd. I skal ikke gå fra hus til hus. Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, så skal I ete hva der blir satt frem for eder.
I dette håp ble heller ikke Hauge og hans medarbeidere skuffet, selv om de tildels også i den del, som Jesu ekte disipler måtte dele sin Mesters skjebne, som det står om i Luk. 9, 52 – 53 at Han ikke kunne få herberge i en av samaritanenes byer, likevel ble det bedre og bedre med det, alt etter som hjertene ble åpnet for sannheten, så ble også hus og spisskammers åpnet, og om det trengtes gav de gjerne en reiseskilling og et klesplagg attpå. De var likeså glade i å øve denne kjærlighetsgjerning, som hin sunamitiske kvinne, som sa til sin mann: «Kjære la oss mure opp et lite takkammers og sette inn der – nemlig til profeten Elisa – en seng for ham og et bord og en stol og en lysestake. Når han så kommer til oss, kan han ta inn der. 2 Kong. 4, 10. Det var en ordning som utviklet seg selv etter kjærlighetens lov, likesom et godt tre etter sin natur ikke kan annet enn bære god frukt, og det var ikke så mye det materielle ved saken, verken for giver eller mottaker, som var fremtredende her, men det var et uttrykk for det samfunnsliv, de som en Fars barn var i besittelse av, som på en så vakker måte ble lagt for dagen.
De som reiser om for å forkynne Guds Ord, henvendte seg alltid først til de eldste på hvert et sted de kom, hvor slike var å finne, og lot seg lede av dem i sin virksomhet, og oppfylte derved så vakkert Paulus sin formaning til Fil. (2, 3 – 5), på samme måte som om de var hjemme: Ikke gjør noe av trettesyke eller forfengelig ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på de andres beste! I forsamlingene eller oppbyggelsene har der i alminnelighet vært 2 eller 3 som har avlagt vitnesbyrdet. Dette skjedde ved bønn, eller tale, eller begge deler, i hjertets enfoldighet og ydmykhet, men bedugget av Åndens salvelse har det hatt Guds kraft i seg, så mange syndere på grunn av det har våknet opp av syndens dype søvn og vendt om fra sin onde vei til å tjene sin Herre og Gud. Disse enfoldige, men kraftige vitnesbyrd om Ham, som kom til verden for å gjøre syndere salig, har ikke kunnet finne behag i og tiltale disse selvkloke og verdensvise mennesker, som alltid har søkt etter slikt, som bare klør deres ører og tiltaler deres forstand.
Selv om de har vært påvirket av sannheten eller til og med vært på omvendelsens vei, så er de ikke blitt så tilintetgjort i seg selv, at de har kunnet gå inn på, å akte alt for skarn å være, for at de kunne vinne Kristus, Fil. 3, 8. De har derfor slått inn på en egen vei, ved å blande sammen Guds visdom, og sin egen visdom. Men ved det er Kristus blitt en anstøtsstein for dem, i stedet for en Frelser, Ap. Gj. 4, 11, og det er gått dem, som Apostelen Paulus sier i 1 Kor. 1, 18: For det korsets ord er vel en dårskap for dem som blir fortapt, men for oss som blir salige, er det en Guds kraft. At det vanligvis går slik med de store, høviske og lærde folk, det viser Apostelen Paulus 1 Kor. 1, fra 18. vers og ut kapitlet, når han sier: For se til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjød, ikke mange mektige, ikke mange av høy byrd (ble kalt); men det som er dårlig for verden, har Gud utvalgt for å ville gjøre de vise til skamme, og det som er skrøpelig for verden, har Gud utvalgt for å ville gjøre de sterke til skamme; og Gud utvalgte de som er uedle for verden, og de som er ringaktet, de som intet er, for at han skulle gjøre til intet de som er (noe); så intet kjød skal rose seg for ham. I dette kan vi også søke årsaken til at så mange ikke lenger er tilfredse med det gode gamle, men derimot ivrer svært sterkt for forandringer etter egne fornuftsbegreper og uttenkte planer. Visstnok er denne bestrebelse ikke ulik dem som vi leser om i Mat. 23, 4. De legger svære byrder på andre, men selv ville de ikke røre dem med en finger.
Av denne skildring, som vel er temmelig sammentrengt, men som likevel innholder grunntrekkene av den gamle Legmannsvirksomhet, vil det gå frem at denne på mange steder, er i en betenkelig grad utskeiet fra den Ånd, og som en naturlig følge, også fra den form, som den opprinnelig drives fra. Denne kjensgjerning, varsler om, at Herren truer med å ville flytte sin lysestake fra oss, dersom vi ikke ville våke over denne kostelige stat, så at vi vender om og gjør de første gjerninger! Åp. 2, 5. Og som Kristus på et annet sted hos Joh. 12, 35 sier: Vandre den stund I har lyset, for at ikke mørket skal komme over eder!
Men ennå venter Herren på vår omvendelse, på at vi skulle rette de hengende hender og avmektige knær, og gjøre sikre trinn med våre føtter, at ikke det halte skal bli dratt helt av lage, men heller bli helbredet! Heb. 12, 12 – 13. Kunne disse ringe linjer også bidra litt til det, da var hensikten med dette nådd og mitt ønske og min bønn oppfylt.
La oss likevel prøve oss for Guds klartseende øye om vi finner oss besjelet av en slik kjærlighet til Ham, om vi har en slik inderlig omsorg for våre medmenneskers frelse, som våre foreldre har hatt, så at vi for den saks skyld skulle ville påta oss de savn, den ringakt, miskjennelse, hat og forfølgelse, som de har gjort. Være så oppofrende, holde oss så fjern fra verdens vesen, være alles skovisk (dørmatte), og i tillegg lide trengsel og straff, som de gjorde. Jeg er svært redd for at en stor del, om ikke største delen, av nåtidens kristne, som nå vil gjelde for rent perlekristne, ville komme til å smyge seg forbi korset om en åpenbar forfølgelse kom over oss. Å! Dersom vi ville ta Den Hellige Ånds overbevisning og tukt til hjerte, så måtte vi komme til den erkjennelse, at vi alle, selv om det vel i større eller mindre grad, er blitt av de lunkne, som Herren vemmes over, og som Han derfor vil utspy av sin munn, Åp. 3, 16. Vi trenger derfor, kjære brødre og søstrer! Alle så såre å oppmanne oss, og ikke lenger være late hvor der kreves flittighet, men be til enhver tid i Ånden, med all bønn og begjæring, årvåkne til det samme med all årvåkenhet og bønn for alle de hellige, Ef. 6, 18. Be at Herren vil utgyte sin Ånd iblant oss, så at der måtte bli rett mange tro arbeidere i Herrens Vingård, som kunne gå i de gamles fotspor. Hvilket hver for seg med sitt arbeids frukter oppmuntrer oss med de samme ord, som apostelen Paulus oppmuntret Hebreerne med i Kap. 13, 7 der han sier: Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds Ord til eder! Betrakt utgangen av deres ferd og etterfølg deres tro! Til den ende vil det være til stor nytte for oss, om vi ved
siden av den Hellige Skrift, holt oss mer til de gamle prøvede skrifter, som Hauge i sitt Testamente § 2 fremhever. Blant disse må også Hauges skrifter tas med. Selv om stilen i hans skrifter er mangelfull, så er Ånden desto fullkomnere og kraftigere og særdeles skikket for vår tid til å kunne oppflamme igjen de glør som ulmer under asken, og er nær ved å slukne. Ønsker man derimot betraktninger i en bedre stil så vil man i den uforlignelige bok «Johan Arndts sanne Kristendom» finne både en vakker stil og en kraftig Ånd, så vi vel neppe har en bedre andaktsbok iblant oss; likeledes Luther’, Speners og Pontoppidans skrifter. «Troens Speil» av Pontoppidan trenger også i våre dager å bli mer utbredt enn den er, for den er klar og veiledende, og særlig skikket til å avsløre det nett av dunkel villfarelse, som troen nå for tiden tolkes både i skrift og tale.
Derimot burde vi søke å motarbeide, denne syndeflod av nye religiøse blad og skrifter, som truer med å oppsluke alt godt, ved å avholde oss fra å lese dem, og tilrettevise dem som søker å utbre disse. Se Hauges Testamente § 3.
Selv om jeg allerede i det vesentligste ved foregående skildring, har antydet den måte som Lekmannsvirksomheten burde drives på, så er det kanskje ikke for mye å forklare denne materie litt nærmere, nemlig med hensyn til det betenkelige i, – å gjøre Legmannsvirksomheten til en næringsvei.
Når apostelen Paulus i 1 Kor. 9 holder frem at han som en Ordets tjener og apostel, har rett til å ha sitt underhold av menigheten, så sies det ikke noe om at der er fastsatt noen bestemt gasje verken for seg selv eller sine medarbeidere, eller anordne noen innsamling i menighetene i den anledning, uten for så vidt det var til å avhjelpe en midlertidig nød, som de enten selv var stedt ut i, eller andre menigheter led utav, som kan sees av følgende steder: For det jeg manglet, utfylte brødrene som kom fra Makedonia, og i alle måter har jeg holdt meg og vil holde meg fra å falle eder til byrde. 2 Kor. 11, 9. Likeså i Rom. 15, 26: For Makedonia og Akaia har ansett for godt å gjøre et sammenskudd til de fattige iblant de hellige som er i Jerusalem. Men det daglige underhold, apostelen taler om, når han i 1 Kor. 9, 4 sier: Har vi ikke rett til å ete og drikke? Da har Jesus Kristus selv gitt apostlene sin regel for det, og som en ser i Luk. 10, 7 – 8, hvor det heter: Men bli i det samme hus, et og drikk hva (I får) av dem; for en arbeider er sin lønn verd. I skal ikke gå fra hus til hus. Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, så skal I ete hva der blir satt frem for eder.
Selv bruken av denne så lovlige frihet og rett, nekter den fornektende og nidkjære Guds mann seg. For han sier i 2 Tes. 3, 8 – 9: Heller ikke åt vi brød hos noen for intet, men med strev og møye arbeidet vi natt og dag, for at vi ikke skulle være noen av eder til byrde.
Av de anførte steder ser vi, likesom over alt i hans brever, at han ikke strekker friheten til det lengst mulige, – som man i våre dager er så tilbøyelige til, så at når de har et skriftsted å støtte seg til, helt overser at mange andre skriftsteder, i dette gjør unntagelser. – Men innskrenker den til den minst mulige og det gjør han av to hovedgrunner. Først for å være et etterlignelsesverdig mønster for andre, og det andre, av en hellig frykt for seg selv, at han ikke i noen måte skulle forgripe seg, og bli besnæret av en falsk frihet, seg selv til ubotelig skade, og andre til anstøt. I 1 Kor. 9, 18 sier han derfor: Hva er da min lønn? At når jeg prediker evangeliet, skal jeg sette evangeliet frem uten omkostning, for at jeg ikke skal misbruke min rett i evangeliet. I de følgende fire vers ser vi at han søker å tekkes alle, og føye seg etter hvers særegenheter, for Evangeliets skyld, at han selv kan bli meddelaktig i det. Derfor kan han også med rette si til slutt i vers 26 – 27: Derfor løper jeg nå ikke således som på det uvisse; jeg fekter ikke således som den som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og fører det i trelldom, for at ikke jeg som prediker for andre, selv skal bli forskutt.
Kirkehistorien forteller oss om at så lenge det samme åndelige liv bevares i menighetene etter apostlenes bortgang, vedlikeholdt også den samme orden seg så at der var ingen forskjel, i den ytre livsstilling imellom menighetens lemmer og dens lærere eller eldste, men de hadde sin håndtering ved siden av den geistlige virksomhet, der de selv sørget for sitt timelige opphold, og likesom «alle levende lemmer» ifølge 1 Pet. 2, 9 «er et kongelig presteskap,» så hadde også alle disse adgang til å bekjenne sin tro, hver etter sin nådegave, i henhold til 1 Kor. 12, hvilket skulle tjene til både å virke Guds Rikes utbredelse og til menighetslemmenes felles oppbyggelse, og forfremmelse på sin aller helligste tro.
Imidlertid var det dem som i fremste grad hadde lærergaven, som fortrinnsvis ble overdratt lærerembete, uten derved å utelukke de andre. Folk av dette slag så en gjerne iblant de eldste, likesom disse måtte ha gave til å styre eller regjere, og dyktige til å føre forvaltningen. Forøvrig skulle de eldste ikke være menighetens herrer, likesom heller ikke apostlene ville være det, men alltid handle i samråd og overensstemmelse med menigheten. Denne skjønne samfunnsvinnende apostoliske ordning, vek mer og mer plassen for andre innrettninger alt etter som den kristelige begeistring avtok. Derved gikk etter hvert de mest fremragende blant de eldste over til å bli biskoper, og de øvrige prester, sammenlignet dem med det gamle Testamentets prester. Likesom disse ikke hadde noe jordisk arvedel, men ble ernært av de øvrige, så kom det endelig der hen at man anså alle kirkeembetsmenn som en særegen stand, som fremfor alt var helliget til Gud og ikke skulle ha noe å gjøre med jordiske ting. Slik stod da nå de geistlige der, ganske atskilte fra den store hop i menighetene. De tiltok seg mer og mer myndighet, opprettet flere nye kirkeembetsstillinger, og utartet det til en større og større rangsforskjell, ikke bare blant kirkens tjenere, men selv den ene menighet hevet seg over den andre, hvorved til slutt kronen ble satt på verket ved opprettelsen av det fordervelige pavedømme.
Slik gikk det, og slik går det alltid når Åndens liv sløves, eller mulig rent tapes, da faller mennesket på alskens påfunn og tomme former, tenker ut med forstandens kløkt, uten det blir alltid en utskeielse eller avvikelse fra den, av den sanne Åndens vesens utviklede ordning. For den samme Ånd har alltid samme skikk, og der hvor den får råde, der kommer reglene av seg selv, overensstemmende med Guds Ord. – Dersom man med upartisk blikk sammenligner den kristelige virksomhet og de oppståtte ordninger av den på de første kristnes tider, med vår opprinnelige Legmannsvirksomhet, så vil man finne en så stor likhet, så vel i det indre, som ytre vesen at man med grunn måtte bli overbevist om, at det er den rette fremtoning av sann og ekte kristendom, som vi vikelig burde takke Gud høyt for.
Av det siterte vil man forhåpentlig forstå at det ikke bare er en tom tanke og en betydningsløs mening, men en overbevisning som er grunnet på erfaring, at man tror det timelige gods så lite som mulig må utøve noen innflytelse på den kristelige virksomhet. Likesom overhode all avvikelse fra den gode gamle virkemåte som for tiden ytrer seg, i det hele tatt mer vil skade enn gagne Guds Rike.
Men noen måtte her innvende og si, at heller ikke prestestanden da måtte ha noen betaling for sitt arbeide. På dette må en ubetinget svares: «Jo.» For, for det første har de oppofret både tid, krefter og penger, for med mye møye å bli utdannede til læreembete, og når dette endelig er skjedd, må de ofte vente lenge før enn de kan få noe embete. De er på denne måte suksessivt trinn for trinn nådd opp til det mål som de har strebet etter, og de er derved blitt mer modne til å tåle den medgang som utsiktene til et bedre utkomme fører med seg. For det andre, er den prestelige gjerning noe mer enn bare å preke og forvalte sakramentene. De har å ivareta undervisningsvesenet, fattigvesenet, m.m. slik at embete fullkomment krever sin mann. Dersom presten forøvrig vil røkte sitt kall, slik som han bør.
Helt annerledes er det med legfolket, det har ikke kostet noe for de å få sin lærdom. De har sine livsstillinger og bør også bli i det kall hvor de er kalte, og til dem heter det nettopp. Uforskyldt har I mottatt det, uforskyldt gi det. Mat. 10, 8.
Under spesielle omstendigheter måtte det likevel tillates at legfolk også fikk noe godtgjørelse for tidsspille. For eksempel en prest har en så utstrakt menighet at han finner det påtrengende nødvendig, foruten den alminnelige Legmannsvirksomhet, som han bør støtte, oppmuntre og rådføre seg med, å ha en medhjelper i en kortere tid, som i den tid mer utelukkende beskjeftigede seg med kristelig virksomhet, og det i eller utenfor menigheten, ikke var noen slik frivillig hjelp å få, så måtte det gå an å gi en slik noe erstatning for sitt arbeide, men utredelsen av dette måtte hvile på presten selv, som den, der har sin betaling av menigheten, for å ha omsorg for den.
Likeledes om et samfunn ønsket å utsende en broder til et annet sted, enten etter oppfordring eller egen tilskyndelse, og det var en familieforsørger i små kår, så var det i sin gode orden at en slik fikk vederlag for den tid som gikk tapt for ham. Men slike tilfeller, hvor stillingen var slik at der nødvendigvis måtte betaling til, tror jeg ikke ville hende så ofte og derfor bør ikke heller disse unntagelser gjøres til en stående regel.
Skal det derfor ikke gradvis synke tilbake til en kraftløs forstandskristendom i vårt land, der veien beredes for vantroens åpenbare frafall, så må vi arbeide på å bringe Legmannsvirksomheten tilbake til dens opprinnelige form. Og så vidt som der iblant den yngre geistlighet, rår en interesse for Guds rikes utbredelse, som er av den samme ånd, så visst vil de glede seg i den, støtte den og med åpne armer slutte seg til den.
Å her anføre mer om Legmannsvirksomhetens berettigelse, finner jeg unødvendig, og vil bare henvise til en liten ubemerket bok, som utførlig behandler denne sak, med tittelen: «Den evangelisk-lutherske Kirkes lære, og det åndelige prestedømme.» Utkommet i Levanger 1865.
En sak kan jeg likevel ikke helt forbigå og si noen ord om. Selv om det i grunnen allerede er fremhevet, hva som til alle tider har vært årsaken til kristendommens forhold, nemlig: å bli lei av den sunne læres form, og derimot hige etter nytt, og som dette, til de forskjellige tider har hatt sine særegne foreteelser, så trenger det ikke å være overflødig å påvise dette litt nærmere hva som i særegen grad i vår tid iblant oss, har bidratt til det samme forfall, i håp om at likevel noen derved ville la seg advare, og andre muligens komme til erkjennelse av sin avvikelse, fra den engang erkjente sannhet.
Saken innholder ikke noe mindre enn læren om troen selv, hvori vi visstnok måtte være enige, dersom vi skulle ha den samme grunn for vårt salighetshåp.
Der er fra utlandet, og helst fra Sverige, innført en ny-evangelisk vare også til vårt lille Eden, den er så mye farligere og skadeligere på grunn av at denne vare er sammensatt av ekte og uekte perler, og dermed lett kan bedra folk – og dessuten har det særegne ved seg, at det fremfor alt er de fornemme, lærde og kløktige og vise folk, som synes best om den, og derfor er mest utsatt for å bli bedratt.
Denne forfalskede vare består i en hovedsum i dette: at, den vitenskapelige lære eller teori om troen, fremstilles som troen selv. Det er derfor en så naturlig følge at rettferdiggjørelsen isoleres fra helliggjørelsen på en måte som noksom godtgjør at man ikke legger særlig vekt på det siste.
Rettferdiggjørelsen fremstilles vel i og for seg historisk riktig, slik som den står der, utenfor menneskets delaktighet, men fremstillingen av de virkninger, som må foregå i det hjerte som skal bli rettferdiggjort, er noe mindre enn riktig, tvert imot, i all sin omstendelige vidløftighet, svært dunkel, forvirrende og misvisende. Bestrebelsene etter å anskueliggjøre den saliggjørende orden riktig, har dratt det til den ytterlighet, å søke å formilde eller enda tilintetgjort den nye fødsels uunngåelige botskamper, likesom overhode den kristnes fortsatte troskamper.
Når Guds Ord alltid fremholder både for begynnende og viderekomne troende, at de alltid bør stå på bønnens vakt, om de skal bli bevarte fra sløvhet og sikkerhet, og redelig kjempe og stride mot synden, mot kjød og blod; og at nettopp en flittig øvelse i bønnen, årvåken til det samme, øker troen og Den Hellige Ånds og Guds kunnskap, at vi forsår hva Hans gode og velbehagelige vilje er, og blir delaktig i Guds Rike og de himmelske gode ting, ja, overvinner alle anfektinger og farer, som djevelen og alle hans håndlangere fører på oss. Så advares det så mye imot å stole på denne øvelse at man helt får det inntrykk at den er mindre nødvendig. Det fremholdes stadig og alltid at det ikke er for vår bønns, årvåkenhet, kamp og strids skyld, vi får nåde og barmhjertighet hos Gud, men bare for Jesu Kristi verdighet og fortjeneste. – Nett som man vil si til en febersyk: «det er ikke fordi du etter legens råd inntar medisinen, at du kan bli hjulpen, men bare fordi medisinen har den legende kraft i seg.»
Hvem ser ikke her, at begge deler hører sammen, den første del ikke alene som en befaling, men også som en nødvendig virkning av den nød, som ligger ham på halsen. Og så sant det er, at det er legemiddelets legende kraft som hjelper den syke, likeså sant er det at det ikke vil hjelpe ham noe dersom han ikke i overensstemmelse med legens regler bruker legemiddelet. Men slik øvelse kalles «eget arbeid og lovtrelldom».
Men hver som har fått Den Hellige Ånds lys i sjelen, – den Sannhetens Ånd som skal veilede oss i alle ting, vil vel neppe ha noe å rose seg av og trøste seg til hos seg selv, som sitt salighetshåp, mye mer må han vel med Paulus sukke: Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme, selv da, om man som gudsmannen Paulus gjorde, holdt sitt legeme i trelldom, eller som troshelten Luther gjorde, brukte 3 timer daglig til å øve seg i bønnen.
Nei, kjære leser, desto flittigere du øver bønnen, desto mer lærer du din avmakt til alt godt å kjenne, jo ydmykere og ringere i dine egne øyner blir du og helt forlegen og begjærlig etter din sjels Hyrde og Biskop, som din forsvarer, hjelper og trøster i all din nød. Du, ja du alene forstår i sannhet de Kristi Ord: Uten meg kan I slett intet gjøre.
Men noe besynderlig og motstridende er det at der snart sagt advares mer mot å stole på bønnen enn der formanes til å øve bønnen, likevel betones den sannhet svært sterkt «at vi ikke formår noe av oss selv». For kjenner man virkelig denne sin utilstrekkelighet så måtte det være en trang og en nødvendighet å be ham om hjelp, som både har vilje og evne til å hjelpe, og oppmuntrer oss til det når Han sier: Be, og I skal få, let og I skal finne, bank på og det skal lukkes opp for eder.
Den samme motsigelse viser seg unektelig her, når tilegnelsen av Kristi fortjeneste eller troens visshet fremstilles på en måte som om man selv kan tilegne seg den, når det behager en. For når er det Gud ikke vil gi oss troen, sies det. Når man altså mener at man vil ha troen, så har man troen, fordi Gud alltid vil gi den og er i den teori rolig og trygg, selv om der hos en slik er vitnesbyrd nok til stede som vitner om at der i denne hans vilje er lite alvor. Denne trygghet eller sikkerhet taes da for troens frimodighet, og fordi troens vesen beskrives helt uriktig etter en større grad av frimodighet, i det all tvil forkastes som fordømmelig, så anser, og akter slike seg for rette evangeliske kristne, som ikke lenger treller under Loven, men er nå under den frie nåde i Kristus Jesus. En slik tro er ikke noe annet enn bare viten, enighet eller hjernetro, som ikke eier noen kraft i seg til å motstå syndens onde vesen, og etter Paulus sin formaning avstå fra all urettferdighet.
Når et tall i et regnestykke settes feil opp, blir hele regnestykket falskt. Slik også her. Man vil erkjenne Kristus for så vidt Han er gitt oss av Gud til rettferdighet, men den visdom og helliggjørelse som står ved siden av, har man lite bruk for. Man vil anta Kristus som sin yppersteprest og Forløser, men ikke som Konge og Profet, som man skulle adlyde. Den trøsterike lære om Guds uendelige barmhjertighet, og syndernes forlatelse ved Kristi død, søker også hyklerne på ett eller annet vis å erkjenne, men den ikke mindre nødvendige lære om de midler som man kan vinne Guds nåde ved, som omvendelsens kamper som må gå forut for den sanne og levende tro, og den fremdeles vedlikeholdende øvelse i bønnen, det bortforklares, som allerede før sagt, dit hen ar det er «eget arbeide og lovtrelldom». Meget treffende passer her hva den høyt opplyste kirkefar Pontoppidan sier i «Troens Speil» side 34: «Selv om bare de omvendte og i gjenfødte mennesker kunne fatte noen tillit til Gud, så finner det seg også hos de uigjenfødte noe som etter utvortes anseelse er likt en tillit, ja også av de vantro, til deres store skade, blir antatt for det. Så søker den helvetes tusenkunstner (djevelen) å etterape Gud i sine gjerninger. Denne falske tillit er da ikke noe annet enn en kjødelig sikkerhet, at en munntroende snakker seg selv og andre for, som er så vel tilfreds med sin Gud og hviler så søtt på sin Frelsers dyre fortjeneste, at han er fullkommen forvisset om sin salighet. Men, å! At der var ingen som bedro seg selv, og drømte om Himmelen, så lenge inntil han våknet i helvete.»
Selv om Rosenius er stifteren ti den nye lære, og i sine skrifter taler om i gjenfødelsen og om helliggjørelsen så vel som om rettferdiggjørelsen, så har fortolkningen i sitt innerste vesen de tendenser i seg, som her er søkt påvist. Dette har jeg, og flere med meg, i mange år lagt merke til, og derfor søkt å motarbeide dens fordervelige innflytelse i vår krets, som da også tildels lykkes, Herren være lovet for det.
Likevel er der en del, også her både av eldre og yngre som det «nye» har hatt sin innflytelse på og følgen er, at de er blitt slike lette veiløpere, som følgende sangvers mesterlig beskriver:
Så går det når et sår, ei rett av grunnen heles, Og om enn det er skjedd, at hjertet siden deles. Da bliver sjelen vill, vil både til og fra, Ei rett av Porten ut og opp på Golgata.
Hva man derimot har hatt anledning å iaktta på så mange andre steder, så har det vist seg at det «nye» har herredømmet, og især er det en rådende makt iblant den yngre geistlighet, der visstnok de fleste i større eller mindre grad er smittet av den.
Likesom en liten surdeig gjør den hele deig sur, slik er det også gått med dem som bekjenner seg til denne lære, de er etter hvert blitt friere og friere både i tro, bekjennelse og levnet, selv om det har skinnet av å være sann, levende tro, likevel ikke i vesentlig grad skiller seg fra den døde tro, som de ubotferdige gjør seg selv om å få nåde, selv om de ikke ville omvende seg. De kan derfor ha mange vakre ting å tale om, enten av tideligere erfaringer, eller etter det samtykke de har i forstanden, som de har av sannheten, men det hele røper at det er ikke eiendom skaffet på lovlig måte, men det er ranet gods, som ikke hører dem til.
De er ganske lik menighets-forstanderen i Laodikea Åp. 3, 17 som anså seg for rik, hadde i overflod og manglet intet, men se! Han som hadde øyner som ildsluer, så, at han manglet alt, at han var jammerlig fattig, blind og naken.
Under slike omstendigheter er det min fulle overbevisning, at legfolket ikke for noen pris må la sin virksomhet for Guds Rikes utbredelse gå over i geistlighetens hender, såfremt de ennå har sin egen salighet kjær og beskjæres av noe omsorg for Guds rikes utbredelse. Jeg har det håp, at denne omsorg ennå er rådende blant legfolket selv om den visstnok er betydelig avtatt på mange steder, nettopp på grunn av de altfor mye er smittet av den samme sykdom.
Leseren kunne vel her ha ønsket, å se en kort fremstiling av den sanne tros vesen og egenart og hvorledes man kan bli delaktig i den, men da mitt lille skrift allerede er blitt lengre enn jeg hadde tenkt, vil jeg henvise enhver til «Troens Speil» av Pontoppidan, som omstendelig og klart forklarer denne viktige sak, og ingen skal bli bedratt som følger dens veiledning.
Jeg kommer herved utenkt til også å berøre litt om den kirkelige bevegelse, da den iver Lutherstiftelsens agitatorer utfolder for å føre sine egne idealer igjennom, visstnok er vokst frem av den samme jordbunn som den iver og begeistring er vokst frem av, som går ut på å få vår statskirke omdannet til en frikirke. For begge deler er gått ut fra de samme menn, drives av samme ånd, og har et og samme siktemål, nemlig å føre Kirkens ytre og indre styre inn under geistlighetens despotiske makt.
Av det som allerede er berørt, viser det seg klart nok hvor uskikket vår tid er til å reformere på det kirkelige felt, hvor dyktige disse nymotens unge teologer enn mener seg å være til det.
At en del av disse menn har en god mening med sin frihetsstreben, og derfor arbeider mot målet med ufortrøden nidkjærhet, det skal ikke nektes. Men om det er en nidkjærhet, med forstand, som Herren kjenner seg ved, det er et annet spørsmål. En må nok frykte for at disse Kristi Ord også i vår tid kan finne sin anvendelse: Når det lys, som er i eder er mørkhet, hvor stor bliver ikke da mørket. Av dette følger at når en blind leder en blind, faller de begge i graven. Mat. 15, 14 -.
Der tales om at vantroen står for døren, og den mener de å stenge ute ved ytre organisasjoner, men det tjener visstnok bare til å rense fat og beger utvortes, og til å skaffe presteskapet et annet pavedømme i hendene. Kristus sier i Mat. 13, 30. La klinten og hveten vokse sammen inntil høsten.
I overensstemmelse med dette handlet han også selv med forrederen Judas, som nøt de samme goder som de andre disipler, like inn til det siste, da Han vasket deres føtter, og meddelte dem alle sitt aller helligste legeme og blod.
De har blant annet en særskilt omsorg for den verdslige embetsstand, for å befri denne fra fristelsen til hykleri, som det heter, idet de vil ha opphevet § 92 i Grunnloven, – som gjør det til en betingelse for embetsmannen at han skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro og lære. – Slik at det skulle være åpen adgang til statens embeter like så vel for Jøder, katolikker, kvekere, gjendøpere osv., som for statskirkens egne lemmer.
Men forunderlig nok kan en se at der arbeides så ivrig for den verdslige stand, mens der om den geistlige ikke nevnes et ord, nett som om de skulle være noe annet enn syndige mennesker, som om det teologiske studie mer enn noe annet studium skulle være skikket til å allmennverge hykleriet. Det torde kanskje ikke være usannsynlig at det «menneskelige» også kunne treffe en teolog, at han hyklet med den kirkens tro som forlangtes av ham, for å få et embete, ikke ulikt hin jøde som bekjente seg til troen på Kristus, lot seg døpe og ble ansatt til prest i en menighet som brakte ham gode inntekter. Men når noen spurte ham om hans tro, bestandig unnvek noen grundig forklaring om det, men sier derimot at etter hans død skulle de finne hans trosbekjennelse i et avlåst skrin.
Da skrinet ble åpnet etter hans død, fant man to støpte billeder: en mus og en katt oppstilt like overfor hverandre, med følgende underskrift:
Når denne mus blir spist av denne katt. Så tager en døpt jøde den kristne tro rett fatt.
Jeg tenker at der blant like mange geistlige og verdslige embetsmenn, neppe skal finnes flere, om ikke mindre av den geistlige stand, som gjør den kirkens tro, som de bekjenner seg til, til sin rettesnor for sitt liv og levnet.
Av historien og Skriften ser en det klart nok hvem som til alle tider har vært de største skalker, hyklere og mest rasende til å forfølge sannheten, og de mest ærgjerrige og havesyke folk, som ville ha herredømme, enten med det gode eller onde. Se følgende steder: Mat. 3, 7; 12, 14 – 24 og 34; 23, 2 – 33. Luk. 6, 7 – 11; 13, 14; 19, 47 – 48; 20, 1 – 2, 19 – 23; 23, 10. Joh. 19, 6 med flere steder. ·
Man vil kanskje innvende at det bare var den gamle pakts prester som var så ondskapsfulle, men historien viser at det nettopp var den samme ærgjerrighet og havesyke hos presteskapet i den nye pakt, som ble årsaken til pavedømmets tyranni.
Da H. N. Hauge trådde frem på kampens skueplass, så var det også en prest som begynte forfølgelsen mot ham og ble i dette trolig etterfulgt av mange av sine kollegaer.
I vår tid, da kristendommen i alminnelighet har vunnet en større anerkjennelse, og lovene ikke lenger legger hindringer i veien for kristendommens sanne utvikling; så ytrer vel ikke forfølgelsen seg lenger på den samme måte, men i grunnen har den den samme karakter som den alltid har hatt. Dette kommer klart nok for en dag når der er noen som setter seg imot reformstrevet og avslører den sanne hensikt med det, så at partiførernes skolastiske spissfindigheter ikke lenger står dem bi, så jo visst viser det seg at den gamle fariseerske art ikke ennå er utdødd.
Nektes skal det ikke at det var en tid da der fra vårt Universitet utgikk svært mange teologer som der var komne til live i Gud ved en sann levende tro, så de ikke bare hadde tilegnet seg forstandens, men også hjertets kunnskap. Dette gledet både meg og andre rundt om i landet, men desto mer bedrøvet ble man ved å erfare, det ikke gikk frem på den samme vei, som det var begynt, men hjertets-kristendom vek plassen for forstands-kristendom. Den rette teologi endte med filosofi.
En enkelt mann finnes vel ennå her og der, om hvem man tør nære bedre håp, men disse er i regelen så fryktaktige like overfor det store kollegium av standsfeller at de ikke tør heve røsten til advarsel mot den overhengende fare, men tror de er ansvarsløse, når de i sine egne snevre krets forkynner Guds Ord purt og rent. En slik bør alvorlig tenke over hvilket ansvar han påtar seg, ved å stille seg nøytral i en strid som denne, som angår Guds Ords sannhet, som er det dyrebareste vi eier og de på dette grunnlag bygget gode og prøvede anordninger, så vel hva det ytre som indre kirkeregimente angår. Tenk over Kristi Ord: Den som skammer seg ved meg og mine ord i denne horaktige og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved, når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.
Derfor dere kjære prester! Følg etter deres Fyrste! Stol på hans sterke arm.
Satan bruker alle krefter, Fører hit sin hele sverm.
Når Grunnloven krever, og det med rette, at Kongen ikke bare skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro og lære, men også beskytte og håndheve den i sitt land, så måtte det vel være likeså riktig, at loven også legger den samme forpliktelse på hans embetsmenn når det gjeller bekjennelsen, da de er Kongens stedfortredere, til å ivareta at så skjer.
Er loven urettferdig i sitt prinsipp, som det heter, så måtte vel like så vel Kongen som hans embetsmenn fritas for en slik byrde som loven pålegger dem. Men med dette tier man, rimeligvis fordi det altfor mye ville røpe hensikten med kirkereformen, nemlig: å få kirken skilt fra staten; og er igjen et bevis for at påstanden om lovens urettferdighet bare er et påskudd for å ha noe å klage den for, selv om det på skolastisk vis med mange spissfindige ord fremstilles som den uomtvistelige sannhet.
Like så lite som det er en urettferdighet i at en husfar, som har barn og tjener, søker å unngå slike tjenere som han er overtydd om vil bli huset hans til skade. Like så lite er det urettferdig at Landsfaderen, setter opp slike regler for sine embetsmenn, som kan gi ham håp om, at de blir til gagn og velsignelse for hans land og barn.
Ved hvilke midler skulle Kongen håndheve og forsvare den rene lære når hans embetsmenn kunne vær av en annen tro og bekjennelse? Mon ikke enhver sekt søker å samle til sitt parti? Jeg kan ikke skjønne annet enn at kongen i så måte ville komme i den samme forlegenhet som en feltherre når hans krigsmenn holdt med en fiende, de tappert skulle bekjempe. Loven ville da komme i motsigelse med seg selv, hvilket eidsvollsmennene hadde et klarere begrep om enn samtlige frikirkeagitatorer har, dersom man for øvrig skal dømme etter den fortolkning, man hittil har sett om denne sak. Men usannsynlig er det ikke at disse har tatt den jesuittiske setning til følge at «Hensikten helliger midlet», i det de på uærlig måte holder frem bare den ene side av saken, og fortier den andre, har så sakt bak øret den mening at, når først § 92 er ryddet, så følger det konsekvent med at § 2, 4 og 16 også snart må få samme skjebne, og Kongen har ikke mer å si i kirkelige anliggender, – og vi har frie hender.
Gud forby at noen av delene må skje, for skjer det så har legfolket tapt sitt vern mot hierarkiets anmasselse, og Kirkens sanne lemmer vil bli så lenkebundne og lammede i sin virksomhet, som egentlig hittil har vært Kirkens og statens beste støtte, at det snart vil gå ned ad bakke med begge deler.
Der kunne vært mye å skrive om i denne sak, så som om konfirmasjonen, menighetsråd, borgerlig ekteskap m.m., men da, som før bemerket, mitt skrift er allerede langt nok, og da det dessuten er berørt så mye om den viktigste post, at man derav kan danne seg et begrep om de andre forestående forandringer, som visstnok bare ville bli en liten begynnelse til andre forandringer, som etter hvert ville skape en fullstendig labyrint av forviklinger, der Kirkens sanne lemmer hadde vanskelig for å finne seg tilrette, hvorimot en slik tingenes tilstand rett ville glede de som er likegyldige om sannhet og gudfryktighet, hvilket ville påskynde åpenbart frafall fra kristendommen.
Beveggrunnen til denne lille avhandling er ingen annen enn den, etter ringe evne å legge en liten stein i Jerusalems forfallne murer, da jeg ikke kan nekte det er gått mitt hjerte nær å se hvorledes satan i lysets engels skikkelse, arbeider sterkt på å få disse murer nedbrutte, slik at han ganske kunne få forstyrre Guds Kirke, og den rette gudsdyrkelse, og derimot få i stand en egen gudsdyrkelse som ikke Herren har befalt, likesom Kong Jeroboam gjorde, hvilket ble han og hans folk til stor synd 1 Kong. 12, 26 – 33.
Jeg har derfor det håp at dette lille skrift ville bli til styrke og oppmuntring for en og annen redelig sjel, som i denne svært bevegelige tid kan være kommet i tvil og bekymring om, hva som er det rette, og derved fatte mot til i kristelig nidkjærhet og troskap å stride for den Herre de tjener, ved å bidra alt hva som står i deres makt til å stanse tidsåndens innbrytende makt. Uten å se på verken sin egen mangel på evne eller la seg skremme av motsigelser eller frykt for korset, men befale seg Gud i vold, og si med David: Herren er med meg, jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg? Sal. 118, 6.
Kjære leser! Er du mot oss eller med oss? Gid du ville være med og stride for Herrens hær! Kom likevel og rett oss samfunnets høyre hånd og la oss stå som en kjede for Herrens ansikt med ydmyke begjæringer, bønner og forbønner, at Han for sin uendelige barmhjertighet og store trofasthets skyld ikke ville straffe oss etter fortjeneste og betale oss etter våre misgjerninger fordi vi har oppholt sannheten i urettferdighet og lik hint fikentre som Kristus forbannet, bare båret grønne blader, så at Han skulle ta sitt Ord fra oss og overgi oss til et forvent sinn, så at vi skulle tro løgnen. Men at han ville vekke opp menn iblant oss til et forvent sinn, så at vi skulle tro løgnen. Men at han ville vekke opp menn iblant oss som kunne stille seg i Gapet for Ham, som rettelig kunne sette lyset på lysestaken, så at mørket måtte atspredes fra hjertene og Morgenstjernen Kristus opprinne i dem. Vi har jo løfte, at en troendes bønn formår mye, når den er alvorlig. Vi bør heller ikke glemme å huske på i våre bønner: Konge, Storting, Regjering, Lærerstanden, Embetsstanden, og hele folket, at Gud som kan lede hjertene som vannbekker, måtte styre alt til det felles beste og sitt rikes utbredelse. Dette formaner Paulus til i 1 Tim. 2, 1 – 4, når han sier: Derfor formaner jeg aller først at det gjøres (ydmyke) begjæringer, bønner, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudfryktighet og ærbarhet. For dette er godt og velbehagelig for Gud, vår Frelser, han som vil at alle mennesker skal komme til sannhets erkjennelse.
Jeg har fremdeles en bønn til den leser, som vil være med å bruke bønnens våpen, og ellers hvor det gjøres nødvendig, med frimodighet gjendrive dem som imot sier sannheten, at han bidrar til, at disse linjer kan bli vidt og bredt kjent, kom i hu at den samme Herre, som velsignet de 5 brød og 2 fisker, så at 5000 ble mettet av det, også kan velsigne denne lille smule til mange menneskers gagn og sitt navns ære og forherligelse, hvilket han av nåde og miskunnhet vil la skje. Amen.
Nr. 1.
1. Den gamle Adams sinn med verdens frykt seg piner,
Vil gjerne tekkes hver, og holde gode miner,
Den frykt ved Herrens kraft vi undertrykke må,
Det koste hva det vil, kan vi kun Jesus få.
2. Å tro på Jesus og Ham gjerne å bekjenne,
Det er den sikre vei, som får en salig ende;
Til Himmelen skal man gå, med hjertets ydmykt sinn,
Dog ingen tenke, han vil stjele seg der inn.
3. Når Gud ved Ordets Lys, en sjel av synden vekker,
Se, da er det og en av satans største trekker;
La bli, sier han, og fly dog verdens skam,
La ulven deg ei se, du tåpelige lam!
4. Så viser han en vei, som for den falske kirke,
At man kan tjene Gud, så ingen det skal merke;
Han sier: Kjærlighet og tro kan ingen se,
Frykt Gud således, at deg andre ei bele.
5. Akk Gud! hvor mange han har fast i denne strikke,
Som både etter Gud og verden seg vil skikke,
Det Skriften kaller dog en platt umulighet,
Rett som å stige opp idet man stiger ned.
6. Hva han mot oss har gjort, Guds Sønn av Himmerike,
Det er en sak, som snart all verden vet i sie;
Dog vil den samme munn ei være Ham bekjent,
Som sier, at Hans død oss livet har fortjent.
7. Han skammet seg ei, all verdens skam å bære,
For Gud og verden en forbannet ting å være,
Vår skam skjulte Han, selv tålig drakk vår spe,
Og rart, om man engang om efter Ham vil se.
8. Men hva ville dette så omsider for en ende?
På dommens dag Han dem for sine ei vil kjenne
Det står med klare ord, o give Gud, det stod
Oss alle prentet inn i dypest hjerterot!
9. Da gikk og søkte man slett ingen annen ære,
Enn ved et hellig liv sin Frelsers spott å bære,
Da ble Hans åk oss søtt, Hans byrde kjær og lett,
Da ble man ikke på så kort en vei så trett.
10. Men verdens frykt er full av både skam og plage,
Den ene fot vil frem, den andre vil tilbake;
Man frykter for en sky at den vil falle ned,
Og våger ytterlig sin sjel og salighet.
11. Så går det når et sår ei rett av grunnen heles;
Og om det enn er skjett, at hjertet siden deles,
Da bliver sjelen vill, vil både til og fra,
Ei rett av Porten ut, og opp til Golgata.
12. I fromme! Ser I rett det smukke Himmerige?
Å, løper like godt, hva andre til det sier,
De får å snakke om, som bedre ei forstår,
Slik snakk er ikke verd engang å tenke på.
13. Den vei Guds Sønn har lært, den må vi alltid følge,
Og det for ingen mann i ord og gjerning dølge;
Så våkner mang en opp av sikkerhetens natt,
Når lyset bliver rett på lysestaken satt.
14. Opp Sion! Det er tid, at lunkenhet har ende,
Enhver med hjertens lyst, sin Jesus å bekjenne
Og intet føle til den tidens korte ve,
For gleden at man skal sin Jesus evig se.
Nr. 2.
1. Det koster mer enn man fra først betenker,
å være tro i det som Gud oss skjenker,
I kjærlighetens første kraft å stå
Til man oss ser fra kampens plass å gå.
2. Hvor ofte må man seg for Himlen skamme,
Når man ei mer kan se den første flamme,
Og overtydes grant ved Åndens tukt,
At meget av den første brann er slukt.
3. Hvor pranger ei den muntre sjel i livet,
Når Jesus den det første pant har givet,
De første kyss gjør henne syk og sår,
Av kjærlighet til Jesus, hvor hun går.
4. De første lys har rett forundrings-saker
Og hjertet ganske inn til Jesus drager,
På verden da engang ei bliver sett,
Man følger alt kun oppad sin magnet.
5. Men denne brann begynner snart å saktes,
Som dog for først av mange neppe aktes,
Men siden der vel klages her og hist,
At man har av sin iver meget mist.
6. Så går det, når man fra sin vakt vil trede,
Og gjør’ seg litt genem med verdens glede,
Da bliver snart forfalsket mer og mer
Det rene sinn, hvor etter Jesus ser.
7. Strider man ei, den rene drift forsvinner,
Man merker vel, ja føler og befinner,
At uformerkt forgår den frihets Ånd,
Så hva vi gjør det skjer i trelldoms bånd.
8. Snart lunkenhet seg følger inn å snike,
Den trette fot vil ut av veien vike,
Den synes hård, en annen vei man seg
Da velger til å vandre makelig.
9. Man for seg har ennå så mange dager,
Og den med dem forbundne last og plage,
Det åk er tungt, og heten slår der til,
Da vet man titt ei hvor man være vil.
10. Man kan endog på løpet ofte glide,
Og skade på sin Krone skamfullt lide,
Den dag oss var, kan komme for oss fort,
Og tage oss vår seierskrone bort.
11. O slaktet Lam! Som stadig tro er bleven,
Som kjærlighet til død og grav har dreven,
Giv meg den kraft, at jeg til gravens muld
Må være Deg av hjertet tro og huld.
12. Når jeg er svak og meg så mye hindrer,
Så lat meg se hvor Kronen hisset tindrer,
Den meg engang Din egen hånd skal fly,
Så får jeg kraft og mot og lyst på ny.
Nr. 3.
1. Den vei du gikk i kors og trang, I bønn og strid og møye,
Min Jesu! Livsens snevre gang, la meg den kjenne nøye;
Selv om kjød og blod vil sette seg imot,
Jeg dog frimodig haster frem, og streber kun til Himlen hjem.
2. Å! La meg som Ditt nådekar av nåde overfylle,
Den arme verden intet har, som sjelen rett kan fryde;
Min Brudgom før meg ved Din hånd avsted,
At jeg, Ditt lam, Deg følge må, og aldri mer stille stå.
3. Ditt lys bestråle korsets dal, og alltid for meg brenne,
At jeg fra Dines lille tal meg aldri lar vende,
Deg følge opp og ned med sådan munterhet,
At Du min vandring ynde må og jeg Din Himmel snart kan nå.
4. Hvor vil jeg gledes da engang, når jeg Deg tro er bleven,
At ingen møye, spott og trang meg har tilbake dreven,
At jeg Ditt Ord og røst har ene fulgt med lyst
Og fremfor alt har satt meg for at trine kun i dine spor.
5. Velan jeg våger det derpå, Din tornesti jeg ynder,
Jeg vet hva ende det skal få, som meg Ditt Ord forkynner,
At trengsel, spe og spott er vei til ærens Slott.
O! Hva er den fornuftig dog, som favner Deg, Du søte åk!
Nr. 4.
1. Faller på deg motgangs hete, nød og jammer, spe og spott,
O! Da må du flittig bede, bønnen er for allting godt.
Midt igjennom korsets ve kan du da i Ordet se,
Hvordan Jesu milde hjerte ser og føler all din smerte.
2. Ingen bliver dog til skamme som forlater seg på Gud;
La der, hva der vil, deg ramme, be og tro og hold kun ut;
Synes det, Han ser deg ei, o Han kjenner all din vei!
All din brøst du Ham skal klage og i ingen nød forsake.
3. Bede, banke, rope, gråte er de kristnes største kunst,
Trøstig frem for Gud å trede, finner frelse, trøst og gunst;
Den kun tror vår Herre vel, er den aller beste sjel,
Han skal alltid redning finne, intet ham kan overvinne.
4. Lær vår Herres vei og måten, som Han fører sine på,
Han vil styrke dem i nåden, når Han fanger an å slå.
Lever dog vår Gud ennu; tier Han så tal kun du,
Storm med makt til Himlens volle, Gud kan intet deg forholde.
5. Tro hva du i Ordet hører, bli på sannhets visse sti,
Satan, som så mange fører, skal vel la deg gå fri,
All din lid å love sett, på Guds sannhets lys og rett;
Tro kun Gud Han kan ei svike; bed, så skal din kummer vike.
6. Gud skje lov for all sin nåde, som meg giver slik en makt,
At jeg tør i ingen våde gå bedrøvet og forsakt;
Derfor vil jeg daglig på Herrens prises harpe slå
Og i både sorg og glede Halleluja lystig kvede.
Nr. 5.
1. I kristne som gjerne vil Himmelen have,
Hvi gå I dog sikre som verden ennu?
Vi har jo en meget høyere gave
For hvilken vi stride og komme i hu
Mot korset å tage og allting forsake,
Hva sjelen svikaktig fra Jesu forville
Og Himlens den evige salighet spiller.
2. Akk! Når jeg de første tro kristne betrakter,
Den iver, den møye, den kamp de har hatt,
Og merker nærværende kristendoms fakter,
Da høre vi navnet, hva ser vi for kraft?
Det gjordes fornøden de fleste fra døden
Rett grundig og fyndig til Jesus seg vendte
Til hvilken de første i kjærlighet brente.
3. Dog det å forbigå, vi har det å gjøre,
Med dem, som med verden i synden å gå,
Men streber et kristelig levnet å føre
På hellighets veie til Himlen å nå;
O! Streber I fromme, til Himlen å komme,
Å smykkes av Jesus med gyldne kroner.
4. Vår Brudgom ei lenge nu borte vil blive,
O! Kjøper dog olje, triner på vakt,
Ei mer vår kristendom lunken å blive,
Men alltid å våke, som Jesus har sagt;
Stå bundne om lender, med lamper i hender,
Som de, der fra verden hver time å trede,
Å haste og finne den evige glede.
5. I trøtte og svake av trengselens tørke,
Akk! Tenke på Himmelens liggendefe!
Og be alvorlig, at Jesus vil styrke,
De rystende hender og bevende kne,
At ingen skal slippe den evige klippe,
At ingen tilbake til Sodoma vender,
Og løpet med skammen på havveien ender.
6. Den hånden begynte å legge på plogen,
Han ta den ikke tilbake igjen,
Frimodig, ei bange, ei heller forvåven,
For begge er ikke bestandighets venn;
Hver stride så lenge, til sjelen kan trenge;
Seg inn i den evige himmelske bolig
Som Jesus de stridende lover så trolig.
7. Opp! Opp dog I salvede! Kommer tillike,
For Kongen går eder med Kronen imot,
Med Ham I skal frydes i Himmelens Rike,
Og gleden skal være en evighetsflod;
Den her kun får vunnet, hans krans er alt bundet,
En Krone den glimrer med klarere strimer,
Enn solen om middags og midtsommers timer.
8. Hit la med tårene eders avtørke,
Så kommer den mildeste Jesus til ords,
Her skal I nå sitte og eder forfriske
Med Abraham, Isak og Jakob til bords.
O! Gi meg de krefter, Min Jesu! Her efter
Meg alltid kun til deg å holde og vende
Og finne en salig og gledelig ende.
Nr. 6.
1. Mitt håp og trøst og all tillit til Gud står med stor trygge,
Herren er trofast, mild og blid, på Hans Ord vil jeg bygge.
At Han sin Sønn på høyeste Tron’, for meg lot korset bære,
Der ved sin død av all slags nød meg før’ til evig ære.
2. Til deg, Herre Krist! Roper jeg med hast I disse siste tider,
At du av nåde ville fast selv din Kirke stride; den trenges hardt
Av djevelens art den monne så såre fortrykkes.
O Herre! Mitt skjold, ditt Ord så hold la ei fra oss unnrykkes.
3. Gud alene skje lov, pris og ære, som lot deg det befale
Meg ved ditt Ord og rene lære til Riket ditt å kalle!
O Hellig Ånd, gjør meg bistand, hjelp meg i min siste ende,
Ta Herre! Fra meg min sjel til deg evig i dine hender.
Legg igjen en kommentar