En lignelse om troens liv

Av Stein Arild Gjerde

«Jeg er døren. Hvis noen går inn gjennom Meg, skal han bli frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne beite.» Joh. 10:9

Ta gjerne kontakt om du har spørsmål om innholdet i denne lille boken. En samtale mellom Herrens brødre og søstre er alltid velkommen.

Denne lille boken kan kopieres og brukes etter avtale med Stein Arild Gjerde, men ikke slik at noe av innholdet blir endret.

Boken kan bestilles via facebook, telefon eller mail: stein-arild@kortbunkers.no

Alle bibeltekster er tatt fra Bibelen Guds Ord – 2017 utgave. Revisjon 29.08.2021

1.     Innledning

Til alle tider har vi mennesker søkt å finne veien til Gud. Hvordan skal vi nå fram, og hva vil Gud med oss? Vi er vel ikke bare brikker i ett stort puslespill? Eller ett vindpust i en ørken? Den kristne troen svarer på alle disse spørsmålene. Den levende tro er en gave som gis til mennesker, som søker den av hele hjertet. Ved troen vil vi kunne nå fram til Gud. Den skapes i oss ved Guds Ord og ved den Hellige Ånd. Slik sørger Gud for at vi kan nå helt inn til hans Fader hjerte.

Troen er levende fordi den ikke er noen gjenstand eller død ting. Alt Gud skaper og bringer fram fra sitt forråd er liv. Dette viser naturen oss tydelig. Hele den skapte verden og menneskebarna er på mange måter et vitne om Guds storhet og herlighet.

Et frø kan bli til den skjønneste blomst. En nøtt kan bli til et tusen år gammelt tre.

Mennesket har derfor til alle tider søkt guder. Men det som er enda mer underfullt og gledelig, er at bibelens Gud søker oss mer. Ved Jesus og sin Ånd, har Faderen i det høye bygget broer inn til våre hjerter. Slik at vår ånd kan knyttes til Ham ved troen.

Vi som består av ånd, sjel og legeme skal engang stå opp til Guds dag. Den store og veldige. Den dagen blir vi stilt ansvarlige for hvordan vi har tatt imot Jesus. Det å forstå at troen er «The missing link» mellom oss og Gud, er dermed den viktigste oppgaven å løse her på jorden. Det neste spørsmålet blir da like viktig.

Hva er troen og hvordan får vi den? I dette spørsmålet har den onde lagt inn all sin kløkt og vilje for å gi oss mange svar, slik at vi skal bli forført.

Kjennetegnet på tros forkynnelsen i dag, er at døren er vid og veien bred. Men Jesus sa ikke det. Han sa at porten er trang og veien er smal. Er dette en realitet for deg? Siden porten er trang og veien er smal, så har vi jo fått en vei å gå. Den er ikke stengt, døren er enda åpen.

Jesus befaler. «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den.» Mat 7:13-14

Hvorfor er porten trang og veien smal? Det er fordi vi skal legge av oss vår gamle natur. I dette vil troen hjelpe oss. Derfor er det viktig å bli kjent med hva troen gjør i den kristne. Lignelsen i denne lille boken søker å framstille dette for ditt indre øye. Må Gud få velsigne deg på vandringen.

2.     En lignelse

2.1 Byen

Det var engang en vakker og stor by. Byen var velstående og rik på framgang. Derfor bodde det skarer av mennesker i den. I lange tider hadde byen vokst, og rikdommene som folket fikk i eie, overgikk alle de tidligere fedres tanker. Grunnleggerne av byen var nok fattige. Men deres rikdom i den første tiden ble deres arbeide. De arbeidet nøye og omtenksomt, slik at byen skulle vokse og bre seg utover vidder og fjell.

Når snekkeren måler opp stedene for grunnstenene og husets hjørner, må dette gjøres nøyaktig og riktig. Bare slik blir byen bygd opp på en sikker måte.

I de gamle dager passet de på at huset skulle stå støtt. Byens ledere ønsket trygge hus og god grunnvoll for byen sin. Tømmer og betong ble omhyggelig valgt ut. Sterke og tykke trær, ble til bjelker for gulv og tak. Kledning ble tatt ut av de fineste tresorter, slik at vind og regn skulle prelle av som tårer på kinn. Men med tiden ble folket større og rikere. Nye ingeniører kom til. De som hadde vandret gjennom de høye haller på skolene. Deres lærdommer hadde kommet fra enda større og prektigere byer. Byer som var konger verdige. Med deres gode kunnskap skulle byen vokse enda raskere og betre enn før. Derfor tillot lederne for byen nye og lettere materialer.

For en framgang dette bar med seg. Aldri før hadde byen kunne bygge lettere og betre hus. Nå spratt husene opp som sopper etter en regnskyll.

Tiden gikk, og byens borgere begynte å nyte sin velstand. Likevel var arbeide byens største stolthet. Ja, alle ville arbeide i denne byen. Byens ledere kunne stolt erklære hvor flinke byens barn var, og de lærde førte statistikk over de som lot seg kalle inn til arbeid. Med denne i hånd, kunne de erklære at i løp av 100år, så arbeidet alle i byen. Dette til motsetning fra den tiden da de fattige grunnleggerne hadde bygd den. På den tiden arbeidet omtrent halvparten av mennene.

Etter hvert fikk denne byen en skikk som var slik. Når en var stor nok til å arbeide, fikk en innbydelse til å arbeide i en av byens mange bedrifter. Hver mann og kvinne fikk altså et brev der de ble innbudt til å være med. Som de fleste vet, skal en ha det godt og nyte velstand, må en ta imot denne invitasjonen. For mange var det bare en fest og glede å arbeide, slik at det skulle vise seg at ting hadde begynt å endre seg. I det stille hadde mye av arbeidets innhold forandret karakter.

2.2 Innbydelse

Nå skal du få møte tre ungdommer som ble invitert til å delta i byens store prosjekt. Det var Per, Pål og Espen.

Fra de var små hadde de kjent hverandre. I barnehagen hadde de lekt sammen. Og når guttene fikk anledning, erfarte barnehagetantene en rampestrek og to. I barneskolen hadde de lært å lese i samme klasse. Da de tilslutt var blitt varme i trøyen, på ungdomsskolen, hadde de havnet på rektors kontor sammen. Som dere vet, det lønner seg ikke å bli tatt med noen sneiper bak busskuret.

Dette var ganske vanlige ungdommer som foreldrene var uvitende stolte over. Tiden nærmet seg altså for at innbydelsene skulle komme. Tiden som barn var over og voksen livet skulle til å starte. Alle tre visste jo at arbeid adler mannen. Siden det ikke var noe Nav i denne byen, var det jo en realitet at arbeidet ville berge dem fra fattigdom. Valget var derfor enkelt, selv om en kunne velge.

Per, Pål og Espen fikk innbydelsen. De skulle få arbeid ved en stor bedrift. Bedriften hadde varierte oppgaver. Slik at det var det noe for enhver smak. Innbydelsene var enkle og rett fram, lik denne til Per.

Til Per

Du er velkommen til å arbeide ved min fabrikk. Du får nærmere arbeidsinstruks når du kommer. Se gjerne noen nyhetsmeldinger som bedriften sender ut. Vennlig hilsen Sjefen.

Slik var altså innbydelsene satt opp. Guttene var fornøyde og det så bra ut. Det var akkurat slik som de hadde hørt gjennom ryktene i byen.

Den store dagen kom, og alle stilte opp på deres nye arbeidsplass. Bedriften var omgitt av en stor mur. I midten av den ene langsida, ut mot hovedgata, var det en stor port. Guttene var spente og stolte i det de kom fram til porten.

Ved porten stod den en hyggelig mann. En portvakt. Mannen hilste på guttene da de kom: «Hei gutter, har dere fått innbydelse?» Guttene kunne stolt vise fram innbydelsen som hver og en av dem hadde fått.

Den hyggelige mannen smilte og ønsket dem hjertelig velkommen. De vekslet noen få ord, og han fortsatte med: «Dere skal arbeide i forgården av bedriften. Jeg skal vise dere litt rundt.»

Guttene gikk inn og begynte se seg rundt. Ute på plassen var det mange mennesker. Noen slappet av, og noen arbeidet på ulike maskiner. Hele forgården lå under et lett tak og muren strekte seg rundt som en skjermende vegg. Ved den ene langsiden innerst lå det en vakker bygning. Det så ut som en administrasjons bygning eller et kontor. Døren inn til bygningen var solid, kraftig og flott. Hele byggets utseende var verdig en god sjef. Huset hadde mange vinduer, og en kunne se mennesker der inne.

Etasjen på toppen stakk seg særlig ut. Gjennom de store og flotte vinduene kunne en se et stort rom. Det var som om rommet skinte ut gjennom vinduene. Kunne det være Sjefen sitt kontor?

På innsiden kunne en se en prektig bestyrer pult. Den stod i den ene enden. I den andre enden av rommet stod det et langt møtebord. Bak vinduet kunne en se en mann som sto og speidet ut over forgården.

Den hyggelige mannen brøt inn og sa: «Ja, der har dere Sjefen, Herren for denne fabrikken. Betre mann finnes det ikke til å lede oss. Bare vent og se.»

Portvakten ledet guttene videre inn i forgården og gav dem en siste beskjed: «Jeg håper dere finner dere til rette. Dere må finne en plass som er ledig, slik at dere kan delta i arbeidet.»

I forgården var det arbeidsbord, hvilestoler, maskiner, mat og drikkeautomater. Ved den ene siden i forgården var det tilgjengelig en kantine til arbeiderne.

Guttene gikk rundt for å bli kjent i forgården. Der møtte de mange andre som arbeidet i fabrikken. Noen koste seg og nøt solen på benkene, mens de nøt god mat og drikke. Noen arbeidet på maskiner som var modernisert og fornyet. Det var også noen som arbeidet på noen gamle maskiner. De siste var plassert litt ute på siden, langs muren i forgården.

Per, Pål og Espen kunne se at her var det noe å gjøre for noen og enhver.

2.3 Per arbeider

Guttene vandret litt rundt for å finne noe som passet dem. Det gikk ikke lang tid før de hadde funnet nye venner som hadde samme interesser, som dem selv.

Per som liker å ha det gøy, gikk bort til en gjeng som slappet av på benkene. De moret seg og fortalte vitser. Den ene lo mer enn den andre. Og Per som var litt av en moromann, brukte ikke lange tiden før han var med i gjengen. Etter en stund, kom Per til å tenke på at han kanskje skulle gjøre noe. «Skal dere ikke jobbe?». De andre lo av ham og sa: «Nå har vi hygget oss og slappet av i hele dag. Det skader vil ingen at vi nyter litt av det gode liv. Vi har også ventet på ordrer i en tid. Sjefen kan vel komme og vise oss hva vi skal gjøre.

Uansett! Siden Han ikke kommer og lønna renner inn, så er vel arbeidet vårt godt nok».

«Dette er jo helt supert», tenkte Per. «Få lønn og arbeide minimalt». Per glemte ut hele arbeidskontrakten sin. Eller kanskje han ikke ønsket å huske den? Den spesifiserte i alle fall, at det fantes en arbeidsinstruks for arbeiderene.

Dagene gikk, og hver dag møtte Per opp på jobb. Den ene dagen var mer gøy enn den andre. Når Per kom hjem fra jobben, skrøt han til naboene om den flotte og enkle jobben sin. Sånn en sjelden gang tok de i et tak, men siden ingen klagde, gikk dagene med til fest og moro. Venner fikk høre om frihet, lite jobb og grei lønn. Det var ikke rart at gjengen som Per holdt seg med ble større og større. Stadig fant nye arbeidere plass ved deres benker og bord.

2.4 Pål arbeider

Pål var nok en annen type enn Per. Pål likte faktisk å gjøre et stykke arbeid. Den dagen han gikk rundt for å finne arbeidskamerater, gikk han forbi guttene som hygget seg. Der skulle han i alle fall ikke slå seg ned. Han gikk i stedet bort til noen gamle maskiner som stod langs en del av ringmuren. Det var jo tross alt de som skulle produsere.

Lenge sto han og pratet og så på de som arbeidet på dem. Mens han stod slik, kunne ikke Pål la være å tenke på betre måter å utføre arbeidet. Likevel var Pål med og hjalp noen av mennene som arbeidet. Han ville jo gjerne finne det som kunne passe ham. Stadig kunne Pål se at arbeiderne leste i instruksjonsboken. Etter en stund, bad han fint om han også kunne få se i den. Boken var ganske tykk og tung.

På framsiden stod det ARBEIDSINSTRUKS med store bokstaver.

«Den var unødvendig stor», tenkte Pål. Den gamle arbeideren som satt og arbeidet ved maskinen, forklarte at dette var den boken som var nevnt i innbydelsen.

«Må en lese hele boken for å bruke maskinen?», spurte Pål. Arbeideren så opp og smilte. «Hver maskin har et lite skilt hvor det står listet opp henvisninger til avsnitt i boken. På den måten finner vi lettere fram. Men siden vi har en slik god Herre og vi elsker ham, pleier vi likevel å lese i hele boken. Da er vi raskere i gang når vi arbeider på andre maskiner.» Pål reagerer. «Sa du at du elske Sjefen?». Arbeideren svarte: «Bare vent og se, så skal du se hvorfor.»

Etter noen uker, begynner Pål å bli litt lei av å følge alt det som står i boken. Han har litt lyst til å være mer kreativ. Er ikke det bra nok? Kontrakten sier at en må jobbe, men det er vel litt slingringsmonn i hvordan en gjør det.

I midten av forgården ser Pål en gjeng som arbeider på noen nyere og mer moderne maskiner. «For noen flotte produkter de lager». Han får lyst til å prøve de ut. Pål observerer og tenker litt, før han slår seg ned med dem.

Det går ikke mange dagene før Pål slår seg til ro med den nye gjengen sin. Her får han utfolde kreativiteten sin og arbeide litt mer som han selv ønsker.

Likevel! Det er en forskjell på hvordan arbeidet blir utført på en gammel maskin, i motsetning til de mer moderne. Den siste gjengen bruker også arbeidsinstruksen i arbeidet sitt, men de har kun merket av noen sider som dem bruker. Det er tydelig at dette virker. For de produserer mye mer enn de gamle.

Pål tenker på arbeideren som han møtte ved den gamle maskinen. «Hvorfor moderniserer de dem ikke? Hva er det med de gamle maskinene som er så bra? Kunne en ikke bare brukt litt mindre tid på lesing og mer på utvikling?» Tankene til Pål flyter litt rundt.

Dagene går. Pål blir stadig mer stolt over arbeidet som han og gjengen får gjort. Hver dag når han kommer hjem, kan han fortelle om det de har laget i løp av dagen. Slik som det er med Per, kan Pål skryte til vennene sine over den fantastiske arbeidsplassen sin. «Vi arbeider tusen ganger raskere enn benkesliterne, og hundre ganger mer enn de som bruker de gamle maskinene.» Pål føler at han har lov å skryte litt, når han sier dette. Men det stikker allikevel litt i hjertet til Pål. Han ser for seg det vennlige smilet til den gamle mannen, han som viste arbeidet sitt til ham. Han fulgte boken og brukte alle de gamle maskinene som Sjefen hadde satt ut.

Pål blir litt urolig av tankene, men rister dem av seg. Han tenker heller på egne resultater. Derfor kommer Pål glad på jobben hver dag.

2.5 Espen arbeider

Selv om Espen hadde vært med på erting av barnehagetanter og røkt noen sneiper bak busskuret. Var Espen likevel litt annerledes enn de andre to. Espen begynte sine dager i bedriften med benkesliterne. Men etter noen dager tenkte han på kontrakten sin. Den som beskrev at arbeidet skulle følge instruksjonsboken. Samvittigheten slo ham, og han kunne ikke kalle fest og baser for arbeid lengre.

Derfor tenkte Espen. «Hvem er de mest arbeidsomme og produktive her». Espen speidet utover forgården. Det var jo i grunn ikke vanskelig å se hvem det var. Stabelen av varer og produkter fra Pål sin gjeng sto på paller klar til levering. «Endelig», tenkte Espen. Han gikk bort for å arbeide med dem som var best. Her kunne Espen virkelig trå til. Han elsket jo egentlig å arbeide.

Etter en stund kjente Espen likevel i sitt hjerte at noe var galt. Felleskapet var godt og arbeid var topp. Men Espen klarte ikke å kaste fra seg tanken om at noe manglet. Dagene gikk og hjertet til Espen søkte etter noe mer.

2.6 Bønnemaskinen

En dag la Espen merke til noe. I hjørnet av forgården satt det en mann og produserte bønner som skulle på boks. Espen klarte ikke å ta bort øynene sine fra arbeideren. Det som var merkelig, var at dette var en liten og enkel maskin. Ved siden av arbeideren stod det en gryte fulle av bønner. Forsiktig tok han bønnene ut av gryta, og la dem opp i hermetikkbokser. Etterpå lukket maskinen boksene.

Det merkelige er at arbeideren stadig tar opp instruksjonsboken for å lese igjennom avsnittene. De som beskriver hvordan han skal bruke maskinen.

Han stabler hermetikkboksene fint opp i esken. Etter en stund kiler maskinen seg og produksjonen stopper opp. Straks tar han opp boken igjen og leser.

Espen ser spent på.

Mannen sitter helt stille. Så løfter arbeideren opp øynene sine til toppen av kontor bygget. Espen følger blikket til arbeideren. Blikket fester seg på en mann som er travelt opptatt med møter og forespørsler. Plutselig er det som Han kjenner blikket til arbeideren i ryggen.

Det er Sjefen.

Om Espen ikke har blitt overrasket før, ble han det nå. Sjefen svinger seg rundt og går ut av kontoret sitt, ned og ut hoveddøra til kontorbygget. Uten å vike av til høyre eller venstre, går Han mot arbeideren. Vel framme, taler Han mildt til ham. Sjefen viser ham hvor løsningen ligger i arbeidsinstruksen. Ikke lenge etter fortsetter produksjonen til arbeideren i det stille hjørnet av forgården.

Espen snur seg til sin egen arbeidsgjeng. «Hvorfor har ikke vi besøk av Sjefen av og til?». De andre ler. «Vi trenger ikke å bry Ham. Ser du ikke at vi klarer dette sammen?» Men Espen gir seg ikke. «Så dere ikke hva som skjedde der borte i kroken?» De andre ler igjen. «Han er en av de gammeldagse. Vi må utvikle oss. En trenger ikke å være dyptgående og grundig hele tiden.»

Espen klarer ikke å slå fra seg hvordan denne gamle arbeideren fikk Sjefen sin oppmerksomhet.

«Hvorfor er arbeidet hans så viktig?» Espen tenker at dette må han finne ut av.

2.7 Trykkemaskinen

Den neste dagen bestemmer Espen seg for å finne en ledig maskin blant de gamle. Det er flere å velge mellom. Men siden Espen får lyst å sitte i nærheten av arbeideren som han så på dagen før, finner han en maskin som trykker opp sanger. Det er merkelig med denne fabrikken. Den produser alt mulig, bare byen kan få nytte av det.

Espen slår seg ned og blar opp henvisningene som står merket opp på maskinen. Tidligere hadde Espen brukt kreativiteten sin for å utføre arbeidsoppgavene. Somregel satt en i lag og arbeidet slik at det var basert på felles innsats. Straks følte Espen seg fristet til å gi opp, dette virket litt ensomt og vanskelig. Maskinen hadde han ikke brukt før. Tenk om det ble feil resultat. Det var rett før han reiste seg, for å gå tilbake til de andre. Men Espen kjente en sterk dragning til instruksjonsboken. Før han hadde tenkt seg om, plukket han opp boken igjen, og begynte å lete etter de rette avsnittene. Dette var vanskelig. Tidligere hadde han jo bare brukt de sidene som andre hadde merket opp. De linjene som var aktuelle, var alltid understrekt eller uthevet med merkepenn.

Espen skjønte hvorfor arbeideren i det stille hjørnet brukte mye mer tid på boken.

Espen blar opp et avsnitt som hadde overskriften SANGTRYKKER. Kort forklarte teksten at Espen måtte synge inn i mikrofonen. Det en sang inn i den, ville så bli skrevet ut av maskinen. Espen som var en dårlig sanger, likte ikke denne oppgaven. Han kunne verken synge eller finne noen passende tekster. Han ble derfor helt forskrekket. Skulle ordene hans bli til tekster for Sjefen? Kunne fabrikken selge noe slikt? Dette ble nesten for mye av det gode. Fortvilet satt han og så på teksten i instruksjonsboken og på maskinen. Han ble nervøs og urolig. Her måtte en heller ansatte en dikter eller sanger.

Som et resultat av dette, følte Espen seg uvel. Han ble redd for at Sjefen ville bli skuffet av arbeideren sin. Ubevisst ser han opp mot toppetasjen av kontorbygningen. Akkurat som bestilt, snur Sjefen seg og ser ut vinduet, og ned mot ham. Blikket Hans brant seg inn i hjertet til Espen. Svetten begynte å renne på ryggen. Han ser at Sjefen går ut døra fra kontoret sitt.

Etter en kort stund kommer Han spaserende gjennom forgården mot Espen. Hele tiden med øynene rettet mot ham. Han snur seg verken til høyre eller venstre.

Altfor fort kommer Han bort og stiller seg ved Espen. «Hei, kjære venn. Jeg ser du sliter litt.» Espen kaldsvetter fremdeles, men de vennlige ordene smelter nervøsiteten bort. Sjefen legger varmt hånden sin på skulderen til Espen og bøyer seg ned og taler til ham.

«Det gleder meg inderlig at du har satt deg ned ved denne maskinen. Sangene som blir sendt til meg fra denne hører jeg stadig på. Se her! Hver natt legger mine tjenere ut frukter i denne boksen.» Sjefen viser hvor boksen henger på siden av maskinen. «Hvis du spiser en av dem, vil sangene komme til deg.»

Espen har ikke lagt merke til denne boksen før. Han tar opp en deilig frukt som ligner på en drue, bare større og søtere. Da Espen tok den inn i munnen, skjedde det noe forunderlig. Uten at han tenkte seg om, begynte han å synge av glede. Det kom kjærlige ord og alvorlig takk til Herren. Espen ble forundret over ordene og tonene som kom over leppene hans. Når han var ferdig å synge, skrev maskinen ut sangen.

Dagen var plutselig over, og Espen gikk hjemover til sitt eget hus.

Hele tiden tenkte Espen på teksten og sangen. Den innehold ord som beskrev arbeidet på fabrikken og vakre takke ord til Herren.

Espen hadde aldri opplevd noe lignende. Tenk at Sjefen kom i egen person og hjalp ham. Han var vennlig og god. Dette ble noe helt nytt og spesielt.

Selv om det kun ble en sang, hadde han aldri hatt en så fin arbeidsdag før. Mon tro om Sjefen kanskje satt og hørte på sangen akkurat nå. Espen var virkelig takknemlig og glad der han gikk hjemover. Han gledet seg allerede til neste arbeidsdag.

Neste dag var han derfor ivrig med å komme seg på jobb. Han gikk forbi sine venner på de rolige benkene og de kreative arbeiderne. Han var helt innstilt på å ta i et nytt tak ved Sangtrykkeren. Opplevelsen dagen før, var så inderlig god at han kunne ikke glemme det. Men vel framme, oppdaget han at det sitter en annen og arbeider på den. Skuffet og urolig, snur Espen seg rundt. Han klør seg i hodet. «Hva skal jeg finne på nå?»

2.8 En gammel mann

Der Espen stod i sine egne tanker, ble han avbrutt av den gamle mannen, han som satt ved Sangtrykkeren. Det var som han leste tankene til Espen.

«Vi skifter ofte maskiner, vi som jobber på de gamle. Fordi Sjefen vil gjerne at vi blir erfarne med variert arbeid. Det styrker arbeidet vårt,» sier han.

Mannen fanger Espen sin interesse.

Han fortsetter: «Forresten, er du ny? Gledelig å møte deg. Jeg har arbeidet her i en mannsalder nå. Hver dag er en indre glede. Selv om det noen ganger kan være vanskelig. Men som du kanskje vet, er Sjefen den beste. Når vi har det vanskelig, hjelper Han til. Er vi rådløse, viser Han alltid vei.»

«Vet du hva! Jeg skal fortelle deg en liten historie.»

«Engang i min ungdom hadde jeg det særs vanskelig. Det har det vært senere og, men dette hendte før jeg fikk tilbud om å arbeide her. Da rotet jeg vekk tiden med fritidsaktiviteter. På grunn av fritidsaktivitetene fikk jeg ikke noen lyst til å arbeide. Jeg så faktisk ikke fram til noe innbydelse.»

«I motsetning til mange andre, ville jeg ikke ha den. Før i tiden var det ikke slik som i dag, da en tar fritidsaktivitetene med seg på jobben. Du har kanskje sett de guttene som sitter og hygger seg hele dagen. I gamle dager kom de ikke på at en kunne gjøre noe slikt. For det er jo ikke alt som hører til her. Men etter som ungdomstiden min gikk, ble jeg kjent med en eldre mann. Han likte også det frie liv. Plutselig kom dagen da han ble pensjonist. Jeg ble sjokkert over at han stod der igjen uten å eie en nål i veggen. Ingen lønn eller noen ting som kunne hjelpe han i pensjonstilværelsen. Det satte en skikkelig støkk i meg, og jeg forstod at det måtte bli en forandring.»

«Da tilbudet kom om jobb i denne bedriften, ble jeg veldig glad og takket ja. Siden jeg var glad i mine gamle fritidsaktiviteter, ble det likevel vanskelig å arbeide. Mange ganger dagdrømte jeg om det jeg gjorde før. Heldigvis kom Sjefen meg til hjelp.»

«En dag jeg satt i Bønnemaskinen, puttet jeg for lite bønner i en boks og for mye i en annen. Slik at boksene ble halvfulle og overfylte. Noen ganger var jeg ikke forsiktig med skjeen. Jeg knuste bønnene mot grytekanten eller i boksen. Jeg ble distrahert av mine egne tanker, slik at arbeidet ble mislykket. Jeg hadde også vært litt hastig med å lese i instruksjonsboken. For boken gir mye hjelp når en leser den rett. Jeg var fortvilet. Jeg ble redd for at Sjefen ville sette meg på dør. Derfor så jeg etter om Han fulgte med på hva jeg gjorde. Jeg håpet i grunnen at Han ikke skulle legge merke til arbeidet mitt. Det var jo mange andre som jobbet i forgården.»

«Men i det jeg festet øynene mine i ryggen på Ham, så jeg at Han stoppet arbeidet sitt. Han så ut vinduet fra kontoret sitt og ned på meg. Hjertet mitt holdt på å stoppe. Å, hvor jeg den gang ønsket å forsvinne ned i jorden. Men øynene Hans var milde. Jeg kunne føle at Han så på meg. Hastig kom Han gående over forgården til meg den dagen. Han så seg verken om til høyre eller venstre. På et øyeblikk var Han framme hos meg.»

«Hei, kjære venn», hørte jeg. «Sitter du med Bønnemaskinen i dag?» Uten at jeg svarte, fortsatte Han. «Se her». Han gav meg et lite brød og et lite beger med drikke. «Spis og drikk dette. Noen ganger hjelper det spise og drikke av det Jeg kan gi. Løft bare opp øynene dine til Meg, så kommer Jeg.»

«Brødet og drikken Han gav meg, styrket og roet meg ned. Og jeg satte i gang med Bønnemaskinen igjen. Snart vek tankene mer og mer bort. Den gang ble jeg virkelig overrasket over hvor takknemlig jeg ble. Takk og glede steg opp i mitt hjerte over at jeg hadde en slik Sjef med hjertelag og visdom.»

«Siden har jeg opplevd mange lignede episoder der Han har styrket meg. Nå nærmer jeg meg pensjonisttilværelsen, og jeg har bestemt meg for å arbeide til siste pust. Vet du! Sjefen har lovet meg god lønn når jeg blir pensjonist.» Mannen smilte, og Espen kunne se han mente hvert ord.

2.9 Karene med skjell

Espen ble rikt trøstet og beriket av historien til den gamle arbeideren. Han glemte helt ut å høre etter om han kom til å fortelle noe mer.

Espen snudde seg rundt for å finne seg en ny maskin og arbeide på. Mens han stod slik å kikket rundt, tenkte han på hvor forunderlig god Sjefen var.

Litt bortenfor Bønnemaskinen og Sangtrykkeren, sto det noen kar langs muren til forgården. Nysgjerrig gikk Espen bort til dem. Her var det ingen som jobbet. Det måtte en jo gjøre noe med, tenkte han.

Det var flere store kar som stod på rekke. Vannet kom rennende i et rør, som deretter ble ledet gjennom karene. Tilslutt tilbake i et annet rør. Begge rørene kom fra kontorbygget som Sjefen satt i toppen av. Det var ingen ventiler eller noe. Vannet bare rant gjennom karene og tilbake. På utsiden av karene stod det et skilt, PERLER TIL ARBEIDERE.

«Hva kan dette være for noe?» tenkte Espen.

Slik som det var med andre maskiner, var det hengt opp skilt med henvisninger til instruksjonsboken. Espen studerte hvert av karene enda nøyere. På bunnen lå det kamskjell. Det var sikkert hundrevis. I det første karet lå det små skjell. De skulle få det beste vannet og næringen. I det andre karet lå det færre skjell. Litt merkelig, men det stod navn på noen av dem, og noen hadde ikke navn. Til sin store forundring, så Espen et skjell med sitt eget navn. Uten å tenke seg om, skulle han til å ta det opp. Men heldigvis kom Espen på, at her var det nok viktig å lese instruksene. Han bladde opp avsnittene som handlet om Perler Til Arbeidere. Nøye satte Espen seg inn i alle referansene som var beskrevet på karene.

«Pass på perlene som ligger i det første karet, slik at de ikke skader seg på hverandre. Når skjellene som perlene ligger i, er blitt en håndfull store, skal de flyttes over i neste kar.»

Dette skulle gjøres forsiktig. Slik at de får vann på seg hele tiden. Perlene kunne ellers bli skadet om ikke kamskjellet fikk nok vann.

Kamskjellene som ligger i det andre karet, skulle en også behandle slik. Rent og næringsfylt vann, og plass til hvert enkelt skjell. Alle skjellene som fikk navn, skulle flyttes til det tredje karet. Her skulle perlen i kamskjellet få vokse seg ferdig.

Siden Espen så flere skjell med navn, flyttet han de forsiktig over. Han inkluderte det skjellet som var merket med hans eget navn. I det tredje karet, skulle perlene ligge i skjellene sine, inntil de åpnet seg selv. Kun da var det lov å plukke dem. Flere av perlene var allerede klare for å plukkes av den rette arbeideren.

I instruksjonsboken var det beskrevet hvordan perlene kunne framstå. Noen er større enn andre, og noen mindre. Noen helt runde, andre ovale. Arbeideren kan derfor ikke velge hvordan perlen skal se ut. En må ta imot den som blir gitt en. En kan heller ikke ta en annens perle. Hvis en legger den vekk eller ikke vil bruke den, mister en gaven som følger med den.

Når noen har plukket ut perlen sin, kaster en det tomme skjellet i det siste og fjerde karet. Men først skal en finne et vakkert skrin som er montert på det tredje karet. I det skrinet finner en gullkjeder som en kan henge perlen sin i. På den måten kan en henge perlen som et smykke rundt halsen og over hjertet.

Espen var så oppglødd over denne arbeidsplassen at han nesten gikk glipp av noen viktig. I de siste linjene som omhandlet perlene stod det noe viktig. Hadde det ikke vært for at Espen tok seg en pause, og nyttet tiden til å lese igjennom avsnittene igjen. Hadde han ikke lagt merke til det.

«Perlene gir arbeideren evner som han ikke hadde før han begynte å arbeide. Skal en få del i dem, må han henge perlen over hjertet. Slik skal en bære den med seg over alt der en skal arbeide. Legges den vekk, får verken arbeideren eller bedriften noe nytte av den.»

Espen tok forsiktig imot gaven fra skjellet som var tiltenkt ham. Han tok på seg perlen og takket Herren i sitt hjerte for nok en ny gave. For hver maskin Espen hadde arbeidet på, hadde han fått en gave. Og for hver gang ble han forundret over hvor stor glede og takknemlighet han fikk til Sjefen sin. Er det virkelig sant at vi skal få slike gode gaver?

2.10 Nådetid

Nå begynte Espen å forstå, at han skulle søke og lære seg arbeid på flere maskiner. Neste arbeidsdag, når Espen kom inn porten, ble han møtt av mange arbeidere som stod og stirret imot ham. Først tenkte han at de så på ham, av en eller annen grunn. Men siden blikkene var vendt oppover mot oversiden av porten, snudde også Espen seg for å se hva det var.

På innsiden av porten, like over porthvelvingen var det hengt opp et vakkert skilt. Det glinset og skinte i solen. På skiltet stod det NÅDETID. Mange stod og undret seg over hva dette skulle bety. Espen hadde ikke lagt merke til om det hadde stått der tidligere eller om det var noe nytt. Diskusjonene gikk høyt og lavt mellom arbeiderne.

Benkesliterne mente at nådetid betydde frihet. Derfor kunne en fritt hygge seg og slappe av på denne arbeidsplassen. De kreative mente at nådetid måtte være noe som angikk hvordan en arbeidet. At tiden i forgården gav dem frihet til å jobbe hvordan de ville. Espen klarte ikke helt å slå seg til ro med svarene. Derfor plaget det ham.

2.11 Skreddermaskinen

Espen fortsatte innover i forgården. Han gikk en runde for å finne en plass og arbeide. Som vanlig var maskinen han hadde brukt dagen før, blitt opptatt. En annen arbeider som enten skulle lære seg nytt arbeid, eller ta en ny tørn, satt ved maskinen.

Bortenfor alle de første maskinene, fant han en ny. Dette var visst en slags symaskin. Med store bokstaver var den skiltet med navnet SKREDDERMASKIN.

Nå var det begynt å bli en vane for Espen å ta opp instruksjonsboken. Ofte var en avhengig av å ta til seg kunnskap om maskinen på forhånd. Da får en betre innsikt i hvordan maskinen virker.

Denne maskinen var to delt. Den første delen skulle vaske og rense klærne. Den andre delen skulle fikse på de skadene som kom fram. Maskinen hadde mange avsnitt og forklaringer som Espen måtte lære seg. Men i det han bladde fra det ene avsnittet til det andre, fanget øynene hans en overskrift.

Kjapt bladde Espen tilbake til overskriften. Tenke seg til, boken gav svar på skilter også. Ikke bare om maskiner eller hvordan arbeid skulle utføres. Han lot øynene sine gli over ordene i boken.

NÅDETID

Tiden en får til å ta imot innbydelsen og arbeide.

Dette var dype ord som Espen ville tenke litt mer på. Men nå ville han arbeide på maskinen som han satt ved.

I kurver som stod ved maskinen lå det klær i haugevis. Klærne var merket med mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag. I hver haug fant en klær merket med alle ukedager. Plutselig la Espen merke til at det var klærne hans som lå i en av haugene. Hvordan hadde klærne kommet hit? Han tok opp skjorten som han hadde brukt sist søndag. Den dagen hadde han sølt mat på den under festmiddagen. Flekkene var like skjemmende og stygge som når de kom på.

Espen satte seg ned ved maskinen. I den første delen skulle han vaske klærne. Foran ham stod det ett stort kar med varmt vann. Han puttet alle klærne sine opp i karet. Han skuret og skylte klærne om og om igjen. Men vannet ble aldri skittent. Espen ble derfor frustrert. Det så ikke ut som klærne ble rene. Ofte er det slik at vi ser det på vannet når skitten løses opp. Slik var det også med Espen. Han var besatt av vannet og glemte derfor å se nærmere på klærne sine.

Etter en stund løftet han opp skjorten sin, og til sin store forskrekkelse var hele skjorten ren. Nå da den var ren, kom alle hullene og skadene fram. Fortvilet kastet Espen seg over boken for å finne ut hva som var gått galt. I ett av avsnittene kunne han se at det stod. «All skitt blir tatt bort. Ikke noe vil bli tilbake.»

Om han hadde vasket hjemme, hadde ikke klærne blitt hullete. Espen følte seg klumsete og dum. Deler av skjorten så nesten ut som en sveitser ost. Helt fryktelig. Fortvilet så Espen opp mot Sjefen sitt kontor. «Nå har jeg virkelig ødelagt», tenkte han.

Men før Espen hadde fått tenkt seg om, snudde Sjefen seg mot ham. Igjen møttes øynene. De milde varme øynene til Sjefen. Til tross for at Espen skammet seg, klarte han ikke å se bort. De var varme og gode.

Akkurat som tidligere, la Sjefen vekk arbeidet sitt. Han kom ut døren av kontorbygget. I rett linje gikk Han over plassen, uten å se verken til høyre eller venstre. Espen tenkte, «Han er vel ikke like mild og god hver gang! Tenk om Han løfter opp skjorten min, slik at alle ser hva jeg har gjort.»

Plutselig var Han der. «Hei, kjære venn. I dag ser jeg at du har begynt på et viktig arbeide. Jeg ble urolig for at du skulle misforstå noe. Jeg kom med engang da du så opp på meg. Dette vannet som du vasker med, kommer fra meg. Det kan aldri bli skittent, slik som vanlig vann. Slik at du skal vaske akkurat slik du har gjort. Skjorten din ser veldig fin ut. Dette var bra arbeid.»

Espen satt der med haka på fanget og forstod ingenting. Var dette bra arbeid?

Sjefen fortsatte. «Du må gjerne vise fram skjorten din til andre, slik at de kan se hvor ren og fin den blir. Men husk bare på, hvis du vasker klærne til andre, gjør det mer forsiktig. Heng dem ikke opp slik at andre ser dem, før du har kjørt dem gjennom den siste delen av maskinen.»

Espen tok skjorten sin og la den ned på symaskinen. Den gled inn gjennom maskinen, og på den andre siden kom skjorten ut hel og ren. Alle hull og skader var reparert.

Før Sjefen forlot Espen, sa Han en siste ting. «Husk på dette Espen, så lenge du arbeider og bruker denne maskinen, vil du ha klær som er rene og i orden hver dag. Når dagen kommer, for at du skal bli pensjonist, skal jeg gi deg en ny skjorte som ikke trenger å bli vasket eller sydd igjen. Gled deg til den dagen.»

Helt spontant stemte Espen i en sang. Der han priste og takket for de gaver han fikk ved sitt arbeide. Mange av de andre som stod rundt om i forgården ble stumme og brydd. Tenk at gleden over en skitten skjorte som ble vasket og sydd, kan skape en slik takknemlighet! Espen brydde seg ikke om dem og fortsatte å synge av glede og takk.

Like ved Espen satt det en ung og en gammel mann. Hver på sin egen maskin. De stemte også i med Espen, og sangen smeltet sammen til en. Det ble en liten frydefull stund for de tre.

2.12 Per og Pål spotter

På den andre siden av forgården satt Per og Pål og lyttet. Har Espen gått fra forstanden? Han sitter der og joiker alene med en gamling og en ungdom. Noe så underlig. Litt misunnelig ble de, men det varte ikke lenge før de ble opptatt med sine egne ting igjen.

«Ingen skal få oss til å arbeide på de gamle maskinene der borte», tenkte de. «Og hva er vitsen med all den lesingen». Stoltheten til Per og Pål hindret dem i å se Espen sin glede. De så heller ikke verdien av vennskapet som han hadde fått med Sjefen. Ofte hadde de lagt merke til at Sjefen kom bort og hjalp dem som satt på de gamle maskinene. Men da bare lo de og spottet dem, mens de sa: «Hvorfor må de ha hjelp hele tiden?»

Dessuten, var de også venner med Sjefen. Han hadde jo med egen hånd sendt innbydelse til dem. Der var de invitert til å arbeide i fabrikken.

Maskinene som Pål brukte, var topp moderne. Det var stort sett aldri noen problem med dem. Men engang, kom Sjefen og tilbudte sin hjelp til ham. Pål sa at dette gikk kjempe flott. Pål hadde stolt vist tommel-opp og smilt selvsikkert. Sjefen hadde smilt vennlig tilbake og gått sin vei.

Neste dag, etter Espen sin opplevelse med Skreddermaskinen, merket Pål seg at noen i gjengen hans hadde gått bort for å snakke med Espen. De hadde blitt nysgjerrig på hvordan arbeidet var på de gamle maskinene. De lurte også litt på hvordan Sjefen var.

Pål ble sint. Han begynte å spre løgner om Espen til vennene sine. Han fortalte om hvordan Espen hadde utsatt å komme i gang med arbeidet. Og at Espen egentlig ikke ville begynne å jobbe engang. Det var derfor han satt på disse gamle maskinene, slik at han kunne snike seg unna når ingen så på. Pål sa: «Jeg tipper han får kjeft og kritikk for arbeidet sitt hos Sjefen. Han leser kun i boken for å smigre eller snike seg unna.»

På grunn av Pål sine onde ord, ville noen av arbeiderene ikke snakke mer med Espen. Heldigvis, var det noen av dem som ikke hørte på ham. De begynte i stedet å arbeide på de gamle maskinene.

Slik det hadde gått med Espen, gikk det med dem. De fikk erfare Sjefens kjærlighet personlig. Fra å være Sjef, ble Han til Herre for dem. Selv om Han var Herre for fabrikken, opplevde de fleste ham som en Far. Han ledet dem i arbeidet og gjennom vanskeligheter som kom.

2.13 Herren arbeider

Etter en tid, ble Espen møtt i porten av Herren. Dette hadde han ikke opplevd før. Det var derfor veldig uventet. Herren fulgte Espen innover i forgården og begynte å tale med ham.

«Jeg har et spørsmål til deg, kjære Espen. Jeg har nå sett hvor godt arbeide du har gjort her hos Meg. Du har også sett at jeg har dere alle veldig kjær. Med kjærlighet har Jeg ledet deres arbeid. Jeg har mottatt deres bønner og sanger. Dere har arbeidet, slik at andre arbeidere og dere selv skal få rene klær.»

«I min ungdom arbeidet også Jeg. Mitt arbeid var så stort at det gav meg retten til denne fabrikken og dem som arbeider her.»

«Jeg ønsker og hjelpe deg, slik at ditt arbeid blir enda mer velsignet. Men du skal også vite, at så lenge du arbeider slik du gjør nå, hviler mitt behag over deg. Når du tjener meg, vil lønnen din vente på deg. Likevel ønsker Jeg at du skal gjøre mer. Mitt arbeid skal gi flere frukter i deg, slik at det kan bli til nytte for Meg og dine venner og naboer. Dette vil igjen glede Meg. Hvis du vil ta imot min hjelp, vil det i så fall være Jeg som arbeider på deg. For ditt arbeid kan ikke gi mer frukter, uten at Jeg først har arbeidet på deg.»

«Kjære Espen! Dette vil være smertefullt for deg, men slik som Jeg vil glede meg over fruktene etter deg, skal du få glede tilbake av Meg. Den smerte du sår med, vil du høste lønn av.»

Espen forstod ikke helt hva Herren mente. Men i sitt hjerte stolte han på Herren sin. Ikke en eneste dag hadde Herren skuffet ham. Derfor åpnet han hjertet sitt, slik at han kunne ta imot det Herren ville gi ham.

Herren fortsatte. «Med visdom har du åpnet deg for Meg. For den som ikke sier ja med ett villig sinn, kan ikke bære den prøvelsen som Jeg skal gi ham. I ham vil roten til opprør og mismot ta overhånd, hvis Jeg ikke kan utføre det i min kjærlighet.»

«I flere dager vil Jeg rense deg Espen. Jeg vil stille deg fram for Meg. Ta nå av skjorten din som skjuler dine sykdommer og sår.»

At mange skulle se det skjulte som var under klærne til Espen, brakte ham i ydmykhet.

Ved den ene hånden til Espen voks det en liten svulst. Denne kom ofte i veien når han skulle arbeide. Derfor tok Herren fram ildtangen sin. Den glødet som solen, og med den ble svulsten brent vekk. Espen stønnet og kjente hvordan smerten gikk gjennom kroppen. Han klarte bare å tenke på en ting. «Hvor kan jeg finne lindring»?

Herren brøt inn i tankene hans og sa: «Espen! Se på meg! Det smerter når jeg tar bort vorter og sår, men jeg skal lege deg igjen». Han la sine hender over såret, og Espen kjente hvordan såret grodde og smerten visnet bort. «Nå kan du fortsette ditt arbeide for dagen», sa Herren. Han gikk deretter tilbake til kontoret sitt.

Espen arbeidet resten av dagen ved Bønnemaskinen. Han merket at arbeidet gikk betre enn før og stemte derfor i en takkesang.

Per og Pål hadde fått med seg det lille opptrinnet der Sjefen hadde møt Espen ved porten. Utfra det de så, trodde de at Espen fikk kritikk eller straff. Men det som ser ut som straff og tukt for noen, er i virkeligheten en gave for en annen.

Med tiden fikk Espen besøk av Herren flere ganger med lignende ærend. Neste gang kom Han for fjerne en svulst på halsen. Etter at Herren hadde tatt den bort, og helbredet ham, hadde aldri sangen lydt klarere fra stemmen til Espen. Sangen og tekstene ble enda betre ved Trykkemaskinen.

Men den hardeste gaven sto igjen for Espen. Det skjedde når Herren ville at perlen skulle få virke betre over arbeidet.

En dag kom Herren til Espen i forgården. Som tidligere måtte Espen kle av seg. Denne gangen var det huden på brøstet som skulle komme fram i dagen. Over hjerte hadde det lagt seg et tykt lag med hud. Derfor fikk ikke perlen hvile så tett på hjertet som den burde. Hjertet som arbeidsviljen kommer fra, var avskåret fra den gaven som han engang hadde fått ved karene.

Espen visste at dette ville gjøre vondt. Han hadde sett andre arbeidere som hadde fått denne dyrebare hjelpen av Herren. Siden huden er veldig tykk og hjertet ligger rett under, må Herren fjerne litt hud omgangen. Med tiden kommer resultatene. For Herren kan ikke bruke ildtangen sin på denne typen hudproblemer.

Det var fristende for Espen å hjelpe til ved egen hånd, men Herren vet best. Noen ganger ble huden tykkere over natta. Men tålmodig lot Espen Herren få arbeide med den tykke huden på brøstet sitt. Stadig kunne perlen få legge seg nærmere hjertet til Espen, og slik fikk den mer og mer nytte for arbeidet.

Hver gang Herren hadde vist sin omsorg for Espen, var det godt å kunne sette seg ned ved Bønnemaskinen. Arbeidet på Bønnemaskinen var særs viktig. Derfor arbeidet alle på den så ofte som mulig. Stadig fikk mange sendt av sted ulike bønner. Bønner til hvert et bruk. Smertebønner, takkebønner, kjærlighetsbønner, ønskebønner, sangbønner, visdomsbønner og sykdomsbønner. Og med det, er ikke alle bønnene nevnt. Dess mer tid de brukte ved denne maskinen, dess flere bønner kunne en sende til Herren. Like ens med Sangtrykkeren. Det var noen gode arbeidstimer en kunne få med disse.

2.14 Kringkastingsmaskiner

En dag Espen kom på jobb, fikk han se noe som han ikke hadde lagt merke til før. Nær ved kontorbygningen sto det noen få maskiner. De var ulike, men samtidig ganske lik Trykkemaskinene som Espen hadde arbeidet på. Espen gikk nærmere for å se hva de produserte. Ved hver maskin stod det en mann, lik han, som står ved porten inn til forgården.

Sittende med maskinene satt flere menn som Espen kjente igjen. Dette var menn som Herren ofte besøkte og talte med. En av dem hadde Espen sett avkledd foran Herren. Han hadde store sår. Og gjennom voldsomme smerter ble han stadig hjulpet av Herren. Hver morgen gikk han først til Bønnemaskinen, deretter til Trykkemaskinen og så til Skreddermaskinen. Han fikk vasket og sydde sine egne klær, men ikke bare dem. Men av stor kjærlighet vasket han gjerne noen av de andre sine klær, om han bare fikk lov.

Nå er det slik at det er Herrens vann som gjær rent, og det er Herrens maskin som syr og reparerer. Men hvis den ikke får noen klær å vaske eller sy, kan ikke maskinen hjelpe heller. Derfor takker vi Herren alene.

Espen gikk bort til en av maskinene som stod ved bygningen. «Hva er dette for noen maskiner? Hvorfor står de adskilt fra de andre?» Espen snakket til mannen som stod ved en av dem.

«Velkommen hit, kjære Espen! Disse maskinene står her av flere grunner. Noen av arbeidsoppgavene er skilt ut fra de andre. Det er fordi Herren velger ut hvem som skal jobbe ved disse. Din tid nærmer seg for dette. Når Herren sender bud, vil en av oss komme og hente deg. Da vil du få utdelt en oppgave på en av disse maskinene. Noen får bare arbeide på en av dem, noen på flere. Dette skjer bare slik som Herren vil, og ettersom Han befaler.»

«Men når det gjelder maskinene som du allerede arbeider på, de som står ute i forgården, så er de for alle som arbeider i denne fabrikken. De produserer de viktigste produktene til Herren og til byen vi bor i. Samtidig har Herren plassert noen maskiner her ved kontoret vårt. De har noen viktige og spesielle produkt. Siden en trenger ekstra opplæring og støtte ved dem, så har Herren plassert ut sine tjenere. En mann ved hver arbeider.»

«Den første maskinen sender ut nyheter om finvær og uvær. Den andre, nyheter om arbeidet på fabrikken. Den tredje, råd mot sykdommer. Den fjerde, innbydelser til nye arbeidere. Den femte, flere arbeidsinstrukser. Den sjette, gledes brev om arbeidet. Og den sjuende, den vokter og formaner arbeiderne.»

«Herren setter altså fram maskiner for sine arbeidere etter som behovet melder seg.»

«Som du ser Espen, tenker ikke bare Herren på de som jobber her, men han ønsker at flere skal få del i de godene som du har fått.»

2.15 Avslutning

Espen gikk tilbake og ut i forgården. Han ville finne seg arbeide for nok en ny arbeidsdag. Som mange ganger før, glad og takknemlig i sitt hjerte. «Herren bryr seg om meg. Ja, ikke bare om meg, men alle.»

Fabrikken handler altså om å forandre arbeidere til glede for Herren. Noe som også blir til velsignelse for mennesker i denne byen.

Tiden gikk og Espen ble værende i fabrikken. Dag etter dag tok han fatt i de arbeidsoppgaver og maskiner som ble tilgjengelige for ham. Ved hver anledning prøvde han å vise fram verdien ved å arbeide slik som arbeidsinstruksen foreskrev. Hele tiden utviklet han det gledelige bekjentskapet med Herren. Ved det fikk Espen stadig del i mange rike gaver.

Når det gjelder Per og Pål, og hvordan det gikk med dem, det vil en annen historie fortelle.

3.     Kommentar til lignelsen

Det er med sorg og bekymring denne lignelsen kom til meg. Hvordan kan vi ta lett på troens vesen og læren om den. Stadig hører vi om de som vil gripe troen, som om det er den enkleste sak. De fleste vil gjerne bli frelst å komme til himmelen. Men få vil gå veien som går dit. Troen er en levende sak. Den elsker Gud, den går der Gud vil, den søker daglig omvendelse og tilgivelse for synder. Den opphøyer og lovpriser Gud. Den kjemper mot vår onde menneskenatur. Den reiser opp mennesket etter fall. Troen taler til Gud og vitner om Hans godhet og kjærlighet.

For en stund siden hørte jeg om en diskusjon mellom tre mennesker. Den ene ville gjerne til himmelen, men han ville ikke vite om hva Guds ord sier om dette. Den andre trøstet den første med, så lenge du tror, blir du frelst. Den tredje ville gjerne vise at Guds Ord sier noe mer om hva det vil si å være en kristen. Den forferdelige villfarelsen som gir mennesker falsk trygghet, er ond og kommer fra djevelen. Det er inderlig alvorlig dette. Frelsen er jo den aller viktigste saken et menneske noensinne skal ta stilling til. Velg derfor livet. Ved sin nåde er Gud jammen tålmodig med oss, derfor bør vi søke å omvende oss til Han som gir liv.

Sorgen over dette gav meg altså disse bildene som ligger i denne historien om Per, Pål og Espen.

Nå skal du få med deg litt av forklaring på lignelsen.

Byen som vi snakker om, er vårt kjære Norge. Norge var engang en av de fattigste nasjonene i Europa, men rik på Guds nåde. Guds ord ble satt høyt, ikke slik som det er i dag.

Lignelsen forteller om tre menn, Per, Pål og Espen. Alle disse mennene kommer i variasjoner og ulikheter i våre menigheter. Men hovedsakelig finner du tre typer som kaller seg kristne i dag.

Per er bilde på den som tror at de blir frelst ved en tro som ikke forandrer eller gjør noe spesielt med livet. Troen er berre en billett til himmelen. Dette er en forferdelig vrangforestilling som kun vil føre til evig ulykke.

Per som er den andre typen, representerer de som tar lett på Guds ord og gjerne plukker det fra hverandre. Deres gudsliv er åndsfattig. Troen er uten den Hellige Ånds kraft. En søker ikke omvendelse fra synder og kun de verste synder blir forkastet. En er gjerne lenket som en slave til noen synder. Og de som ikke kjenner sin bibel, kan lett bli dradd med i slike menigheter eller under kristne ledere som lever slik. Blir samvittigheten våken, får de en urolig ånd og den Hellige Ånds påminninger blir antatt som anfektelser fra den onde.

Arbeidet til Espen er den levende tro. Troen vandrer som et tillitsfullt barn i Guds forgård. Det er menigheten, der ordet blir forkynt og fulgt. Den sanne troende er derfor som ett tre plantet ved vannet. Den vokser sakte og sikkert under Guds nåde og ledelse. Troen i den troende virker oppover. Slik som spissene til gaffelen går rett ut. Søker troen alene Gud. Den bøyer ikke av til venstre eller høyre. Derfor, den menighet som er fulle av troende, vil de alle ha same retning. Kjærlighet til Gud, bønner til Gud, lovsang til Gud, takknemlighet til Gud. Gud blir sentrum for troens øye. Den sanne troende søker rett ydmykhet, er full av bot og anger. Dess mer den Hellige Ånd får jobbe med oss, dess mer nåde trenger vi. Dess mer vi gir opp eget liv, dess mer får vi liv i Jesus. Vi har altså to typer helliggjørelse. Den første er evig, den andre timelig. Den første er vår rettferdiggjørelse i Jesus ved hans død og oppstandelse. Den andre, for vårt timelige liv, for menigheten og til Guds ære. Dess mer den Hellige Ånd får virke i våre skrøpelige kar dess mer vitner Gud om sin storhet og kjærlighet til sine barn. Den ene hører til den andre. Uten gjenfødelse kommer ingen av dem til virkelighet. Er en uten den timelige helliggjørelse er en uten den evige.

Dess mindre vi blir i oss selv, dess mer barn blir vi i Gud. Slik kan vi fortsette. Dette er veien for den troende. Slik var veien for de anerkjente fedre. Hvorfor skal den ikke være slik for oss?

Martin Luther skriver følgende om troen i sin fortale til forklaringen over Romerbrevet.

«Troen er ikke en menneskelig innbildning og drøm, som noen akter den å være. Og når de ikke ser noen levnets forbedring eller gode gjerninger følger på, og de dog kunne høre og tale meget om troen, så faller de i den villfarelse at de sier: Troen er ikke tilstrekkelig, man må gjøre gjerninger, om man skal bli rettferdig og salig. Derav følger da, at så snart de hører evangeliet, så farer de fram og gjør seg av egne krefter en tanke i hjertet, som sier: Jeg tror! Det anser de da for en rett tro. Men likesom den er menneskelig dikt og tanker, som ikke har med hjertets grunn å gjøre, så utretter den heller intet, og der følger ingen forbedring på den.

Men troen er en guddommelig gjerning i oss, som forvandler oss (omvender oss) og føder oss på ny av Gud (Joh. 1, 13), døder den gamle Adam og gjør oss til ganske andre mennesker av hjerte, hu, sinn og krefter og bringer den Helligånd med sig. Å, så levende, virksom, driftig og mektig er troen. At det er umulig at den ikke skulle gjøre gode gjerninger uten avlatelse. Den spør heller ikke, om der er gode gjerninger å gjøre, men førenn den spør, har den alt gjort dem, og den er alltid iferd med gode gjerninger. Men hvo som ikke gjør sådanne gjerninger, han er et vantro menneske, han famler og ser seg om etter tro og gode gjerninger, og vet hverken hva tro eller gode gjerninger er, men snakker og pludrer dog meget både om tro og gode gjerninger.

Troen er en levende, frimodig tillit til Guds nåde, så viss og fast, at man tusende gange skulle dø derpå. Og denne tillit og erkjennelse av den guddommelige nåde gjør menneskene glade, yndige og lystige for Gud og alle skapninger, hvilket den Helligånd virker ved troen. Derfor blir mennesket uten tvang villig og beredt til å gjøre det gode, tjene alle, tåle alt, Gud til ære og lov, der har bevist det sådan nåde, så at det er umulig å adskille gjerninger fra troen. Ja, likeså umulig, som det er å skille lys og varme fra ilden. Derfor vokt deg for dine egne falske tanker og for unyttige ordgytere, som ville være kloke til å dømme om tro og gode gjerninger, men er de største dårer. Bed Gud, at han virker troen i deg, ellers blir du vel evindelig uten tro, du opptenke og gjøre hva du vil eller kan.»

Sitat slutt.

Hvorfor har tilstanden i Norges kristenhet blitt slik den er?

Det er fordi de kristne ikke har tatt advarselen fra Guds ord til seg. Først har vi som kristne blitt lunkne i sann kjærlighet til Gud og neste. Deretter har menighetene gitt plass til det kjødelige, eller tillat det som ikke er hellig. Det hellige har dermed blitt blandet med det vanhellige. Slik har surdeigen infiltrert menighetene. Dernest har menighetene brutt mot det som er åpenbare sannheter i Ordet. Den store advarselen om dette kan du studere ved å lese om Israels vandring fra Egypt og hvordan Gud stadig måtte tukte og oppdra Israel i Kanaan. Når vi ikke vil ta imot formaninger og oppdragelse, blir vi først hemmelig stolte mot Gud. Deretter vil dette slå ut i frafall og opprør.

Nå er det bare en vei tilbake, dersom vi vil ha Guds velsignelse over menighetene. Det er gjennom omvendelse. Det vanhellige må ut. Tjenere som ikke står på Guds Ord, må irettesettes eller fjernes fra tjeneste. Synd og omvendelse må forkynnes. Rett kalte eldste brødre innsettes.

I lignelsen ser vi at menigheten er fylt opp med alle former for kristendom. Slik er mange menigheter blitt i dag. Det får leve fritt. Den norske kirke er det verste eksempel på dette. Gud dømmer slikt. Det går klart fram av Guds Ord.

Menigheten skal bestå av hellige, gudfryktige menn og kvinner, samt de som søker å bli det. Funksjonen til menigheten er jo, å være ruge kasse for den Hellige Ånd. Her skal en tilbe den levende Gud. Her skal vi vokse i tro og tjeneste for Gud, enten til et kall eller alminnelig tjeneste.

Du mener kanskje at dette kun er sterke meninger om emnet? Vel, la oss nå se på hva Ordet sier oss.

4.     Guds Ord til ettertanke

4.1 Hvordan søke Gud i ydmykt

«Salig er den mann som ikke vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter på spotteres sete, men som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes.» Sal 1:1-3

«Søk Herren, alle dere ydmyke på jorden, dere som holder oppe Hans rette dom. Søk rettferdighet, søk ydmykhet. Kanskje dere kan bli skjult på Herrens vredes dag.» Sef 2:3

«Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd.» Kol 3:12-14

«Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Rom 12:1

«Når dere kommer til Ham som er Den Levende Stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus.» 1Pet 2:4-5

Når Gud får ydmyke oss, blir det som Sefanja profeterer om Israels framtidige omvendelse. «Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og saktmodig folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn.» Sef 3:12

4.2 Troens vesen

«For slik som legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.» Jak 2:26

«Du tror at Gud er Én. Du tror rett. Også demonene tror – og skjelver! Men vil du vite, du tankeløse menneske, at troen uten gjerninger er død? (…) Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans(Abrahams), og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene?» Jak 2:19-20,22

«For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus.» Gal 3:26

«For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem.» Ef 2:8-10

«Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke dere selv, at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.» 2Kor 13:5

«Og dette er den frimodige tillit vi har til Ham, at om vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han på oss.» 1Joh 5:14

«Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham. På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder Hans bud.» 1Joh 5:1-2

«Lovsyng Herren, Han som bor på Sion! Forkynn Hans gjerninger blant folkene!» Sal 9:12

«Syng for Gud, lovsyng Hans navn! Opphøy Ham som rir på skyene, ved Hans navn, Herren, og fryd dere for Hans åsyn!» Sal 68:5

4.3 Nådegaver

«Vi har da gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Hvis det er profeti, bruk den i overensstemmelse med troen, eller om det er en tjeneste, bruk den i tjenesten. Den som lærer må ta vare på lærdommen, den som formaner, må ta vare på formaningen, den som gir, må gi med gavmildhet, den som har lederansvar, må lede med iver, den som viser miskunn, må gjøre det med glede.» Rom 12:6-8

«Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Og det er mange forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle. Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig: For til én blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger. Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik Han vil.» 1Kor 12:4-11

4.3 Kall til tjeneste

«Mine brødre, ikke mange av dere må bli lærere, for vi vet at vi skal få en enda strengere dom.» Jak 3:1

«Dette er et troverdig ord: Hvis noen ønsker seg en tilsynstjeneste, er det en god gjerning han har lyst til. En tilsynsmann må altså være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, ha god oppførsel, være gjestfri og være i stand til å undervise. Han må ikke være henfallen til vin, ikke brutal, ikke grådig etter urettmessig vinning, men mild, ikke stridslysten, ikke pengekjær. Han må være en som styrer sitt eget hus godt, og ha barn som underordner seg med all ærbødighet. For om noen ikke vet hvordan han skal styre sitt eget hus, hvordan skal han da ta vare på Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst av stolthet og falle under den samme fordømmelse som djevelen. Dessuten må han ha godt vitnesbyrd blant dem som er utenfor, så han ikke skal falle i vanry og i djevelens snare.» 1Tim 3:1-7

«Og Han gav noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster. Men sannheten tro i kjærlighet skal vi i alle ting vokse opp til Ham som er hodet – Kristus. Ut fra Ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen ved den oppgaven som ethvert ledd har, etter virkningen av den styrke som er gitt hver del. Dette skaper vekst for hele legemet til sin egen oppbyggelse i kjærlighet.» Ef 4:11-16

5.     Sluttord

Til avslutning vil jeg si noen få ord.

Jesus stiller oss dette spørsmålet, «Elsker du meg?» (Joh. 21.15-16).

Peter svarte; «Du vet jeg har deg kjær».

Men, kan vi gjøre det same?

Den gangen Peter svarte, hadde han vandret med Jesus i over tre år. For hver dag hadde han lært å bli mer og mer glad i Jesus. Peter opplevde mye. Han ble berget av Jesus da han gikk på vannet. Han så alle undrene. Han fikk Jesu lære og ord innprentet. Han så Jesu gudommelige kjærlighet i praksis rett foran øynene. Stadig var Peter frampå og ville vise sin kjærlighet til Jesus. Ved innstiftelsen av nattverden, den siste påsken før Jesus ble korsfestet, sa Peter dette til Jesus:

«Selv om alle kommer til å ta anstøt på grunn av Deg, skal aldri jeg ta anstøt. Jesus svarte ham: «Sannelig sier Jeg deg at i denne natt, før hanen galer, skal du fornekte Meg tre ganger.» Peter sier til Ham: «Selv om jeg skulle dø sammen med Deg, skal jeg slett ikke fornekte Deg!» Og det samme sa alle disiplene. Mat 26:33-35

Vi vet at han fornektet Jesus av frykt for jødenes eldste. Peter brukte sterke ord for å sette et skille mellom seg og Jesus.

«Da begynte han(Peter) å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke Det Mennesket(Jesus)!» Straks gol en hane.» Mat 26:74.

Likevel elsket Jesus Peter så inderlig.

«Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter Herrens ord, hvordan Han hadde sagt til ham: «Før hanen galer, skal du fornekte Meg tre ganger.» Så gikk Peter ut og gråt bittert.» Luk 22:61-62

Angeren og omvendelsen som Peter gikk igjennom etter dette, kan en bare forestille seg. Etter tre års opplæring og beundring av Guds egen sønn på jord, hadde Peter sveket Jesus. For en smerte og anger. For noen tårer som rant ned over Peters kinn.

Slik er livet på denne jorden. Vi må lære gjennom tunge erfaringer. Peter og de andre disiplene måtte bringes til større ydmykhet. Grunnsynden eller ur-synden i blant oss, er jo hovmod og stolthet. Alle synder springer ut av dem. Derfor må alle kristne gå gjennom tukt og smerte, for at Herren kan berede våre hjerter for stadig større ydmykhet, og tilbedelse av Gud. I denne dannelsen vokser kjærligheten til Gud.

Å tro på Gud er å elske Ham. Der troen ikke føder kjærlighet er troen død og uten frelse. At vi må helliggjøres, renses og lutres er et av de mange mål med vårt jordiske liv. Vi er jo skapt til å ta imot Guds kjærlighet og elske tilbake. Dess mer den Hellige Ånd får virke i oss, dess mer vil troen og det nye menneske i oss vinne fram over det gamle. Denne kampen må vi ved Guds nåde holde ut til vår siste dag her på jorden. Da vi er skrøpelige, og synden dårer oss gjennom vårt eget kjød eller gjennom fristelser, må vi øves opp til å vandre med Herren. Spise ved Hans bord. Leve i lyset. Bli renset, og fortsette på vandringen mot himmelens land.

Når vi blir kalt til omvendelse eller til å våkne opp. Om det er fra små eller store synder, må vi respondere slik.

Først erkjenne og ydmyke oss under Guds lys. Be om nåde og tilgivelse. La Gud ved sin nåde virke omvendelse fra syndene. Tro syndenes nådige tilgivelse for Jesu skyld. Love og takke Gud for hans underfulle gjerninger i og for oss.

Må Gud bli æret og prist iblant oss. Herren velsigne deg. Amen!

Hva handler denne lille boken om?

I denne boken treffer vi tre gutter som heter Per, Pål og Espen. Det er tre gutter som er invitert til å arbeide i en bedrift. Vi får se hvordan de arbeider, noe som er en lignelse for hvordan troen er i deres hjerte. I dag ser vi at mange kristne ledere og teologer river ned Guds Ord og åpner opp for flere veier til frelse. Dermed er det ytterst viktig å lære hvordan sann og rett tro skal være. Bare slik kan vi undersøke oss selv og korrigere kursen.

Derfor er det viktig at vi får bli kjent med sjefen slik som Espen. I dette forholdet vokser troen. Den kristne får en tryggere og sikrere grunn å stå på. For tiden vår er ond og forførisk.

Må vi få nåde til å elske og ære Gud, på tross av vår egen uverdighet, men bare på grunn av Guds nåde imot oss. Amen!

Stein Arild Gjerde

Fra side 23

Etter en tid, ble Espen møtt i porten av Herren. Dette hadde han ikke opplevd før, og det var derfor veldig uventet. Han ledsaget Espen på vei innover i forgården.

«Jeg har et spørsmål til deg kjære Espen. Jeg har nå sett hvor godt arbeide du har gjort her hos meg. Du har også sett at jeg har dere alle veldig kjær. Med kjærlighet har jeg ledet deres arbeid. Jeg har mottatt deres bønner og sanger. Dere har arbeidet slik at andre arbeidere og dere selv skal få rene klær.»