Haugianeren

Av pastor Storjohan, Johan Cordt Harmens

År 1890. Født i Bergen 1832 døde 1914.

Boken er omskrevet fra gotisk til latinsk skrift, og litt mer moderne norsk, ved Trygve Einar Gjerde.  2011 – 2014.

Kort beskrivelse over hans liv

Storjohan var sjømannskirkens «far».  Opplevelser i Skottland i 1863 førte til dannelse av Foreningen til Evangeliets forkynnelse for Skandinaviske Sømend i fremmede havner, 31/8 1864 i Bergen. Storjohan ble sjømannsprest i London 1868, sekretær i Kria. Indremission 1873, startet latinskolen Hauges Minde (1880, med henblikk på prestebehovet i USA.) Tukthusprest 1882, sogneprest i Ås 1894 – 99. Storjohan reiste mye , bl.a. til Santalistan,  Sør- Amerika og USA (introduserte Santalmisjonen, se Skrefsrud), utga bladet Søndagslæsning (1876 – 78) og skriftene Kong David, hans liv og hans psalmer (1882, nye utg. 1889 og 94), Nyevangelismen 1890, Rettferdiggjørelse og forsoning 1892, og annet. Storjohan var en bet. Apologet for levende, kirkelig kristendom. H. Fl.

Nyevangelismen

Nyevangelismen? Hva er det? Hvor skal jeg få beskjed om det? Slik spør mang en, og det viser seg da at det ikke gis noe skrift som kan gi den veiledende opplysning. Jeg har oftere før vært tilskyndet til å forsøke å utfylle dette savn, og endelig er tiden kommet siden jeg har måttet gjennomgå en lærekamp med og om Nyevangelismen innenfor det virkefelt som er betrodd meg av Gud. Hva som i denne tunge kamp har oppholdt meg nest etter tilliten til Herrens hjelp i oppfyllelsen av den embetsed jeg har svoret, heller å lide døden enn tåle falsk lære, – har vært den utsikt at jeg ved Guds nåde kunne få utføre en høyst nødvendig gjerning for vår kirke ved å skrive om saken. Det gjaldt her ikke bare å opplyse om denne villfarelse, men også å kjempe for hva Gud alltid vil ha frem når villfarelse er på ferde, nemlig at sjeler ved dette drives til å ransake Ordet og derved trenge igjennom til en full og klar erkjennelse i selve den frelsende hovedsak. Luther taler sterke ord om hvorledes vranglærere har drevet ham inn i Bibelen og hjulpet ham til å komme til bunns i Guds Ord. Det er mitt håp at dette mitt skrift vil kunne yte en liten tjeneste i den retning både for de uerfarne i rettferdighets lære, som har behov av melk, og for dem som ved erfaring har en øvet sans til å skjelne mellom ondt og godt.

Da den ovennevnte lærestrid har fått en ganske betydningsfull avslutning ved biskop Essendrops kjennelse i saken, skal jeg tillate meg å meddele et utdrag av denne:

«Når Jørgensen sier at syndsforlatelsen er ferdig i Guds hjerte og tilføyer, at den bortkomne sønns far hadde tilgitt sønnen før enn han kom hjem, kan han ikke hermed tenke bare på den villighet som alltid er i ethvert åndelig faderhjerte til å tilgi så snart de nødvendige betingelser for tilgivelsen er til stede, men må ved dette mene en fullført tilgivelses handling i Faderens hjerte. Men da blir ikke det senere uttalte tilgivelsesord ikke en uttalelse av hva der forlengs har foregått der inne. Der kan da heller ikke bli tale om at Gud daglig forlater sine barn deres synder, men det måtte bare sies at Gud daglig forsikrer sine barn om at Han for lengst har forlatt dem deres synd. Men er det så, da må i virkeligheten ethvert menneskes synd allerede være det forlatt av Gud og mot en slik lære vitner både Guds Ord, vår kirkes bekjennelse og enhver noenlunde våken samvittighet.

Jeg kan derfor ikke forstå annet enn at Jørgensens lære om forsoningen og rettferdiggjørelse er forvirret og forvirrende, og må i sin påstand om den ferdige syndsforlatelse i Guds hjerte og den av Kristus ervervede (fortjente) rettferdighet som alle er gitt som gave, sies å være direkte villfarelse.

En så at Jørgensen utdelte en traktatseddel på straffeanstalten, over Es. 44, 22, (se dette skrift side 18). De spørsmål som var føyet til bibelsitatet viser at Jørgensen lærer at den rettferdiggjørende tro er troen på at synden er forlatt, men da kommer han i strid med Guds Ord og vår kirkes grunnlære, at synderen rettferdiggjøres ved troen, hvoretter den rettferdiggjørende tro må gå foran for rettferdiggjørelsen som betinger denne.

Når det går frem av det som tidligere er opplyst, at Jørgensen i alle fall delvis taler som om det bare gjelder om å tro på den syndsforlatelse som er ferdig i Guds hjerte, i tro å motta den rettferdighetens gave som er gitt alle, så går han omvendelsen forbi og kan i alle fall ikke bortforklare dette uten en påstand om at omvendelsen av seg selv følger med når noen kommer til troen — «. (Resten av biskopens sitat mangler, red an.)

Hva jeg her byder er et kjærlig advarende ord i vår store salighets sak. Vil vi redde vår dyrebare sjel, så trenger vi full og hel sannhet. Det må stå fast at enhver forfalskning av det velsignede Evangelium ikke bare vil berøve saligheten og dens virkning, men at nettopp villfarelsen vil ha en særegen hemmelighetsfull dragende makt over vår sjel. Bare altfor lett vil den finne en forbundsfelle i vårt eget hjerte og sikkert, om ikke forderve, så likevel skade vår sjel når den mottas.

Den villfarelse jeg her vil advare imot er navngitt med det betegnede navn nyevangelisme. Hvis dette navn passer på den, så er den allerede dømt som «et annet evangelium» Gal. 1, 6 f..

Det nye evangelium gjør krav på å være i ganske særdeles grad det ubetingede, det frie. Men det hører jo likesom med til vår tidsånd at skal noe anbefales menneskene, så må det først og fremst ha frihetens lokkende stempel på seg. Dess mer forpliktet er vi til å se oss for.

HVA ER DET STRIDEN DREIER SEG OM

Prøv alt og behold det gode! Det dreier seg om det uendelig viktige og avgjørende spørsmål for ethvert menneske:Hvorledes forholder det seg med min syndegjeld? På dette gir Nyevangelismen kort og godt det svar: Syndegjelden er utslettet hos Gud, og den skal nå bare utslettes i synderens samvittighet.

Nyevangelismen kommer til denne påstand foruten ved et par misforståtte skriftsteder nærmest ved følgende konklusjon: ”Kristus gav seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle”, 1 Tim. 2, 6. Det hører sies det, til god forretningsorden, at når en gjeld betales så utslettes den med det samme! Slik god forretningsorden har Gud også fulgt. Han har ikke latt noen menneskelig skyld bli u-utslettet. Av dette konkluderes at det, som først og fremst må forkynnes, selv til den ubotferdige synder, er dette: Du er kvitt din gjeld hos Gud, tro det! Synden er tilgitt og utslettet, før mennesket omvender seg, hold det for sant. Kristi rettferdighet er en gave, som av Gud er gitt til alle, botferdige og ubotferdige.

Av dette utgangspunkt følger nå en hel rekke av lærdommer som straks vil forekomme høyst betenkelige for en samvittighet som er i noen grad våken.

1. Gud har altså utslettet den enkeltes syndegjeld, endatil før han pådro seg den. Synderens voksende gjeld mot et bestemt syndemål kan altså heller ikke oppskrives mot ham i Guds gjeldsbok, ettersom han pådrar seg den, for da var den jo ikke lenger utslettet.

2. Gud har heller ikke spurt etter bot og tro, da Han utslettet gjelden og spør fremdeles slett ikke om bot og tro med hensyn til det å tilgi, for det er jo det samme som å utslette for sitt vedkommende. Alle mennesker synder er jo tilgitt, før de omvender seg.

3. Har Gud en gang mottatt fyllestgjørende betaling på den måte at all gjeld ble utslettet, så kan Han ikke kreve betaling to ganger.

4. Han kan ikke gjøre synderen virkelig ansvarlig for gjelden. For enten synderen tror det eller ikke så er gjelden faktisk utslettet.

5. Han kan heller ikke til slutt fordømme synderen, dette innskrenkes av og til, til at Gud bare fordømmer for vantroens skyld, som om ikke Kristus og hadde sonet for vantroen. Strengt tatt fordømmes ikke den ubotferdige synder, men omkommer bare ved å bli borte fra nåden. Av dette kommer den Nyevangeliske talemåte: at ”Drankeren ligger i rennesteinen med forlatte synder”, ja: ”Synderen ligger i helvete med forlatte synder”.     

6. Evangeliet er det aller sterkeste vekkelsesmiddel. Loven virker bare en død lov kunnskap som først får liv ved Evangeliet.

7. Samvittigheten, som gjelden alene skal utslettes i, skal vise mennesket dets skyld, men kan ikke med rette dømme mennesket skyldig. For synderen kan jo med rette bare se sin skyld som en utslettet. Hvert menneske skal si: ”Regnskapet er oppgjort, gjelden er utslettet, takk for det!” På den måten blir det en innbilling når mennesket i selvfordømmelse kjenner seg skyldig for Gud.

8. Gud vredes ikke på synderen, men bare på synden.

9. Rettferdiggjørelsen er ikke, som vår kirke lærer, en forandring i Guds hjerte overfor synderen, men en forandring i synderens hjerte overfor Gud.

10. Straks jeg holder dette for sant for mitt vedkommende, at jeg er og alltid har vært kvitt min gjeld for Gud, så er jeg frelst. I samme øyeblikk en synder søker, ligger han frelst ved Jesu hjerte.

11. Det, som derfor fremfor alt må drives på med, er øyeblikks omvendelser.

12. Å omvende seg er å komme til Kristus slik som man er av naturen. Gud rettferdiggjør jo den ugudelige slik han er.

13. Da det å tro ikke er noe annet enn å holde for sant for sitt vedkommende, at man er kvitt sin gjeld for Gud, så gis der bare en slags tro, nemlig den å motta, – mota den for lengst virkelig skjedde syndsforlatelse. For lengselstroen har Nyevangelismen ingen plass. Troen er ingen betingelse fra Guds side for å tilgi, heller ikke egentlig noen gave fra Gud, men en gjerning av mennesket, som mennesket kan gjøre straks budskapet kommer. For det naturlige mennesket har moralsk evne til å tro, i hvilken evne der likevel først – men da og straks og uten videre – kommer liv ved kallet.

14. Det er villfarelse at Gud skulle beveges ved menneskets troende bønn. Bønnen blir da vesentlig bare et unntaksmiddel. – Her kommer den praktiske side av retningen til en betydningsfull åpenbarelse.

Jeg kunne fortsette med flere av disse utgangspunkt i følgende lærepunkter, men disse vil være mer enn tilstrekkelig til foreløpig å få rede på, om ikke utgangspunktet må være falskt, når det leder til slike påstander. Men uttrykkelig må det likevel bemerkes at ikke alle nyevangelister går så langt, men bøyer av for flere av disse følgeslutninger. Det fremsatte er vesentlig det standpunkt som fremtrer i Jørgensens traktat: ”Hva er Troen”, etter min overbevisning trår fullblods-Nyevangelismen, selv om den er maskert, oss i møte her. Traktaten er nemlig egentlig skrevet som et selvforsvar mot angrep på ham for hans lære om at mennesket har moralsk evne til å tro, i hvilket den moderate Nyevangelisme bare med altfor mye rett ser en påstand som benyttes som forsvar for hva øyeblikks omvendelser måtte føre til, at der ikke kunne bli mer tale om kravet på et sønderknust hjerte for å bli frelst, følgen av dette måtte bli at omvendelsen i virkeligheten vesentlig ble tilsidesatt i forkynnelsen så vel som i livet.

II Menneskets Syndegjeld

Kan virkelig menneskets syndegjeld gjøres opp av og med Gud på denne utvortes, uendelig lettvinte, rent mekaniske måte, som Nyevangelismen innbiller seg. Nyevangelismen begynner med å blande sammen det som Gud har adskilt, og må derfor på andre hold adskille det som Gud har sammenføyet. Å sone og å tilgi har Gud adskilt som to ganske forskjellige guddommelige handlinger, – disse slår Nyevangelismen sammen til ett. Å utslette i Himmelen og utslette i samvittigheten har Gud derimot uoppløselig bundet sammen, og det må ikke noe menneske adskille, slik som Nyevangelismen gjør.

Sone kan Frelseren uten å spørre etter vår bot og tro. Ved det gir Han seg til et offer for synden, til gjenløsningsbetaling for alle, og det kan Han alene utføre. I dette lar menneskene Ham være alene. Joh. 16, 32: Dere skal la meg være alene!

Frukten av dette er, at ”all synd skal forlates mennesket”, at synden altså er blitt tilgivelig, men ikke at den ubetinget er tilgitt. Men å utslette skylden og tilgi synderen, det kan ikke Gud gjøre alene, – der må synderen være med. Det kan nemlig ikke skje uten eller med synderens vilje.

Man behøver ikke å anføre noe annet ord av Skriften for med en gang å rothugge denne nyevangeliske villfarelse enn dette av Frelseren: All din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg, Mat. 18, 32. Gjelden kan altså ikke utslettes uten at det blir bedt om. Det er uten i minste måte å rokke ved denne grunnsannhet, at Frelseren senere lærer i Mat. 20, 28: Menneskesønnen skal gi sitt liv til gjenløsningsbetaling for mange.

Å ettergi gjelden er jo det samme som å utslette den. Mennesket må altså ifølge dette Jesu Ord begjære gjelden ettergitt for at den skal kunne ettergis. ”Herre, kom med dine summer og betal min gjeld for meg!” Heter det derfor i en av våre salmer. Ellers måtte Gud behandle mennesket som en død ting og ikke som en levende person. Så lenge dette ikke skjer, at gjelden begjæres ettergitt, ser vi jo av denne samme lignelse at Gud for fullt alvor krever gjelden, selv om den kan utslettes, men må betales av synderen selv inntil siste øre. Man ser altså av Mat. 20, 28 og 18, 32 at forsoning og rettferdiggjørelse på en aldeles uforsvarlig måte blir slått sammen til ett av Nyevangelismen!

(Professor Petersen sier treffende i en avhandling fra 1876 om forholdet mellom forsoning og rettferdiggjørelse i ”Luthersk Kirketidende”: ”Forsoningen har bare tilveiebrakt en mulighet av syndenes forlatelse, mens denne først ved troen blir til virkelighet. Forholdet mellom Gud og synderen er et personlig forhold. Betingelsen for at der kan finne sted en utsoning, er, at der bringes Gud et offer, kostelig nok til at Gud for dets skyld tilgir synderen hans skyld. Dette offer er brakt. Følgene av dette er at også synden er tilgitt, at den nødvendigvis må tilgis, eller at den kan tilgis? Likevel bare slik at den kan tilgis. Hvis den i selve forsoningen var tilgitt, da var forholdet mellom Gud og synderen ikke et personlig forhold, men et mekanisk, en oppfattelse, som vi ikke finner noen av de gamle dogmatikere fanget i.”)

Atter igjen er det Guds urokkelige orden at det som løses på jorden skal være løst i Himmelen, og det som bindes på jorden skal være bundet i Himmelen. Mat. 16, 19 og 18, 18. Hvorledes tør her igjen Nyevangelismen adskille det som Gud har sammenføyet. Nyevangelismen har jo slett ikke plass for at noe er bundet i Himmelen. For etter den har Gud engang forlatt og gjør nå ikke annet enn å forlate, eller rettere (da Gud ikke behøver å gjøre det opp igjen, som Han har gjort engang for alle), Gud deler ut, skjenker og meddeler denne ikke bare den tilveiebrakte, men etter Nyevangelismen og virkelig skjedde syndsforlatelse og dermed og Kristi rettferdighet som en Gave, som ”er gitt til alle”, til vantro så vel som til troende, bare de vil eller klarer å få dem til å motta. Men dette Frelserens Ord som var nevnt om å løse og binde, viser jo uimotsigelig, at den i samvittigheten ved syndeskylden gjeldbundne og er gjeldbundet hos Gud, – altså tilregnes skylden av Gud og følgelig ikke kan ”være kvitt sin gjeld hos Gud”.

Ganske visst, der er ved forsoningen foregått en bestemmelse ved denne gjeld, som stiller den under andre vilkår enn djevelens og de fortaptes gjeld. Den tilregnes nok, men likevel som den gjeld der ved soningen er betalt for og som derfor kan og skal utslettes under betingelse av bot og tro. Derfor handles der her etter Guds godhets og tålmodighets og langmodighets rikdom, Rom. 2, 4, og det vises overbærenhet av den grunn, Ap. Gj. 17, 30. Dette er den frukt av forsoningen som tilfaller alle. Det er den godhet som skal lede til omvendelse, – en usigelig viktig, ofte forsømt side av forkynnelsen, som av Nyevangelismen helt er skutt for glugg. Den vil jo ”lede til omvendelse” ved den falske preken: ”Din synd er forlatt, tro det”. Istedenfor omvendelse til syndenes forlatelse, Luk. 24, 47, etter den riktige læremåte, slik som Johannes og preket ”omvendelsens dåp til syndenes forlatelse”, preker Nyevangelisten i virkeligheten syndernes forlatelse til omvendelse, nemlig syndernes forlatelse som en allerede virkelig skjedd, ikke bare som en muliggjort.

Nyevangelismen griper av og til overfor de skriftsteder som absolutt motbeviser den, til den fortvilede utvei, at vi der har forkynnelsen, før forsoningen var skjedd. Etter at den er skjedd, påstås der, inntrer først det fulle Evangelium. Som om ikke forsoningen er den bestandige forutsetning som for menneskets fødsel som syndere slik og for all Guds forkynnelse. I virkeligheten ville jo Bibelen ellers kløves i to, med en ganske forskjellig forkynnelse i den store hovedsak om syndenes forlatelse. Den samme forkynnelse, som vi har hørt fra Frelseren, Mat. 16, 19 og 18, 18, hører vi med andre ord av den oppstandne Frelser i Joh. 20, 23. Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt. Forlates (etter den rette lesemåte) betegner en guddommelig handling som inntrer i et bestemt øyeblikk, mens er fastholdt betegner at syndene allerede før var fastholdt og fremdeles vedblir å være fastholdt.

Her har vi nå den oppstandne Frelsers Ord for at enten forlates synden, og da er den ikke lenger fastholdt, eller og fastholdes den og da er den ikke i noen forstand forlatt. Hvorledes man enda bare innfor et eneste slikt Herrens Ord kan våge å påstå, at menneskets synd virkelig er forlatt før det omvender seg, er ufattelig. Men derfor vet nå Nyevangelistene heller ingen utvei med dette, at Gud ”fastholder synd”. De må gripe til den påstand, at det er kirken som fastholder synd, ikke Gud. Eller de vrir seg ifra saken ved å tale om at det er å overbevise den ubotferdige synder om, at han er ikke i den sinnsforfatning at han kan motta syndenes forlatelse. Men dermed forkynner de ham like fullt at Gud har forlatt ham, og at Gud følgelig ikke beholder ham synden, for å holde fast på begge deler på en gang ville jo være ”å lære ja og nei i samme sak”. Det må altså ifølge dette Ord av Herren, som ifølge Skriften for øvrig blir stående fast, som Luther sier i Hyrdebrev s. 35 og ofte andre steder: ”Å løse, hva vil vel det si annet enn å forkynne at syndere er forlatt av Gud, og å binde hva vil vel det si annet enn å ta bort Evangeliet og forkynne at synden ikke er forlatt?” Vi forfalsker ikke Guds Ord. 2 Kor. 4, 2.

Hvorledes kan gjelden virkelig være betalt?

Ja, det kan en spørre om når den ikke på samme tid er ettergitt og utslettet. En lignelse vil gjøre dette klart og som også vil vise at selv menneskelige gjeldsforhold lar seg ikke gjøre opp uten en demoraliserende virkning på den utvortes måte slik som Nyevangelismen tenker seg.

En rik, from mann har en gjeldbunden bror, som er ødeland, og som endelig er på vei til å falle i rettens hender. Broren vil redde ham ut av gjelden og ut av gjeldsfengselet, men på en slik måte at han virkelig hjelper ham til å begynne et nytt liv. Han deponerer hele summen som trengs i banken og forplikter dermed denne til å betale hans gjeld. Men han stiller en nødvendig betingelse. Hans bror skal først oppgi, ja, oppgi alt hva han skylder og i tillegg erklære seg bankerot, aldeles ut av stand til selv å betale. Er han for sløv og slapp til å gjøre det første og for stolt å gjøre det andre og til å ydmyke seg og begjære at broren skal betale for ham, så får han erfare at hans bror; selv om han lettsindig stoler på at denne nok vil betale, ja, i virkeligheten ved å deponere pengene har betalt, – nok heller overlater ham i Rettens hender når der ikke lenger kan vises overbærenhet.

Her er nå gjenløsningsbetalingen fullt ut til stede. Men gjelden er ikke utslettet selv om gjelden ved dette skiller seg fra annen gjeld, at den kan utslettes når som helst og den skal utslettes straks det ønskes av hjertet.

For at dette kan skje, sendes en Talsmann til den forgjeldede fra broren for å overbevise ham om hans gjeld, om faren, om det ikke skjer et rett oppgjør, og om at gjelden da skal utslettes. ”Nåden er til stede, som utsletter alt”. Men betingelsen som søkes oppfylt, er helt og fullt oppgjør, åpen erklæring om fallitt og ydmyk bønn: ”Kom med dine Summer og betal min gjeld for meg”. Her er nå Åndens gjerning skildret, og en må innse at den oppstilte betingelse gjelder for broderen og for banken likeså vel som for skyldneren, da det uten den ikke skjer ettergivelse og utslettelse.

Men sett at en blander seg opp i saken og innbiller den gjeldbundne at: ”Den oppstilte betingelse slett ikke gjelder i banken og for broren, som har oppgjort alt på forhånd. Pengene er innbetalt og gjelden er dermed etter god forretningsskikk faktisk utslettet og han har bare å holde det for sant og ta imot, så er han løst i sin samvittighet og han kan være sikker på verken å bli krevet eller straffet for gjelden. Han gjør best i å tro, ellers nyter han ikke godt av det.”  

Enhver bør innse, at hele stillingen dermed ble forfalsket. Hele den orden som jo bare er i den gjeldbundnes egen interesse, og uten dette kan ikke den selvforskyldte gjeldbundne umulig bli hjulpet, (saliggjørelsens orden) er brutt her og styrtet om. Hva er følgen av det? – Ja, den ville jo være kjødelig trygghet, idet noe holdes for sant som ikke var sant, og som førte til at det ble temmelig likegyldig hvor stor eller liten gjelden var, hvor mye den øket, og det ble i grunnen en innbilling, en illusjon, når man hadde følt seg trykket av gjelden, ja enda bare kjent seg skyldig. Man var i så tilfelle bare blitt holt uvitende om det egentlige forhold. Det hele ville tilslutt føre til at man for sent så at man ved slikt falskt oppgjør kunne få kraft til å motstå fristelsen til på ny å stifte gjeld. Man ville snarere ende med å si: Det er en ærlig sak å stifte gjeld, selv om man ikke kan betale.

Hvilken annen virkning enn en demoraliserende kunne man altså vente av en slik opplysning om gjeldens utslettelse, som hadde nok i dette: ”Hold det bare for sant, ta bare imot”, mens betingelsen var skutt til side: ”Du er skyldig, gjør opp, be om oppgjør, erkjenn at du ikke kan klare deg, ty til din Broder”. Men hvis man ville påstå at alt dette oppnådde man nettopp sikrest ved å fortie eller nekte betingelsen, for herved ville man sikrest bevege synderen til å gjøre opp å ta imot, etter som oppgjøret ikke hadde noe å gjøre med å bevege broren til å kvitere gjelden, for han var jo, som den innbetalte sum viste, allerede nok beveget før, ja da ville nok enhver far, som har en gjeldbundet sønn – overhode enhver kreditor – vite, at slikt røpet en fullstendig uvitenhet til det menneskelige hjertes falskhet. I menneskelige gjeldsforhold ville neppe noen resonere så løst, så meningsløst, ja bunnløst. Hvorfor vil man så gjøre det i menneskets gjeldsforhold til Gud, hvor det gjelder de 10 000 talenter. Kam den av egen erfaring å ha lært menneskehjertets falskhet å kjenne, end si, følt seg virkelig trykket av sin syndegjeld, som vil by synderen et så lettvint oppgjør og forlede til å ta denne benvei inn i Guds Rike. – Benveier er senveier, men benveier er og ménveier (skadeveier) – det vil de få erfare som lar seg lokke inn på dem.

(Jeg reiste en gang med en mann i Sveits, som med dyp rørelse fortalte meg om en ung mann som av foreldrene var betrodd ham som følgesvenn på en fottur i fjellene. Den unge mannen hadde for vane for å spare på sikksakk veiene i fjellene, å hoppe tvers over, og ville tross alle advarsler ikke slutte med det. Enden ble, at han falt ned og slo seg i hjel. ”Akk, de ulykkelige beinveier”, utbrøt min ledsager. ”Dobbelt ulykkelige i åndelige ting”, tenkte jeg.)

En nyevangelist i Sverige fortalte meg at han var blitt en kristen mann ved at en forsikret ham: ”Din synd er forlatt, enten du tror det eller ei, du gjør best i å tro det, ellers har du ingen nytta av det”. Er det slik, tenkte han, skal jeg sannelig tro det. Men hva slags kristendom dette hadde til følge det fikk jeg beviser nok for. Sin oppfattelse av salighets-veien fremstilte han svært treffende ved følgende bilde: ”I Guds hovedbok er der bare rene blader, for all gjeld er jo utslettet. Det som nå trengs er bare at den kontrabok, som mennesket har i sin samvittighet bringes i overensstemmelse med hovedboken, idet gjelden utslettes der”. At dette er den løseste av alle løse salighets veier burde likevel være lett å innse. Når en vil ha rede på sin gjeld, går man jo med kontraboken til kjøpmannen for å få alt innført. For kontraboken føres ofte uordentlig, men ikke kjøpmannens gjeldsbok, der glemmes ikke noen post. Men så får man vite, at alt er utslettet, så river man simpelthen kontraboken i stykker og kaster den bort. Hva er hensikten med å innføre gjelden når den likevel er betalt og utslettet. Det er en både sur og ydmykende gange å komme med den forlagte, uordentlige førte kontrabok og få alt innskrevet og finner at gjelden, så løst og flott opptatt, var en ganske annen enn man tenkte seg og da se seg bankerott og så måtte ty til selvskyldneren og be han betale: Gå i borgen for meg! Es. 38, 14. Hvor fristende å slippe for alt det ved Nyevangelismens lette vei og enda til å få det anbefalt som det eneste, alene fullkomne frie Evangelium, som sjelene fort vekk kommer til vekkelse ved! Men hvilken vekkelse?

En annen begrunnelse.

 «Forførelsens kunstgrep», Ef. 4, 14.

En annen begrunnelse som ofte nok høres av og for Nyevangelismen er denne: «En ting kan ikke ligge på to steder på en gang. Ligger synden på Kristus, så ligger den ikke mer på verden og derfor heller ikke på den enkelte uomvendte sjel. Når jeg tar en ting fra et sted og legger den på et annet sted, så ligger den ikke mer på det første sted».

Denne bevisførsel slår den uopplyste og overfladiske med stor kraft, men dessverre også med blindhet, den er skikket til å kaste folk blår i øynene. Den er nemlig sann, så langt den rekker. Men den holder ikke skikk i den utstrekning over hele linjen som Nyevangelismen vil tilkjenne den. I en forstand ligger synden ganske visst ikke på verden, nemlig på den måte som den ligger på djevelen og de fortapte og på dem som har begått synden mot Den Hellige Ånd, hvilket er «skyldige til en evig dom», Mark. 3, 29, nemlig slik at synden ikke lenger kan tas bort, i det det ikke gis eller i siste tilfelle ikke mer gis noen forsoning for den, Heb. 10, 26. Han skal bære din misgjerning, sies det i GT om en synder, som det ikke gis noe offer for. I så tilfelle rammer straffen øyeblikkelig synderen som skal utryddes. I denne forstand ligger altså ikke synden på synderen så lenge nådetiden varer. For så vidt ligger heller ikke skylden på det uomvendte mennesket, siden det er fritatt for å bidra med noe som helst til gjeldens betaling, hvis de ikke selv velger å stå for og selv å betale sin gjeld, da det henhører til Guds dom: Hevnen hører meg til, jeg vil betale. Men som forsonet og derfor tilgitt skyld ligger riktignok synden etter Guds dom på verden og de enkelte syndere, så lenge de nekter sin skyld eller tross annerkjennelse av den ikke vil ta tilflukt til Selvskyldneren, deres Borgen og deres Talsmann.

Et eneste blikk på Gal. 3, 10 – 13 kan lære oss at når Nyevangelismen vil tøye ut argumentet videre til å bevise at hvert menneske er kvitt sin gjeld for Gud, så er det en grunnstyrtende villfarelse. I Gal. 3, 13 bevises det at Kristus har frikjøpt oss fra Lovens forbannelse, idet Han ble en forbannelse for oss, av et: For der er skrevet, Mos. 21, 23. Forbannet er hver den, som henger på et tre. Men umiddelbart i forveien i Gal. 3, 10 bevises likeledes av et: For der står skrevet, at ikke bare Lovens åpenbare overtredere, men enda de som holder seg til Lovens gjerninger (som salighetsvei) er under forbannelse. Paulus hevder altså likeså vel 5 Mos. 21, 23 som 5 Mos. 27, 26 som gjeldende for enhver synder. At Kristus ble en forbannelse for oss og derved kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse, opphever altså aldeles ikke (og det er bare Nyevangelismen som påstår slikt), at egenrettferdige pliktmennesker er under forbannelsen, hva da med åpenbare syndetreller. Kristus er nemlig Lovens ende, men til rettferdighet bare for den som tror, Rom. 10, 4. Men likevel, hvilken forskjel på en forbannelse med utgang og en vedvarende dragelse så lenge nådetiden varer, til forsoningsnåden og på den forbannelse som rammer, så snart forsoningsnåden ikke lenger kan vekke et menneske fordi syndemålet er blitt fullt. Den første forbannelse inneslutter barmhjertigheten og Guds godhets og tålmodighets og langmodighets rikdom (selv om det ikke er en virkelig skjedd syndstilgivelse, som Nyevangelismen vil). «Midt i vreden (eller forbannelsen) kommer Gud barmhjertighet i hu», Hab. 3, 2. Den andre utelukker i all evighet all barmhjertighet og har fastsatt svelget som ingen kan komme over.

Er der da ikke forlatelse i Guds hjerte for syndere? Jo, full og hel rund og fri, selv om den er betinget, fri for alt vederlag som for alt gjerningsstrev, men ingenlunde fri for krav på bot og tro. Dette er den betingelse i Guds av Kristi forsonede hjerte og mot synderens forsonlige sinn, som hans rettferdighet ikke kan ta bort. Betingelsen er den at mennesket må holde opp med å lyve seg bort fra sin synd (må bekjenne den for Gud) og ikke lenger ville beholde synden, og at det ikke lenger må holde Gud for en løgner (det må tro). Nettopp i kraft av forsoningsnåden kan og skal og må dette utvirkes av Guds Ånd i en menneskesjel, for at synden skal kunne begjæres tilgitt og virkelig bli tilgitt. Så lenge mennesket vil beholde sin synd enten ved å nekte den eller ved å tjene og elske den, så er der, siden syndstilgivelsens nødvendige betingelse ikke oppfylles, den nødvendighet for Guds forsonlige hjerte, at han må beholde mennesket den synd som han likevel så inderlig gjerne ville tilgi. Mennesket må erkjenne Guds dømmende rettferdighet, Sal. 51, 6, det er den rette anger og likeså Hans frelsende rettferdighet, det er den rette tro. For denne betingelse kan Guds rettferdighet ikke frita mennesket, og heller ikke forsoningsnåden kan frita for den. Men ved Den Hellige Ånd vil Gud selv oppfylle betingelsen i mennesket. Også det er en nåde som er kjøpt ved forsoningen og derfor opphever denne betingelse ikke nådens frihet. I Ap. Gj. 5, 31 heter det: Gi omvendelse og syndernes forlatelse. Det ene er kjøpt likeså vel som det andre, men hvem vil derfor si at i kraft av forsoningen er hele verden omvendt. Åpenbart er mye mer omvendelsens mottatte gave en betingelse fra Guds side for syndsforlatelsens gave.         

Denne betingelse er det nå Nyevangelismen frykter og hater som pesten. Disse ”men’er” og disse ”dersom’er”, som nåden gjerdes inne med, mener man fører til at man istedenfor å se hen til Kristus, begynner å grave i seg selv og i sin samvittighet og aldri kan komme på det rene med om man og er beredt til å tilegne seg nåden. Men Herren formaner jo likevel til å grave dypt hvis man vil legge grunnvollen på klippen! Kunne vi ikke med full tillit be Herren også om en oppriktig anger og en alvorlig lengselstro like så vel som syndernes forlatelse, da Han likevel selv har påtatt seg ved Den Hellige Ånd å virke denne forekommende nåde i det hjertet som ikke motstår Hans Ånd? Er ikke dette mye mer igjen en snarvei, som man vil skyve anger og tro forbi for desto lettere å sikre seg syndsforlatelse? En annen sak er det hvis jeg med min anger og tro på noen måte vil gjøre fyllest (for mine synder) og fortjene nåde. Men i frykt for denne avvei må jeg ikke styrte meg i den motsatte villfarelse, nemlig at bot og tro ingen betydning har for Gud, etter som Han ikke bare har sonet synden uten anger og tro fra menneskets side, men og, som Nyevangelismen påstår, tilgitt synd uten hensyn til bot og tro. Skriften taler – det må stå fast, om å ta bort synden i to forskjellige betydninger: 1) gjennom soning, 2) gjennom tilgivelse. Det første har vi Sak. 3, 9: Jeg vil utskjære utskjæringer i steinen (”gravere” den; billede på Kristus den levende stein og Hans lidelser) og ta bort dette lands misgjerning på en dag. Men om Israel heter det (Rom. 11, 27): Dette er min pakt med dem, når jeg får borttatt deres synder. Legg nøye merke til: ”får”. For denne borttagelse ved tilgivelse skjer ikke, uten mennesket selv vil la Gud få gjøre det. Det lar seg ikke gjøre på den lettvinte måte, som Nyevangelismen vil innbille oss, at Gud bare gjennom forsoning tilgir synd. Det må skje gjennom forsoning og tro, eller gjennom forsoning mottatt i tro. Uten tro er det umulig å behage Gud, og uten tro er det derfor og umulig for Gud å tilgi. Den gjenstridige vil Gud ikke tilgi, sier Moses i 5 Mos. 29, 18. Det skal ikke være blant dere en rot som bærer galde og malurt. Og det skal skje, når han hører denne forbannelses ord, og han velsigner seg i sitt hjerte og sier: ”Det skal gå meg vel, selv om jeg vandrer i mitt hjertes stivhet, da skal Gud ikke ville forlate ham. For Herrens vrede og hans nidkjærhet skal da ryke over den samme mann, så at den forbannelse, som er skrevet i denne bok, skal ligge på ham. For slikt et ord har Nyevangelismen ikke noen plass. Også til den gjenstridige vil den si: Du er bare så gjenstridig at du ikke vil tro det. Men gjenstridigheten ligger ikke bare i ikke å ville tro Evangeliet, den ligger først og fremst i ikke å ville tro Loven og dens dom, og så lenge denne ikke tros, kan simpelthen Evangeliet ikke tros. Men her ser vi hvilken dom Gud feller over den som nettopp midt i sin gjenstridighet mener å ha syndsforlatelse hos Gud og ligge i Guds skjød.

Mik. 3, 11: Dog forlater de seg fast på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblant oss? Der skal ikke komme ulykke over oss. Jeremias må klage, Sørgesangene 3, 42: Vi har overtrådt og vært gjenstridige, du, du tilga ikke. I Jeremias 5 leser vi den gripende oppfordring: Løp omkring på gatene i Jerusalem og se etter og kjenn og søk på byens gater om dere kunne finne noen, om der er noen som gjør rett, som søker etter sannhet, så vil jeg tilgi den.  (Dette er et gripende vitnesbyrd om at det er den søkende tro, lengselstroen, som Herren tilgir.  Så heter det videre i v. 2: Om de enn sier: Så sant som Herren lever, så sverger de likevel falskt. (I Jørgensens traktat, ”Hva er troen?” griper han til denne også i Hos. 4, 15 forbudne ed: ”så sant som Gud lever”, for å stadfeste sin vranglære. Han sier nemlig: ”holder jeg Evangeliets ord helt ut for sant, da vil det, så sant som Gud lever, også vise seg i mitt liv, at jeg er ett nytt menneske”. 6 ganger i forveien har Jørgensen påstått og erklært at det å holde for sant, helt ut for sant, er den frelsende tro, og for det syvende stadfester han det med en ed: ”så sant som Gud lever”. Selv om det var sannheten, som ble stadfestet, så er det jo mot Kristi bestemte Bud, Mat. 5, 37, å stadfeste den på slik en måte. Men når man tenker over at det er to grove villfarelser, som slik stadfestes med den forbudne ed, nemlig 1) at den frelsende tro bare skal være å holde for sant, og 2) at det som skal holdes for sant, det er ikke sant, nemlig at hvert menneske er kvitt sin gjeld for Gud, så har man her i sannhet en rystende oppfyllelse av det som Jeremias sier i overforstående ord: Om de enn sier: så sant som Herren lever, så sverger de likevel falskt og et slående bevis for hvorledes Nyevangelismen uthuler og svekker den moralske bevissthet). De verger seg for å motta tukt, de vegrer seg for å vende om. Hvorledes skulle jeg tilgi deg dette?)

Er ikke Nyevangelismen i høy grad skikket til i stedet for, som den lover, i en fart å omvende mennesker og skaffe mange, som er fredløs, fred, tvert om å fostre dette gjenstridigste av all gjenstridighet, midt i et ubrutt hjertes ubotferdighet og tross, på at synden er forlatt. En pike, som var kommet inn på denne retning, dekket over all sin synd med løgn, menn trosset på at så lenge hun holdt det for sant at hennes synd var tilgitt, var hun frelst. At Evangeliet kan mottas med glede og likevel kan hjertet være hardt som stein og helt uvillig til å la seg sønderknuse, slik som Herren opplyser oss om i lignelsen om såmannen, – det er en sannhet som synes ikke å være til for en Nyevangelist. ”Ingen tror dette, at han er kvitt sin gjeld for Gud, uten han trenger det”, påstås det med skråsikker overfladiskhet. Som om ikke nettopp det var godtkjøpstroens lette og skrekkelige alminnelige utvei, avvei og snarvei.

Denne innbilning om at det naturlige menneske er kvitt sin gjeld for Gud, strir og mot Guds nådes grunnlov slik, som den uttales for Moses i 2 Mos. 34, 6, hvor det forkynnes om Jehova: Han forlater misgjerning og overtredelse og synd, men han skal aldeles ikke holde den skyldige for å være uskyldig, og hjemsøker fedres misgjerning på barna. Det samme gjentas i det andre Bud: Jehova vil ikke holde den uskyldig, som tar hans navn forfengelig. Med den skyldige menes her selvfølgelig den ubotferdige skyldige – den skyldige, slik som han er, uten bot og tro. – Den skyldige, derimot som erkjenner sin skyld og ber den ettergitt uten svik, og som begjærer del i Kristus, han vil Gud rettferdiggjøre, anse ham i Kristus, som han aldri hadde syndet. Men Nyevangelismen roser seg nettopp av å lære denne frie nåde at ”Gud rettferdiggjør den ugudelige slik som han er. Gud har jo tilgitt uten hensyn til bot og tro.”

Hvilke beviser har nå Nyevangelismen for sin lære?

Men jeg formaner eder brødre, å gi akt på dem som volder splid og anstøt imot den lære som I har lært, og vik bort fra dem. Rom. 16, 17.

I vår Forklaring og Barnelærdom har de bokstavelig ikke et eneste ord, for det store hovedspørsmål er: Hvilke mennesker forlater Gud synden? Besvares enkelt med: «Alle botferdige og troende sjeler» (og selvfølgelig ingen andre). I «Sannhet til Gudfryktighet» lyder svaret (Sp. 533) Bare de botferdige og troende sjeler, men ikke de ubotferdige og vantroende. Med dette svar er Nyevangelismen absolutt avvist av vår Forklaring og der finnes heller ikke noe spor for øvrig til noen lære om at menneskets synd skulle være forlatt før det omvender seg. Ja, man skulle tro, at en slik lære måtte være så stridende mot det enkleste begrep av kristelig erkjennelse, at man rent måtte forundre seg over den dristighet å våge å melde seg med den midt i den lutherske kirke.

I våre Bekjennelsesskrifter søker Nyevangelistene forgjeves etter noe støtte for denne sin lære. I alle fall ikke i den Augsburgske Konfesjon. Men i Apologien, som med tørre ord slår den ned, når det i den heter (side 83): «Der står ikke skrevet noe om at synderne forlates uten troen» har nyevangelistene funnet et eneste ord, – et sitat av Anbrosius, til å henge sin hatt på: «Kristus kom og forlot alle synden» heter det der. Allerede at man må nøyes med å påberope seg et eneste sted (en svale gjør ingen sommer) skulle være bevis nok for, at det ikke kan forholde seg rett. – Var dette rett, så var det jo kjernen og stjernen i all sannhet, som i våre bekjennelsesskrifter måtte møte oss alle vegne, og nå skulle hoved sannheten bare stille sitt hode frem på et eneste sted? Skammer man seg ikke for å ville ha noen til å tro slikt? Men dette eneste sted er nå nettopp og i den tyske oversettelse oversatt slik, ikke etter ordene, men etter meningen. Så det blir liketil en uredelighet å påberope seg det, når man blir gjort oppmerksom på det. I den tyske oversettelsen er nemlig tilføyd «oss», hvilket viser at man ganske riktig har forstått Ambrosius’s ord bare om de troende og i virkeligheten er det og bare et sitat fra Kol. 2, 13: Han tilga eder alle overtredelsene. Hva ville der og ellers bli av det andre direkte ord av apostelen: Der står ikke noe skrevet om at syndene forlates uten troen.

Vårt teologiske Fakultet har i 1856 avgitt en Erklæring som slår inn her, undertegnet av prof. C. P. Caspari, G. Johnsen, Dietrichson og Nissen. Denne lyder slik:

Syndenes forlatelse er vesentlig betinget av hjertelig Fortrydelse (anger) over Synden og inderlig Lengsel efter Guds Nåde. Hvor disse to Betingelser ikke er til stede hos en synder, der kan Gud heller ikke forlate ham hans Synd, og hvor Gud således er ute av Stand til at meddele sin Syndsforlatelse, der er naturligvis også Kirken uberettiget til at meddele sin Afløsning.

Hvorledes denne klar og utvetydige bekjennelse i nyevangelisk interesse kan bli forsøkt fordreid, det gir en bok fra Amerika av pastor Michelsen, Evangeliets Forsvar, svar på! Boken er et slående eksempel! Etter å ha sitert Erklæringen sier han: «Det synes av de anførte ord, at Fakultetet taler om menneskets troende tilegnelse av syndenes forlatelse. Hvor det således heter: «Syndernes Forlatelse er betinget av hjertelig Fortrydelse over synden og inderlig lengsel etter Nåden», der er det meget mulig, at Fakultetet mener, at tilegnelsen eller mottakelsen av forlatelsen er på menneskets side betinget av anger og tro.»        

Hva skal man si om en slik fordreielse av ordene til å mene nettopp det motsatte av hva de sier. Erklæringen handler jo slett ikke om tilegnelsen eller mottagelsen fra menneskets side, men om meddelelsen fra Guds side eller den handling, at Gud forlater og om det sies det at den er betinget av anger og tro. Da nå Nyevangelismen bare vil vite av en slags tro, som vi skal se, nemlig den mottatte tro, så ville det jo være meningsløst å si at mottagelsen av forlatelsen er på menneskets side betinget av tro, – for da troen selv bare skal være å motta (ikke først og fremst å søke å begjære), så ville altså mottagelsen bli betinget av å motta. Enten må man derfor helt holde opp fra nyevangelisk standpunkt med å tale om troen som betingelse, eller man må innrømme at den er betingelsen for at Gud skjenker syndsforlatelse, dette vil man ikke gjøre for noen pris!

Lær av oss ikke å være kloke ut over det som skrevet er. 1 Kor. 4, 6

Når vi nå vender oss til Skriften, så er der strengt tatt bare et eneste sted av det Gamle Testamentet og to av det Nye Testamentet, som med en lett påviselig misforståelse anføres for denne lære om syndsforlatelse fra Guds side uten hensyn til tro.  

Det ene sted i det Gamle Testamentet er Es. 44, 22. Hvorledes det anvendes av nyevangelistene kan vi best illustrere ved en liten traktat på 5 linjer, som av spres iblant oss av nyevangelistene. Vi har i denne traktat så å si Nyevangelismen i vestelommeformat. Først siteres skriftstedet Es. 44, 22: Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky, vend om til meg, for jeg har i-gjenløst deg. Og til dette tilføyes følgende forklaring: «Han har utslettet dine synder, tro det. Han har gjenløst deg, – tro det. Dersom du har gjort det, er du skyldig til å takke ham.»

Er ikke dette en ganske uskyldig tirade? (høyttravende, intetsigende snakk). Er det ikke simpelthen et forsøk på å ta saken rett praktisk. Ved å rykke den uomvendte synder (vend om til meg) med engang innenfor gjenløsningens område og slå hans samvittighet med den, at som gjenløst er hans synd og utslettet, og ved å få ham til å tro det og takke for det, skal frelsen være fullbrakt. Han skal uten videre dristig si: Jeg er kvitt min gjeld for Gud. Takk for det! 

Men hvor blir omvendelsen av her? Den settes i dette å tro, at synden er utslettet. Men det er jo slett ikke sant. Hva blir det av det å kjenne seg skyldig? Er ikke det den sikreste vei å kloroformere (bedøve) skyldbevisstheten, dette, å innbille den uomvendte: Du er kvitt din gjeld for Gud? Det var treffende hva en sa til en nyevangelist i anledning av denne traktat: «Tro uten gjerninger er død, det vil ingen nekte, men tro uten omvendelse er og død. Du lærer troen som det første stykke i omvendelsen, men den er det tredje og siste stykke i omvendelsen.» Man kunne legge ha føyd til: Den tro som omvendelsen fullbyrdes ved, er ikke den: Din synd er utslettet, men det er den lengselsfulle troende begjæring om at synden må bli utslettet, slik som man lærer av Peters tale, Ap. Gj. 3, 19: Derfor fatt et annet sinn og vend om, for at eders synder kan bli utslettet. Besser bemerker treffende til dette: «Utslettede av Guds gjeldsbok; rent vasket bort av den anklagede samvittighet.» Se her forskjellen: Den utmerkede lutherske bibelfortolker lar disse to følges ad – Gjeldsboken og samvittigheten, men Nyevangelismen setter: Utslettet av Guds gjeldsbok eller «som en tåke» som ett med «gjenløse» og beholder så for rettferdiggjørelsen bare dette igjen: Utslettet i samvittigheten.

Er det ikke da nettopp det, Es. 44, 22 med klare ord lærer oss, at Han «har utslettet», – for Han «har gjenløst?» – Men spørsmålet er jo først; Menes her den store omvendelse? Man må jo først undersøke om Herren taler disse ord til Israel som det sanne Israel, den hellige rest, eller Han taler det til den store uomvendte masse. I det første tilfelle er jo Ordet klart. For den troendes daglige omvendelse kan jo først inntre når synden er utslettet av Gud og hos Gud («for at eders synder må bli utslettet») og mennesket dermed frikjent, rettferdiggjort.

Av overskriften over kapitlet ser vi, at de gamle oversettere har ment nettopp dette.

«Gud,» heter det der, «formaner sitt folk til å henge ved Ham, som hadde gjenløst dem, og å love Gud, som skal befri sitt folk». Hva gjør nå her Nyevangelismen med dette Guds Ord?

Det, som bare gjelder den troende, som har sine synders forlatelse, og som Gud alene kan si til: «Jeg har utslettet dine synder,» det overfører Nyevangelismen dristig uten videre til å tro dette, selv om det ikke er sant at det gjelder ham.

(Jeg hadde en merkelig opplevelse med dette skriftsted i 1873 og siden i 1883. Da jeg nemlig i 1873 var blitt kalt til professor i Amerika i Conferentsen (forløper til sjømannsmisjonen), ville en av den Norske Synodes prester som kom til Kristiania gjøre alt hva som stod i hans makt for å hindre meg i å motta dette kall. Den Norske Synode har nemlig det samme utgangspunkt for all sin lære som Nyevangelistene og er i dette kraftig blitt bekjempet av de andre samfunn, især Conferentsen.

Det første presten gjorde, da han kom til meg, var å få en Bibel og lese opp dette Ord av Es. 44, 22. Ville jeg lære dette Ord som et Ord, – ja det egentlige Evangeliets Ord til den uomvendte, så «var jeg snill» og så skulle jeg være velkommen, men hvis ikke, så kamp på kniven. Da jeg 10 år senere kom til Amerika, hadde denne prest gjennomgått en stor anfektelse i en dødelig sykdom, ved denne sykdom viste denne lære seg helt udyktig til å gi hans sjel fred. Han gjennomskuet mye mere, at han selv hadde vært villfarende og villedet andre. Likesom han offentlig hadde vedkjent seg denne erkjennelse og opplyst om hvor ledes Es. 44, 22 etter den reviderte Bibel er å forstå, så var jeg nå like kjærkommen for ham, som han hadde gjort alt, hva som sto i hans makt for å hindre mitt komme. Akk, at nyevangelister ikke ville vente til dødsnødens stund med å erkjenne sin villfarelse!)  

Ennå mer slående blir denne forfalskning av Guds Ord, når man undersøker våre reviderte bibelutgaver. Vi kan her lære både viktigheten av at Bibelordet oversettes for oss med den største nøyaktighet og i tillegg se hvilken god og trofast veiledning vi har i de oversettelser som med stor flid har utarbeidet overskrifter for hvert kapitel. I begge våre reviderte bibeloversettelser finner vi nå verset i Es. 44, 22 oversatt slik:

Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky, vend om til meg; for jeg igjenløser deg.

Oversetterne både av Revisjonen fra 1862 og den fra 1876 har, som man kan se av deres overskrifter, trodd å måtte forstå, Vend om til meg, om det ubotferdige Israels store omvendelse. Men da måtte de selvfølgelig, da de ikke var Nyevangelister, forandre den gamle oversettelse og oversette, som det hebraiske verb gav dem full rett til, med utsletter og ikke: jeg har utslettet. (Se forrige artikkel del. 8. red anm.)

I overskriften i Rev. av 1862 heter det: Dette skal Israel ta til hjerte og vende om til Herren, den allmektige Gud, som vil forløse sitt folk.

I den nyeste Rev. heter det: Dette skal Israel ta til hjerte og vende om til Herren, som skal utslette dets synder og frelse det.

Slikt burde jo en som skal være lærer og predikant, ha god rede på og ikke blande sammen den daglige og den store omvendelse og tillegge den uomvendte, det som bare tilhører den troende.

Når vi vender oss til det Nye Testamentet, så er det jo allerede i høyeste grad mistenkelig, at det første egentlige bevissted for denne lære først finnes i Rom. 5, 18 og 2. Kor. 5, 19. Hva vi fremfor alt måtte kreve, var jo bevis fra Evangeliene og Apostlenes Gjerninger, – og av Romerbrevets 3. og 4. og første halvdel av 5. Kp., de kapitler, som omhandler rettferdiggjørelsen av troen og forsoningen i utførlig fremstilling. Det sted, som anføres av Rom. 5, nemlig v. 18, hører til det første avsnitt som sammenfatter den tidligere fremstilling av forsoning og rettferdiggjørelse i en sammenstilling mellom Adam og Kristus. 5, 12 – 20. Hvor urimelig er det allikevel at der i denne slutningsbetraktning skulle være kommet frem en lære som ikke selve læreavsnittet inneholder, Kap. 3 – 5, 11. Dette ord, der verbet er utelatt, lyder i direkte oversettelse slik:

Likesom ved ens ulydighet (en bevegelse foregår) hen til alle mennesker til fordømmelse, således (foregår) og ved ens rettferdige gjerning (en bevegelse) den til alle mennesker til livsens rettferdiggjørelse.

Av dette vil nå Nyevangelismen bevise, at der er gått en rettferdiggørelsesdom over alle mennesker i kraft av Kristi rettferdighet, likeså vel som en fordømmelsesdom over alle i kraft av Adams fall. Men Paulus bruker ikke ordet ”over” men bare ordet ”hen til”, og når vår oversettelse likevel sier ”over”, så retter den på dette og avverger all misforståelse ved å tilføye: ”skal komme.” Her er altså så mye mindre plass for noen lære om en verdens-rettferdiggjørelse uten hensyn til tro, som Paulus og føyer til rettferdiggjørelse ordet ”liv”:  ”Livsens rettferdiggjørelse”. Nyevangelistene måtte nemlig gå et skritt videre, hvis de ville tilegne seg dette ord. De måtte ikke bare lære at den ugudelige har rettferdiggjørelse eller syndenes forlatelse og gjeldens utslettelse hos Gud, som de sier. Men de måtte også påstå, hva de likevel i alminnelighet avviser, at den uomvendte har rettferdiggjørelse i seg selv, ettersom det heter livsens rettferdiggjørelse. I virkeligheten lot Nyevangelismens far i Sverige Dr. Ruttstrøm seg i sine prekener forlede til å gå så langt, og de som påstår at alle menneskers navn står skrevet i Livsens Bok, er jo på vei til dette. – Den velkjente dogmatiker Johan Gerhard sier om Rom. 5, 18: ”Dersom sammenligningen mellom Adam og Kristus trår ut over den apostoliske teksts grenser, kunne man lett ledes til den villfarelse at Kristi rettferdighet forplantes til alle uten hensyn til tro eller vantro. Likeså visst som det jo først er ved vantroen, at Adams fall blir til fordømmelse, likeså visst er det jo først ved troen, at Kristi rettferdighet (rettferdige gjerning) blir til livsens rettferdiggjørelse. I virkeligheten er jo i denne sammen stilling det valg fremstilt, som Gud trår ”hen til” alle mennesker ved, valget mellom fordømmelse og livsens rettferdiggjørelse.

Før enn jeg omtaler hovedstedet for Nyevangelismen 2. Kor. 5, 19, skal jeg anføre en rekke av de steder i Evangeliene og Ap. Gj. Som her kommer i betraktning og som enhver, ved å gå gjennom dem, kan forvisse seg om, lærer, at troen over alt er betingelsen fra Guds side for syndernes forlatelse.

Luk. 3, 3: Omvendelsens dåp til syndsforlatelse – Syndsforlatelsen altså forutsetter og betinges av omvendelse.

Mat.19, 2: Da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Den preken, synden er forlatt, kan altså bare forkynnes der hvor troen er til stede.

Mat. 12, 31 – 32: All synd skal forlates mennesket. Dersom ikke troens betingelse her var underforstått, så ville med dette ord sies, at alle mennesker til slutt ble salige, – en avvei, som slett ligger så fjern for Nyevangelister, idet de er vant til overalt å utelate troens betingelse. (I dag ser vi at det som Storjohan skrev for 120 år siden, og advarte for det forkynnes både av biskoper og andre ledere, at alle mennesker blir salige og helvete er avskaffet! Red anm.)

Mat. 18, 32: All din gjeld etterga jeg deg, fordi du ba meg. (Se om dette ord i 3.del).

Luk. 17, 3: Dersom han omvender seg, da tilgi ham!

Joh. 20, 23: Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt.

Ap. Gj. 3, 19: Derfor fatt et annet sinn og vend om, for at eders synder kan bli utslettet.

Ap. Gj. 5, 31: Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til en fyrste og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

Ap. Gj. 8, 21 – 22: Du har ikke del eller lodd i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Gud om at ditt hjertes tanker må forlates deg!

Det egentlige og viktigste bevis sted og det som de fleste er vunnet ved for denne lære, har Nyevangelismen i 2 Kor. 5. 19: Fordi Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregnet dem deres overtredelser, og opprettet forlikelsens ord iblant oss.

Her synes det jo nemlig, som om det ganske klart er lært at det ikke å tilregne overtredelse, som jo er det samme som å forlate synden, faller sammen med, er skjedd i og med at Gud forsonet verden med seg selv i Kristus, og at man her har beviset for at Gud både har tilgitt verden dens synd uten hensyn til tro, («dem», må jo omfatte hele verden) – og i tillegg at Gud ikke tilregner «dem», menneskene enkeltvis, deres synder. Altså både kollektivt og individuelt synes her å være lært en fra Guds side ubetinget syndsforlatelse.

Men man overser at der i to ganske forskjellige betydninger kan tales om: «Ikke å tilregne». Nemlig når straffen utsettes – overtredelse vises, langmodighet øves mot den skyldige, så er dette i en viss forstand en ikke-til-regnelse, og likevel helt forskjellig fra den virkelige, egentlige ikke-til-regnelse, som er ett med å tilgi. Og da denne utleggelse (Luther sier: «det kommer an på en god utlegger») er av stor betydning for en sunn og sann troserkjennelse, så må det være tillatt til ømme samvittigheters overbevisning å gi en opplysning ut av selve grunnteksten, som klart beviser at ikke-til-regnelsen i 2 Kor. 5, 19, menes i den første betydning, mens vi har ikke-til-regnelsen i siste forstand i Rom. 4, 8: Salig er den hvis overtredelser er forlatt, hvis synd er skjult, hvem Herren ikke tilregner misgjerning. Grekerne har nemlig i sin fine måte å uttrykke seg på, to forskjellige nektelser. En, som betegner full, hel nektelse i enhver henseende, og en, som betegner nektelsen tenkt i en viss henseende, med en viss innskrenkning. Nå er det den siste nektelse, som anvendes i 2 Kor. 5, 19, mens den første i sin sterkeste form (enda til som dobbelt nektelse) anvendes i Rom. 4, 8. Man er derfor nå og enig om å oversette 2 Kor. 5, 19: Gud var i Kristus og forsonet verden med seg selv, uten å tilregne dem deres synd. Meningen er: I stedet for enkeltvis å tilregne dem deres synder, nemlig til full og øyeblikkelig avstraffelse, som Gud i sin rettferdighet måtte ha gjort, forsonet Han verden med seg selv og opprettet forsoningens Ord.

Vi kunne se dette allerede i Adam og Eva etter fallet. Hadde Guds rettferdighet gått sin gang, så ville jo Adam og Eva uten videre vært rammet, ikke bare av den åndelige død, men og av den legemlige og dermed av den evige. Når Gud i dets sted ved siden av en formildet straff over synden gjennom arbeid i ansiktets sved på den forbannede jord, og fødsel med smerte og endelig legemlig død, forkynner frelse i Evangeliet om kvinnens sæd, som skal knuse slangens hode, så er det altså den allerede forutbestemte forsoning som virker dette, som ingenlunde faller sammen med tilgivelse, selv om det inneslutter en muliggjørelse av og et tilbud om tilgivelse. Det er tvert imot nettopp hva det 2 Kor. 5, 19, kaller en ikke-til-regnelse, i og med følgene av forsoningen, som faller sammen med overbærenhet. Først etter at Adam gjennom å motta sin hustru og kalle henne Eva, det er: «Liv», beviser, at han både angrer og tror, både slutter med å velte skylden fra seg og virkelig som den skyldige griper løftet om kvinnens sæd og derfor kaller Eva: «Liv», først da tilgir Gud, idet Han gir dem kjortlene. Først har vi altså forsoningen med dens delvise ikke-til-regnelse av synd, nå rettferdiggjørelsen med dens virkelige ikke-til-regnelse eller tilgivelse.

Hin ikke-til-regnelse benevnes nå i Skriften ikke tilgivelse, men derimot Rom. 3, 25, «overbærenhet», – for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med deres synder som før var gjort. (Slik er Ordet riktig oversatt i vår reviderte oversettelse, mens det tidligere var oversatt med «forlatelse»). Grekerne har her to ganske forskjellige ord: Syndsforlatelse (afesis) betyr den handling å kaste synden bort, men overbærenhet (paresis) betyr: å slippe synden forbi uten å straffe den fullt ut. Gud har båret over med vannkunnighetens tider, heter det. Ap. Gj. 17, 30. Av dette kommer ordet «Påske» som betyr: Forbigang, nemlig at Herren, i det Hans ser blodet går forbi og «ikke tillate ødeleggeren å komme inn og slå dere», 2 Mos. 12, 23 og 27. Hvilken forvirring lager man ikke her hvis man vil påstå, at det var den «virkelig skjedde» forlatelse, som skjedde med Adam og Eva i løftet og Israel i Påsken. Man krenker ved dette  i hvert tilfelle rettferdiggjørelsen som først skjedde da våre første foreldre omvendte seg. For Israels vedkommende utelukker Påsken ikke, at Gud «hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.»

En forbigang  (en delvis ikke-til-regnelse) oppnådde alle gjennom påskeofferet, men det utelukket ikke at Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, i det de ble slått ned i ørkenen. En virkelig tilgivelse fra Guds side skjer bare der hvor blodet på dørstolpen også ble blandet med troen i hjertene. Men denne forvirring i hovedsaken og dernest i alle kristelige begreper og lærestykker har nettopp Nyevangelismen anrettet ved at de ut av enkelte misforståtte skriftsteder har villet omkalfatre hele Skriftens forøvrig så soleklare vitnesbyrd.

Jeg skal til stadfestelse av denne min oppfatning av 2 Kor. 5, 19, meddele professor Bugges utleggelse, som han har hatt den godhet å overlate meg.

«Hadde Gud den gang, da Han forsonet verden med seg selv, virkelig brakt menneskeslekten dens synder i regning, da var verden simpelthen blitt forkastet av Gud. Men Gud så likesom inntil viere bort fra verdens synder og stiftet, uten å la seg hindre av hensyn til dem, i Kristus forsoningen. Den subjektive nektelse legger denne ikke-til-regnelse av syndere over i Guds tanke og overveielse ved forsoningen. Han lot seg ikke hindre ved de synder som Han kjente så vel, fra å få forsoningen i stand. Dette: «idet han ikke tilregnet», handler derfor ikke om syndenes forlatelse, som jo først inntrer som denne forsoningens frukt, men bare om den midlertidige og foreløpige å se bort fra verdens synder, hvilket går forut for forsoningen, som det der betinger denne og gjør den mulig. Det betegner at Gud ikke uten videre slo til, hvilket Han hadde gjort såfremt Han hadde ført verden dens synder i regning, men derimot lot sin frelsende kjærlighet falle sin hellighet i armen, for at der kunne bli rom for en forsoning, slik at frukten av dette kunne gi syndernes forlatelse. Der siktes således til det samme som Paulus i Rom. 3, 25 mener ved den der omtalte overbærenhet, som er noe ganske annet enn forlatelse.»  

Ordkrig eller avvik fra sannheten?

Streb etter å fremstille deg selv rettskaffen for Gud, en arbeider som ikke skamme seg, en som rettelig deler sannhetens ord. 2 <Tim. 2, 15.

Det har vært sagt, at de, som bekjemper Nyevangelismen, ser spøkelser på høylys dag, og at det bare er ordkrig, som her er på ferde. Paulus vitner, 2 Tim 2, 14, mot å kives om ord, som er til ingen nytte, men til fordervelse for dem som «hører på det». Men etter i v. 15 å ha formant til rettelig å dele sannhetens ord, advarer han og i v. 16 for «vanhellig løst snakk» og anfører som eksempel på det to lærere som var avveket fra sannheten, i det de sa at «oppstandelsen allerede er skjedd.» Om dem som avviker slik, sier han: 1) at de går stadig videre, 2) at deres ord vil ete om seg som dødt kjøtt, og 3) at de ødelegger troen hos noen.

Hva er nå Nyevangelismen? Er den ordkrig eller avvikelse fra sannheten? Likesom hine to lærte: «Oppstandelsen er allerede skjedd,» slik kan man si at Nyevangelismen lærer: «Syndsforlatelsen er allerede skjedd,» og ut i fra dette falske utgangspunkt går de videre og videre. I sannhet, det eter om seg som dødt kjøtt og det ødelegger troen. Nyevangelismen kan ikke dele sannhets ord rett, men kløyver det tvert imot. Det er ikke bare en ensidighet, som her kommer til syne på et enkelt punkt. Også den kan bli en skjevhet og til slutt en villfarelse, om den ikke rettes. Men her er tale om en villfarelse som kløyver sannheten i selve roten, i rettferdiggjørelsen av troen, og derfra går den stadig videre gjennom hele læresystemet og kommer til syne i hvert eneste ledd. Der fremheves overalt bare den ene side av sannheten, og denne ene side brukes til å sette den andre ut av kraft.

Hvilken kraft kan det bli en slik kløyvd kristendom? Akk, en stor kraft til forførelse og forvillelse, til partier og splittelse, til kiv og til trette.

Nyevangelismen kan ikke nekte at der fremfor alt tales i Guds Ord om at synden skal forlates og forlates. Hvorledes skann dette rime med at Nyevangelismen først og fremst påstår at den er forlatt, da det i det Nye Testamentet bare sies om de troende. Man prøver å hjelpe seg med å si: «den er forlatt og den forlates» og anfører som bevis for dette at det sier vi og om den troendes tilgivelse: den er forlatt og forlates likevel daglig. Men vel å merke, der tales da om forskjellig synd. Den troendes synd inntil han omvender seg er ham forlatt i rettferdiggjørelsen. Det, som forlates, er den daglige synd. 1 Joh. 2, 1. Men å si om den uomvendte sin synd, om den ene og samme synd, at den er forlatt og forlates, er meningsløst, og noe som man skulle skamme seg over. Det er løst snakk, på samme måte som hint, at troen er betingelsen for å motta syndsforlatelse, hvilket er løst snakk. For å motta blir da betingelsen for å motta. Det samme løse snakk kommer til syne i rettferdiggjørelseslæren. For jeg skal jo etter nyevangelistene bli rettferdiggjort ved å tro, at jeg er rettferdiggjort. Det var det, som i sin tid voldte Bruke slik anfektelse. Det burde i sannhet anfekte enhver nyevangelist. Men troen, nemlig den rettferdiggjørende, sier J. Gerhard, «ser hen til syndsforlatelsen som en nærværende og ikke som en forbigått.» Den skjenkede syndsforlatelse er således ikke gjenstand for den rettferdiggjørende tro. Nyevangelismen får en dobbelt syndsforlatelse og en dobbelt rettferdiggjørelse. Rettferdiggjørelsen er jo nemlig en frikjennelsesdom («frikjenner han synderen fra synden og dens straff») og en anerkjennelses dom («anser ham i Kristus, som om han aldri hadde syndet»). Denne dobbelte avsagte og sammenhengende dom kløyver nå Nyevangelismen, slik at frikjennelsesdommen slås sammen med forsoningen og kalles en objektiv rettferdiggjørelse eller verdensrettferdiggjørelsen, og annerkjennelsesdommen blir tilbake og benevnes subjektivt rettferdiggjørelse. Dermed kan Nyevangelismen rose seg av at den lærer at Gud rettferdiggjør den ugudelige slik som han er av naturen, for denne frikjennelse skjer jo uten hensyn til bot og tro. Det er den første og egentlige rettferdiggjørelse, hvilket mennesket skal bli seg bevist ved å tro, – holde det for sant: «Jeg er kvitt min gjeld for Gud».

Ved å motta denne virkelig skjedde syndsforlatelse, blir synderen så, sies det, subjektivt rettferdiggjort idet Gud anerkjenner ham, «holder den enkelte, når han har mottatt syndsforlatelsen skatt som en slik, som nå for sin person er delaktig i Kristi fortjeneste» (De nyevangelister går ennå videre, som sier, at rettferdiggjørelsen (den subjektive) betegner ikke en dom over mennesket fra Guds side, men bare «at samvittigheten ser og føler sin rettferdighet», altså egentlig menneskets dom over seg selv. Men det er og bare et skinn, når den ovenfor skildrede oppfattelse, den amerikanske, gir det utseende av at dens subjektive rettferdiggjørelse skulle være en Guds rettferdiggjørelses-handling. En blott anerkjennelse uten frikjennelse kan aldri bli rettferdiggjørelse.)

Denne andre rettferdiggjørelse blir nå virkelig en rettferdiggjørelse, ikke av den ugudelige, men av den gjenfødte. Ingen av disse to kløyvde rettferdiggjørelser treffer den bibelsk-lutherske sannhet, som riktignok lærer, at Gud rettferdiggjør den ugudelige, men ikke «slik, han er av naturen», men som den som ikke har noe å vise frem (den botferdige) og som den lengselstroende, som begjærer å få sin synd forlatt av Gud. Først som en følge av rettferdiggjørelsen mottar nå synderen den syndsforlatelse som virkelig har skjedd i rettferdiggjørelsen og blir derved gjenfødt – kan altså som sådan ikke behøve å rettferdiggjøres. Den kløyvde sannhet fører altså til det løse snakk at Gud har rettferdiggjort synderen i og med verden som den ugudelige, uansett bot og tro, og så rettferdiggjør Han igjen synderen som den gjenfødte. Begge deler er like falskt. Begge strider like mye mot vår kirkes lære. Den kjenner hverken til noen verdensrettferdiggjørelse «uten hensyn til bot og tro» eller til noen subjektiv rettferdiggjørelse, men bare til en den enkelte synders rettferdiggjørelse av troen, der, som en Guds frikjennende doms handling bare kan være en objektiv rettferdiggjørelse.

Lov og Evangelium.

De som holder fast ved Guds befalinger og Jesu tro. Åp. 14, 12.

Loven skal felle en dom over enhver synder, at den, som bryter Guds Bud, ja enda den som holder seg til Lovens gjerninger, som uten å ville erkjenne sin fortapte tilstand og sin åndelige død, vil frelses ved gjerninger eller ved tro og gjerninger, er under forbannelse, er gjenstand for Guds vrede, er skyldig for Guds dom. Alt dette tar Nyevangelismen bort ved å påstå at synden hviler ikke lenger på synderen, gjelden er utslettet, synden er tilgitt og det fra Guds side uten hensyn til bot og tro. Nyevangelismen måtte jo, hvis den skulle hevde Loven i sitt fulle alvor, idelig slå seg elv på munnen, lære ja og nei i samme sak. Den amerikanske Nyevangelisme, som har splittet vårt folk der bort i to leirer, skjelver ikke tilbake for dette ja og nei. Den vil redde Loven, men kan bare gjøre det ved den desperate påstand at Gud anser den uomvendte synder under to stikk motsatte synspunkter. I kraft av den virkelig skjedde syndsforlatelse ser Han den uomvendte synder i Kristus med fullt velbehag. Når Han igjen ser ham som han er av naturen, ser Han ham under Lovens forbannelse. Dette er igjen ikke noe annet enn «løst snakk.» Ja og Nei gjør ingen god teologi, som Shakspeare sier. Disse to synspunkter opphever jo hverandre gjensidig. Fordi Kristus i forsoningen har gjort seg til ett med verden, kan Gud se på verden med barmhjertighetens velvilje, men det er først når verden ved tro blir ett med Kristus, at Gud kan se på den med nådens og kjærlighetens velbehag. (Man kunne også her anføre Luk. 2, 14. «I mennesker en velbehag» som uttrykk for hva der med Kristi inntreden i slekten tilkommer alle. Men det heter ikke «i menneskene» men «i mennesker». Likeså lite som det er fred på jorden uten rettferdiggjørelse, Rom. 5, 1, likeså lite er der velbehag i andre enn de rettferdiggjorte.) Uten tro er det nemlig umulig å behage Gud. At Gud ser med barmhjertighetens øyne på den verden, som, – fordi den er utenfor Kristus, er under Hans vrede og forbannelse, – har Kristus tilveiebrakt for hele verden og det er ikke Ja og Nei, det er ingen motsigelse! Men det som man nødes til å lære, hvis man vil hevde Loven fra nyevangelistisk standpunkt, det beviser seg å være en moralsk umulighet. Enten må man la den nyevangeliske verdensrettferdiggjørelse fare, eller man må la Loven fare.

Den svenske nyevangelisme, den, som nå ligger oss på halsen, den gjør det av med Loven, selv om den, når det kommer til skarpskjæring, forsikrer om det motsatte og dermed kommer den nå stadig i fare for uredelighet og revestreker. Nyevangelismen er Antinomisme eller lov-forkastelse. Den påstår, at der er Lov nok i Evangeliet, ja at Evangeliet er den aller sterkeste lov. Loven kan i det høyeste vise mennesker dets vanmakt, men ikke dets skyld, for den er jo utslettet. Ved Loven kommer en død lov-kunnskap, heter det, som først får liv ved Evangeliet. 

Men Loven er sannelig ikke en død bokstav, men et levende Ord, dets kraft beviser seg nettopp i dette at den gjør synden levende for mennesket. Ved dette åpenbarer den åndelige død og gjør mennesket skyldig for Gud. Da Loven kom, ble synden levende, og jeg døde. Å kalle dette død lov-kunnskap er nyevangelisk villfarelse. Synderen må ved Loven dø fra Loven, Gal. 2, 19, for å kunne leve for Gud. Man kan ikke fris fra Loven uten først og fremst ved Loven selv.

Men det Evangelium som brukes til å sette Loven ut av kraft og gjøre den maktesløs og virkningsløst, er nå i seg selv et falskt evangelium, som overfor den ubotferdige synder hverken kan virke bot eller tro i sannhet. Hvorledes skal det kunne vekke synderen til syndserkjennelse å få høre at synden er forlatt. Selve det sanne Evangelium til den uomvendte: «All synd skal forlates mennesket»; «vend om for at synden kan bli utslettet,» innholder likevel som sin bakside, at så lenge synden ikke er forlatt, er den altså beholdt, og så lenge den ikke er utslettet, er den bundet i Himmelen. Men selv dette sanne Evangelium kan likevel ikke gjøre synden levende. Loven må «komme», skal synden bli levende. Hva utenom Loven kan overbevise meg om at jeg skal gjøre regnskap for hvert utilbørlig ord, at hat i hjertet er et mord, at det å se for å begjære er å bedrive hor i hjertet, at selv de minste synder fortjener fordømmelse osv. Først ved å tro Loven slik dens dom er, er det jo mulig for meg å se dens dom på Golgata, se den der festet til korset i dens forferdeligste kraft, se den i den majestet, som Frelseren har gjenopprettet den både ved sin lære og sitt liv, men fremfor alt ved å bære dens dom og dens forbannelse. Men av denne skikkelse av Loven i dens så å si evangeliske form må jeg jo og se hvor sikkert Lovens forbannelse rammer meg, hvis jeg ikke mottar Kristus, og med hvilken forbannende makt den er over meg, så lenge jeg ikke ved troen er i Kristus. Men hvor blir der rom for det, hvor jeg først og fremst skal tro: Jeg er kvitt min gjeld til Gud?

Og nå samvittigheten! Er det bare der gjelden skal utslettes, er den i virkeligheten utslettet hos Gud, så er jo denne tro den sikreste vei til å frarøve samvittigheten den virkelige skyldbevissthet, til å døyve den, men sannelig ikke til å vekke den.

Det er sant, samvittigheten er det, som renses, det er der utslettelsen foregår. For der foregår den store avgjørelse, det store oppgjør: «Kom og la oss gå i rette med hverandre.» Der har Gud opprettet sin domstol i mennesket, idet Han selv taler gjennom samvittigheten og den, rett opplyst og vakt, er hans røst. Men dette blir den bare da når det som er bundet i Himmelen, også blir bundet på jorden, når synden, som er beholdt av Gud, også beholdes i samvittigheten, så at det som løses på jorden, også kan bli løst i Himmelen.

I høyden kan den uomvendte ved nyevangelistisk preken se sin skyld som en utslettet, slik som en troende med rette kan gjøre det. Men derimot kan han ikke se seg virkelig skyldig. For dette: «at verden skal være skyldig for Guds dom» blir der ikke virkelig rom. Når en nyevangelist likevel blir nødd til på ett vis å vedkjenne seg dette ord, som likevel er for klart til, at det kan likefrem fornektes, som viser ham med dette at han nok er kommet i uoverensstemmelse med seg selv, men ikke på noen måte at han er kommet harmoni med sannheten. Utvilsomt står saken slik, så lenge han hevder Nyevangelismens velkjente påstand: Gud vredes ikke på synderen, men på synden.

Er dette den rette lære om Guds vrede?

Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik som frykten for deg (krever det)? Sal. 90, 11.

Her kløyver i sannhet Nyevangelismen sannheten på den aller farligste måte. For 1: blir jo synd først ved det noe, at den begås av en synder, men Gud har jo likevel med oss syndere å gjøre. Hva skal det nytte til å vredes på synd? Nei, Gud vredes over synd, men på synderen og kun på synderen for hans synd. Og 2: Når Gud ikke vredes på synderen, fordi som det påstås, «synderen er kvitt sin gjeld for Gud, og synden er tilgitt», så ville det jo være fullstendig meningsløst at Gud skulle uleilige seg med å vredes på en synd, som Han har utslettet og tilgitt. Det er og det meningsløse i denne påstand, som brakte Waldenstrøm, som selv var Nyevangelist, til å gå et skritt videre og påstå at Gud har aldri vært vred på syndere, Han er idel kjærlighet, som ikke kan bli vred på syndere, og derfor trenger Han heller ikke noen forsoning.

Nå er det ganske visst, at likesom vi må gjøre forskjell på Guds barmhjertige kjærlighets velvilje mot den uomvendte og Hans faderlige kjærlighets velbehag over Hans barn, så må vi og sjeldne mellom vreden slik som den her treffer synderen, som samler seg selv en ond skatt av vrede ved sin hardhet og sitt ubotferdige hjerte, Rom. 2, 5, og den tilkommende vrede, Mat. 3, 7, som i skjenkes ublandet, Åp. 14, 10. Det er i motsetning til denne siste betydning av vrede, som uansett forsoningen straks ville ramme hver synder, at Brorson synger:

Gud er nå ikke lenger vred, det kan vi derav vite,

At Han har sendt sin Sønn her ned.

Men det er med anerkjennelse av vreden i dens første betydning, at den samme Brorson i salme nr. 505, 6 vers synger:

Akk ville du ennå i dag, Betenke rett din frelses sak.

Med bedrings gråt og sukke, Da skulle denne tåreregn,

Dei blive visst et nådetegn, Til vredens ild å slukke.

Nyevangelistene påberoper seg bare det første ord. Det er for dem en utålelig tanke at anger og tro skulle ha noe å gjøre med, at Guds vrede mot synderen vender seg. Es. 12, 1. Akk, at de ikke ser, at de derved ringakter den hellige Gud og at dette er sikker vei til å ta nåden forfengelig.

«Gud elsker synderen, men hater synden,» det er en rett motsetning. Men dette at Gud elsker synderen, utelukker ikke at Han vredes på ham, som Skriften bevitner mangfoldige ganger. Hvilken kjærlighet er den største, den som ikke blir vred på overtrederen og derved viser seg moralsk slapp, eller den som, selv om den må vredes i hellig nidkjærhet, likevel elsker den han vredes på. Hvis en far ikke blir vred på en oppsetsig sønn, så er han ikke så mye bedre selv, har man treffende sagt. Denne nyevangeliske benektelse av vredens hellige rett og nødvendighet rett overfor den ubotferdige, vil snart vise seg som en demoraliserende  og all respekt nedbrytende slapphet. Den som ikke respekterer Guds vrede, hvorledes skal den kunne akte fars og mors, lærers og husbonders vrede. Et barn, som kom hjem fra en nyevangelisk søndagsskole med denne lærdom, og når faren måtte bli vred for noe som var galt, ville la seg få høre: «Du må ikke bli vred på meg, men bare på min synd, slik er Gud, og slik må du være,» – måtte straks ved riset lære, at stillingen var en helt annen.

En historie til opplysning av saken, som en Nyevangelist gav til beste til illustrasjon av sin lære, kan anføres som bevis for hvorledes moralen undermineres på denne vei.

To gutter som lekte, kom til å slå et vindu i stykker og visste av tidligere erfaring, at deres far straffet slik uforsiktighet med riset. De tok da til skogs for å unngå straffen, og faren, som kom hjem og forgjeves søkte etter dem, gikk til slutt omkring i skogen og ropte at vinduet var innsatt, skaden var bøtt, de skulle bare komme hjem. Far var bli, hadde tilgitt og ville ikke straffe. Den ene gikk da hjem, men den andre trodde ikke dette budskap og frøs i hjel. Denne historie skulle illustrere Evangeliet i dets ubetingede fylde og hvorledes det bare er vantroen , som gjør at mennesket omkommer, men ikke Guds dom. Meg forekommer det, at historien i virkeligheten tjener til å illustrere den forfalskning av stillingen, som Nyevangelismen forkynner. Den gutt, som frøs i hjel, hadde så mye lovbevissthet, at han skjønte at det, at han rømmet for å unndra seg straffen, burde ikke frita ham for straff, men snarere påføre ham dobbel straff. Hva skulle han tro om faren, som gav kjøp? At han var svak nok til å la seg avtrosse  straffefrihet av gutten og bryte sitt ord om, at det han hadde gjort, måtte straffes, – eller at faren løy, når han lovet at han ikke skulle straffe. Faren forvirret i alle fall guttens samvittighet og måtte gi fra seg selve skylden for at Gutten trodde det siste heller enn det første. Slik må det gå med det nyevangeliske vredeløse, betingelsesløse, i grunnen samvittighetsløse evangelium. Hvor det finnes noe virkelig lovbevissthet, vekker det mistanke, – hvor det antas, dreper det respekten for den hellige Gud. «Hvem frykter din vrede slik som frykten for deg utkrever?» Skulle jeg tro dette, at Gud vredes ikke på synderen, sa en treffende, så måtte jeg tape all respekt for den hellige Gud.

Esaias sier i lovsangen, 12. Kp.: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Og i Hebrerbrevet leser vi: Men hvem var han vred på i førti år? Mon ikke på dem som syndet, (og) hvis legemer falt i ørkenen? Heb. 3, 17. Og Joh. Sier: Guds vrede blir over dem, som ikke tror sønnen. I mengdevis av steder kan anføres, som viser, at Skriften ikke kjenner til denne nyevangeliske lære om Guds vrede.

Aller klarest vil det nå vise seg, hvorledes sannheten kløyves av Nyevangelismen, når vi kommer til sannhetens store hovedstykke og prøvestein: Troen.

Troen.

Først må man innse, hvorfor Nyevangelismen er fornøyd med å anse troen bare for å holde for sant, og hvorledes den dermed trenger det til side som bare alene kan frelse: Den botferdige tillit. Etter Nyevangelismen er det nemlig bare en simpel kjensgjerning som skal mottas, den, at i og med forsoningen er synden forlatt. Her behøves da naturligvis ikke annet enn å holde for sant for ens eget vedkommende, etter som det gjelder alle. Alt er da så lettvint, greit og liketil som mulig. Men når det å holde for sant og bifalle, på ingen måte er den frelsende tro, selv om det er den virkelige sannhet, som tros, hvor langt er det da ifra at den nyevangelistiske tro kan være den frelsende tro, som er å holde for sant det som ikke er sant, – en syndsforlatelse som slett ikke er til, en utslettet gjeld som tvert imot står oppskrevet hos Gud mot synderen? 

Er det da ikke en makeløs dristighet å slik utgi godtkjøps-troen for den ene frelsende og påstå at det er fordi den ikke forkynnes, at synderen ikke får fred, slik som Jørgensen gjør i sin traktat. Jeg hørte nylig om en nyevangelist en historie fra to forskjellige steder, hvor han hadde opptrådt. I det ene tilfelle kom en gammel from mann frem og la ned en beskjeden innsigelse mot nyevangelistens forkynnelse som en, som ikke stemte med hva man var vandt til å høre. Den gamle mann fikk den beskjed at han måtte omvende seg. Det er nettopp nyevangelistenes vis, hvor deres lære ikke antas, der er det bevis på åndelig død. I det andre tilfelle henvendte den samme nyevangelist seg til en eldre troende kvinne, som inntok en veiledende stilling blant kvinnene, og beskylte henne for at hun var årsak til at sjelene ikke kom til fred. Naturligvis, for den lette veiløper gikk det ikke fort nok. Der behøvdes jo ikke noe annet enn kunnskap og bifall. Om tillit nevner jo Jørgensen i sin utleggelse ikke ett ord. Men selv om det senere innrømmes at den må være med, så blir det jo tillit til noe annet enn det som skal vises tillit, tillit til noe som allerede er skjedd, hvor «holdenforsant» og tillit ganske naturlig faller sammen, i stedet for tillit til noe som først skal skje, nemlig at Gud vil tilgi den botferdige og troende. I dette tilfelle kan jeg riktig nok ikke uten videre komme forbi det spørsmål, om jeg likevel er en botferdig og i sannhet søkende.

David tør i den 51. Salme, det store stormløp på den rettferdiggjørende, tilgivende nåde å berope seg på: «for jeg kjenner mine overtredelser, og min synd er alltid for meg». På samme tid som vi her ser hvor nødvendig en oppriktig anger og en hjertelig tillitsfull lengsel etter nåden er til frelse, så inntrer her den vanskelighet, at man lett blir likesom hengende i sin anger, – i dette, at man ikke har angret nok, – og på den måte bare ser på seg selv i stedet for på Jesus, og uvilkårlig søker noe fortjenestefullt i sin anger. Denne vanskelighet, som likevel et menneske skal tvers igjennom, og som Guds Ånd hjelper den oppriktige gjennom, rydder Nyevangelismen likesom ganske av veien ved å lære at man slett ikke skal spørre om synden er tilgitt. Man skal heller ikke spørre etter sin anger og tro som betingelse for at å få den tilgitt, men man skal bare motta den for lengst virkelig skjedde syndsforlatelse ved å holde den for sann. Med hensyn til anger, den troende anger, advares der da for ett, nemlig å bygge på den. Den stilles vesentlig sammen med Lovens gjerninger, ved hvilken man ikke kan rettferdiggjøres. Her er det rette standpunkt forrykket. Nyevangelismen vil bare vite av en slags tro, den mottatte, slik som det følger av seg selv, hvis all synd er forlatt, før mennesket omvender seg. Men den lutherske Kirke har alltid lært, at den frelsende tro ikke er den syndsforlatelse mottatte, men den syndsforlatelse begjærende, som det følger av seg selv, når sannheten er den, at Gud bare forlater botferdige og troende sjeler.

Hvor uhyre fristende nå å skaffe seg alle vanskeligheter med anger og tro fra halsen ved å stige over et annet sted, i stedet for å gå inn gjennom botens og lengselstroens trange port. Her er det punkt hvor man aller best kan se hvor forskjellig saken stiller seg i det avgjørende øyeblikk. Det er tollerøyeblikket, da sjelen skal stå for Gud og rope om nåde, Jakobs-kampen, da sjelen ikke skal slippe Gud uten Han velsigner, den stund, der en synder i sannhet skal «søke å rettferdiggjøres» av Gud, Gal. 2, 17. Dette er den alle tyngste gang et menneske kan gå, gangen gjennom den trange port, da man skal frem for Gud i sin nakenhets skam, men det er også den alle saligste gang, for sjelen går rettferdiggjort hjem til sitt hus. Den møter for Domstolen og dras av Gud til Nådestolen. Men idet mennesket nå skal inn for Guds store, strenge dom og gjøre helt om, hvis det vil helt frelses, erkjenne all sin skyld, hvis all gjelden skal ettergis og utslettes, og den gamle Adam ynker seg under dette, for det er jo å miste sitt liv, å oppgi all trøst i seg selv, all tillit til egen godhet, å stå der som den ugudelige, som ikke noe godt har å vise frem, – i det mennesket da ser seg om etter utveier, og til stor forhindring for at det skal komme til en slik høyst nødvendig bestrebelse – dekker Nyevangelismen sitt bord utenfor den trange port, hvor den under påskudd av at alt er rede, legger frem ikke bare en ervervet (skaffet) og tilbudt syndsforlatelse, men en for lengst virkelig skjedd, til alle uten forskjell, en skjenket syndsforlatelse av Gud uten noen betingelse! Tro bare, heter det, hold det bare for sant, ta bare imot: Din synd er forlatt. I hvilken stilling du enn er, så er det din plikt å tro det, for det er jo sant, kom derfor som du er, – er av naturen. Altså ikke som du er i Guds øyner, etter Guds hellige Lov, dette er jo den rette menig med hint: «kom som du er.» «Nei, heter det, du har anger nok når du bare tar imot. Anger og tro skal ikke bevege Gud til å tilgi, Han har tilgitt uansett din anger, den skal bare bevege deg til å motta.» Man er enda så dristig å påstå at der er ingen som tar imot, uten han trenger det, som om ikke mennesket tørster, – tørster på det heftigste etter falsk trøst og «drikker den som vann.»

Kan man tenke seg en farligere vei, oppfunnet av Satan, til å hjelpe synderen til å stige over annet sted i stedet for å gå inn i-gjennom den trange port. Ja, dette kalles i sannhet Nyevangelisme, og kommer visselig inn under Gal. 1, 8.

Katolikkene oppstiller som betingelse for rettferdiggjørelsen: Tro og gjerninger. Reformasjonen hevdet som den egentlige sannhet, at den botferdige tro alene er betingelsen, Nyevangelismen vil ikke vite av troen som betingelse og faller dermed i den motsatte villfarelse av katolisismen. Bare slik mener nyevangelistene å kunne hevde den frie nåde. All betingelse må bort, ethvert sådant «men» og «dersom» er bare å omgjøre sannheten og hindre den frie adgang til nåden. Men her er nå Guds Ord så soleklart imot Nyevangelismen, og hele Skriften vitner på hundrevis av steder enstemmig, at troen er en betingelse fra Guds side for tilgivelsen, således som allerede tidligere påpekt.

Hvor vil nyevangelistene hen for eksempel med 1 Joh. 1, 9: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Her er bekjennelsen av synden uttrykkelig nevnt som betingelse for at Gud er trofast og forlater, likesom i den 32. Salme: Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min misgjerning; jeg sa: Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren, og du, du forlot (meg) min synds misgjerning. Hist for den troende, her for den uomvendte erklæres syndsbekjennelsen  som betingelse fra Guds side for tilgivelsen. Omvendelsen består jo av 3 stykker: Syndserkjennelse, syndsbekjennelse og lengselstro. Når syndsbekjennelsen nevnes som betingelse, innbefatter den som den sentrale både syndserkjennelsen og lengselstro. Hva gjør nå Nyevangelismen med 1 Joh. 1, 9? Den forsøker å lese stedet slik: «Dersom vi bekjenner våre synder, Han er trofast» etc. Den forsøker, som jeg ofte nok har sett eksempler på, å kløyve – ja nettopp å kløyve – For- og etter setning fra hverandre, og griper dermed til fortvilelsens utvei. Eller den sier, som en nyevangelist engang sa til meg: «Han er trofast i alle fall, hva enten vi bekjenner eller ikke, Han forlater.» Er det ikke fare for rett og slett uredelighet, når man omgås Ordet slik, hvor man skulle bøye seg for det? Ja, ganske visst, Herren er trofast i alle fall; hvor Han nemlig ikke kan være trofast mot sitt betingede løfte, der er Han trofast mot sine trusler, hvor Han ikke kan forlate der beholder Han synd og straffer all urettferdighet, fra hvilken Han ikke får rense.

I det betingelsen slik nektes, oppstår nå den grunnstyrtende forvirring i forkynnelsen, at alt det som tilkommer den troende av Nyevangelismen, overføres på den ubotferdige.

Hva blir det så av omvendelsen?

Omvendte seg og syndene ble dem forlatt. Mark. 4, 12

Når synderen ikke behøver å kjenne seg syndig, men i høyden kun se sin synd en tilgitt, og bare se sin avmakt, når synderen ikke har noe å gjøre med Guds vrede som gjelder for ham personlig, men bare sin synd. Når denne synd straks forsikres å være tilgitt, før man omvender seg, så er det klart, at omvendelsen for en Nyevangelist må skrumpe inn, og vesentlig kommer til å falle sammen med troen. En ekte Nyevangelist vil derfor, også på det spørsmål, hva det er å omvende seg, svare: det er å tro og komme til Kristus. Det, som en Nyevangelist kommer til å sverme for og legge an på, er øyeblikks-omvendelser. «I samme øyeblikk du søker,» sier Jørgensen i sin traktat, «ligger du frelst ved Jesu hjerte.» Hvor har Gud lovet dette? Ikke noe sted! Visselig har enhver søken, selv den svakeste, sin lønn. «Gud er deres belønner, som søker Ham.» Den, som søker, vil av Den Hellige Ånd få overbevisning om synd, og om han bøyer seg på grunn av det og vedblir å søke, vil han få vekkelse og nåde til å bekjenne sin synd, – men først den hele og fulle søken, som søker Guds Rike og Hans rettferdighet først, eller med andre ord «søker av hele sitt hjerte», – søker å bli rettferdiggjort, bare den kan ligge frelst ved Jesu hjerte. Hin nyevangeliske påstand blir derfor «vanhellig løst snakk», som og motbevises av Herrens Ord: Mange skulle søke å komme inn og skulle ikke kunne, – hvorfor ikke? – Fordi de ikke søker alvorlig. Jesu Ord om, at de som mottok med glede kunne utvise seg å ha gjort det med et ubrutt hjerte, – et steinhjerte som ikke er knust, synes slett ikke å eksistere for den nyevangeliske praksis. Det ble opplyst at en mann var blitt omvendt, til dette kom den betegnende kommentar: «Er han omvendt på svensk eller på norsk, for er han omvendt på svensk, må han omvendes på ny igjen.» Det siktes til Nyevangelismen som var innført fra Sverige til oss. Jo mer vår tid synker ned i løshet og i overfladiskhet, jo mer imøtekommer man den med forsøk og tilbud om øyeblikkelige omvendelser. Hvilken fristelse for ubotferdige syndere til å la seg innbille slikt, og hvilken fristelse for lette veiløpere til å preke slik og spare seg for Lovens preken og rose seg av å ha omvendt så og så mange på en kveld, – å kunne peke på hvorledes «syndere ved dette Evangelium friskvekk (i fleng) kommer til vekkelse», og hvilken grundig forakt mot andre Ordets forkynnere som veileder sjelene til å grave dypt. Paulus må formane Timoteus: Overbevis, straff, forman, – For den tid skal komme da de ikke skal tåle den sunne lære; men etter sine egne begjæringer ta seg selv lærere i hopetall, etter som det klør dem i ørene.

Man skal nok få erfare at en som har smakt på den nyevangeliske forkynnelses sukkergodt, slett ikke vil ha sannhetens tørre brød med salt på, fremfor alt ikke vil tåle å høre Lovens kraft og nødvendighet, vil bare smelte og smeltes ved Evangeliets sødme, og taler bare hånlig om Lovens tordentale. Nettopp det, som er en oppriktig forkynners aller største sorg, de mange som slår seg til ro med en godtkjøpstro og løselig antar at de har nåde hos Gud, fordi de holder forsoningen for sann, nettopp dette område er den lette nyevangeliske veiløpers egentlige operasjonsbasis og arbeidsfelt.

Derimot anbefaler han av ytterste makt det som det skulle advares aller mest imot og som trenger aller mest å avsløres, og taler så høye ord om, at det er fordi man gjør alt så vanskelig og innviklet, at sjelene ikke kommer til fred, mens alt er likevel så lett og liketil.

                                                      _________      

Jo sterkere en predikant er overbevist om at gjenveien (snarveien) er den rette, jo mer forakter han nettopp den sanne forkynnelse og en desto større forførelsens begeistring kan han oppdrive. Her oppstår den slags toleranse og allianse, som kan forene seg med alt, bare ikke med full luthersk sannhet. Nyevangelistene i Danmark har erklært lære for «noget tøi» og «en forferdelig villfarelse.» «Den preken,» heter det, «at vi kun på betingelse av forsakelse og tro har Guds nåde, er av Gud forbannet.» Og når Jørgensen i offentlige blader har erklært, at «den norske prestestand som stand betraktet er åndelig død,» og om Kristiania gamle Indremisjons styre, at «den forfølger Guds folk», så er hans begrunnelse av den første  påstand så meningsløs, at man vanskelig kan fullt forklare seg disse hans forferdelige artikler mot den norske prestestand annerledes, enn at det nettopp er den dypt følte uforsonlige motsetning i læren som bevirker at han kan tro seg berettiget til en slik dom. Man skulle nemlig tro, at en regel som den Jørgensen oppstiller, etter hvilken de, «som holder alt, hva som står i Bibelen for å være helt ut sant, har livet i Gud og ikke lenger kan leve i synden,» også måtte komme vår prestestand så vidt til gode, at så godt som de fleste kom inn under denne regel. Det vil jo ganske visst trygt kunne sies om de aller fleste prester i vårt land, at de holder alt, hva som står i Bibelen, for helt ut sant. Når de nå bare skal holde det for sant, etter Nyevangelismens falske lavmål, at mennesket, som det er av naturen, er kvitt sin gjeld for Gud, hvilket jo nettopp er det en stor del av verden til sin store fordervelse tror, så måtte man snarere søke med lykter etter det, som er det sørgeligste av alt i verden, – og som der dessverre finnes i hvert kirkesamfunn, – åndelig døde prester. Men det er dette ja og nei i samme sak, som også her, i bedømmelsen av åndelig liv, kommer til syne. Ved det ubetingede Evangelium kommer syndere som Jørgensen påstår, «friskvekk til vekkelse», og erklæres de da straks for frelste; – her har vi Nyevangelismens ja! – Men når det gjelder prestene, da erklæres standen, selv om den måtte stå seg ypperlig etter Jørgensens lave mål, friskvekk for åndelig død. Her har vi nei!

Når biskop Essendrop imot Jørgensens urokkelig fastholdte: «den overveiende del av prester er åndelig døde,» innvender, at Jørgensen umulig kan ha personlig kjennskap til «de fleste av våre prester,» så svarer Jørgensen: «Vet ikke biskopen at de fleste mennesker i dette land er uomvendte, og det tross at han ikke har personlig kjennskap til de fleste av dem.» Tenk hvilken bevisførsel! Fordi Bibelens vitnesbyrd, at bare få blir salige, kan tjene til bevis for at de fleste mennesker må være uomvendte, – derfor skal den av den store masse utvalgte prestestand, – 1 for hver 4000, – nødvendig måtte underkastes samme dom. Det er ikke forunderlig at en som kan ta sin tilflukt til slike argumenter, ikke kan la seg overbevise. 

Luther har på sin vanlig slående måte beskrevet sekterriet, slik som det opptrådte blant Galaterne. Mon ikke denne hans beskrivelse også skulle være et tidsmessig ord til overveielse overfor denne nyevangeliske sektdannelse hos oss. Luther sier følgende:

«Da vranglærerne så at St. Paulus prekte Evangeliet purt og rent hos dem, og de ikke kunne preke noe bedre, begynte de å anklage det som han rett og vel hadde preket og lært, foregav at deres lære var mye bedre enn St. Paulus’ lære, og stjal således Galaternes hjerter, at de hengte seg ved dem og ble St. Paulus’ fiende.